2024
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En liten jente blir sendt til et barnløst par på den irske landsbygda, uten å vite når hun skal hjem igjen til sin egen familie. Hos de fremmede møter jenta denne sommeren en varme og en omsorg hun aldri har opplevd før, og begynner forsiktig å blomstre. Så avsløres en hemmelighet som viser henne hvor skjør idyllen er.¨ «Fullkommen! «Tre lys er en rørende og nydelig utformet fortelling om å tie og tale, om omsorg og sorg. Liten i omfang, men stor og berikende litteratur. «Tre lys» er en uutgrunnelig skjønnhet av de sjeldne.» Maya Troberg Djuve, Dagbladet (Terningkast 6) «Lysende fra Irland. Hos Claire Keegan er det ikke ett gram tompreik. (...) jeg som leser vil ikke annet enn å starte forfra igjen, smake på setningene, kjenne den friske irske vinden mot ansiktet, dikte videre på de ufortalte historiene og tenke at dette, det er virkelig litteratur!» Anne Cathrine Straume, NRK
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2022
Format Innbundet
ISBN13 9788203367090
EAN 9788203367090
Omtalt tid 1980-1989
Språk Bokmål
Sider 79
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Boken handler om foreldre og barn, omsorg og kjærlighet - forholdet mellom biologiske foreldre og andre omsorgspersoner. Keegan får sagt mye med få ord. Anbefales!
Nå har jeg lest Claire Keegans bok Tre lys (Foster) utgitt i 2010, på norsk i 2022 og sett den prisbelønte filmatiseringen av boken. The Quiet girl (2022) En bok og en film som kan leses og ses flere ganger. Filmen er tro mot boken, her er det ikke tatt mange kunstneriske friheter. Som boken er slutten på filmen gripende som Aftenposten skriver i filmanmeldelsen:
«Akkurat som forfatteren, makter regissøren å holde igjen. Dermed får dramaet full emosjonell uttelling i den gripende sluttscenen. Den er akkurat så håpefull og tvetydig at man tenker på den stille jenta lenge etterpå.»
Det som inspirerte meg til å lese boken og se filmen, var Anne Cathrine Straumes omtale av Claire Keegans siste bok I seneste laget historier om kvinner og menn utgitt i Norge i 2024 i NRK Åpen bok,
Forlagets omtale av handlingen i Tre lys:
«En liten jente blir sendt til et barnløst par på den irske landsbygda, uten å vite når hun skal hjem igjen til sin egen familie. Hos de fremmede møter jenta denne sommeren en varme og en omsorg hun aldri har opplevd før, og begynner forsiktig å blomstre. Så avsløres en hemmelighet som viser henne hvor skjør idyllen er.»
Romanen er så kort at det nærmest er en lang novelle. 79 sider, og plutselig var jeg komme til siste side. Men den har et stort innhold. Det finnes ikke en unødvendig bokstav, ord og setning i boken. Og boken gir meg så klare bilder at det er nærmest er som å se en film. I boken som starter slik er det jenten som er fortellerstemmen:
«Tidlig en søndag, etter morgenmesse i Clonegal, kjører ikke faren min hjemover, men inn i Wexford og utover mot kysten der slekta til moren min kommer fra. Det er en varm dag, solblank, med skiftende flekker av skygge og grønnlige lysglimt langs veien. Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne igjen like etterpå. Faren min slenger hatten på passasjersetet, ruller ned vinduet og røyker. Jeg rister flettene ut av håret, legger meg på rygg i baksetet og ser opp gjennom bakruta. Noen steder er det bar, blå himmel. Noen steder er den blå himmelen hvittet over med skyer, men mest er det en svimlende handling av himmel og trær, streket over av telefontråder som innimellom krysses av små, brunlige fugleflokker i kjapp flukt.»
Dersom jeg skal sammenligne boken med noe annet jeg har lest hva angår det å skape klare bilder av handlingen, er det historiene i Dylan Thomas bok Portrett av kunstneren som hvalp– her fra starten av historien Ferskenene:
«På den gressgrønne kjerra som stanset i brosteinssmuget mellom «The Hare's Foot» og «The Pure Drops sto det malt OJ. Jones, Gorsehilb med skjelvende skrift. Det var sent en aprilkveld. Onkel Jim, som hadde på seg sin mørke markedsdress med hvitstivet skjorte uten snipp, skrikende nye støvler og en rutet lue, knirket og klatret ned. Han halte en bred vidjekurv frem av en halmhaug i en krok av kjerra og svingte den opp på skulderen. Jeg hørte et hvin fra og så tippen av en lyserød hale slå ut i en krøll i det samme onkel Jim åpnet døren inn til pure Drop».
«Jeg blir ikke borte lenge,» sa han til meg. Baren var full. To tykke kvinner i fargeglade kjoler satt tett ved døren, den ene med et lite, mørklett barn på fanget. Så snart de oppdaget onkel Jim, skubbet de seg inn over benken.
Jeg kommer straks ut igjen,» sa han truende, som om jeg hadde motsagt ham. «Bli rolig hvor du er.»
Jeg har lånt Claire Keegans bok Småting som dette, og står på venteliste for å få lånt boken I seneste laget historier om kvinner og menn.
Nydelig, liten bok, men jeg tror jeg falt av litt på slutten. Hva er det tredje lyset? Og slutten var veldig åpen da...
Ikke mange sider, men mye mellom linjene.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHer og nå kan jeg verken være det jeg alltid er eller bli det jeg kan være.
Jeg vil si at jeg er redd, men jeg er for redd til å si det.
Mang en mann har mistet mye bare fordi han forsømte den perfekte anledning til ikke å si noe.
Dette er noe jeg er vant til, hvordan menn liksom unngår å si noe: de liker å sparke en torvtust ut av gresset med støvelhælen, å slå i biltaket når en bil skal til å kjøre, å spytte og å sitte og skreve med beina og ikke bry seg.
Jeg savner ord, men dette er et nytt sted, og her trengs nye ord.
Alt blir til noe annet, blir til en versjon av det det var før.
Badekaret fylles opp, og det hvite rommet forandrer seg sånn at vi blir blinde, på en måte; vi kan se alt, men likevel ser vi ikke.
I samme øyeblikk som hun sier det, skjønner jeg at hun er akkurat som alle andre, og skulle ønske jeg var hjemme igjen sånn at alt det jeg ikke forstår, kan være det samme som det pleier å være.
Jeg prøver å komme på en annen gang jeg følte det jeg føler nå og blir lei meg fordi jeg ikke husker noen, og samtidig glad for at jeg ikke gjør det.
Ute på gata er solskinnet sterkt igjen, blendende. På en måte ønsker jeg det vekk, at det skal skye over så jeg kan se ordentlig.
2023 Challenge
1. A book with a subtitle
2. Featuring an inheritance
3. Title starting with the letter “G”
4. Title starting with the letter “H”
5. Title starting with the letter “I”
6. Under 200 pages
7. A city or country name in the title
8. Dystopian Fiction
9. A book with a dedication
10. Takes place during the roaring twenties
11. A book about secrets
12. High Fantasy
13. Published posthumously
14. A survival story
15. Set in Australia
16. Featuring one of the “seven deadly sins”
17. By a Caribbean author
18. Set during a war other than WWI or WWII
19. Typographic cover
20. A book about siblings
21. A second-hand book
22. A body-positive message
23. An alliterative title
24. Nordic Noir
25. A fashionable character
26. Has an epilogue
27. Newbery Medal Winner
28. Includes a funeral
29. Sends you down a rabbit hole
30. An author with a same name as you
31. Set in a workplace
32. Published by Macmillan
33. A banned book
34. Featuring mythology
35. A book you meant to read last year
36. Chapters have cliffhangers
37. Written in present tense
38. An enemies-to-lovers plot
39. The final book in a series
40. Written by a comedian
41. A character who is a refugee
42. Time in the title
43. A book “everyone” has read
44. A contemporary setting
45. First word in the book is “The”
46. Script font on the spine
47. Set in the city of Dublin
48. A book by Octavia E. Butler
49. Books on the cover
50. Related to the word “Murder”
51. A book that doesn’t fit any of the other 51 prompts
52. Published in 2023
https://www.the52book.club/2023-reading-challenge/