Han har aldri hatt noe ønske om å være en due, men mange ganger har han ønsket at han var en fugl i flukt over landskapet, seilende i et langt svev mot en treklynge der en hemmelig inngang høyt oppe, usynlig for mennesker, i siste øyeblikk avslører en vei inn i skogen.

"Å lese er sjelden galt," sa Johansson. " Hvis en bok er dårlig, pleier du å oppdage det ganske fort, og da er papirkurven neste. Hvis den er god, pleier den gi deg noe å tenke på. Og er den riktig god, kan du til og med bli et bedre menneske av å lese den. ..."

Det er langt mellom venner.

Det er langt mellom venner./ Mellom venner står mange bekjentskaper/ og mye snakk./ Venner ligger som små lysende stuer/ langt borte fra fjellmørket. / Du kan ikke ta feil av dem.

Kolbjørn Falkeid

Når det siste treet er hogd...når den siste bøffelen er vekk...når den siste gullklumpen er gravd ut og den siste indianeren drept...hva vil dere gjøre da? Hva vil dere gjøre med all griskheten dere har bygd opp i dere? Som dere har overført til ungene deres? Hva vil dere gjøre da? Jeg bare spør.

Han har ønsket store ting for meg, tenkte Jarle. Det er godt sagt. Det er hele Helge. Han ønsker store ting for folk. Og tenk, så sjenerøst det er, å ønske store ting for folk.

Hjertet kan ha grunner tanken ikke fatter.

Et menneske uten grenser kan ikke vokse.

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på at noko vidunderlig skal skje, at det må skje -

at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at dører skal opna seg, at kjeldor skal springa - at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.

• Olav H. Hauge

Vi ser oss ikke som "ofre for en urettferdighet". Det er ingen urett som er begått mot oss. Kreft finnes, det er et faktum som vi er nødt til å erkjenne. Det er ingenting som tilsier at jeg og mine skal skånes. Vi er ikke i noen særstilling, selv om vi ønsker at dette er noe som bare skjer andre. Sykdom er en del av livet. Å leve er også å risikere sykdom, sorg, smerte, gråt og død - og kjærlighet, skjønnhet, glede, latter, varme og liv!

Det er lettere å svelge en fornærmelse enn å ta mot til seg og slåss med en som er sterkere; vi kan alltid si at den steinen de kastet, ikke traff oss, og bare om natten, når vi er alene, når ektefellen eller klassekameraten sover, bare om natten kan vi gråte i stillhet over vår egen feighet.

Ein kan aldri forutsjå. Verken korleis tinga vil utvikle seg eller kvifor dei enklaste ting brått får heilt sinnsjuke dimensjonar.

dem jeg ikke ville annet enn vel
var ofte de som var verst mot meg

Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden. Over et kvart århundre er gått siden den gang, mer enn ni tusen dager, planløse og trivielle, tomme av forgjeves strev og arbeide uten håp - dager og år, mange av dem like livløse som tørre blader på et livløst tre.

Du skal spela som om du er ein dverg innelåst i eit piano. Du har ikkje fått mat på to dagar, men no hører du at det bankar på. Slik skal det lyda.

Geir.

Ho var for godhjarta, det var det som gjorde henne dum. Ho gav bort katta si ein gong.

jeg står på trappa og fyller munnen med sol
går inn til deg og gaper

I livet får vi ikke forvarsler. Livsomveltende hendelser ser ut til å komme uten den minste advarsel. Du kan kjemme håret på barnet ditt eller sende henne et slengkyss, og over hodet på deg svever ødeleggelsen.

Minner er upålitelige. Nå bærer jeg med meg minner som er så slitte at det er umulig å si om de er riktige. Jeg er sikker på at de er formet av min håndtering. MIn monomane dveling ved noen av dem. I tillegg til disse er det minner som andre bevarte for meg og ga meg etter lang tid. Jeg har ingen mulighet til å bedømme hvor presise de er, men må akseptere dem som de er gitt, og prøve å innpasse dem med mine egne. Sammen gir de meg en slags fortid. Et lappeteppe av minnebiter: noen har jeg laget selv, noen har jeg fått, andre igjen som jeg har snublet tilfeldig over. Det er noen hull der bitene som mangler, aldri vil bli funnet. Nå begynner mønsteret å avtegne seg, men fortolkningen er fremdeles diffus.

Jeg pleide å håpe at hvis jeg bare ventet tålmodig, ville hun kaste blikket på med og se meg slik jeg egentlig var. Ikke mitt ytre jeg, men mitt glødende, lidenskapelige indre jeg.

Kanskje et år er sorgens naturlige livssyklus, den tiden den trenger for å legge seg til ro. Det kan hende vi må igjennom alle fire årstider før vi kan begynne å fatte at livet aldri vil bli som det var, men at det kan fortsette.