Den som vet han er et svin, han kan synest det gjør godt å få oppføre seg som et svin.

De må ikke rose ham så meget! Se, han har alt lagt hånden på hjertet, nå åpner han munnen for å slikke seg. Ikke uten hjertelag, det kan så være, men ulykken er at han også er en skurk og en drukkenbolt, og som alle drukkenbolter har han en skrue løs, følgelig knirker det i maskineriet.

Og en gang imellom var det som om noen kalte på meg fra det fjerne, og det stod for meg at om jeg bare gikk rett frem, alltid lenger og lenger, så vile jeg komme til den linjen hvor himmel og jord møtes, og der ville løsningen på livets gåter ligge, og der ville jeg få se et nytt liv, tusen ganger sterkere og mer berusende enn livet her hos oss.

Når verden gikk på skjeve eller når tankene kokte rundt, da var rokken den beste medisin. Rokken hadde tålmod som et gammelt menneske og den var uforstyrrende i sin ro. Sukk og tårer tvinnet den inn i tråden, likeså tok den bitterhet og nag, harme, fortvilelse, stygge ord - alt tok den med i sin tråd og førte det inn på garnsnellen.

Ann-Magritt lugget Johannes i øreskjegget. Hun så no noen grå hår i det. No var konstmesteren ikke lenger noen blomst for homlen.

Han sto ikke til ansvar for at han så annerledes ut enn andre. Nei en fikk her i livet snaut høve til å gjøre seg sjøl - om så gikk an ville en vel komme til å bli en underlig skapning.

Eg opplever aldri ein glad dag meir, dersom eg ikkje får henne.
Elskar ho deg, då?
Det er nett djevelskapen, som eg ikkje veit.
Har du kyst henne?
Nei, aldri enno. Eg har berre ein gång fått klappa kåpa hennar.

Jeg tror at en av de største oppgaver en forfatter har, er å få ordene til å bety noe igjen.

Det er en kjent sak, at litteraturen ikke kan fø sin mann. Den er imidlertid istand til å fø forbausende mange andre.

Jeg husker et morsomt eksempel fra en historie som ble fortalt i min ungdom - om en sørlandsk skipsrederfamilie:
Datteren i huset spør sin mor: "Du mamma, spiser matroser høy?" Mammaen gir da det absolutt humane svar. "Nei da, barnet mitt, de er mennesker ligesom oss, bare ikke så fine".

Han forsto ikke at indrette sig efter tilværelsen endda han var baade foretagsom og arbeidsvillig og nævenyttig. Han saadde med fulde hænder, men hvordan det kunde være - det var mest andre som høstet frukten,

Man må la de andre ha rett, eftersom det er det eneste de har.

Å beklage sine egne erfaringer er å stoppe sin egen utvikling.
Å fornekte sine egne erfaringer er å legge en løgn på sitt eget liv.
Det betyr ingenting mindre enn en fornektelse av sjelen.

De, som har meget, er ofte griske;
de som har lite, lar alltid andre få del i alt.

Jeg har sittet i fengsel nesten to år. En vill fortvilelse grodde ut av min natur. Jeg gav meg sorgen i vold, så det var en ynk å se på; et flyktig og avmektig raseri; bitterhet og forakt; angst som gråt høyrøstet, elendighet som ikke kunne finne stemme; sorg som var stum. Jeg har gjennomgått alle tenkelige faser av smerte.

Det ligger i kalkunens natur å stimle sammen om kvelden. Å kjenne dem er ikke å beundre dem, for de er forfengelige og hysteriske. De klumper seg sammen, så de blir et lett bytte, og på den minste vink får de panikk. De får alle de sykdommer som annet fjækre har, pluss noen som de selv har oppfunnet. Kalkuner må tilhøre de manio-depresive typer, for det ene øyeblikket buldrer de med blussende hakelapper, slår hjul med halene og feier med vingene i elskovssyk praleri, og i det neste stimler de sammen, feige og vettskremte.

Det er ingen ting mennesket frykter som stillheten.

Statsfengselet i Ohio. En morder skal henrettes. Et siste ønske. Avslåes.

Det er sikkert ingen grunn til å ha sympati med denne morderen. Men når man likevel spør om han har et siste ønske, og han ønsker seg en sigarett, så kunne han vel fått en, når man nå en gang har spurt om han hadde et siste ønske, nå rett før han skal henrettes.

Kulturpolitikk og litteratur. Det finnes et endeløs belegg for denne uhyggelige forhistorien.:
Vi kjenner alle fra vår skolegang historiene om skaldene som skrev til kongens pris og lov. De norske gamle skalder var nok brutale og hensynsløse ovenfor småbønder og fattigfolk, men ovenfor kongene som hadde den reelle makt, var de lydige som skjødehunder.: De skrev som kongene ønsket, - de skrev slik som middelalderens, reneaissancens og høyrenaissancens malere malte . under de mektiges diktat, - malerne fikk oppgitt av teologene sogar hvor mange fjær de skulle male på henholdsvis engler og erkeengler, erkeenglene hadde fler fjær. Det malte de da - lydige og fromme, og de malte godt.

August driver videre gjennom landet, for lenge siden er han blitt stortingsmann, han sitter i regjering, han er dommer, biskop og forfatter. Hamsun møtte ham igjen efter krigen, da satt han som psykriater og dommer og journalist i samme rettslokale. August utgir aviser, lyver,skryter, truer og lyver om igjen. August skriver bøker og anklager seg selv for pornografi, fra ytterlighet til ytterlighet, hæs av løgn, men godmodig og gavmild. Ingen kan bli så moralsk indignert, så angrende. "Det var som om han vendte ryggen til seg selv og gik." skriver Hamsun om ham og han kjente ham.
Hamsun har elsket sin August over all måte, og det merkelige er at August elsker ham igjen, vilt og frenetisk og sier Hamsun, vår Hamsun. Den store spillemann.
Og når August tenker på hvordan han behandlet Hamsun efter krigen, da begynner han allerede så smått å vende ryggen til seg selv, i alle fall inntil han har funnet en annen å skyve skylden på. Da kan han tralle en Trall...