Best var det å stikke dotter i ørene og lukke øinene og bite av seg tungen, så hørte en ikke det en hadde vondt av og så bare det en hadde godt av og kom ikke til å forsnakke seg.

En gang kjente jeg en frue, hun var over sin første ungdom, var vel en syv-åtteogtyve år, en førsterangs skjønnhet - hvilken byste, hvilken holdning, hvilken gange! Blikket hennes var gjennomtrengende, rene falkeblikket - alltid barsk og streng, og hun førte seg med avvisende verdighet. Hun gikk for å være kald som en fimbulvinter, og hun skremte alle med sin utilgjengelighet, truende dydighet.

Welhaven gikk selvsagt ikke med kniv, hvis han gikk med noe som helst var det en gaffel for sikkerhets skyld - det kunne jo være at han ble budt på en matbit.

Man kunde spise sin Frokost oppe i Trærne; der var Steder, hvor Kroverten havde bygget rene Fuglereder opp i Trærne, man klatrede didop paa en Stige og Maden blev heist tilveirs i Kurver; saa kunde et forelsket Par sidde og turtle lunt mellem Løvet uden at være ræd for at forstyrres af noget Menneske; det var virkelig saa yndigt.

Han har innledet et malerisk forhold til en kvinne. Han kjærtegner henne med penselstrøk og bader henne i farver. Han elsker henne slik han ønsker å elske en kvinne; fra sitt eget ståsted, altbestemmende.

Jeg hadde sittet og holdt øye med to fluer i vinduskarmen som parret seg, det må altså sannsynligvis ha vært i pinsen, det var litt av en avveksling i å se dem, selv om de praktisk talt ikke beveget seg. Jeg ble ikke opphisset av å se på dem, det husker jeg at jeg kunne da jeg var ung, å ja, det husker jeg godt.
(Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten)

Han kunde gå som en søvngjenger næsten, det var noe uvirkelig blitt ved marken og skogen og myren og alt. Han gikk som han gikk ved siden av sig selv i en forunderlig dobbelt tilstand uten å kunne bli kroppen kvitt. Den hang ved ham på noen vis som et lammende og hemmelig hylster - en slags skygge av hans egentlige jeg. Fornemmelsen var så sterk imellem at han syntes han mått rive seg løs - slite strengen imellem dem over og kaste jordhammen av sig som det hefte og hinder det var. Men på samme tid stod det for ham at han var helt hjelpeløs uten, den var ikke bare boligen hans, den var verktøi på samme tid, åndens måtelige middel og redskap.

Og så ble Nana den store dame som levde høyt på mannfolkenes tåpeligheter og lastefulle tilbøyeligheter, hun ble dronningen blant sosietetens horer.

Jeg gaar og pusler i Skogen
og tænder et Baal ved Kvæld.
Der slukner en Dag i Vesten
og Maanen staar halvt paahæld.

Alverden er gaat til Hvile,
det tier fra Busk og Sti,
kun Flaggermusvinger puster
i Nyingens Skin forbi.

Mit Hjærte dovner og drømmer
og stilner som i en Rus.
Omkring mig vælder fra Skogen
et sagte evindeligt Sus.

Knut Hamsun - Ved Nyingen

For at vi ikke skal synke i vår egen aktelse, bør vi unnlate å nære ambisjoner og lidenskaper, ønsker og håp, impulser og uro. Skal vi nå dithen, må vi stadig minne oss selv på at vi alltid er i selskap med oss selv, at vi aldri er alene og kan gjøre det som måtte falle oss inn. Vi må tøyle våre lidenskaper og ambisjoner fordi lidenskaper og ambisjoner gjør oss sårbare; likeledes må vi hverken nære ønsker eller håp, fordi ønsker og håp er usle og uegennyttige sjelsytringer; vi bør heller ikke nære impulser eller uro, fordi overilte ytringer tar seg udelikat ut i andres øyne, og utålmodighet er alltid en ufinhet.

Strandbyggene budde på den andre sia av fjorden, i ei avsies grend, langt fra folkeskikken. De var høyremenn alle sammen, fordi de satte gudsordet over alt. Den eneste der borte som ikke stemte høyre, var den iltre skolemesteren deres. Men han søkte de nå presten om å få avsatt, de hadde kommet over ham mens han gikk på vegen og plystret.

Å leve er å være en annen. Å føle det samme i dag som du følte i går, er ikke å føle - det er å huske i dag hva du følte i går, det er å være i dag det levende kadaver av det som i går var ditt tapte liv.
Å viske ut hele bildet fra den ene dagen til den neste, å bli et nytt menneske med hver gryende morgen i en følelsens uopphørlig fornyet jomfruelighet - det, og bare det, gjør livet verdt å leve, for bare slik kan vi være det vi i dag ikke helt og udelt er.

Alt som omgir oss blir en del av oss. Alt vikler seg inn i vår fornemmelse av kroppen og livet, og den store edderkoppens spytt holder oss fast til alt omkring og binder oss til et florlett leie av langsom død hvor vi gynger i vinden. Alt er oss, og vi er alt; men hva skal det være godt for om alt er intet?

For å kunne skrive denne boken har jeg plukket alle blomstenes sjeler, og av all fuglesangs flyktige øyeblikk har jeg vevet evighet og stillstand. Lik en veverske satt jeg ved mitt livs vindu og glemte hva jeg levde og hvem jeg var. Der har jeg vevet et klede av det fineste lin, og i det svøper jeg min lede inn, rede til å legges på min taushets alter.

"At digte, der er at holde Dommedag over sig selv," skriver Ibsen i et dikt. Der er en uttalelse som har gyldighet for hver eneste av Hamsuns romaner. Selve skriveprosessen var et voldsomt slit for ham, en slåsskamp, en utfordring til å kjempe mot vilt kaos.

Etter Nobelprisutdelingen:
Marie trakk seg tilbake i de sene timer. langt senere dukket han opp selv, godt hjulpet av Albert Engstrøm som forklarte at Hamsun var "lite trøtt forstås". Marie forsøkte å få av han klærne, men gav opp etter slipset, og Hamsun sovnet i festklærne. Neste morgen ble han liggende og saumfare seg selv, før han spøkefullt fortvilet ropte til Marie: "Kjære, har jeg ligget hele natten uten slips!"

Johan Bojer:
Iblant kunde en svensktalende herre bane seg veg mellom bordene, og som regel gå i grå dress og grå hatt. Det var August Strindberg. Når han hadde funnet sin plass, fikk han et uttrykk som om han ventet noen, og litt etter kom en staselig skikkelse i en sort slengkappe. Det var Knut Hamsun. Han bodde i Rue Vaugirad og skrev den gangen på "Ved rikets port".
Jeg hadde det hell et par ganger å få sitte ved samme bordet som de to, og samtalen mellom dem ble stadig et fyrverkeri av paradokser, som det var en fest å høre på. men så en dag forsvant Strindberg, og det spurtes at han lå på hospital, han hadde forbrent hendene sine da han prøvde å lage gull.

--- om en mann har en vorte på nesen eller pannen, så synes han jo alltid at menneskene ikke har annet å gjøre enn å gjøre narr av denne vorten, selv om han aldri så meget oppdaget Amerika.

Satt på spissen tror jeg at en mann, lammet fra halsen og ned, men med stemmebåndene i glimrende stand, kunne tilfredsstille svært mange kvinner ved å si til dem i alle tonearter: Jeg elsker deg! inntil de dånte i ekstase

En mann kan bli så mørkredd at han er takknemlig over å få følge med et spøkelse.