Kor lang tid skal det gå før du gløymer lukta av den som har elska deg? Og når skal du sjøl slutte å elske? Kan nokon gi meg eit timeglas.

Eg vart forelska slik ein får ein sjukdom. Utan å ønskje det, utan å tru på det, mot min vilje og utan at eg kunne forsvare meg, og så ...

Du skal ha prøvd å vere redd for å forstå kva det vil seie å «Kaldsvette» , eller hatt skikkeleg angst ein gong om eit uttrykk som «det knytte seg i magen» verkeleg skal treffe deg, ikkje sant?

Eg sit her og snakkar fordi det er du, og fordi det er her, i dette rommet, i dette huset, fordi det er natta , og fordi Adrien har gjort deg vondt. Fordi det valet han har gjort, gjer meg fortvilt, men også litt glad. Fordi eg ikkje liker å sjå at du har det vondt, til det har eg vore årsak til for mykje vondt sjøl... Og fordi eg heller vil sjå deg lide mykje no enn lide litt resten av livet.

Fella ligg i å tru at det å vere lykkeleg er noko ein har rett til

For Livet, ser du, er sterkare enn deg. Om du fornektar det, eller ikkje godtar det, eller i det heile tatt ikkje bryr deg, så er livet likevel sterkare enn deg. Sterkare enn alt.

Se på verden, Georg, se på verden før du har pugget for mye fysikk og kjemi.

Tenk deg at du var et sted på terskelen til livets eventyr. Så kunne du velge om du ville bli med på dette eventyret, med alle de gledene og sorgene det måtte medbringe, eller om du ville velge å avstå fra alt. Hva ville du valgt? Husk, hvis du skal leve, må du også dø.

Jeg skal i alle fall ikke ta opp kampen med sånne alvorlige vitenskapsmenn. De tror at alle naturens hemmeligheter kan avsløres i mikroskoper og teleskoper. Og så tror de bare på sånt som kan veies og måles. Men de forstår bare stykkevis. De skjønner ikke at de ser alt sammen i et speil, i en gåte. Det går jo ikke an å granske et speil i et mikroskop. Resultatet blir bare at man ser sitt eget speilbilde enda tydeligere.

Kanskje burde himmelen med jevne mellomrom ha rykket inn i en annonse i de største avisene: "Viktig melding til alle verdens borgere! Det er ikke et rykte: VERDEN ER HER NÅ!"

Iblant hender det at et menneske løfter sine øyne mot sitt himmelske opphav. Da er det som om Gud ser seg selv i speilet.

Himmelen speiler seg i havet. Slik kan Gud speile seg i et par menneskeøyne. For øyet er sjelens speil, og Gud kan speile seg i menneskets sjel.

Når jeg dør, ryker en sølvstreng med glatte perler som triller gjennom landet og renner hjem til muslingmødrene på havets bunn. Hvem vil dukke etter mine perler når jeg er borte? Hvem vil vite at de var mine? Hvem kan gjette at hele verden en gang har hengt rundt min hals?

Hva slags visdom ville vi meddele verden om vi visste at dette var vår siste sjanse? Hvis vi måtte forsvinne i morgen, hva ville vi ønske å etterlate oss?

Vi kan ikke bytte de kortene vi har fått utdelt, bare tilpasse måten vi spiller på.

Selv om du sitter i førersetet betyr ikke det at du skal kjøre over folk.

Klaging som strategi fungerer ikke. Vi har alle begrenset med tid og energi. Enhver tid vi bruker på å sutre, vil sannsynligvis ikke hjelpe oss til å nå vårt mål. Og den vil ikke gjøre oss noe lykkeligere.

Tid er det eneste du har. Og det kan hende du en dag får vite at du har mindre enn du trodde.

Et menneske gir lite når det bare gir av det det eier. Men det gir meget når det byr på seg selv.

Dess eldre mennesker blir, dess bedre ser de ut til å synes om sin fortid og det er på en måte heldig, for så ender de fleste med å synes de har hatt et meningsfullt liv, til gjengjeld blir det vanskelig for de yngre å lære av de eldres dumheter når de i mellomtiden er omgjort til verdifull livserfaring.