Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Britt har gjort som hun skal hele sitt liv. Hun har tatt ansvar, rydda opp etter seg selv og andre. Nå har hun skjelt ut hele familien sin og venna deres. Og det eneste hun angrer på, er at hun ikke gjorde det for lenge, lenge, lenge siden. Faen, faen, faen er en roman om sinne og trass, om å ønske seg et annet liv – og en annen verden. Men det er også en roman om å overraske seg selv, om å falle sammen og å ta seg sammen, og om alt som kan skje om du bare tør høre på deg selv.
Forlag Flamme
Utgivelsesår 2023
Format Innbundet
ISBN13 9788282885300
EAN 9788282885300
Serie F° (509)
Språk Bokmål
Sider 206
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er en slik bok jeg ikke klarer å gi terningkast. Hvordan bedømmer jeg en bok som er gnistrende godt skrevet, men som samtidig suger livsgnisten ut av meg?
Jeg leser alltid Strømsborgs bøker sakte. Jeg liker rytmen i språket og alle gjentakelsene, men mest av alt liker jeg sinnet, spesielt i denne boka. Den handler om Britt, som alltid har gjort alt riktig, tatt ansvar, holdt ut. Men nå er det faen meg nok..
Britt er gift med Espen. Sammen har de Elise, sju år. Det er sommer og de er i sommerhuset de alltid ferierer i sammen med Espens venner og barn. Britt har ingen venner, ingen familie. Him er egentlig ikke venn med Espens venner heller. Hva Britt er? Jævlig forbanna. Og nå er begeret fullt og vel så det. Da hun plutselig velger å la sinnet velle ut og skylle over de som står i hennes vei, får det selvsagt konsekvenser. Alvorlig sådan.
Tankevekkende, gjenkjennbart, og veldig menneskelig. Likte nok «Aldri, aldri, aldri» av samme forfatter enda bedre, men denne er en god nummer to. Bra diskusjonsbok.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg har bare levd i 43 år, jeg har ikke reist så mye, jeg har blitt der jeg er, vært på plassen min i verden, jeg har vært datter og kone og mamma, jeg har vaska opp og laga middag og kommet i tide på jobben, selv om den føles meningsløs, jeg har forsøkt å følge banen min og ikke gå i veien for noen, og så har jeg allikevel kræsja. Jeg skulle bare ønske jeg visste hva jeg kræsja i.
Jeg ba ikke om å bli født.
Jeg ba ikke om å bli voksen.
Jeg ba ikke om noe av dette.
Og nå er jeg her. I en kropp som forfaller, i en verden som brenner opp, i en hverdag som går på repeat, i et ekteskap som jeg er usikker på om noen gang egentlig var godt, i et morskap jeg hadde sånne forhåpninger til (...)
Alle rundt meg ser at jeg er sint. De som kjenner meg, ser det, og de som ikke kjenner meg, ser dett også. Men ingen har noensinne spurt meg hvorfor jeg er det.
Å være kvinne er å tie i forsamling og å stønne i senga
Da var jeg blitt stor nok til å skjønne at man ikke alltid skal etterligne hva folk gjør, noen ganger skal man gjøre det stikk motsatte. Ingen forteller deg hva som er hva, riktignok, det må du finne ut av selv.
Jeg veit ikke om det var midtlivskrisa som kom, kanskje var det bare livskrisa, og den er ikke like berømt. Ei heller brakte den med seg forbedringer på utseendet mitt eller sexlivet.
Jeg tenkte at jeg kunne vente, jeg kan holde ut, jeg kan klamre meg fast og så blir det min tur til å være lykkelig. Men livet er et maraton uten målområde og premieutdeling, den eneste målstreken er døden, og fram til den er alt en kamp mot tida, og tida tar som kjent aldri pause. Å være voksen er like fucka som å være tenåring, vi har bare flere regninger å betale. Det blir ikke lettere å stå opp om morgenen, vi bare må gjøre det, fordi vi må på jobb. Det blir ikke bedre, det blir bare meget mer av det hele.
Jeg har aldri tatt det jeg vil ha, jeg har tatt det jeg har fått.
Å være kvinne er å be hele familien sin om å holde kjeft, jeg klarer ikke å høre meg selv tenke.
Han er en sånn "glasset er alltid halvfullt, og hvis ikke, så finnes det mer vann i springen"-type, mens jeg fortsatt venter på at noen skal fylle det jævla glasset jeg har sittet foran meg med i timevis uten at noen har brydd seg eller tilbudt meg noe som helst.
Lista viser de siste bøkene i spalta «Klok på bok» i ukeavisa «Dag og tid». Ansvarlig «Medikus Libri» sier dette i utgaven for 26. januar: «For boklækjaren er livet enkelt, eg er her for å få folk til å lese bøker. Gode bøker. Gjerne bøker du ikkje ville lese, om det ikkje var for Klok på bok.»
Nå har antallet bøker lest dalt siden 2018. I år er det på tide å lese mer. Det man vil får man til!
Dette er en bokklubb for alle som er interessert i bøker og lesing, og du er velkommen inn i gruppa uansett om du har tenkt til å lese bøker sammen med oss eller om du bare ønsker å være en del av gjengen vår.
Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?