Ditt liv kan du ikke flykte fra, selv ikke fra de verste stundene.

I dag har jeg pølse på maten min, skreik en dreier, som het Bjørn Olsen. Alle strakte hals for å se mirakelet på Bjørn Olsens matpakke. Bjørn Olsen pakka langsomt opp, med andakt. Han åpna brødstykkene. Der var ingen ting. Tørt brød. - Pølse. hmhmhm, sa Bjørn Olsen og tok et digert jafs. Alle kunne se på ansiktet hans at han faktisk satt og gumla brød med pølse på, det lyste fornøyd av det, det skinte av det. De lo så de skreik.

Det pludret og småskvulpet langs hele øen. Og stjernehimmelen blev større og større, stadig flere stjerner blev synlige, røde, hvite, gule, blå stjerner, noen som blinket og noen som var rolige. Lukten av fjæren, av tang, saltvann, muslinger blandet sig med røken fra bålet. Ja, de var en ø i havet og jorden selv var en ø i verdensrommet

Eg vil guden ska læra naage au, han ska'kje bli syssen et naud som far sin som inkje kan skriva navnet eigong. Eg vil han ska ha naage aandelig næring saa han inkje sid der å duppa og søv straks han he' stagga madhugen sin - me he' nok udav dei som søv her i landet. Eg vil at guden ska læra å tenkja, saa her kan verta haave paa han og inkje bare armar og bein, eg vil gjera han te kar forstend dou og inkje te naagen Job hell syssen, som tol svipa og tong og fornedring og bare sid i oskaa og kleia seg. Eg vil han ska læra aa gjera naage og inkje bare sida aa bia.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal se når en eller annen langbent målmann i nittikilosklassen hopper ungpikeaktig opp på en stakkars målscorer som er minst sytti centimeter mindre enn ham, velter ham overende på gressmatten og suger øret hans inn i munnhulen sin. Det minner meg om slike ubehagelige opptrinn på gaten, når grand danoiser har bestemt seg for en yorkshireterrier til parrings-akten. Det er ikke pent å se på.

Himmelen er engelsk politi, tyske mekanikarar, franske kokkar og italienske elskarar, i eit samfunn organisert av sveitsarar.
Helvete er engelske kokkar, tysk politi, franske mekanikarar og sveitsiske elskarar, i eit samfunn orginasert av italienarar.

....i periodar gjekk dei tøffaste gutane på skulen rundt med hemmeligheitsfulle blikk og lommene fulle av løvetann. Dei viste ein leikelyst og verketrong i omgang med alle naturens vekstar som var endelaus så lenge det handla om rus. Og dei satt heilt stille med fullstendig tomme ansiktsutrykk når dei fekk spørsmål i naturfagtimen. Då mangla dei heilt motivasjon.

Som ingen andre steder i verden er kjærligheten i Paris skrytende, frekk, ødsel, uekte, og preget av trang til luksus.

Eugene fant i sin skredder en mann som virkelig hadde forstått hva faget innebærer. Han følte seg som et bindeledd mellom en ung manns nåtid og fremtid. Rastignac viste da også senere at han var ham takknemlig, da han lot falle en bemerkning av den sorten som han skulle bli så berømt for:
"Jeg vet om et par bukser som han har sydd. De har skaffet sine eiermenn koner med tyve tusen franc om året"

Det som ikke er noen mangelvare her i huset, er støv og tråder og spredte grå hår som generasjoner har latt falle, til og med edderkoppens nett blir gammelt og tungt av støv, og edderkoppen selv ligger uttørket og med krøllete ben i sin luftige grav blant ørsmå fluerester, ingen unnslipper sin skjebne, ingen blir igjen et frø, dette er den store sannhet

...ensomhet er ikke det samme som å leve alene, ensomhet er å være ute av stand til å leve med den eller det som bor inne i en selv, ensomhet er ikke et enslig tre midt ute på en stor slette, det er avstanden mellom sevjen og barken, mellom bladet og roten.

Etter mitt skjønn kan et skuespill aldri være naturlig, det som foregår på en scene, er teater, det er ikke livet, ikke liv, for livet lar seg ikke gjengi, selv det som synes å være det mest sannferdige gjengivelsen, speilbildet, gjør høyre til venstre og venstre til høyre.

Det har atter begynt å regne, det lyder som dryssende sand på taket, søvndyssende. hypnotiserende, hvem vet om ikke den barmhjertelige Gud i sin store syndflod bysser menneskene i søvn på denne måten for at døden skal være dem behagelig....

Jeg ble invitert til å bo noen dager hos en negerprofessor. I Washington er vi nordenfor den strenge color line, her kan hvite og negre omgås hverandre som alminnelige menneskelige vesener, hvilket de sannsynligvis er. Dog kan vi ikke gå på restaurant sammen. Da ville bare jeg, den hvite, bli servert, mens mine negervenner måtte stå utenfor på gaten og vente.

I tilværelsen er det både for mye og for lite, de bagatellmessige bekymringene som gjør det tungt å puste, hoper seg opp, mens alt det vesentlige har lett for å utebli.

Foretaksomme skolegutter leide ut foreldrenes eksemplar (Sangen om den røde rubin) til vennene for en krone dagen; bøker som etter hvert åpnet seg på de riktige sidene av seg selv gikk fra hånd til hånd i skolegårdene, og i frikvarterene ble det sakkyndig diskutert hvem av Asks jenter man likte best.

En dikter måtte kjenne ungdommen, tenkte han, og ha litt rede på dens interesser og vite hvad den mente om tingen. En dikter var som en botaniker, han samlet planter til sitt herbarium - det gjaldt å innlemme så mange ting som mulig for å gjøre herbariet fullstendig. Det var bare det at dikteren samlet på mennesker for å øke sitt materiale, sin viten om dem, sin erfaring om dem. En dikter var en slags biolog, han måtte ha kjennskap til menneskelivet, dets skiftende trin og avskygninger uten hensyn til kjønn og alder.

Jeg kjente min fars boksamling som min egen bukselomme. og jeg gikk rett til det stedet hvor jeg visste at akkurat den boken jeg hadde lyst til å lese, befant seg. Etter den lille runden løp jeg andpusten inn på rommet mitt, som er det samme som det jeg sover i nå, mens jeg trykket min fangst mot brystet. Jeg kastet meg under dynen med den samme lykkelige følelse som en elsker som omsider har fått sin kvinne med i sengen.

Han satt og kjente i tankene hvordan det er å drive en hesjestaur ner i marka. Løfte den, sikte, drive den ner med et jupp; bende hullet ut, men ikke for meget, løfte stauren på nytt, sikte peise den loddrett ner i mulden. En staur skal stå så den ikke lar seg rugge. Det er en kunst.

Berømte filosofer, deriblant noen av Galileos tidligere kolleger i Pisa, nektet å se gjennom noe teleskop på de angivelige nye fenomenene i Aristotoles' uforanderlige kosmos. Galileo imøtegikk deres spydigheter med humor: Da han hørte en slik opponent var avgått ved døden i desember 1610, uttrykte han et ønske om at professoren, etter å ha lukket øynene for De mediceiske stjerner i sin tid her på jorden, nå kanskje ville møte dem på sin vei til himmelen.