Den ene dagen vil du berre døy, neste dag innser du at alt som skulle til, var å gå ned eit par steg og finne lysbrytaren, og vips! vart alt lysare..

For ein skal ta vare på dei personane som oppfører seg ordentleg mot ein...Etter som du blir eldre, vil du sjå at det ikkje er så ofte du støyter på det slaget...

En konflikt er et møte
mellom to parter
hvor begge er overbevist
om den andres skyld
og sin egen rett.

Og begge sier:

– Jeg skulle gjerne
erkjent feilene mine,
hvis jeg hadde hatt noen.

Hat og helse
går sjelden
hånd i hånd.

Vi må lære oss
å tilgi det menneskelige
før vi kan tilgi
det umenneskelige.

Det utilgivelige
er ikke bare tyngst å slippe,
men det er også tyngst å bære.

Vi vet aldri hva som kommer til å skje, gjør vi vel? Livet kaster oss ustanselig hit og dit. Det er det som er det eventyrlige ved det. At vi aldri vet hvor vi havner eller hvordan det går. Det er et mysterium alt sammen, og sier vi noe annet, lyver vi for oss selv. Si meg - når har du følt sterkest at du levde?

Men slik skulle jeg glemme deg: Som et tog
jeg hører i det fjerne og i det samme har glemt
Som et liv jeg har forlatt i et liv før dette
I en by ingen noensinne har bodd i. Og der en
telefon står og ringer i et tomt og mørklagt hus

Jeg lengter etter deg. Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord til tomheten,
en kronisk lytter.

Etter at jeg hadde truffet Minna, var det som om jeg måtte dikte historien om Judith og meg på nytt. Jeg måtte skrive den om slik at den ga plass til Minna, selv i den tiden da jeg ikke kjente henne. Man må skape plass, også i fortiden, for den man elsker.

En løgn kan være vakker en stund, ja faktisk kan en løgn ha sin helt egen glans, ulik noen annen, og den kan vare ganske lenge. Men så begynner den å råtne innenfra.

Det er ikke bare å finne den rette,
man må også prøve å være den rette.

Når jeg nå ser tilbake på disse siste månedene i Afrika, er det som om de livløste tingene hadde forberedt seg på adskillelsen vår lenge før jeg selv gjorde det. Fjellene, skogene, slettene og elvene, vinden, de forsto alle at vi snart skulle skilles. Fra det øyeblikket da jeg først hadde begynt å gå på akkord med sjebnen, og hadde tatt opp forhandlingene om farmens salg, forandret landskapet sin holdning til meg. Inntil da hadde jeg utgjort en del av det, og tørken hadde vært en en feber i mitt eget blod, og blomstringen på sletten en ny kjole. Nå skilte landet seg ut fra meg, og trakk seg litt tilbake for å betrakte meg, og for at jeg skulle se det tydelig og som en helhet.

Noen kan snakke om kunst og litteratur eller fortelle en interessant anekdote som en hører på, men som ikke kommer lenger enn til hjernen, til bevisstheten. Men det kan også gjøres slik at det som blir sagt smyger seg inn gjennom huden på en og lar en oppleve noe med sitt eget innerste.

Jeg har ofte tenkt at det å være barn er som å leve under ei osteklokke. Verden er aldri større enn det du ser i øyeblikket.

• Hvor skal vi hen, morfar, kjære, vene morfar, hvor skal vi hen?
• Vi skal helt inn i det dypeste fjellet,jenta mi.
• Men jeg vil ikke dit, morfar, det bor et farlig troll der!
• Vi skal dit likevel, det er den veien vi må gå for å komme ut i lyset igjen.

Og der, i havets uendelighet, hørte Michael Benjamin Delfin stemmen for første gang: " Det kommer en tid i livet da du ikke kan gjøre noe annet enn å gå din egen vei....."

Books are mirrors: you only see in them what you already have inside you.

Tenk deg en hekk. En lang rad med trær plantet ved siden av hverandre, av alle tresortene vi kjenner her hjemme, gran og furu og older og bjerk og alle de andre. Om hverandre. Men alle, alle sammen beskåret og beklipt aldeles ens, så de danner en sammenhengende flate bortover. Så blir det plutselig plantet et tre som ingen kjenner, en sort som ikke pleier vokse på de kantene. Og hagesaksen biter ikke plutselig, det treet der er ikke til å skjære samme fasong på som alle de andre i hekken. Så gir de seg til å file og hakke for å få treet ens. De ødelegger barken og ødelegger margen, men maken til de andre blir det ikke.

MORGEN.
Det er morgen igjen, vesle håp

og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.

Livets ansikt er aldri det samme

selv om vi ser på det i all evighet.

Hun er sterk, men som en bambus. Hun bøyer seg om vinden tvinger henne til det. Men hun knekker aldri.

Anna elsker slike mennesker som historien ikke kjenner til; for henne er de like viktige som underjordiske elver.