Bokelskere.no

Like etter et utbrudd av gråt følte jeg ofte en stillhet og indre fred. Jeg oppdaget at jeg ble rolig av å tømme meg for tårer. Min kone pleide å nevne det, husket jeg, at tårer var kroppens måte å rense ut stress på. Nå kjente jeg det selv.

Ever tried.
Ever failed.
No matter.
Try again.
Fail again.
Fail better.

Samuel Beckett

Husk at ofte når vi trøster andre, så er det vårt eget behov for å få trøst som gjør seg gjeldende.

Tilgivelse er en prosee, vi trenger å dele og anerkjenne følelsene om og om igjen for dermed gradvis å kunne tilgi det som skjedde. Husk: Vi går aldri tilbake i vår utvikling. Vi går derimot dypere og dypere og tilegner oss større og større forståelse for hvem vi er.

Hvis vi ikke velger å tilgi, vil den andre personen ha nøkkelen til vår indre fred. Vi vil befinne oss i hevnsirkelen, og vedkommende vil ha en stor plass i vårt liv. Denne måten å være i verden på er å være i offerrollen - barnedelen. Vi ser oss selv som et offer for det som skjedde og fortsatt skjer med oss. Ved å velge å gå ned og opp tilgivelsestrappen, tar vi tilbake kraften og styringen over eget liv.

Det å velge å tilgi er en egoistisk handling i positiv forstand, fordi det er noe vi gjør for oss selv og ikke for den andre. Andre voksne må ta personlig ansvar for sine egne følelser.

Sjøl om kanskje de voksne har forsøkt etter beste evne å skåne ungene for det, så er fulle pappaer, regninger som ikke blir betalt, og deprimerte eller sjuke mammaer vanskelig å skjule i en trang leilighet.

TIL LIVET

Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt:
Ikkje før døden det vil
sloknar min brennande elskhug til deg,
og gleda: å høyre deg til.
Og svaret ditt kling ifrå alt eg ser
og høyrer ved dag og natt,
i alt det du gjer meg, i alt som skjer:
Eg elskar, eg elskar deg att!

Halldis Moren Vesaas

DØDEN

Det er lenge til eg skal døy,
har eg bestemt.
Det er mykje eg skal ha gjort
før den tid,
mange jenter eg skal kysse
og gifte meg med,
mange land eg skal besøke
og hav eg skal symje i.
Og når døden ein dag kjem
i den store svarte bilen sin,
skal eg første be han inn
på ein kopp svart kaffi
før vi set oss inn i bilen og kjører.
Og når døden snur seg mot meg
og spør: No, har du fått
gjort alt du skulle?
skal eg svare fornøgd:
Ja, det har eg.

Ragnar Hovland

NOTAT

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;

å være en hund,
eller stryke den over den varme pelsen;

å skille smerte
fra alt som ikke er det;

å komme seg på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;

En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;

og i det minste én gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;

og å følge en gnis i vinden med øynene;

og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.

Wislawa Szymborska (omsett av Christian Kjelstrup)

BORTANFOR: Å forstå at du skal døy, er som å få barn, berre med motsett forteikn. Mens du ventar, har du tankar om barnet som skal koma, korleis alt skal bli. Men du kunne ikkje førestilla deg romma som skulle opnast i deg, rom med kjærleik som berre var meint for dette. Salar du ikkje ville kjent om det ikkje var for barna du fekk elska. Slik finst det også andre løynde rom. At me ein gong skal døy, det veit me alle. Men før di tid blir målt opp, strekk ikkje tankekrafta til. Først når du veit di tid blir kort, blir romma opna som var meint for denne sorga, denne einsemda. Desse kotta er også dine, her skal du trø inn. Også her finst lys.

Siri Økland

TÅRE, DU TARV IKKJE FALLA

Det var lite for deg
men mykje for meg;
eit smil då det galdt
og eit handtrykk var alt

Tåre
du tarv ikkje falla,
eg veit du er salt

Olav H. Hauge

Å ønske seg vakre gjenstandar. Å tenkje ut eit rom, ut
frå det visuelle, i staden for det praktisk moglege.
Å setje fram ei pynta blautkake på ein duk. Dekke på
rundt kaka. Tynt porselen.

Olaug Nilssen

ETTER DEG

eg er i det stille vatnet
etter deg

ventar ved mørke landtunger
ventar ved stille demningar

alt er stille etter deg
huset og kvelden og kroppen
alt flyt så stille
flyt over i alt anna
vil fløye over frå tid
til annan

slik er det der
i det stille, stille vatnet
etter deg

Brit Bildøen

VINTERSONG

Det finst blomeenger
som vaknar sakte av vintersøvnen
og helsar deg med lysande
kronblad.

Det finst heiar med lyng og molte
og fjell med spor av sol og stormar,
slik også kroppen din er merka
av liv.

Det finst vindar
som kan dansa inn i sjela
og ta deg med til nye hemmelege
moltestader.

Det finst ein kjærleik
større enn våre skrøpelege kroppar
som kviskrar med vind og regn og
milde strålar av sol:

Eg veit om di smerte
alle gleder, alle sår.
Eg veit om dine skjøre håp.
For du er elska.

14

Eg er Hannah,
fødd i Königsberg,
flyktning i New York.

Eg er ein framand,
eg er heime
i denne såra verda.
Eg er framme,
eg er på veg.

Eg bur i kroppen,
i språket,
det gamle,
det nye.
Leitar
etter ei meining
meir enn ei sanning.
Å forstå
er å skjøna med hjarta.

BARN

Eg var eit barn.
Mor var ei sol.
Far var ein storm.

Ho sydde ein latter
inn i falma gardiner.
Han bles ein kjærleik
ut i rommet.
Eg flaug gjennom tidene.

Så vart det stilt.
Så vart det natt.

Eg var eit barn.
Lammet vart slakta
utanfor huset.
Eg gøymde meg under
den raude duken.
Nokon skar sola i bitar.
Eg fall gjennom
den eldgamle natta.

Eg var eit barn.

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lammpen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Blyantskrift på veiviseren

Vandringsmann - vit:
du finner intet svar langs veiene.
Du må selv legge ordene
i den stumme munnen.

Det finnes

Det finnes stunder
da alle ord er grå,
da sorga er et høstsyn:
et vissent sevblad frøsi fast
i isen på ei å.

Det finnes stunder
da alle ord er små,
da lykka er et vårsyn:
ei solgnist i en dråpe dogg
som siger langs et strå.

Sus i myrull

Livet er ikke alltid
et heseblesende kappløp med døden.

Livet er ikke bare
titusen strevsomme steg
mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til
å være bare sus i myrull - -

Livet er rikt nok til
å glemme timene og brødet og døden.

Men alle disse flittige -
med lønningsposer og armbåndsur
og spisestue i lys bjørk...?
De er så gjerrige på minuttene.

Ropet fra hjertet drukner
i larmen av stempler og stål.

Men myrull suser i sønnavind
den enkle sangen
som hjertene minnes i maskinhallene.

Og ensomme fugler
seiler i sol,
seiler i sol og skriker - -

Her
er nko et av de såreste punktene
i livet mitt
så her
kan du elske meg ekstra hardt

Jeg pusser opp
og pusser opp dette huset
men speilene hvisker fortsatt
alt det stygge dere pleide å si
faktisk alle speil jeg har prøvd
sier omtrent det samme
selv om det ikke var sant da
har det blitt veldig sant nå
stemmene deres ble min
som gammel tapet klistret fast
gjemt under den nye panelen
bor dere i meg uten å synes