”Menneskene,” sier jeg, ”menneskene… det virker ikke som om De bryr Dem så meget om dem: De er alltid alene, stikker alltid nesen i en bok.”

Alt eksisterende fødes uten grunn, fortsetter av svakhet og dør ved et tilfelle.

Her er mine tanker: for at den mest banale hendelse skal bli et eventyr, er det nødvendig og tilstrekkelig at man gir seg til å berette om den. Det er det som narrer folk: en mann er bestandig en beretter av historier, han lever omgitt av sine egne og andres historier, alt som hender ser han gjennom dem; og han prøver å leve sitt liv som om han fortalte dem.

Men man må velge: leve eller berette.

"Når jeg ser skyggen min smelte sammen med mørket, har jeg inntrykk av å stupe i isvann."

Og uten å formulere noe klart, forsto jeg at jeg hadde funnet nøkkelen til Eksistensen, nøkkelen til min Kvalme, til mitt eget liv. Alt det jeg siden har kunnet gripe lar seg faktisk henføre til denne grunnleggende arbsurditet.

Jeg er alene blant disse glade, fornuftige stemmene. Alle disse karene tilbringer sin tid med å forklare seg, med lykkelige å slå fast at de er av samme mening. Min gud, for en betydning de tillegger det å tenke det samme.

Jeg eksisterer, det er alt, og jeg finner det kvalmende.

Åpner med:

Udatert side

Det beste ville være å skrive hendelsene ned fra dag til dag. Føre dagbok, for å se klart. Ikke overse nyansene, småtingene, selv om de virker ganske betydningsløse - ordne dem fremfor alt. Få frem hvordan jeg ser dette bordet, gaten, menneskene, tobakkspakken min, fordi det er dette som har forandret seg. Det omfang forandringen har og den natur den er av, må bestemmes nøyaktig.
Her er nå for eksempel pappesken som blekkflasken min står i. Jeg måtte prøve å fortelle hvorledes jeg så den før og hvorledes jeg nå... Altså: det er en rettvinklet parallellepiped, den står frem mot - det er latterlig, der er ingenting å si om den. Det er nettopp hva jeg må unngå, jeg må ikke legge noe besynderlig inn der det intet besynderlig er. Jeg tror det er faren ved å føre dagbok: man overdriver alt, man er på vakt, man gjør stadig vold på sannheten.

Blant hundre døde historier finnes der tross alt et par levende. Dem vekker jeg til live med forsiktighet, ikke for ofte, av frykt for å slite dem ut.

Han drømte, holdt i en gåsepenn: han slappet også av, for pokker, - med å skrive vers.