jeg krampeleser pensum! Hjemmeeksamen begynner kl 10 i dag... Jeg oppdaget her om dagen at jeg ikke har lest (ut) en skjønnlitterær bok på lang tid, så håper jeg får litt tid i julestria til å lese vanlige bøker. Og at jeg kanskje får noen bøker til jul.
Fortiden banker i brystet mitt som et annet hjerte.
Lettlest og fint lite oversiktsverk med ikke for mye tung teori, og interessante gjennomganger av bl.a. psykiatriens historie og orientalisme, med eksempler fra kunsten. Har vært borti det meste av innholdet i pensum fra henholdsvis kunsthistorie, idéhistorie og psykologi, men syns alltid det er praktisk, spesielt når fagfeltene er så store og med diffuse overganger, å ha ting samlet på ett sted. Dessuten gir den en god presentasjon over primærlitteraturen som er verdt å få med seg, så man kan gå videre med selvstendig lesning.
Ensamheten var inte så svår som jag påstod, så länge jag var ensam gick det an. När jag mötte andra människor och tvingades erkänna min ensamhet, se den i spegeln deras ansikten höll upp, då brast det för mig.
Jag sprang vettskrämd därifrån. Ensamhet löpte bredvid mig som en hund.
Samuel var ett glas vatten jag drack i min törst. Jag visste inte att det var förgiftat, det såg så klart ut.
(...)Ibland ringde jag trots att jag visste att han hade någon annan där. Jag bröt mig som en tjuv in i deras timme.
Jeg begynte å lese denne som typisk ferielektyre i Italia, mest fordi jeg hadde sett og likte TV-serien. Men som i så mange tilfeller er TV-serien helt klart best - Jeg kan ikke si noe annet at den rett og slett er dårlig skrevet, med så enkle dialoger og "så skjedde det, etterpå skjedde det" skildringer, samt så mange hypotetiske spørsmål, at den framstår som noe en skoleelev kunne ha skrevet. Barnevaktklubben er stor fortellerkunst i forhold. Men selvom boka ikke kan anbefales noe særlig kan jeg i hvert fall anbefale TV-serien, spesielt til italofile. :)
Jeg begynte også å lese denne for flere år siden, fikk liksom ikke helt tak på den (det kan også ha sammenheng med at den var kjøpt som en fly/feriebok og jeg fikk liksom ikke satt meg ordentlig ned med den). Så tok jeg den fram for et par uker siden og den var morsommere enn jeg husket at den var. Dessuten er det en ganske fin balanse mellom det komiske, rastløse og dagligdagse, og de mer alvorligere temaene som finner sted midt oppi.
Jeg må definitivt plukke fram Beatles igjen..... prøve å lese hele trilogien hvis jeg får tid (og finner igjen Bly...). Lars Saabye Christensen på sitt beste.
-Er du syk? spør hun. Og Arnold Nilsen må snu seg mot veggen for at hun ikke skal se at han er like ved å gråte, for noen bryr seg om ham, noen lurer på hvordan han har det, og denne omsorgen bringer ham nesten ut av fatning.
Ray vann Paulines hjärta den där gången i Wales, jag krossade hans, vad är det här livet för jävla porslinsbutik.
En til av den typen kunstrelaterte bøker jeg kan bruke og ikke bare lese. Forfriskende at den snakker om teori på en tilsynelatende uredigert, flytende og muntlig måte. Jeg tenkte mens jeg leste den at den stilmessig gir meg litt samme følelsen som de tyske podcastene fra kunstistrichtig.de (som også anbefales hvis man kan tysk). Det er også et stort pluss at boka er et slags kunstverk i seg selv med utradisjonelt designede oppslag. Perfekt bok for å få en ut av "malesperre" og inspirasjonstørke.
Jag läste om det jag skrivit och insåg att min skrivmaskin kanske inte var röd av annan anledning än att den rodnade.
En långsam elak sjukdom hade börjat äta upp henne inifrån och ut och hennes sinne pendlade mellan vänlighet och total tvärhet. Efter hundra sekel då tre vintrar gått befriades hon.
Fantastisk vakker bok. Tror også det var en fordel at jeg leste den på originalspråket - jeg ser ikke for meg at opplevelsen av den hadde blitt helt den samme om jeg hadde lest den på norsk. Boka er sammensatt av flere "løse" tekster av varierende lengde, som er ettertenksomme, poetiske, og med mye livsvisdom og humor. Man får lyst til å le og gråte på én gang. Anbefales!
(...) Som om det vore en synd mot själva livet, detta att låta sine sinnen ligga i träda, medan åren går.
Konst uppstår inte av luft, den hämtar sin näring och sitt material från den enda värld vi känner. Konsten är en förtvivlad kärlek till världen, ett desperat försök av den enskilde att göra människans hotade existens osynlig. Och att hålla henne levande. Att ständigt på nytt levandegöra de skikt inom oss som de centralstyrda språkens mekanik aldrig kan nå. Bara konsten har frihet att gå på jakt efter den andra värld, som är belägen i denna.
Livet och jag går inte bra ihop, men vi är ju så involverade i varandra nu.
Det pussige er at da jeg leste denne boka begynte jeg med en gang å tenke på filmen "The Future" (fantastisk film) på grunn av dialogene, en slags hjelpeløshet i karakterene, pluss at novellen "Mon Plaisir" har en beslektet handling - uten at jeg visste at hun faktisk hadde laget den filmen.