Vi hadde all trafikken mellom oss, og hverken han eller jeg våget å krysse gaten, det ville da også være dumt å miste livet av glede når jeg hadde holdt ut så lenge uten.
(Fra Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten)

Sånn er altså mennesker på kafé blitt, så pass lærte jeg da, en lærer så lenge en lever, hva nå det skal være godt for, like før en skal dø.
(Fra Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten.)

Jeg hadde sittet og holdt øye med to fluer i vinduskarmen som parret seg, det må altså sannsynligvis ha vært i pinsen, det var litt av en avveksling i å se dem, selv om de praktisk talt ikke beveget seg. Jeg ble ikke opphisset av å se på dem, det husker jeg at jeg kunne da jeg var ung, å ja, det husker jeg godt.
(Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten)

Høflighet tar jeg imot, men medlidenhet kan de gi til dyrene. Jeg har altfor ofte, det er riktignok en stund siden nå, men er verden blitt mer menneskelig? - jeg har altfor ofte merket meg yngre mennesker som har skrittet tause over hjelpeløse mennesker som ligger på fortauet, men ikke før har de fått øye på en skadet katt eller hund, så har hjertet deres flommet over. "Stakkars bisken," har de sagt, eller: " Pus, stakkar, har du skadet deg." Å, det finnes mange dyrevenner!
(Fra Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten.)

"Han fulgte stien innover i skogen. Sollyset stod på skrå ned mellom stammene. Han så det og sa til seg selv at når man tenker seg om, er det vel så pent i skogen når solen ikke skinner. Aller penest er det når det regner. Han kjenner en iling av glede inni seg, for han hadde aldri tenkt dette før. Solen har en evne til å bedra, tenkte han, og han tok opp en notisbok fra lommen. Der lå en blyantstump mellom sidene, han stanset og skrev: solen har en evne til å bedra. Nå husker jeg det, tenkte han, og han la notisboken tilbake i lommen og følte seg glad. Bare glad."

(Fra novellen Heretter følger jeg deg helt hjem fra samlingen ved samme navn).