2010
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
My sister called it 'the year of secrets,' but when I look back on it now, I've come to understand that it was a time not of what was there, but of what wasn't. 'It is a rare writer who can both rouse the mind and grip the heart, and all the while provide the sensuous delights of image and language...a compelling narrative in which the past haunts the present of characters so vividly real they become members of your intimate circle and erupt in your dreams...almost impossible to put down, and even harder not to re-read' Lisa Appignanesi, Independent 'Wonderful' Vik Groskop, Observer 'Subtle and complex' Tom Deveson, Sunday Times 'Beautifully thought through, deeply serious and enormously intelligent' Jane Smiley, Guardian
Forlag Sceptre
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9780340897096
EAN 9780340897096
Språk Engelsk
Sider 306
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er underlig at vi alle drives til å gjenoppleve smerte, men jeg har begynt å se på det som en sannhet. Det som en gang var, forlater oss ikke.
We experience our expectations of the world.
Det finnes musikk i samtale, mystiske harmonier og dissonanser som vibrerer i kroppen som en stemmegaffel.
Traumer er ikke en del av historie, de er utenfor historien. De er det vi nekter å innlemme i historien vår.
Vi erfarer ikke verden. Vi erfarer vår forventning om verden.
Følelser smitter.
«Du kan ikke gå veien før du selv er blitt veien.» Far hadde notert dette Buddha-sitatet i en skrivebok.
Du vet at jeg alltid har tenkt på helhet og integrasjon som nødvendige myter. Vi er fragmenterte skapninger som prøver å holde oss samlet, men det finnes alltid sprekker. Å leve med de sprekkene hører med til å være – nå, rimelig frisk.
«Jeg savner pasientene. Det er vanskelig å beskrive, men når folk virkelig er i dyp krise, er det noe som faller bort. Alt spillet som hører den normale verden til, forsvinner – alt dette falske med Hvordan står det til? Bra, takk.»
Siden Platon har vestlig filosofi og kultur hatt en okulær slagside; synet er vår dominerende sans. Vi tolker hverandre gjennom øynene, og anatomisk er de en forlengelse av hjernen. Når vi møter et blikk, ser vi inn i et sinn. En person uten øyne er foruroligende av den enkle grunn at øynene er døren til selvet.