Den syke,håpløse fortærende lengsel etter Dem ligger i all denne tid som en mare på mitt hjerte hvert våkent, edru minutt.

Det e'n mann har bygd, kan en annen rive ned.

..det jeg krevde av samlivet mellom mann og kvinne var overtro og ikke annet, like meget overtro som når fortidens villmenn åt sine modige fienders hjerte for å bli like modige.

Det tunge veggtømmeret, det lave taket med de svære bærebjelkene, som var vridd med dype revner innover peisen, som om de hadde stridd alltid for å fri seg fra den byrden mennesker hadde lagt på dem for århundre siden.

Mektige krigere var vi. Sterke om akslene, harde i nevene. Stive knær ble det sagt vi hadde, for vi knelte ikke for noen mann, verken jarl eller konge.

Ingen er farligere enn gamle krigere. For bare de aller beste blir gamle.

Ungtaustene mognar når dei kjem i lag med jamnaldringar

For i kjærligheten får man virkelig se seg selv i ferd med å bli en annen.

Politifolk har jobbet undercover siden 1800 tallet. Rollen er ofte krevende. Man kan bli nødt til å agere alt fra drapsmann og doplanger til kunsthandler eller finansfyrste - med troverdighet..

Så med ett snur hun huet sitt mot vinden... All den raguen som skvulpet i munnen på henne spyr hun rett i huet på meg... Jeg får munnen fullt av bønner, av tomater mellom tennene....jeg som ikke lenger hadde noe å kaste opp! Nå har jeg noe igjen..

De menneskene som tenker de samme tankene hver dag, tanker som for det første er negative, har fått dårlige mentale vaner. Heller enn å fokusere på alt det gode i sitt liv og tenke på måter å gjøre alt enda bedre på, er de fanger av sin fortid.

Og da Skummringen faldt, begyndte en af de høie Herrer at sjunge. Det maatte visst være en morsom Vise, thi de lo hele Tiden. Hans majestæt lo høiere end alle de andre, ja han knæggede ofte som en Hest, knappede etpar Knapper op i Frak og Vest. Og da Sangen var slut, reiste de sig alle op og skreg i Munnen paa hverandre; saa løftede de Pokalerne høit over sine Hoveder, tømte dem og slyngede dem udover Bryggekanten, saa de klaskede i Sjøen en efter en.

Men hvor Skorterne videde sig du og blev til passelig dybe Gjel, der var der altid en og anden gammel Gubbe af en Furu, som havde bidt sig fast og stod der, eitrende sint, med Ryggen skudt i Pukkel mod Stormen, fræsende med alle sine stutte Naale. Han satte Tænderne i Graasteinen, Gamlingen, han klorte sig fast med Knorter og Klør, der var ikke andet igjen af ham end Sinne og Skind og Ben.
Det kunde aldrig nytte ham at prøve at lægge til sig Stads som Krone herude i Havkjæften; det var nok bedst at lægge sig flyndreflad henad Berget og dytte Knorterne og Kvistene til saa godt han kunde med tæt Naaleragg; det kunde saavist ikke blaase af, ialfald.

Se, rundt omkring oss har vi vannet, fjellet og jorden - det er livet. Og de to båtene, de er som du og jeg. Hvor bølgene vil føre oss hen, får vi tidsnok se. Det vi har gjort og det vi har opplevd vil aldri forlate oss så lenge vi lever.

En skal ikke vente en herre av fanten, sålitt som en venter en daler av slanten, (Munken Vent)

Det nærmet seg daggry, luftet over savannen var blitt litt kjøligere, og først da kom befrielsen - alt levende begynte å puste fritt i den gledesfylte timen mellom natt og dag

Norges fotballforbunds problemer med å akseptere Drillo hadde ikke noe med hans faglige kvalifikasjoner å gjøre. Hadde enda livet vært så enkelt. Manglende kvalikasjoner var aldri noen problem i fotballforbundet. Tilfellet Drillo var mye verre: Han passet ikke inn, det var saken, han var rett og slett ikke en man ønsket å ha gående rundt i forbundets lokaler. Drillo var kommunist, dessuten var han opprørsk og frittalende og, verst av alt, han var kunnskapsrik. Hver for seg var disse elementene ille nok, men sammenlagt utgjorde de en trusel mot hele hyggenivået i fotballforbundet, mot selve stilen og ånden som det hadde tatt mangeår å bygge opp, men som nå var i full blomst og levde i beste velgående i kjærlig nærhet til de magre sportslige resultatene.

Kontoopplysningspersonen forteller meg at penger har kommet inn. Det er forskuddet fra finnene på ambassaden. Jeg må selv ringe banken og spørre. Det synes jeg er en svakhet i systemet. Kontoopplysningsfolkene burde ha ringt meg, uoppfordret. Det kjennes mye riktigere. Der sitter de og har ikke annet å gjøre enn å følge med på kundenes kontobevegelser, og når de ser at det har kommet penger inn på kontoen min, løfter de fornøyd telefonrøret og slår gledestrålende mitt nummer, de kan nesten ikke vente, det sitrer i kroppene deres, for det har kommet penger inn på kontoen min og de kan nesten ikke vente med å fortalt det til meg, det kan simpelthen ikke gå fort nok for dem, ta telefonen, sitter de å tenker, men så ta den telefonen, mann.....

I mine dager regnet man det som godt nok når kvinnestrømpene så vidt rakk opp til buksekanten. og kvinnfolka ble ikke regnet som mindre dårlig parti av den grunn, men så var det da også mindre ufred blant kvinnfolkene, og kanskje ikke skikk å løfte skjørtene så høyt som nå for tiden.

....en gul bikkje følger ham, en arbeidsmannsbikkje med smal snute og yrende av lus, for den kaster seg stadig ned og biter seg iherdig, velter seg mellom tuene og denne særegne og urolige ulingen som kjennetegner lusete hunder. Og dette er ei bikkje som er sulten på vitaminer, for den spiser gress. Det er også tydelig at den har mark.