Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Ved hjelp av bastante påstander og små, uventede nedslag skaper forfatteren overraskende overganger. Tekstene kan til tider oppleves nesten urimelige i sine utsagn, andre ganger så enkle at det blir hardt og svimlende. Diktjeget pines av sin egen skam og anger, fanget i en tilværelse av apati og isolert sinne. Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt er en usentimental diktsamling, som med letthet beveger seg mellom det humoristiske og et dypt alvor. «Sexualitet, död och förgängelse, och så då detta resting bitch face: vi gillar det. Vi gillar det väldigt mycket.» Jenny Högström, Aftonbladet «Att ge plats åt en kvinnlig huvudperson som den här, som inte sköter sig eller gör eller säger vad som förväntas, är enormt befriande och jag vågar påstå att Lothe hakar i de senaste årens skandinaviska poesiströmning, den som inte ber om ursäkt för sig eller håller igen, med ett jag som lever ut, slirar, ligger runt, får cumshots i ansiktet och är smått odräglig. Fast egentligen gör väl Lothe det som manliga poeter och författare i alla tider gjort: ger plats åt en icke-perfekt, ibland ledsen, ibland glad människa- men här av kvinnligt kön. Bara det är en politisk handling i sig.» Helena Lie, Opulens «Diktene skildrer en råhet, tristhet og er til tider svært gjenkjennelige. Og jeg liker det. Jeg skal nok kose meg mer med denne innen det er dags å levere den tilbake. [...] Anbefaler denne!» Ann Christin Berg, My Criminal Mind «Det är poesi med attityd, på samma gång ironisk och sårig, nonchalant och förtvivlad. [...] 100 procent ärlighet? Åtminstone 100 procent samtid. Så här kan generationsdikt se ut i selfie-eran, pendlande mellan självhävdelse och självhat, utlämnande och distans, med stämningsläget fångat i formeln ”fanatisk apatisk”. Och samtidigt – ett tidlöst tema om det smärtsamma vuxenblivandet och känslan av att vara fel i världen.» Ann Lingebrandt, Sydsvenskan «Diktene er så såre, bastante, morsomme og skarpe, at det slår deg liksom i fleisen. Eller, det var i alle fall den følelsen jeg fikk. Diktene handler om å vokse opp, om å være ung, om å være alene, om å ønske seg kjærlighet i livet.» Rebekka Mong Hansen, Kulturutvalget, litteraturblogg «Ingvild Lothe seiler opp som norsk litteraturs Houellebecq-girl.» Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet
Forlag Kolon
Utgivelsesår 2016
Format Heftet
ISBN13 9788205494039
EAN 9788205494039
Språk Bokmål
Sider 71
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Påstanden i tittelen setter virkelig tonen for denne diktsamlingen. Her møter vi en sint, deprimert ung kvinne. Vi følger henne fra barndom til ungdom. Det er banning, det er bastante påstander, depressiv og aggressiv stemning, men det er likevel humoristisk. Det er korte dikt med overraskende vendinger og sammenstillinger. Noen av diktene har en ironisk og sarkastisk tone, og flere av dem er så morsomme at man må le.
Det siste diktet har en lettere stemning, kanskje det går bedre med dikt-jeget? Da går hun glad og nypult hjemover, og observerer at månen ligner guds avklipte tånegl.
Dette er dikt for unge kvinner som også har følt seg utenfor, kjent på meningsløsheten, og samtidig vil banne og rette fingeren til alt som er drit.
Her er min omtale av debuten til Ingvild Lothe. Linken fører til min bokblogg.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketdette er livet, folkens
et sted for idioter
Mennesker dør og blir født hele tida,
jeg bare lever og lever.
Jeg blir snart nødt til å ta en pause
fra denne pausen jeg holder på med.
Jeg forandrer meg i morgen, tenkte jeg,
og hver kveld tenker jeg det samme.
Så lenge håret mitt vokser
og neglene mine gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag
du sier
jeg er en følelsesdesigner
jeg sier
jeg er en følelsesforsker
du ler
fordi du tror jeg tuller
jeg ler
fordi du tror jeg tuller
"Da jeg sa jeg var et dyr i senga
mente jeg dovendyr
Beklager misforståelsen"
Jeg føler meg alminnelig og dum.
En dag orker jeg ikke mer.
Jeg leser sjeldent samme bok flere ganger, og ser uhyre sjelden samme film om igjen. Noen bøker har likevel den egenskapen at jeg ikke føler meg "ferdig" med dem. Ofte fordi de er det jeg kaller løk-bøker, altså at de har flere lag. Andre ganger fordi jeg føler jeg gikk glipp av noe - særlig spennende kan det være å lese starten på en bok om igjen når en er litt mer kjent med bokas karakterer fra før slik at en legger merke til andre aspekter ved boka enn første gang en leste og måtte konsentrere seg om å få med seg alt.
Og så er det de bøkene man tenker på lenge etter å ha lagt dem bort. Og bøker man husker følelsen i magen av, uten at handlingen nødvendigvis er klar. Sist men ikke minst finnes nostalgi - bøkene - bøker man liker på grunn av sammenhengen og omgivelsene de ble lest i, bøker man har positive assosiasjoner til, ofte på grunn av sine egne ytre omgivelser fra første gang man leste boka heller enn til bokas handling (F. Eks SVK av Roald Dahl - husker jeg leste den på hyttetur i Sirdal i 1998, husker mamma og pappas stemmer fra stua, husker peisens varme som hang igjen i kinnene mine da jeg la meg... Selve boka husker jeg ikke fullt så godt.. Men alt dette rundt er klokkeklar og gjør at jeg får gode assosiasjoner til boka.)
Kort sagt: her er bøker jeg av en eller annen grunn kan tenke meg å lese om igjen
Hvor hører du til?
Hva vil det si å høre til? Hva betyr det for deg?
Hva er det som binder deg og flokken din sammen?
Hva skjer med et menneske som faller utenfor og ikke finner noen tilhørighet?
En oversikt over bøker Marianne bak bloggen EBOKHYLLA MI har gitt meg lyst til å lese. Hun er meget belest. Trykk her for å komme til bloggen hennes.