Bokelskere.no

Etter ca 100 sider orket jeg ikke mer av jeg-fortelleren, Francois, og hans frastøtende sexliv samt uinteressante refleksjoner om litteratur og politikk. Jeg skumleste meg gjennom resten og slo fast at det var ingenting som fristet meg til fordypelse på en eneste side.

Men på side 14 la jeg inn et bokmerke til dette:

"Universitetsstudier i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting, bortsett fra for de flinkeste studentene som kan gjøre karriere som universitetslærere i humanistiske fag - vi har kort oppsummert den ganske snodige situasjon der et system ikke har noe annet siktemål enn å reprodusere seg selv, med en tilhørende grad av svinn på over 95%."

Det er ondskapsfullt sagt, men jeg tror dessverre at det er mer enn et korn av sannhet i det, slik fagene har utviklet seg i de senere (ti-?) år.

http://trausken.blogspot.no/2009/04/its-lonely-here-theres-no-one-left-to.html

Litt vel overveldende katastrofeskildring hvor det var utfordrende å holde styr på persongalleriet. Men spennende og tankevekkende. Mai-The Duc leser godt.

Både tekst og illustrasjoner er enkle og likevel fulle av mening.

På meg virket de imidlertid urovekkende på en måte som fikk meg til å distansere meg fra meningen, slik jeg oppfatter den: innnsikt i at mange barn lever i utålelige forhold og derfor kan trenge både husrom og hjerterom hos oss.

Det er noe livløst, deprimerende, nesten dødt og håpløst over boken. I samspill med barn som er opptatt av slike spørsmål kan det hende den kan fungere.

Selv tør jeg ikke ta risken etter at mine tre yngste barnebarn ble helt utav seg da jeg leste Inger Hagerups vers om bakeren på den bittelille øya, som var så ensom at han åt seg i hjel på kaker med krem og syltetøy... DØDD'an, sa den ene vantro, mens nummer to var rød i fjeset og kjempet med tårene. Nummer tre sa bestemt at dette var ei gild bok, men nå var det nok for i dag!

Så båtflykninger og barnearbeid i skumle gruver skal ikke på menyen her i huset med det første.

Jeg leste boken i 2009, og blogget den:

http://trausken.blogspot.no/2009/03/en-feministisk-handling.html

http://youtu.be/dq7QVkXZMcQ

Liverpool lullaby er et gripende musikalsk á propos til Engelen på det sjuende trinn. Judy Collins formidler sorg og avmakt - men også en ukuelig kjærlighet, som nok kan ha reddet sønnen fra den skjebnen moren i sangen tror er uungåelig.

I Engelen på det sjuende trinn er morens kjærlighetsevne fortært, men den drikkfeldige og upålitelige faren har i sine gode øyeblikk både kjærlighet, engasjement, humor og sanger å by på, en bagasje som sterkt bidrar til å redde fortelleren ut av fattigdom og elendighet.

"Men størst av alt er kjærligheten" er det inderlige buskapet i denne klimadystopiske kriminalromanen. Tro og håp er fraværende. Romanen har en foruroligende og kryptisk slutt, skrevet i en vakker, poetisk prosa som det også er rikelig av gjennom hele romanen.

Etter velfortjent suksess med denne, som har handling lagt til öland om høsten, kom Theorin på idéen om å følge opp med tre kriminalromaner til, henholdsvis fra vinter, vår og sommer på Öland. Han lyktes, og de følgende romanene ble også store suksesser.

Det forstår jeg ikke, for jeg syns ikke de inneholder de kvalitetene som får Skumringstimen til å rage opp over det middelmådige: gripende parallellhistorier avdekket med passelig dosert progresjon samt troverdige persontegninger.

De tre siste, hvorav jeg kun har lest en i sin helhet, har etter min mening utydelige persontegninger, og handlingen er på en oppkonstruert måte piffet opp med effektmakeri av paranormal art.

Merk: "Tenth anniversiry edition" er absolutt ikke å anbefale, den er helt verdiløs. Litt håndkolorering, litt endring i innledende tekst gjør utrolig stor skade på denne boken som i sin originale fremtoning er genial. Syns jeg.

Jeg har omtalt denne, og hele Shetlandskvartetten, her:

http://trausken.blogspot.no/2010/08/bird-watchers-og-trumpeter-swan-pa-fair.html

Jeg har lest boken to ganger og skrevet om det her:

http://tittafroskenpersonlig.blogspot.no/2009/09/margfolket-en-utfordrende-godbit_04.html

"Det blir en lang og mørk reise fra nord til sør i Finland, men fortalt med Hotakianens karakteristiske vidd og lyse skråblikk på samtiden."

...slik avsluttes forlagsomtalen. Jeg kan si meg enig i at Hotakainens fortellerstil er vittig, og at det kastes skråblikk på samtiden, men ikke at de er LYSE. Snarrere barskt vemodige

Et spesielt trekk ved Hotakainens fortellerstil er at han rett som det er går sømløst fra en relativt normal situasjon inn i en surrealistisk forvrengning av den samme, og så tilbake igjen. Ett eksempel:

"Kontiolahti heller kaldt vann i den tørre koppen.
Tørsten slokkes, men ikke ilden.
En het bølge stiger og tetner til svette på halsen og bak ørene. Hun forstår ikke at Hopeaniemi har flyttet inn i magen hennes og får den til å svi der han har satt seg i lotusstilling over milten og hjertet. Han tenner et stearinlys til ære for det kommende intervjuet. Flammen brenner miltens tynne vev, Kontiolahti velter over bordet og jamrer seg. Hun tror ikke på Gud og Gud tror ikke på henne, men likevel uttaler hun hans navn så mange ganger at han gjør en kraftanstrengelse og kaster Hopeaniemi ut gjennom luftrøret og ned på flisgolvet. Han får følge av en grøt bestående av cæsarsalat, fullkornsbrød og ananasmilkshake. Kontiolahti vakler ut på toalettet, bøyer seg over doskåla og harker opp slim.
Hun setter seg på ringen og lar gråten komme." (S. 74, Ebok)

Dette svinger det av, syns jeg.

Forlagets omtale av boken gir inntrykk av at den eventyrlige reisen til St Petersburg fyller mesteparten av boka. Men første halvdelen foregår utelukkende på sykehuset, uten at det gjør den mindre eventyrlig enn del to. Burlesk,, ellevilt morsom, idérik, dyp og følsom er andre ord som jeg syns passer for å karakterisere denne romanen.

For å gi et inntrykk av fortellerstilen og hovedpersonen, har jeg valgt en smakebit fra side 11:

"- Jeg har laget et skjema over det som har skjedd i hodet Deres. Det illustrerer hvor lite alt står og faller på. De hadde hellet med Dem som kom hit så fort. Dette kunne ha skjedd hjemme.

Jeg betraktet tegningen. Den viste delene i hjernen, som skjøre sopper. Ut fra dem gikk det streker som var fulle av blod. For enden av en av strekene var det et kors. Der stoppet alt, der ble livet mitt hengende og dingle.

- De kan beholde denne tegningen, sa Kallio og plasserte den på nattbordet mitt.

 -Jeg liker den ikke.

  -Det er godt å vite hva som har skjedd. Kjennsgjerninger er av stor betydning for at pasienten skal komme seg, sa Seppänen. Jeg registrerte at jeg tenkte på sønnen min.

 -Jeg liker ikke fortida, jeg vil tilbake til verden, sa jeg og forsøkte å slenge venstre fot over høyre. Den skled følelsesløs tilbake på gulvet. Jeg fikk lyst til å røske den av."

Jeg husker ikke hvorfor jeg i sin tid kjøpte denne boka, men jeg mistenker at omslaget, med tegning av en naken mann som ligner på Jens Stoltenberg, gjorde meg nysgjerrig.

Da jeg omsider åpnet den for å sjekke om den var verdt å lese, var det fyndordet I starten som vekket min nysgjerrighet:

"Vis meg bilder, ord forstår jeg ikke lenger",

-pussig opptakt til en roman på 238 sider tettpakket med ord, og bare ord.

Men overraskende og spennende ord, en nokså utfordrende komposisjon, en handling som lenge var noe forvirrende, til dels surrealistisk, men som falt på plass etter hvert og ble til et gripende drama. Boka struttet etter endt lesning av gule lapper. Ved en av dem, på side 129, gjør politimannen, som har ambisjoner om å skrive noe annet enn politirapporter, seg opp en mening om litteraturens vesen:

"Han startet pc-en, klikket fram et tomt vindu og bestemte seg for å bli sittende helt til det var fylt med sannheter og løgner. Det er vel det litteratur er. Uten sannhet blir den ikke til, uten løgn lever den ikke."

Denne romanen er god litteratur, sann og levende.

Etter ca femti sider bød både jeg-personen og fortellerstilen i "På hjemmefronten" meg imot, og siden jeg leser for å tilfredsstille min leselyst, og ikke for å holde meg ajour med prisvinnende romaner, ga jeg opp boken.

Bra at jeg ikke prøvde meg da den kom ut i 2004, for da hadde jeg nok ikke lest flere av Hotakainens romaner, og ville ha gått glipp av mye god og tankestimulerende underholdning.

Fra boken har jeg notert:

Katten
hun satt og slikket
den åpnede boksen
i time etter time
og visste ikke
at hun drakk sitt eget blod
(Dikt som innleder romanen, forfattet av Spyros Kyriazopoulos)

"Jeg er bare en gammel kone i eksil, jeg har ingen skolegang, jeg er den personifiserte heslighet, men hvis jeg kunne bende opp ribbena mine med bare hendene, skulle jeg vist deg at jeg har et hjerte som har vokst seg kjempestort av kjærlighet og sorg og minner." (S. 38).

"Menneskene er fugler uten vinger...og en fugl er et menneske uten sorger." (S.62).

Mest moro de første 55 sidene, særlig den innledende kortversjonen av den gamle bibelen er kostelig lesning. Og så tegningene - ypperlige. Utover i boken blir det mye ordgyteri hvor humoren glapp for meg.

Nicolay Lange-Nilsen er en knakende god oppleser!