Bokelskere.no

Oppløftene svar du gir her Annita, og jeg må innrømme at det var litt kjipt å gi opp boken, føler at det egentlig er noe for meg. Men den er unektelig litt tungt skevet og litt for omstendelig til at jeg hiver meg over den med det aller første allikevel

He he, "Mager som en proffesjonell anorektiker" var godt sagt. Men ja, jeg sleit meg gjennom denne og irriterte meg grenseløst over den bråkjekke hovedpersonen, skjønner jo at det er noe av poenget at han er slik, men for meg ble det bare plagsomt.

Mener du Batman: The Dark Knight Returns? Den er i tilfelle veldig bra den, men jeg holder heller en knapp på denne her, liker godt den filmnoiraktige stilen, og mafia elementet er nærmest på høyden med Gudfaren

Ja, jeg er enig i at noe glapp litt på slutten, følte han gikk for fort frem, må bli ferdig nå liksom. Men det er allikevel en klar opptur fra fireren synes jeg, han babler jo på hele tiden, men det er god driv og det er trist og morsomt om hverandre. Jeg kjente at det var kjekt å være tilbake i Knausgårdverden og jeg venter spent på avslutningen.

Fantastisk! Godt fortalt med nydelige illustrasjoner som kler historien godt. Et kunstverk!

Har ikke lest den selv, men på et bokseminar jeg var på, sa Rune Christiansen at dette var en av de absolutt dårligste diktsamlingene som kom ut i fjor, det var en skammelig utgivelse, og den hadde aldri kommet ut hvis det ikke var av Jon Fosse, men en debutant eller en mer ukjent forfatter. Interessant kontrast.

Tja, tror ikke det hjelper så mye, det var selve formen jeg ikke likte så godt, den påtrengende fortelleren.

He he, tenkte bare å legge litt press på deg. Men det hadde vært kult om du gjorde det da.

Har du skrevet et brev til henne? Hadde vært moro å hørt om du fikk svar en gang.

Jeg synes faktisk På veien hadde vært bedre, den er ganske kjedelig, men bedre enn den osloslangurbanhippe På kjøret. Nei, På vegen hadde vært enda bedre, oversatt av Ragnar Hovland eller noe, da tror jeg det hadde blitt sving over sakene. Men boken var ganske kjedlig ja, ble for mye av samme hele tiden, nærmere 300 sider med drikking og dop. Den beskrev nok noe viktig for dem som levde i USA på 50-tallet, men det fenget ikke meg på 90-tallet i Norge i alle fall. Ble nok ekstra skuffet siden dette skulle være den såkalte store beatromanen, noe jeg i utgangspunktet interesserte meg for. Nei, takke meg heller til Bukowski, han er i det minste morsom.

Les denne artikkelen, morsom den og :-) http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=519

Ja, Stillstand e rektigt så løyen. Gode og morsomme begge de damene. Skal lese Samtidsruinar snart :-)

Ja det er en finfin bok. Mulig du også vil like Agnes Ravatn "Veke 53", kanskje litt tristere, men noe av den samme humoren, faktisk enda morsommere synes jeg.

Det skal du ikke si, godt mulig at mange foretrekker en bloggvariant i stedet for en tung akademisk utgreiing. Men det viktigst er jo at du får noe igjen for det selv. Så kjør på ;-)

Ja denne var nydelig! Det er selvfølgelig en trist bok, som jo døden er, men det var mye trøst å hente allikevel.

Så herlig at du har tatt av på Proust. Og en egen Proust-blogg er jo helt fantastisk!

Jeg liker godt Hovland, men han har ikke fått Nordisk Råds Litteraturpris, enda. Den gikk til Saabye Christensen for Halvbroren den gang. Sveve over vatna ble dessverre en liten nedtur for meg uansett, hadde hørt så mye om denne boken, tenkt at den måtte jeg lese snart, dette er en bok man må få med seg, en bauta i norsk samtidslitteratur. Og selv om første halvdel har sine sider, faller den totalt igjennom i andre halvdel, en blek fortsettelse på et greit utgangspunkt, men dessverre uten noen høyder. Les heller "1964", der skårer Hovland kanonhøyt!

Interessant. Jeg har bare lest denne og Flaggermusmannen, og den synes jeg var sånn passe. Jeg er ikke så veldig glad i krim i utgangspunktet, synes ofte de blir for lange og språket for dårlig, men her synes jeg Nesbø holdt koken.

Ja det er han nok, Knausgård har oppgitt ham som inspirasjonsskilde flere ganger feks. Proust er jo ellers en man ofte nevner i samme åndedrag som Joyce og Virginia Woolf, og som var veldig viktige innefor den modernistiske litteraturen på 20-tallet. Dag Solstad har for øvrig skrevet en artikkel om hvordan han alltid stopper opp på samme side i Ulysses av Joyce (tror det var s.70) mens han har lest På sporet av den tapte tid mange ganger. Det er herlig lesning.

Ja det drøyde alt for lenge, kunne ha kuttet halvparten av boken så hadde den kanskje vært spennende.