"Den gangen konkluderte du med at han var tilregnelig i rettslig forstand, ikke sant?"
"Ja. Men som du vet kan folk med alvorlige personlighetsforstyrrelser bli dømt."
"Det du så etter var heavy schizofreni, psykose i gjerningsøyeblikket og sånn?"
"Ja."
"Men han kan altså ha vært manisk depressiv eller psykopat. Rettelse, bipolar to eller sosiopat."
"Det korrekte ordet akkurat nå er dyssosial."
Ingen hard feelings. Du gjør en svær jobb!
Javel?
Da endrer jeg status til ikkedeltaker, og søker heller om opptak ved et seinere høve. Jeg vil ikke bruke energi på denne type diskusjoner, og det var blant annet derfor jeg spurte om det var greit å være hangaround og ikke delta i avstemninger.
Egentlig spør du jo ikke meg, men jeg svarer fordi det er uinspirerende å rope i skogen (nesten) uten å få svar. Jeg er rett nok oppført på lista over felleslesere, men har definert meg som en hangaround, og har sagt jeg ikke bryr meg om å delta i avstemning. Det kan være slik med andre og? Tviler på om jeg blir med på denne runda uansett, og det blir jo masse orging hvis alle skal melde seg av og på hver bok/ mobiliseres osv. Men for all del ...
"Jeg blir vel nødt til å snakke ut. Men dere må gi meg æresord på at dere holder tett med det dere får høre."
Det kom så overraskende at presten brast i latter av ren nervøsitet. En sønn forlanger æresord av sine foreldre! Presten sa alvorlig:
"Du vet du kan stole på oss i alt som er ærlig og hederlig.
"Nå vel. Jeg skal i virkeligheten til Tyskland. På et fire ukers offiserskurs. og hvis dere ikke holder tett om dette, så setter dere ikke bare min og andres sikkerhet på spill, men dere ødelegger den store saken også. Dere må ikke tro at dette betyr at jeg er landsforreder".
Under den imperialistiske krigen sendte mange finske borgere sønnene sine illegalt gjennom Sverige til Tyskland, der de fikk militær utdannelse. Borgerne i Finland trudde at de skulle greie å gjøre landet uavhengig med hjelp fra det seirende Tyskland.
(om krigen som var fra 1914 til 1918)
Rolf Ingemundsen skreiv:
Jeg var i diskusjon med deg etter din kommentar i forbindelse med min
omtale av" Blikktrommen" for en tid tilbake-om jeg ikke husker helt
feil.
Av og til havner vi på viddene, men ikke der. Syv a4 sider utprinta.
Jeg tok dem med i badekaret sammen med Mozart. Det interessante med samtaler på nett er at man kan gjøre det og få dem nøyaktig gjengitt i ettertid, i motsetning til samtalene på trailerkafeene, eller synder begått i ungdommen, hvor det er ”min” versjon som henger igjen i hukommelsen - og den sier av og til mer om meg enn om samtalen.
Det vi vel ble enige om den gang, og som jeg tolker er essensen i ditt
budskap nå etter "løkskrellingen" må vel bli,: det var ikke at Grass
gjorde sitt politiske feiltrinn i svært unge år, men at han konsekvent
fortiet det i så mange år.
Kanskje enda viktigere for meg, hva står mellom linjene om hvem han er, og om hvorfor han står fram nå? Jeg venter på andres vurderinger og er åpen. Her på nettstedet varierer karakterene fra 6 til 2.
… jeg må se å skaffe meg denne boken. På min ønskeliste begynner det å
bli en del som skyldes deg. Du er meg en dyr mann, Odin Kristoffersen!
dyr = dyrebar, uerstattelig, umistelig, uvurderlig, verdifull, vektig, vesentlig, berikende, givende, god, betydningsfull, fremragende, lødig – fra synonymordboka
Jeg takker ydmykt.
PS: i mine unge dager plukka jeg jordbær i England. I åkeren var det ei veldig vakker fransk jente som de fleste gutta var interessert i, men hun var veldig dårlig i språk. En av de andre plukka seg opp på sida av henne, og prøvde å innlede en samtale med ordene; its a beautifull day. Hun rødmet kledelig og svarte: thank you.
Gjør det, og gi gjerne en tilbakemelding. Jeg ser at Hundeår er den siste boka i Danzig-trilogien hvor Blikktrommen er først og Katt og mus er nummer to. Den rykket et steg nærmere leselystlista nå.
Jeg har som deg mer enn stor forståelse for at man som 17 åring (12 år da krigen begynte) kan foreta de underligste valg, og håper jeg i meldinga mi fikk fram at det ikke var dette jeg hadde i mot Løken og Grass.
Har du - eller andre - noen oppfatning av Katt og mus?
Jeg tror ellers jeg skreiv feil i meldinga og at det er Oskar Matzeraths mormor og ikke farmor som gikk rundt med fire stakker.
Uttrykket Hel ved kan nesten regnes som en floskel etter at Lars Mytting gjorde det til allemannseie med sin flott bok.
Men Kjell Askildsen er ingen floskel, han ER Hel Ved!
Flott bok.
Kanskje er det dumt å skrive om ei bok i samme øyeblikk man avslutter siste side? Kanskje skulle man sove på det ei natt eller to? Med denne innledninga tar jeg forbehold om at jeg er for streng mot Günter Grass.
Han er forfatteren av Blikktrommen, som var en av to bøker som sterkest bidro til å gjøre meg til bokelsker. Jeg leste den i 1970, og husker fremdeles mange frodige detaljer, den kasjubiske bestemor med de fire stakkene, som skifter plass hver uke, fra innerst mot ytterst, (eller var det omvent), stakken hun lot rømte soldater gjemme seg under når de var på flukt - et av resultatene var far til lille Oscar, gutten som nekter å vokse da han blir tolv år, blikktrommen han bruker til å kommunisere, framveksten av nazismen og Oscars sabotasje der han står under hovedtribunen på den store paraden og smittende trommer Jimmy the Tiger slik at hele paraden går i oppløsning.
Det var så forfriskende og frekt, så antiautoritært og antinazistisk, nytt og annerledes enn all litteratur jeg var kjent med til da.
Noe annet av Günter Grass har jeg merkelig nok aldri lest.
Så, i 2006 kom meldingen om at han sjøl hadde vært nazist og meldt seg frivillig til SS under krigen, og der deltatt på østfronten. Etter et langt liv som tysk sosialdemokrat, avslører han det sjøl i Når løken skrelles.
Vi har drøfta noe av dette et annet sted her på nettstedet.
Konklusjon: Jeg mister ikke gleden og begeistringen over Blikktrommen, men mye av den respekten jeg har hatt for Grass forsvinner gjennom måten han forteller om seg selv i denne boka.
Hva er drivkraften i en person? Finnes den samme drivkraften gjennom hele livet? Rettferdighet? Egoisme? Gir den seg utslag på forskjellig vis? Jeg sitter igjen med to ting hos Grass (andre gjør det kanskje ikke): Et ønske om å bli berømt, uttalt, og en tendens til å være på parti med de sterkest, ikke uttalt. To for meg svært negativt ladede ord, karrierist og opportunist.
Mens Grass far meldte seg inn i Nazipartiet i 1936, etter forfatterens mening av opportunistiske grunner uten å bli pressa, forsøkte han selv å verve seg som ubåtmannskap som 15 åring! for å bli en helt. Han blei avvist, og søkte hæren, hvor han blei godtatt som 17 åring i 1944 og i 1945 sendt til østfronten.
Bokens metode og metafor er løken som skrelles, for å finne ut hva som skjedde. Når det blir vanskelig minner han om en fylkeskommunal sjef jeg kjente: "jeg kan ha sagt det, jeg kan også ikke ha sagt det". Jeg sitter igjen med en noe mer ubehagelige følelse, "det kan være sant, det kan også vært veldig opportunt". Hvorfor avslører du denne ubehagelige delen av fortida de så lenge etter? Først tenkte jeg at det er ærlig og modig, men etter å ha lest boka tenkte jeg på flere andre muligheter.
Et eksempel fra boka ser jeg er heftig drøftet på nettet. Da krigen var slutt havna Grass en stund i amerikansk krigsfangeleir i nærheten av Bad Eibling. Han beskriver en medfange som het Joseph og som var veldig religiøs/ katolsk.
Da Joseph Razinger blei pave Benedict XVI i 2005 mer enn antyder Grass i boka at fangen fra Bad Eibling var Razinger. (Kan ha vært, kan ikke ha vært/ kanskje fleiper jeg, kanskje fleiper jeg ikke). Razinger innrømmer sin fortid som utkommandert for Hitler, men benekter å ha vært sammen med Grass. Når man skreller løken blir øynene full av vann og ting bli utydelig.
Vi får altså Grass sin versjon av historia som kan være så sann som det er mulig å huske, men den kan også være den sannheten han ønsker å fortelle. Dessverre. Jeg falt ned på den siste versjonen.
Jeg avslutter som jeg begynte. Kanskje er jeg for streng. Men det blir ingen nye bøker av Grass på ønskelista mi etter denne boka. Lesinga førte imidlertid til at Berlin Alexanderplass, som har stått ulest i hylla et par år, havner der. Likeledes havner StravinskijsVåroffer på iPoden uhørt, og jeg sette Bela BartóksBlåskjegg på musikkønskelista.
Annelingua har jo svart bedre på dette med ønskeliste enn jeg kan, men i hver god bok man leser finnes det gjerne henvisning til flere gode bøker, så jo flere bra bøker du leser ... Se for deg en grafisk fremstilling av trekkmuligheter i et sjakkparti. En bokelsker har stor ønskeliste.
For å komme ned til en håndfull må du slutte å lese gode bøker, bare holde deg til tidtrøyte. Og ikke følg med på bokelskere.
Men vi kan jo forsøke å ikke kjøpe alle med ei gang.
Så venter vi på ettårsrapporten. Rolf tar tida. LOL
Helt enig. Flott bok, flott fyr!
Jeg prøver som flere andre å begrense meg, men sprakk nylig. Postmannen kom på døra med følgende:
Politi av Jo Nesbø
En mann ved navn Ove av Fredrik Backman
Sikre tegn på din død av Torkil Damhaug
pluss
De nakne og de døde av Norman Mailer
Men jeg fikk dem gratis. Slo til på et Bokklubbtilbud om å bli med i en ny klubb, og brukte noen bonuskroner i tillegg.
Kanskje noen burde lage en tråd som heter: Hva slags bokhylle kjøpte du sist? Fra hvilken produsent? Til hvilken pris?
Stefan Heym's Fem dager i juni handler om oppstanden i Øst-Berlin i 1953. Boka beskriver en viktig del av DDRs historie.
Ja. Spennende med utlån av lydfiler fra bibliotek. Det er utfordringa med grensesnitt.
Problemet med eldre bilradioer er vel at det ikke er høl å stikke kabler inn i - aux eller ikke aux? Hadde en ny Scania i fjord hvor det var et høl til å stikke en minijack plugg. Funka perfekt!
Brev fra Kjells yngre bror.
Vi er begge formet og skadeskutt i et totalitært hjem. Og vi har begge
arvet altfor mye av fars vesen. I bunn og grunn var han kanhende enda
mer streng enn oss. Skjønt han visste neppe om det, det stod ikke i
Bibelen.
Interessante tall. Jeg har, som Marianne - rett nok på synsebasis - heller ikke inntrykk av at interessen for lydbøker er på retur. Men jeg tror lydfila vil ta over for cd'er. Hvorfor skal man ha med seg en svær boks med 22 cd plater til BROBYGGERNE når man kan ha flere hundre bøker på en liten mp3 spiller, eller all verdens litteratur opp i skya?
Men når det gjelder biblioteket er vel 10% lydbokutlån ganske bra? Veit du hvor mye har det vært oppe i? Veit ikke om min erfaring er felles for flere, men mange av lydbøkene jeg har lånt i det siste har vært veldig herpa. To- tre cd'er ut i Intet nytt fra vestfronten bare hakket og hakket det, så jeg må gi opp, og det er irriterende når man er på vei opp Kasselbakkene (eller ned Romsdalen). Bibliotekarene sier veldig mye blir ødelagt, og at det er vanskelig å holde bøkene feilfrie.
Derfor kan det ha med format å gjøre. Jeg hørte alle lydbøkene på bibliotek når de var på kassett, og det er jo ikke så mange tiår siden. Min iPod har lagra 20 lydbøker. Mye enklere å ha med på tur, blir ikke fulle av skrap, og ender ikke i båndsalat. Men de færreste bilradioene jeg er borti takler iPod'en, foreløpig.
Så spørs det om dette blir en av frontene i kampen for biblioteket; fullt marked eller litteratur for folket.
PS. Biblioteket på Furulund på Stokke i Vestfold har nok fremdeles 100% utlån av lydbøker vil jeg tro? For der må du være yrkessjåfør for å få lov å låne.
Den personlige grunnen kommer i anmeldelsen, Rolf.
Hvis du mener min misjon er å få deg til å føre denne boka opp på "ønskelista til jul", så har du helt rett Rolf.
Men jeg skal også komme med en omtale av Erobringa av Kiimasjärvi. Man bli toøyd av å lese disse bøkene i tillegg til 6'erne - men jeg har også helt spesielle personlige grunner i tillegg.
Smil & hilsen.
I denne korte boka gir forfatteren stemme til en kvinne som sitter i fengsel. Året er 1944, og kvinnen er arrestert for å ha støtte motstandskampen mot nazistene og deres finske allierte under andre verdenskrig.
Forlaget sier:
Få bøker har opplevd en gjenoppblomstring i Finland som Elvi Sinervos
"Kamerat svik ikke". Denne romanen kom første gang ut rett etter andre
verdenskrig, men er stadig blitt gitt ut i nye opplag. Fordi den
forteller om en så viktig del av Finlands historie - og fordi Elvi
Sinervo ikke bare har gitt beretningen et klart politisk innhold, men
også fordi boka er en av de fineste kvinneskildringene som har vært
skrevet i Norden.