Mot er den viktigste egenskapen hos den som prøver å forstå verdens språk.

"Iblant er det bedre å la tingene være som de er,"

"Ikke vær utålmodig," gjentok gutten for seg selv. "Gjør som kameldriveren sa, spis når det er tid for mat, og gå når tiden er inne til å gå."

Skjebnen pleier å vente like rundt hjørnet. ---- Men noe den ikke gjør, det er å gå på hjemmebesøk. Man er nødt til å oppsøke den.

Det finnes få grunner til å fortelle sannheten, mens til å lyve er antallet uendelig.

"stol aldri på noen, spesielt ikke på dem du beundrer, det er de som vil gi deg de verste dolkestøtene."

Folk kakler så det ikke er måte på. Mennesket stammer ikke fra apene, men fra hønene.

Jeg var oppvokst blant bøker, hadde fått meg usynlige venner på sider som smuldret til støv, med en lukt som ennå henger igjen på hendene mine.

En gang hørte jeg en av de faste kundene i fars bokhandel si at det er få ting i livet som preger en leser mer enn den første boken som virkelig baner seg vei inn i hjertet. Disse første bildene, gjenklangen av disse ordene som vi tror vi har lagt bak oss, følger oss hele livet og hugger ut et slott i vår erindring som vi før eller senere – uansett hvor mange bøker vi leser, hvor mange bøker vi oppdager, hvor mye vi lærer eller glemmer – vil vende tilbake til. For meg vil disse forheksede sidene alltid være dem jeg fant i en av gangene i De glemte bøkers kirkegård.

Man kan ikke løpe fra skjebnen, eller lure den. Hvis du lengter etter fred, må du godta den.

Det som virkelig avgjør hva som skjer med oss, er handlingene til folk rundt oss og dem som var her før oss.

Det er nettopp muligheten til å virkeliggjøre drømmene dine som gjør livet spennende.

Når du finner noe som er viktig her i livet, betyr det ikke at du må gi avkall på alt annet.

...ved kunnskapens grense begynner enten den største kunnskapsløsheten eller den største visdommen.

Hver gang vi nærmer oss en konflikt, nærmer vi oss samtidig en mulighet til å forstå oss selv bedre...

Det er gjennom følelsene vi forbinder oss med med hverandre, og det er følelsene som er gode og onde, ikke dagene.

Ser man ikke på noen, blir man usynlig.

Åpenhet kan være en belastning for de voksne, men mangel på åpenhet kan være en større belastning for barna (Bøckmann og Kjellevold 2010).

Jeg overhørte en gang en liten samtale mellom en pike på 5–6 år og moren hennes. Piken var fullt engasjert i leken med andre barn, om moren bemerket at hjertet hennes banket så fort. Piken svarte at "det er fordi jeg lever så veldig". Dette berørte meg dypt.

Når levde jeg "veldig"? Hvilke møter med mennesker, hvilke situasjoner og opplevelser har preget meg på den måten at jeg har kunnet si, ja, da levde jeg veldig? Har mitt liv svart til forventningene jeg hadde da jeg var ung? Kanskje var det mange hindringer i veien for utfoldelse og vekst? Kriser av ulik art som satte en stopper for det jeg ville? Eller kan jeg si at – jo, jeg har levd mitt liv?

Det finst ikkje den sorg ei bok ikkje kan lindre, sa Montaigne, og Montaigne har alltid rett.