interessant...jeg har bare sett filmen, ble veldig fascinert av den. Må se om jeg kan finne denne boka noe sted...:)
Jeg tror jeg foretrekker å leve med en bok og ikke i den....
Karl-Johan badade i sol. Inte en människa var ute. Jag drog upp och ner för gatan, jag tänkte: mer Norge än så här kan det inte bli.
Jag var en deg som jäste i framtidens ugn.
Det kommer veldig an på hvilken type bok det er, hvor lang/tykk den er, hvilket språk den er på, hvor lettlest den er og noen ganger hvor fort man har lyst til å lese den (etter min mening). Noen ganger kan jeg bruke lang tid på en bok fordi det går lange perioder hvor jeg ikke leser den og må bruke litt tid på å ta opp tråden igjen, noen ganger kan jeg lese i jevn fart men ikke så mye av gangen. Men det hender ofte at jeg leser både mer og raskere i ferien(e) fordi jeg har mer tid til det. De to siste norske romanene jeg leste er et eksempel på det; riktignok var de ikke så lange, men jeg leste hver bok på én dag.
Jag vet hur världen ser ut: när man somnar skall någon komma in och läsa en saga och stryka en över ryggen. Om de inte gör det är det något som är fel. För en del saker är fel, andra är rätta.
Vanligvis er jeg veldig opptatt av hvordan bøker er skrevet på - språkbruk, oppbygning osv - og mister ofte tålmodigheten hvis boka er for lettlest. Men i dette tilfellet var det nettopp bokas tema som var mest interessant.
Den er angivelig ment som en introduksjon til pave Frans, skrevet i løpet av et kort tidsrom, uten tvil for å imøtekomme det store behovet for å vite mer om tidligere kardinal Bergoglio. Og det oppfyller boka til fulle - den er delt i tre deler, der den første og lengste dokumenterer viktige dager og anledninger i Bergoglios første tid som pave; fra de første ordene til folket på Petersplassen etter konklavet, til møtet med pave Emeritus Benedikt XVI og møter med andre religiøse overhoder. Alle disse hendelsene inkluderer tekstutvalg fra pavens taler og prekener hvor forfatteren stopper opp for å kommentere enkeltutsagn, noe som gir kapitlene litt teologisk dybde uten å virke ekskluderende eller elitistisk.
Det er nemlig i høyeste grad en bok for folket - den religiøse andelen i det minste. For selv om bokas bakside annonserer at den er interessant lesning for både troende og ikke-troende, har jeg vanskeligheter med å forstå at en ateist vil komme seg igjennom boka uten å miste tålmodigheten eller bli provosert.
Jeg sitter igjen med en følelse av at denne boka heller er skrevet om en katolikk, av en katolikk og for et katolsk publikum - det er "vår" pave det er snakk om. Ettersom jeg er katolikk selv blir boka desto mer inkluderende for meg personlig - da pave Frans ble valgt og kom ut på balkongen i Peterskirken for første gang fulgte jeg med live via vatikanradioens streamingtjeneste på youtube, og fikk også sett milepæler som og den første Angelus-bønnen fra Petersplassen på italiensk TV. Derfor er det spesielt å gjenoppleve disse hendelsene fra et annet synspunkt (nesten som et behind the scenes-klipp, bare i tekstlig form).
Bokas andre del er viet et innblikk i pavens biografi, mens den tredje og siste delen er et knippe sitater (noen er også gjentagelser fra del 1 av boka) fra pavens taler, prekener, brev eller annet, sortert etter tema og skal i følge forfatteren kunne brukes til refleksjon og bønn.
Forfatteren oppfyller ikke akkurat et krav om nøytralitet; han avslører mange ganger gjennom skrivestil at han selv er blitt offer for "Frans-effekten" og fremhever stadig hvordan pave Frans bryter med tidligere skikker og regler, på en positiv måte. Når kritikken mot ham nevnes, er det tilbakevisningen av denne som blir viktig, samtidig som kritikerne likevel får komme til orde.
Men jeg synes egentlig ikke at forfatterens dårlig skjulte positive syn på paven gjør noe. Boka holder det den lover, og som leser (og katolikk) sitter jeg igjen med en fascinasjon for pave Frans og en følelse av "åndelig påfyll". Men jeg er nok ikke fri for "Frans-effekten" jeg heller.
Ferdinand var nemlig uvanlig vakker. Han var høy, bred over skuldrene og mørk, med hvite tenner, sort hår, lange hender og øyne som våknet sultne hver morgen.
Jo mer uheldig han følte seg, jo tristere ble han. Langsomt og sikkert ble han til en ansamling av tilfeldig rusk og rask, bare så vidt holdt sammen av et tynt lim av dagligliv. En morgen var det ikke mer dagligliv igjen, og far sa ikke mer.
Jeg tror ikke jeg har opplevd at en bok ikke har levd opp til den gode begynnelsen....mulige kandidater er i så fall de bøkene jeg bare avbryter. Men det som skjer oftere er at jeg bir veldig begeistret for enkelte bøker, og husker lenge hvor godt jeg likte dem. Så får jeg lyst til å lese dem igjen, kanskje 2-3 år senere, og da skjønner jeg ikke hvorfor jeg likte dem i det hele tatt. Bl.a. gjelder dette for to bøker av Maggie O'Farrell, som jeg leste da jeg var kanskje 20-21. For et par år siden plukket jeg fram den ene og syns den bare var søppel...
De bøkene jeg har lest flest ganger må bli De Gales Hus av Karin Fossum og The Secret History av Donna Tartt. Sistnevnte har vært "ferieboka" mi flere år på rad, perfekt å ha på flyet og til kjedelige ventetimer - utgaven jeg leser er fra biblioteket og det er flere eselører og sider som faller ut for hvert år, men det er sånn det skal være...kanskje jeg en dag må krype til korset og kjøpe mitt eget eksemplar :)
...når forholdet du har til boka du leser minner om forelskelse og du helst vil være sammen med den/lese den hele tiden og gleder deg til å komme hjem til den hver dag....
(eller er det bare jeg som er rar sånn?)
Det här är inte någon historia som berättas i efterhand, det har inte förut hänt, han står inte efteråt och ser tillbaka, utan det är just nu, det ligger i ögonblicket och kan falla ur det.
-Vi är, säger han till studenterna, som elektriska ljus med vilka Gud illuminerat sin teater.
Jeg hadde mange brevvenner som tenåring; hadde kontakt med et finsk (?) byrå som formidlet internasjonale brevvenner, og brevvekslet med folk fra Canada, Malaysia og Irland, eksempelvis. Det ga meg utrolig mye og jeg fikk også brukt engelsken en god del. Nå er den eneste jeg skriver med en venninne jeg også er på facebook osv med, men vi får ikke truffet hverandre ofte pga geografiske avstander og travle hverdager.. skulle egentlig gjerne hatt flere brevvenner, for jeg merker noen ganger at facebook, twitter og online kommunikasjon gjør at det blir vanskeligere å skrive lange tekster - man er blitt for vant med å fatte seg i korthet, og jeg syns det er trist når jeg merker det ved meg selv. Det hadde jo vært gøy om vi kunne blitt en gjeng med brevskrivere her :)
Men i konsten att ordna ligger också förmågan att sätta en gräns för ordnandet.
haha! det er ikke alltid jeg ser om gulvet må vaskes jeg heller, selv om jeg er kvinne. Eller kanskje jeg egentlig ser det, men fornekter det...
Pocketbøker fra amazon er som regel billig (helt ned i et par pund, spes. for brukte), og utvalget er jo mye bedre enn eks. Narvesen og Ark Pocket. En annen fordel er at flere bøker har "look inside" funksjonen hvor man kan lese noen sider (ofte hele kapitler) i boka før man bestemmer seg. jeg har aldri bestilt flere enn to om gangen, så det er mulig man kan gå på en tollsmell om man bestiller fler, men hos www.play.com sender de i hvert fall hver bok hver for seg, selv om du bestiller mange på en gang, og uten at du trenger å betale frakt på nytt for hver pakke. Men jeg har ikke bestilt bøker derfra før, bare CD og DVD, så vet ikke hvordan utvalget er.
Du kan jo skrive omtale av boka samtidig med terningkastet, og begrunne hvorfor du gir den "poengsummen" du gir - om du gir en bok 3 på terningen men fremdeles syns den er verdt å anbefale, er det jo bare å skrive det. :) Velkommen forresten!
I utgangspunktet veldig oversiktlig - i hvert fall tematisk - bok om kunsthistoriens tilstand og veien framover. Men det synes veldig at den har to forfattere med forskjellig stil. De inndrømmer det selv i innledningen, men for meg gjør det noe med leseropplevelsen fordi én av dem skriver ganske greit og tydelig mens den andre ser ut til å være allergisk for punktum... setninger om Hegels filosofi som går over en kvart side er bare til å gi opp. Kapitlene om Panofsky, Wölfflin og andre av de mest kjente kunsthistorikerne var derimot litt enklere å fordøye.