Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dette er den første boken om De fire og han som gjør galt verre.
Omtale fra forlaget
En fantasytrilogi uten sidestykke
Fire kamerater fra lille Pelsheim får en dag sine begivenhetsløse liv snudd på hodet. Bambo Fohrtwo, Pepper Bihf, Salt Ehfan og Hutte Meg Tu får beskjed av noen magikere om at de må følge med til Nepal.
Den onde Lord Kor er klar for Krigen Som Ender Alle Kriger, og i følge boken, De Fire, Han Som Gjør Galt Verre og andre ting Generelt, som kan redde oss fra Verdens Undergang og Lignende Tragedier, er De Fire de eneste som kan stå mellom Lord Kor og Lysets krefter.
Det viktige oppdraget forkludres av naboene til Hutte Meg Tu, den yppige Line og hennes sprittørste mann, fylkeslege Kit Soltvedt. Hutte hadde ved et uhell kjørt ned legefruens dagen før hennes sensasjonelle hageselskap, noe som ikke kan gå ustraffet.
Inspektør Molling fra Pelsheim politikorps får den lite takknemlige oppgaven å finne ut hva som skjedde den dagen store deler av byens torg nærmest ble sprengt i luften. Vitneforklaringer om høner i rustning, en prest som hadde blåst en dverg til himmels med laserstråler for så å forsvinne i løse luften, var ikke mye til hjelp.
Jesper Schtadig, Han Som Gjør Galt Verre, kommer også inn i begivenhetene, selv om ingen, Nepals magikere inkludert, helt vet hva han skal bidra med. Det mangler dessverre en del sider i den berømmelige boken.
«Norsk litteratur på sitt artigste, passer for de fra rundt 12 til 190,» nettet 15.11.05
Forlag Kolibri forl.
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9788279170358
EAN 9788279170358
Serie De fire (1)
Genre Humor Fantasy
Språk Bokmål
Sider 528
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen av Hans Frederik Follestad var en fryktelig irriterende bok. Det som kanskje er mest irriterende er at den var akkurat engasjerende nok til at jeg når jeg hadde lest den følte at jeg ville bli nødt til å lese resten av trilogien. Siden det har gått tre år tror jeg kanskje jeg kan konkludere med at jeg klarer å la være...
Og hva var det så som gjorde den så irriterende? Jo, for eksempel: Navn som høres ut som de stammer fra en vits jeg husker jeg synes var fryktelig morsom på barneskolen, den med “Hva heter den kinesiske kulturministeren?” “Syng Pen Sang” “Hva heter den kinesiske forsvarsministeren?” “Treng Mer Peng” osv. Våre helter (kremt, kremt) heter nemlig Bambo Fohrtwo, Hutte Meg Tu, Pepper Bihf og Salt Efhan, og han som gjør galt verre heter Jesper Schtadig. Som sagt. Morsomt på barneskolen, ikke fullt så underholdende nå.
Også irriterende, sitat fra bokens egenomtale:
Romanen byr på spenning og masse humor, og den er enestående i sitt slag av to årsaker: For det første er denne fantasy-romanens handling lagt til nåtid, for det andre er bokens helter svært utradisjonelle.
Den kan vel neppe Follestad lastes for, men personen som skrev det har lest fint lite Fantasy. Nåtid? Been there, done that. Helter som er svært motvillige, slett ikke spesiellt heltemodige eller beundringsverdige på det jevne og kastes inn i en verden de ikke har kontroll over og ikke helt forstår? Høres det vagt kjent ut for noen andre enn meg?
Men kanskje mest irriterende var to av romanens hoved-bi-personer, om man kan si det på den måten, den tyske Hellheimer som har latterlig mye penger og den russiske eks-militære major Aleksej. Begge snakker med aksent av verste ‘Allo, ‘allo natur. Tyskeren er en ting, han ble hovedsakelig bare litt slitsom å lese etterhvert – delvis fordi jeg ikke egentlig kan noe særlig tysk og derfor måtte konsentrere meg om å forstå noe særlig av det han sa. Russerens aksent, derimot, består for det meste av at han erstatter gramatiske endinger på norsk med “os” i annehvert ord og slenger på en “os” her og der hvor forfatteren ellers finner det for godt (ja, han sier faktisk “Jaos!” i stedet for ja ved minst ett tilfelle). Her er et lite eksempel på en rimelig typisk ordveksling dem to i mellom:
“Ah, men ich habe en til, Liebling, die grosse Überraschung av dem alle. Ich tror du kommer til å like den spesiellt godt, Line. (…) Men tilbake til zu Alfa 1 og 2, die sind meine private Soldaten, og uten å skryte; viel besser enn majorens menn. Ja, ich vil så langt gehen som å kalle dem eine vore den besten Soldaten in der Welt.”
“Hva?” utbrøt major Aleksej, og snudde seg bak mot Hellheimer med en oppgitt mine. (…) “Mine guttos ekstremt bra soldatos. Brododnja! Kallos minos guttos andre klassos soldatos!”
Og dette fortsetter altså side opp og side ned. Sukk og stønn.
Infantilt? Jepp.
Til pass for meg når jeg leser bøker beregnet på barn/ungdom, sier du? Tja, jeg trodde forsåvidt selv at De fire og han som gjør galt verre var en ungdomsbok – jeg fant den da også i ungdomsavdelingen på Trondheim folkebibliotek – de hyllene jeg ville frekventert rundt 13-14-årsalderen. Etter et første kapittel hovedsakelig bestående av vold og seksuelle hentydninger mer eller mindre skjult i underteksten begynte jeg derimot å lure – og bak på boka står det faktisk at hvis man liker Ringenes Herre og Harry Potter så kan dette være en bra bok for “voksne og ungdom over 16 år”.
Jadda.
Barnebok. Ellevilt, kampen mellom det gode og det onde.
Det blir for dumt.
Jeg ønsker å lese mer nordisk litteratur innenfor disse sjangrene. Her har jeg lest altfor lite, og har dermed lite kunnskap til forfattere, så kom gjerne med forslag :)
Har bare med en bok for hver forfatter, slik at jeg kan få med flest mulig forfattere.
Desse bøkene førte til at eg forelska meg i sjangeren Fantasy :)
Anbefales til Jarle og Kaia (og Linnea). I prioritert rekkefølge.