Hev De voret i Egersund, hr. red., i den byen kor alt søv både dag og nott no, sidan vektarane hev begevet gala. Elles for det er det 'kje umogeleg at dei gal i svevne, dei-- Eg hev voret der, eg, hr. red., og eg sov ikkje - eg hev voret i Egersund - - og det var endå notti til den 26de juni det Herrens år 1887 - ein gløymer 'kje slikt - ein sett helder ett stort, svart merkje i almanaakki, fald eg hev sovori.

Det er vanskelig å tenke seg at andre enn Jens Chr. Hauge ville klare å overtale regjeringen til å forbryte seg mot vedtaket i Stortinget om ikke å eksporterer våpen og ammunisjon til land i krig eller borgerkrig. Nå lurte han også sine gode venner amerikanerne, ved å unnlate å fortelle dem at det var deres ammunisjon som skulle fraktes til Cuba, i strid med landets egen embargo.

Og det dusjregnet, og det småregnet, og det silregnet, og det øsregnet, og styrtregnet, og det plaskregnet - men værst var det når det silregnet - jevnt og ubønnhørlig fra morgen til aften.

Ble deres far svært gammel? Å ja, svært gammel. Han snakket stadig nedsettende om livet, men jeg vet ingen som strittet mer imot å oppgi det.

Alder er en godt bevoktet hemmelighet. Sier man at noe skyldes alderen, er det som å prøve å beskrive snøen for mennesker som lever i tropene.

Det hadde nok hendt at jeg hadde brukt mitt lommetørkle, f.eks. til å pusse skoene mine med, eller tørke noe vekk fra skolepulten. Men den ide, å blåse slimet fra nesen ut i dette fine stoffet og så putte hele svineriet ned i lommen, det synest i hvert fall jeg var både absurd og motbydelig. Men dessverre får jo barn alt for liten tid på seg til virkelig å kunne oppdra sine foreldre...

Det er nemlig en kjennsgjerning at Katrine ikke valgte meg fordi jeg er en fornuftig pusling som aldri presset mine gensere og hele ungdommen gjennom holdt meg nede på det laveste brettet, ener'n, der jeg hørte hjemme. Nei, jeg er valgt av Katrine fordi hun ikke fikk han som stupte fra de høyeste høydene. Han som stupte fra de høyeste høydene fikk venninna hennes, han giftet seg med henne, og Katrine brøt med venninna (en overfladisk jåle), samtidig som hun antagelig kom til en slags erkjennelse om at en pådrar seg mindre bry ved å ta til takke med det man kan få, gratis. Og denne gratispersonen var meg.

-jeg så bare de karakteristiske furutrærne på toppen av åsen, de litt skakke furukronene som jeg er vokst opp med, og som tidlig brente seg inn i meg som kjennetegn på ensomhet, slik grantrær har brent seg inn i meg som kjennetegn på dysterhet.

Stillheten velter over meg som flytende lava. Der ute i de renskrapte, gustne åsene som ruller frem mot de store metallurgiske samleplassene, sleper lokomotivet seg frem med sine handelsprodukter. Over stål og jernsviller ruller de, og jorden er oversådd med slagg og koksstøv og blåkald malm.

En trøstesløs stemning veller ut fra kuppelen i Les Invalides og farger smugene som munner ut i den store plassen med dødkalde skygger. Poesiens likhus. De har fått ham dit de ønsket ham nå, den store krigeren. Europas siste store mann. Han sover dypt i et leie av granitt. Ingen fare for at han skal snu seg i graven. Dørene er vel boltret, kistelokket skrudd hermetisk til. Sov, Napoleon!

Det har i flere generasjoner vært bare et barn i Smallweed-familien. Små gamle menn og kvinner har det vært, men ikke noe barn, før mr. Smallweeds bestemor som ennu lever. blev åndsvak og gikk, for første gang i barndommen.

Opvareren og soldaten Grafov serverte mig alltid den friskeste te og de beste av sine smørbrød, mens han samtidig så til siden. Det var tydelig, Grafov sympatiserte med bolsjevikene og skjulte det for sine overordnede. Jeg gjorde nu videre iakttagelser. Grafov var ikke den eneste. Hele det underordnede personale i Smolny - vakten, kurerene, portnerene - hellet åpenbart til bolsjevikenen. Jeg sa da til mig selv at vår sak allerede var halvveis vunnet.

For Russland var revolusjonen av 1905 en generalprøve på 1917. Og den hadde den samme betydning for mig personlig. Jeg kastet mig ut i begivenhetene i 1917 med besluttsomhet og sikkerhet fordi jeg i dem ikke så annet enn fortsettelsen og utviklingen av det revolusjonære arbeide som var blitt avbrutt ved arrestasjonen av Sovjets medlemmer i Petersburg den 3. desember 1905

Det er ikke noen tilfeldighet at man i Lenins vokabular så ofte treffer ordene uforsonlig og skånselsløs. Det er bare den høieste anspennelse mot et mål, uavhengig av alle lavt personlige interesser, som kan rettferdiggjøre en slik hårdhet.

Men Moosi, døgenigten, dankdriveren, lystmorderen, dovenpeisen, denne tølper og seksualforbryter, katten uten moralsk ryggrad, - ham er alt tilgitt! "Mja", sier han hest og loddent, når han kommer inn i stuen fra et av sine vikingetokter, med et fett Casanova-smil i bakkenbartene.
Og min hustru og mine døtre slipper alt de har i hendene og løper ham kurrende i møte, de kneler for ham og nusser ham på nesen og kveler ham med ømhet, som det var Guds lille lam de tok til seg. De klør ham under buken og stønner av hengivelse: "Mosi-Mossi-Moozie...." Hankatten velter seg over på ryggen og spriker med bakbeina, det er så vidunderlig å bli kilt. Den hever et øyelokk og ser hemmelig på meg, som mann til mann, med et ravgult øye. Jeg svarer med blikket fra et isblått.

Skulle jeg med åpne øyne oppholde meg i nudistleiren mer enn ti sekunder, ville den eneste redning være at jeg stupte på hodet i sjøen, og bli der. Den hele tiden måtte jeg ligge med hele kroppen under vann. Jeg måtte krampaktig holde meg fast i tangen på bunnen, mens jeg med bare nesen over vann konverserte den unge smukke nakne fru Stenersen på fireogtyve år som satt dovent tilbakelent på svaberget over meg. Hele dagen måtte jeg ligge i bløt, mens hun, eller den søte frøken Stefansen på seksten, eller den inntagende fru Jespersen på fireogtredve, satt over meg og nød den varme solen og dinglet med tærne.
Man måtte være profesjonell froskemann i dykkerdrakt for å holde ut en dag med nudister. Glapp taket i tangen bare en gang, så jeg fløt opp, ville ordenspolitiet øyeblikkelig være over meg med et gisp og en båtshake.

O, takrenne,
Du
Min barndoms første musikkinstrument,
Du gråaktige blikk-makaroni-stang,
Hele frem etasjer lang,
Under din pratsomme, buldrene munn,
Vokser på frostklare dager,
Et skinnende isskjegg frem-
Og det blir gratis is for gatas små

(sitat - Aleksander Tsjak)

Folk er så trette, så utmattet,
de krangler og raser for småting,
de blir hverandres bødler',
og glemmer hvem de virkelige
bødlene er....

(Sitat - Dostojevskij)

• synet av Kartago opphisset barbarene. De beundret byen, de forbannet den, de hadde på en gang lyst til å ødelegge den og bo i den.

Et navn, et minne, en pinlig tanke kan forgifte søvnen, så det ikke hjelper å lukke øynene.