Bokelskere.no

Det er sikkert mange gode eksempler på at filmen er bedre ennn boka og omvendt, pluss stor uenighet selvfølgelig, noe tråden under her helt klart viser. Men en som i alle fall var en mester i å lage veldig gode filmer av dårlige bøker var Alfred Hitchcock, han tok ofte utgangspunkt i kiosklitteratur og omformet de til geniale filmperler. Så det går an hvis man bare er god nok.

Jeg sier meg bare enig i alt sammen :-)

Jeg likte veldig godt Vent til våren Bandini, men Spør støvet synes jeg var kjedelig.

Hekkan! Det høres bra ut, men jeg leste halvparten for 16 år siden så jeg burde kanskje lese hele greia om igjen? På norsk denne gang :-)

Ja, andre menn, så Nexø var et godt forslag, han har jeg aldri lest. Og ja det er vel ikke så ofte menn har damer som hovedperson, selv om det selvfølgelig forekommer, står litt stille nå men...

Dette var første bok jeg leste etter tre Min kamp bøker på rappen, så det tok litt tid før jeg kom inn i stoffet, måtte liksom avknausifisere meg. Men den er egentlig veldig god denne boken, minst like god som Revolutionary Road, og på noen måter kanskje litt bedre. Den er tettere og historien er mer intens, og bokens åpning er ubetalelig: "Neither of the Grimes sisters would have a happy life, and looking back it always seemed that the trouble began with their parents' divorce". Man vet hva man får, og jeg vil påstå at man ikke blir skuffet.

Så bra, fikk med en gang lyst til å lese boken og ikke vente til jeg blir gammel. Og veldig interessant det du sier om at han forstår kvinner godt. Hvem ville du evt satt på 2. plass i den sammenhengen?

Ja, helt enig, man kan være både enig og uenig med ham, men aldri likegyldig.

Ja, enig, fikk aldri helt sving på Eggen. Men jeg synes Brenner generelt sett er bra, stiller ofte gode spørsmål og er ikke redd for å være kritisk. Og Solstad var en nytelse å se på, herlighet for en pussig fyr.

Sjekk her: http://www.oslocity.no/?nid=75667

Det var litt mer tempo der ja ;-)

Streng? Nei, ikke egentlig, men jeg synes likevel Ambjørnsen greier å hoppe rimelig langt etter Elling.

Ja, jeg er helt enig, jeg har ikke fått nok, venter nå bare på bok 4. Synes fremdeles bok 2 er den beste så langt, men bok 3 hadde absolutt sine høydepunkter. Og det rev meg grundig i hjertet hver gang den jævla faren utviste sin ondskap.

1) Fint at du endelig har fått svar på hvorfor du bør lese Min kamp. Håper du gjør det.

2) Jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig for deg at "et slikt verk som Min kamp blir debattert" når du en gang ikke har lest det. Hvor kommer denne skepsisen fra, at du leste Ute av verden og ikke likte den? Det er en i tilfelle en argumentasjon jeg ikke skjønner og heller ikke greier ikke å følge. Hvorfor er du så ivrig i å gi Kjærstad rett? Hvilke motiver Kjærstad har vet bare han, og vi kan bare synse, men at det er et forsvar for Knausgård i artikkelen kan jeg overhodet ikke se. Og til slutt, det er vel heller Kjærstad som har sparket i gang en debatt, men vi liker det uansett :-)

SÅ herlig at du også har tenkt på dette, jeg har ikke ligget våken om natten, men jeg har følt meg boklig forfengelig når jeg har tatt av omslaget, tenkt at boken skal se fin ut i hyllen. Men da er jeg tydeligvis ikke alene ;-)

Gå for engelsk, det var litt tungt i begynnelsen, men jeg kom fort inn i det og det var en sann fryd å lese.

Å hekkan det ska ble bra!

Ja dette var en lang tråd, og nå blir den enda lenger. Men etter å ha lest igjennom hele vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Det første jeg vil si er at Fongen kanskje bør lese et av bindene før han uttaler seg særlig mer om Min kamp, så kan han kanskje heller fortelle oss hvorfor det IKKE er god litteratur. For er det noe all denne såkalte nesegruse kritikken er, så er det et bevis på at mange synes det nettopp er god litteratur, og mange argumenterer godt for det i tillegg. Jeg sier ikke at Mk er for alle, men det trenger det heller ikke være, ikke alle liker Beatles, Dylan, Rolling Stones eller Beach Boys heller, men de er unektelig en betydelig del av musikkhistorien. Så les og bedøm selv alle dere som er skeptiske, men likevel litt nysgjerrige.

Når det gjelder Kjærstads utspill, som egentlig er poenget her, så er jeg litt blandet. Først tenkte jeg at han hadde et poeng i forhold til at alle sluker det selvbiografisk ukritisk, og at det gir boken en ekstra dimensjon som man kanskje ikke hadde fått hvis personen hett noe annet. Godt mulig det. Det betyr ikke så mye for min del, det er den litterære kvaliteten som betyr noe. Men jo mer jeg tenkte på det jo mer skuffet ble jeg over Kjærstad. Det første som slo meg var at det var litt ukollegialt, ytringsfrihet, ja vel, men burde ikke dette strengt tatt kommet fra en kritiker? For uansett hva han sier vil mange tenke at han bare er misunnelig, smålig og muligens litt bitter. Noe han selv også sier, men bare for å gardere seg tenker jeg. Men Kjærstad som ellers er så sjenerøs med å trekke frem andre forfattere han mener trenger litt ekstra oppmerksomhet, mangler her evnen til å glede seg over andres suksess. For selv om han sier to ganger at det ikke er meningen å rakke ned på Knausgård eller boken som sådan, skinner det ganske tydelig igjennom at han ikke liker boken og indirekte kritiserer den. Akkurat det har han selvsagt full rett til, men da bør han i alle fall være tøff nok til å si det. Og ærlig talt, lager han ikke et utrolig stort nummer av at ingen har satt Mk inn i en litterær tradisjon, og nevnt Enquist, Norén eller Rydberg? Er det et fast kriterium alle kritikere må følge? Jeg sier ikke at det ikke kan være på sin plass noen ganger. Men Knausgård sier jo selv på Bokkprogrammet på Nrk at dette er en litterær tradisjon i Sverige, og nevner nettopp Norén og Rydberg, så det er ingen hemmelighet akkurat. Og har man fulgt litt med i det siste har vel de fleste fått med seg noe av dette, eller i alle fall Åsa Linderborg og hennes selvbiografiske ”Meg eier ingen”.

Men hva det selvbiografiske angår så sier jo KOK i Bokprogrammet at han selvfølgelig har diktet en hel haug, han husker jo ikke alt hva som har blitt sagt i løpet av alle disse årene, han har veldig dårlig hukommelse. Men i stedet for å sette fokus et annet sted, for eksempel i en 3. persons forteller og se det utenfra via et ”han”, har han satt punktet hos seg selv for å si akkurat hva han mener og tenker, det mange kan tenke men aldri våger å si. Og er ikke det et greit utgangspunkt tenker jeg, at det han sier i boken mener han, dette er hans tanker og følelser? Dette mener Karl Ove Knausgård. Og at det er der det selvbiografiske ligger aller mest, og ikke absolutt i hver eneste handling og replikk som forekommer? Noe av ideen har vært å gå så langt inn i seg selv at det føles allmenngyldig til slutt sa han. Og akkurat det tror jeg mange kan skrive under på, det er høy gjenkjennelsesfaktor her, både i rene barndomsminner og tanker rundt familie, samliv, venner og farskap. Men jeg har jo laget det som han sier, det er jo en roman. Og det er jo akkurat det det er, en roman, det står til og med på forsiden av boken.

Ga til slutt opp denne, men ikke fordi den er dårlig, heller det at jeg ble oppslukt i Knausgårds Min kamp og ikke greide å vende tilbake igjen.

Hvis du kaller det en bok full av fart, vil du lese alle seks bindene av Min kamp på 1 uke :-)