Allerede her røper Gogol sin senere "maksimalisme", sitt kompromissløse krav til mennesket og samfunnet. Mens andre har slått seg til tåls med et grått liv, har han til hensikt å avsløre menneskene som "døde sjeler". Det er med gru han tegner disse farveløse "vegetasjonsmennesker" som tomsjelet trives i usle omgivelser.

Det var smått med verdslige bøker på Vasiljevka (godset han vokste opp på). Noen få 1700-talls diktere som Lomonosov, Kheraskov og Karamasin, - det var alt. Hyppigst brukt var nok en bok med råd for husholdningen. "Hvordan skal man slukke en pipebrann?" lyder et av spørsmålene i boken. I en tid uten sans for dyrebeskyttelse måtte svaret bli såre enkelt: "Avhengig av pipens bredde skal man stappe en levende gås, en and eller en høne ned i pipen. Etterhvert som fuglen flakser nedover, slukker den brannen med vingene."

Blant gjestene var Aleksander Danilevskij og hans kone Uljana, som snart fødte en sønn. Han fikk navnet Nikolaj til ære for sin dikter-gudfar. Presten var full da gutten skulle døpes, og Gogols mor ble en smule betenkt. Men for en gangs skyld fant hun sønnen overbærende: "Kjære mamma, det er da helt urimelig å forlange at en prest skal være edru på en søndag! Nei, dette må vi tilgi ham!"

Enda viktigere for hans litterære utdannelse ble besøkene på de kjente markedene i Mirgorod og Sorotsjintsy. Her ble han kjent med den lokale fortellertradisjon og ikke minst med det ukrainske dukketeater. [....] Med sine maskefigurer fikk dukketeateret stor innflytelse på typetegningen hos Gogol. Ja, stundom kan det virke som om hans karikerte personer er sprunget rett ned fra dukketeaterets scene. Mens H.C. Andersen besjeler sine ting, gjør Gogol sine mennesker til livløse objekter, til "døde sjeler". - "Gogols typer er små voksfigurer," skriver Rosanov, "og likevel er de så dyktige til å lage sine grimaser at vi lenge har trodd at de beveger seg. I virkeligheten vokser de hverken i seg selv eller i forfatterens sjel, - de er alle tegnet statisk."

Men dette enmannsopprør mot sosial ulikhet kan umulig bringe forandring i hans [hovedpersonens] stilling. Han må pent finne seg i å tåle alle krenkelser og fornedrelser. Som kompensasjon bygger han seg en verden av ønskerdrømmer [....] :

"Mange ganger har jeg brent etter å finne ut hva alle disse forskjellene egentlig bunner i. Hvorfor er jeg titulærråd, hva skyldes det at jeg er titulærråd? Kanskje er jeg en eller annen greve eller general som bare silsynelatende er titulærråd? Kanskje jeg ikke selv vet hvem jeg er?"

Her aner vi atter en samfunnskritisk side ved Gogols novelle:
Popristsjin synes å være en sosial opprører som ønsker å rette nakken og løfte hodet. Men det betyr ikke at han reiser seg mot samfunnsinstitusjonene for å forandre dem. Han gjør ikke opprør mot det byråkratiske system, bare mot sin underordnede stilling i systemet. Popristsjin er fortsatt en drømmer som søker erstatning for sitt nederlag i fri fabulering.

I sin syke fantasi finner han seg så en rang som er høyere enn alle andre: han utroper seg til kong Ferdinand VIII av Spania. Den virkelige verden trer nå frem som blendverk.