Jeg hadde relativt høye forventninger til boka, ut fra anmeldelser og omtale av boka i forbindelse med P2-lytternes romanpris.

Men jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke helt vet hva jeg mener. Boka har tre deler, med forskjellig fortellerteknikk og forskjellige historier.

Første del er mest eksperimentell, der vi som lesere forflytter vårt fokus fra til person til person. Det er som en "sisten", der berøring smitter fortellerstemmen videre. Det gjør boka tung å komme inn i, ettersom perspektivet stadig endres. Selv midt i en setning. Jeg fikk ikke helt tak i hvordan vi skal lese det - historiene er ulike og kan vel sånn sett sies å være atonale snarere enn en harmoni, kor eller samklang.

Den andre delen som utgjør hoveddelen av romanen, er slik sett lettere gripbar. Selv om vi også her hopper fra perspektiv til perspektiv, men denne gangen er vi lenger hos hver, slik at vi faktisk kan få tak i hvem de er som karakterer. Det er tre hovedkarakterer; enken etter en berømt forfatter og to svært forskjellige venner ønsker begge å skrive en biografi om den avdøde ektemannen/forfatteren. Med et svært forskjellig utgangspunkt. Han er en etablert forfatter med telefonangst og en introvert livsanskuelse, mens hun er en ekstrovert blogger og en av de som kjenner alle i kulturlivet.

Den tredje delen, var den vanskeligste å få tak i. Den handler om en dame som selger lodd og som mener å gjenkjenne en potensiell tidligere kjæreste av sønnen i mannen som nå bor i huset med kone og barn. Også her beveger vi oss mellom perspektivene til loddselgeren, mannen og hans kone.

Jeg får ikke helt tak i hvordan de tre delene belyser hverandre - hvorfor er det en roman og ikke tre noveller?

Han skriver filmaktig, han skriver godt og det er fengende. Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg vil lese den igjen, oppdage nye sider ved boken. Vel verdt å lese!

Enkle atonale stykker for barn, Dag Johan Haugerud
Jeg bruker, og liker, å stole på magefølelsen som velger bøker for meg, men av og til føler jeg meg lurt.
Dette var ei sånn bok som jeg er usikker på om jeg har kasta bort tid på eller ikke. Og da har jeg som regel ikke kasta bort tid - alt skal ikke være så lettlest, men denne var merkelig.
Så før dere ev leser den, må dere i hvert fall google "queer-littetatur".
Boka er tredelt, og hoveddelen, den midterste, er nok selve boka.
Boka handler, stort sett/ytre sett, om ei enke etter en forfattet, som får spørsmål om å bidra til sin manns biografi. Hun nøler, men blir med. Herfra går det mye i å nøste i liv og perspektiv(forståelser). Jeg la den nesten bort, men så dukka boka Just Kids av Patti Smith opp, og da måtte jeg fortsette. Den synes hovedkarakteren var så dårlig at den måtte brennes. Jeg elsket den, og måtte selvfølgelig fullføre denne boka.

Hva jeg synes om boka som vant Romanprisen 2016?
Det må jeg tygge på, for den er seig.

Hadde ikke tenkt å lese denne pga omslaget, men P2-lytterne skal avgjøre om dette er årets bok eller ikke. Liker ikke omslag på skjønnlitterære bøker som har fotografier av mennesker, de vil knyttes til handlingen.

Målet for 2018 er minst 50 bøker.

Bøker jeg ville lese i 2016 som aldri blir lest fordi lista over 2016-bøker ble så altfor lang (og samtidig utilstrekkelig). Så dette er "leftovers" pluss diverse som nok dukker opp meir eller mindre spontant. Foruten desse reste-bøkene har eg planer om å
1) lese fleire klassikare
2) utforske meir japansk litteratur - rett og slett fordi eg falt pladask for Haruki Murakami
3) utvide sjangrene eg les, F. Eks vil eg forsøke meg på litt fantasy (fordi den såkalla "urbane fantasy-en" i Neil Gaimans Neverwhere gav meirsmak. Også innen Sci-fi, gjerne med humor og satire, som i Hitchhikers guide to the Galaxy, vil eg lese meir