I naturvernterminologi sies det at varsellampene lyser rødt. I mytologisk terminologi sier man at elvene flommer over av avsky. Som Akillevs forfølges vi av vannet. Vi har ennå ikke forstått at vi må bremse tempoet mot den avgrunnen vi tåpelig nok fortsetter å kalle framskritt.

Dette er Homers budskap til vår tid: Sivilisasjon er å ha alt å miste; barbari er å ha alt å vinne. Man bør alltid huske på Homer når man leser morgenavisen.

Biroo var en beagle som enten hadde rømt fra eller gjort nytten sin på laboratoriet til et legemiddelfirma. Han så medtatt og nedslitt ut, lik en tegning noen hadde forsøkt å viske ut.

Hun ble gravlagt ved siden av Mulaqat Ali. Da Bismillah døde, ble også hun gravlagt på gravlunden til Anjum. Det samme ble geita til Zainab, som kunne ha fått plass i Guinness' rekordbok for en prestasjon uten sidestykke (til geit å være): å dø av naturlige årsaker (kolikk) etter å ha overlevd rekordhøye seksten bakr-id i Shahjahanabad. Det var selvfølgelig ikke han, men hans biske vesle matmor, som hadde æren for det. Guinness' rekordbok hadde selvsagt ikke noen slik kategori.

Spøkelser, sier han, hvorfor skal vi ikke gå ut fra at de finnes, det er mye som er mer vanvittig enn spøkelser, og jeg kan nevne ett slående eksempel for dere: Millioner, mange titalls millioner mennesker, tror at hvite, middelaldrende menn fra Amerika er et lykketreff for verdens nasjoner - konservative, trangsynte og aggressive menn som er blinde for universallivets spinkle tråder, livsfarlige når det gjelder jordens skjøre fremtid.

Det er nesten ti år siden Hannes ble senket ned i den mørke jorden, ti år er ikke lang tid, det er én tanke, én bevegelse, men likevel kan verden ta et kjempesprang på kortere tid, klima kan endre seg, nye fuglearter kan ha lagt under seg land, imperier kan ha gått i grus. Ja, verden rister, men vi holder oss fast i kjøkkenbordet,

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.

(Nordahl Grieg)

"Jeg har lest tre bøker siden jeg kom hit," skrev han i det siste brevet som var datert niende august, "og jeg syntes alle var fantastiske. To av dem fikk jeg tilsendt av min tante Mildred, en liten bok av Franz Kafka som het Forvandlingen, og en tykkere av J.D. Salinger som het The Catcher in the Rye. Den tredje fikk jeg av Gary, som er mannen til min kusine Francie - Candide av Voltaire. Kafka-boken er helt klart den særeste og vanskeligste å lese, men jeg elsket den. En mann våkner opp en morgen og oppdager at han er blitt forvandlet til et digert insekt! Det høres ut som science fiction eller en grøsser, men det er det ikke. Den handler om mannens sjel. The Catcher in the Rye handler om en highschool-gutt som streifer omkring i New York. Det er ikke mye som skjer i den, men måten Holden snakker på (han er hovedpersonen) er veldig realistisk og troverdig, og man kan ikke la være å like ham og ønske at man var vennen hans. Candide er en gammel bok fra syttenhundretallet, men den er vill og spennende, og jeg lo høyt på nesten hver side. Gary kaller den en politisk satire. Jeg kaller den supre greier! Den må du lese - og de andre også. Nå som jeg har lest alle ferdig, slår det meg hvor forskjellige disse tre bøkene er. Alle er skrevet på sin helt særegne måte, og alle er veldig gode, noe som viser at det ikke bare er én måte å skrive en god bok på. I fjor sa Mr. Dempsey at det fantes en riktig og en gal måte - husker du? Sånn er det kanskje med matte og fysikk, men ikke med bøker. Man lager dem på sin egen måte, og hvis ens egen måte er en bra måte, kan man skrive en god bok. Det interessante er at jeg ikke klarer å bestemme meg for hvilken jeg likte best. Det skulle man tro jeg ville klare, men det gjør jeg ikke. Jeg likte alle sammen veldig godt. Og det betyr vel, tror jeg, at alle gode måter å skrive på er riktige måter. Jeg blir glad når jeg tenker på alle bøkene jeg ennå ikke har lest - hundrevis, tusenvis. Så mye å glede seg til!"

Hva byen Roma angikk, var Nino personlig imot at man skulle spare den og ta så overdrevent hensyn til den. Tvert imot ville det ikke være noe galt i - mente han - om bombene falt der, Romas største verdi lå jo nettopp i ruiner, Colosseum, Trajans forum osv.

Biblioteker er samfunnets hjerter, og biblioteker har også spilt en stor og viktig rolle i livet mitt. Det er et sted for alle, fattig som rik, hvor kunnskap og litteratur er tilgjengelig. Bibliotekene bryr seg ikke om du har god råd, om du er god på skolen, eller om du er populær. Bibliotekene aksepterer deg uansett hvem du er, og lar deg ta del i noe som er større og visere enn du selv er. Litteraturen.

La oss si at du reiser - men du reiser jo ikke bort fra deg selv for det! Du kan slå deg ned hvor du vil, men din egen ulykke kommer du aldri bort fra. Den vil du bære med deg overalt. Nei, Jedigej, hvis du er noe til kar, er det nettopp her du må prøve å få deg selv på rett kjøl. Å reise herfra er ikke særlig modig. Hvem som helst kan reise, men ikke alle kan ta et oppgjør med seg selv.

Til tross for dette kom Abutalip aldri med noen forbannelser verken over Boranly eller denne delen av den gule steppen. Han tok både ondt og godt for hva det var. Til sjuende og sist var jorden ikke skyldig noen noe som helst. Mennesket kunne selv bestemme hvor det ville leve eller ikke leve. . .

Ja, selv de enfoldige gjess var åndens og lærdommens redskaper, for de var fulle av fjærpenner.

Folk lever livet på mange måtar. Sume talar, andre teier. Sume lyt ha folk ikring seg støtt for å like seg, andre er ikkje like seg om dei ikkje er heilt einslege, i alle fall innimellom. Benedikt var elles ikkje folkestygg. Men på adventsvandringane sine hadde han vant seg frå fylgje av folk, for dei trøytta han så gjerdlaust med bygdaprat heile utlange dagen, slikt sømde seg ikkje her inne mellom fjella. Fullt så gale hadde det ikkje vore i yngre år. Han merka at han aldrast. Kvar var freden og den store stilla frå sundagen? Kvar var vonene? Kvar var trøysta og tryggleiken? Var det verkeleg berre fem netter sidan? Eller kva var det han sa: var det verkeleg alt fem netter sidan? For så skulle han no snart ha vore heime att - om alt hadde gått som det skulle. Og her låg han, like utsliten som kletufsene sine. Ein fillefrans, både utanpå og inni. Akk ja, tida går, ein er ikkje ung lenger.

Saltens Læns Beskrivelse

Bind Seiglet min Broder, jeg agter mig hen
Til Salten og dens omliggende Læn,
Blant Fiorder og Bugter og Viger;
Tre Sogne-Kald ligger forinden de Field,
Nævn Gilliskaal, Bodøe, og Laschestads Gield,
Saa nævner du dennem tillige.
Først maa jeg til Gilliskaal styre min Stavn,
Jeg slutter den Egn har beholdet det Navn
Af Gilder, hvortil man indbiuder
Den meenig Forsamling som giorde sig froe,
Da Landet var under den Hedenske Troe,
Med Ofringer til deres Guder.
Jeg finder i Norriges Krønike sat,
At Folk med vildfarende Mørkhed beladt
Ifordum udvælget sig Stæder,
Hvor hen sig forsamlet hver eneste en,
Og slicked Drik-offers-Boldene reen,
Med megen afgudiske Sæder.
Den Præst har een Kirke hand prædiker i,
For andre besværlige Rejser er fri,
Forskaanes at væde sin Trøye;
I den stæd at mange blant Præsterne maa
Fra Kirke til anden de Bølger hin blaa
Hver Søndag besværligen pløye.
Thi Nordland saaledes beliggende er,
Guds Lov maa forkyndes blant øer og Skiær
U-agtet ald Fare og Møye;
Thi skeer det og tit, at en talendes Mund
Maa søge sin Grav i den dybeste Grund,
Og lucke blant Fiske sit Øye.

I Dostojevskijs Legenden om storinkvisitoren er det en diskusjon om frihet. Om at veien mot frihet er tung, pinefull og tragisk ... "Hvorfor skal man lære seg å skjelne mellom dette helsikes gode og onde når det koster så mye?" Mennesket må hele tiden velge: friheten eller et liv med velstand og orden, friheten med lidelse eller lykke uten frihet. Og de fleste velger den andre veien.
Storinkvisitoren sier til Kristus som har vendt tilbake til jorden:
"Hvorfor kommer du og forstyrrer oss? For du kommer jo for å forstyrre oss - det vet du godt."
"Du hadde for høye tanker om mennesket, og du handlet som om du ikke lenger hadde medlidenhet med det, fordi du krevet for meget av det ... Hadde du aktet det mindre, hadde du også krevet mindre av det, og da ville du kommet nærmere til kjærligheten, for da hadde du lettet byrden for dem. Mennesket er svakt og usselt ... Hvilken skyld har den svake sjel for at den ikke greier å gi rom for så fryktelige gaver?"
"For et menneske som er blitt fritt, finnes det ingen bekymring som er større og mer plagsom enn denne: så fort som mulig å finne seg noen å underkaste seg ... noen det snarest kan overlate frihetens gave til, som denne ulykkelige skapningen fødes med ..."

Intet under at mennesket nødig vil dø, for maken til denne verdens herlighet kan ikke optænkes en gang til på et andet sted, for eksempel i himlen.

Søndag gjorde August alvor av det og gik ut til Sørgrænden. Naturligvis blev det utvei til tid. Men har nogen hørt om en mand som står op klokken tre om natten og barberer sig for å være i Sørgrænden klokken ti?
Han er langtfra i al den prakt som han kunde bære, men han er i ny rødrutet skjorte, og han har knappet bare de to nederste kanappene i vesten for å få åpent bryst og skinne.
Hvad skulde han i det nye stuehuset til Tobias, er han kommet på et presserende erend? Skjeller ingen. Han er August. han er en gammel løskar og strandet sjømand, hans fag er alt mulig, hans plass er alle steder, hans liv har mening for dagen. Spør ham ikke om hans erend. Det er han som kan gjøre spørsmål. han var indrettet som andre, hadde bare bedre evner og flere utveier, hadde sans for storhet og eventyr, eventyrsans, hadde planer og hadde vilje til å utføre dem, hadde utrustning til det - og allikevel -
Det er han som kan spørre: Hvor i alverden blir det av alt det jeg har tilgode av livet? En skarv og en løgnhals, forbryter, spiller, storskryter, nar, men blottet for ondskap, skyldfri, med venlighetens gave, med en god glæde når det gik godt - han står her i sin alders dag og skylder mindre enn han har tilgode.
Tapt har han på alle leier, i kjærlighet, i lykke, ja i sin soleklareste ret. Skjæbnen har avpruttet ham et ordentlig fradrag på hver vinding. Misbrukt er han, ingen velsignelse fulgte ham, det lå ruiner efter ham på hvert sted, skjønt han gjorde sit bedste. Ja hvor han strævet! Hvem så ham umakræd? For ham blev livet ikke til å nyte men til å bære, alle år og dager å bære. Nu er hans tid forbi og han vet det, han vil ikke komme til å opleve nogen forandring, sit tilgodehavende vil han ikke få, han venter ingen ret, ikke engang en nåde. Og allikevel -
Allikevel går han til Sørgrænden til Tobias' hus og lyver sig til det presserende erend å se på en hest - som han alt har set. Skjeller ingen.

Talte da Zevs, hin skyenes drott, et ord til Apollon:
"Skynd deg, elskede Foibos, avsted til Sarpedon og løft ham
bort fra spydenes kast og rens ham for blodet det sorte.
Bær ham så langt fra den blodige val og bad ham i elven.
Salv med ambrosia liket og svøp det i himmelske klæder.
Send ham så bort og la tvillingbrødrene Søvnen og Døden
være hans ilsomme følge og vakt og bringe ham snarlig
hjem til Lykias vidstrakte land med de fruktbare marker.
Der skal han legges i haug av brødre og venner, og bauta
reises på høvdingens grav. Så hedrer man jo sine døde."

Sitat

Modernist works demand the reader's attention to detail and re-reading in order to prevent the passive consumption that is characteristic of the culture of bourgeois modernity.