Det er nødvendig å kjenne delene for å skape helheten

Jeg tror alt i livet som du velger selv, er til å leve med. Det sier seg selv, antar jeg. Uansett hvor vanskelig det er, kan du leve med det. Det er de tingene som blir påtvunget oss, som det er så vanskelig å forsone seg med.

Tenk vakre tanker og få et fredfylt sinn

Stillhet gir perfekt fred og ro! Og du er ikke nødt til å ta telefnen!

Kjærlighet og fred får du når du tror på deg selv!

Lykke er å våkne tidlig på julaften!

Lykke er å ha venner du kan dele alt det gode med

Lykke er å ha sommerferie!

Lykke er å sveve som en sommerfugl, uten å subbe med bena!

Ønsk deg fantastiske drømmer av den blankeste stjerna på himmelen.

Utvikling kan være smertefullt når vi må gå inn i smerten, møte enhve følelse, akseptere den, tilgi og gi slipp for å bli hele

Ja, skjønnheten finnes. Du må bare se med hjertet, så kan du se skjønnhet overalt.

Vil vi leve et betydningsfullt liv, må vi ha klart for oss at det ikke skjer av seg selv. Vi må ta bevisste valg i forhold til drømmene våre, og vi må sette oss mål som sikrer at vi kommer litt nærmere for hver dag.

Først når vi aksepterer våre ulikheter, kan vi føle oss likeverdige. Vi trenger hverandre fordi vi utfyller hverandre!

Det er viktig å kjenne på hva vi vil, for det er en god pekepinn på hvordan vi kan gi livene våre mening og glede.

Tro kan være så mye. Tro kan ligne håpet, men der håpet ønsker, vet troen. Å håpe er å drømme om at ting skal endre seg, å tro er å handle i trygg forvissning om at det vil skje.

Det eneste som hjelper
mot regnværsskyer,
er medbragt regntøy
og paraplyer.

en leseopplevelse er en symbiose av leserens eget liv og en dikters ord. [...]

To sannheter nærmer seg hverandre.
Én kommer innenfra, én kommer utenfra
og der de møtes har man en sjanse til å se seg selv.

I skyggen av et stort tre i slottsparken sitter jeg og ser på mine unge armer. Sila ligger ved siden av meg, jeg har ikke tatt den ennå. Gjennom den klare plasten kan jeg se bittesmå hvite korn, surre rundt i den melkehvite blandingen. Snikende dødskorn som snart skal virvle rundt i mitt blod og forgifte hele sjelen. Ødelegge og spre fordervelse, glede ett sekund, skape ren fortvilelse, panikk, angst og smerte i flere år. Slik er stoff. For en stund siden, like etter at jeg hadde begynt igjen, skrev jeg så flott om det å være med, være tilbake hos mine venner.
Nå har plutselig den harde virkelighet slått ned i meg. En narkoman har ingen venner! Vi i gjengen, vi lever på og av hverandre, tærer av hverandre og utnytter hverandre det vi kan. Men våre små hjerner er kun konsentrert om stoff og om oss selv. Alle andre mennesker omgås vi bare i håp om å kunne utnytte dem. Vi puster og er, djunker og knuller. Er det et liv? Kan man i det hele tatt kalle det å leve? Jeg lever på en løgn, hele mitt liv er en løgn, en stakkars neddjunket narkomans urealistiske oppfatning av verdier. (Narkoman jente, 16 år)

Jeg var på lag med alle, jeg byttet drakt midt i kampen og sto i mål for alle lag. Jeg tok alles røde kort og satte meg på benken.