Janet Frame er en forfatter fra New Zealand, og En engel ved mitt bord er hennes selvbiografi. I likhet med Deborah Levy sin selvbiografi er dette en litterær fortelling som kan leses som en roman. Hun vokste opp i en arbeiderklassefamilie, der fattigdommen og fantasien gikk hånd i hånd. To av hennes søstre døde i to ulike drukningsulykker i tenårene, mens broren hadde epilepsi. Janet selv var usikker, men skoleflink og tidlig bestemt på å bli forfatter.

Hun får utdanning, men kjenner seg hele tiden alene og utenfor. Som nyutdannet lærer får hun et sammenbrudd, og hun nærmest snakker og leser seg inn i en schizofreni-diagnose. Det hele ender med at hun i åtte år er innlagt på sinnssykehus. Det viser seg senere at dette er en feilaktig diagnose.

Da han kommer ut av sykehuset, klarer hun å komme i kontakt med det litterære miljøet gjennom en etablert forfatter som tar henne under sine vinger. Hun får utgitt en novellesamling og en roman, og får et reisestipend for å dra til Europa for å få utvidet sin horisont. Hun tilbringer syv år i Europa og får gitt ut ytterligere to romaner og reiser tilbake til New Zealand som en forfatter med «internasjonal suksess».

Hele boka er fylt av dikt, både Framnes egne men også hennes favorittdiktere fra særlig den britiske litteraturhistorien. Det fineste er likevel den enkle og ærlige beskrivelsen av ensomheten og usikkerheten hun lever i, koblet til en ambisiøs forfatter. Hennes år på sinnsykehuset er tegnet med en bred penn, men er skjellsettende. I alle fall en av hennes romaner Ansikter i vannet er bygget på erfaringer fra disse årene. Jeg har ikke lest den, men den er satt på leselisten.

Har sluttet i denne lesesirkelen, men dette var en liste fra tidligere bøker som ble lest.