Boka er Brees betraktninger om sin familie etter at moren forsvinner. Hun får tilsendt en pakke med papirer som inneholder e-post korrespondanse mellom naboer og mellom moren og hennes virtuelle assistent i India, mailutsendelser fra skolens rektor, brevvekslinger mellom moren og en tidligere venn, FBI rapporter, faxutskrifter, artikler og post-it lapper. Og alle de ulike glimtene av Bernadette blir til puslespillbrikker
Ved å gjennomgå brikkene av informasjon blir Bree bedre kjent med moren sin, hun forstår hvorfor hun forsvant og hvor hun skal finne henne. Og leseren får være med på letingen. Mer av historien vil jeg ikke avsløre.
Boken er et klassisk familiedrama krydret med et mystisk forsvinningsnummer og komiske elementer. Underveis i historien blir temaer som kjærlighet, identitet og trangen til å skape belyst. Karakterene får vist flere sider av seg sjøl- og de utvikler seg gjennom historien. Ingen er enten dumme eller snille. Og Bernadette er spesiell. Fantastisk spesiell!
Jeg liker det kaoset de ulike formatene og skrifttypene gir. Historien blir til en vev og alle trådene samles fint sammen til et godt håndverk.
Maria Semple skrev for humor tv serier som Arrested Development og Ellen før hun ble forfatter. Og den satiriske tonen i humoren er gjenkjennelig fra seriene. Humor som ofte er klein og noen ganger slem - og til tider pinlig gjenkjennelig.
Boka er lettlest og aldri kjedelig. Samtidig - kanskje er det bare meg - kjennes boka litt overfladisk, som om sjarmen er uten hjerte
Men både Bernadette og boka er underholdende og vidunderlige!
Harry Blackstone Copperfield Dresden er trollmann og detektiv. Han tar de fleste oppdrag for å kunne betale husleia. Du finner han i telefonkatalogen!
Han er også konsulent for politiet i okkulte saker. Chicago i Storm Front har vampyrer, feer, demoner, zombieskorpioner og mye annet merkelig skjult i skyggene. The White Counsil har kontroll på de med magiske evner. Helt til det dukker opp en person med så sterke magiske krefter at hjerter kan eksplodere på avstand. Det blir Harrys oppgave å finne ut hvem. Det roter seg til da han selv blir mistenkt.
Harry forteller selv historien i jeg-form. Han er en interessant karakter med sær humor og en egen evne til å gjøre alt han vet han ikke burde gjøre (akkurat sånn som jeg liker en litterær antihelt). Han er geeky, har en upålitelig ånd -Bob- i en hodeskalle boende i laboratoriet og han lager magiske miksturer.
The Dresden Files Boka har bøttevis av klisjeer og de kvinnelige karakterene er for endimensjonale (og hvorfor er de kun beskrevet med fysiske trekk?). Historien er kan virke mer som en introduksjon til Harry Dresdens verden enn en frittstående roman.
Alt i alt var det et par timer med trivelig og lett urban fantasy og jeg kommer nok til å lese flere av bøkene i serien.
Boka har noen fine popkulturelle referanser som "So we're looking for the wizard version of Mister Miyagi". Jeg tenkte på tvserier som Charmed og Angel under lesingen.
Storm Front er bok 1 av 13 i Dresden Files serien. Dresden Files ble til en 13 episoders tv serie i 2007 med Paul Blackthorne som Harry Dresden og Terrence Mann som Bob
Kan en klone kjenne kjærlighet?
Hun er et navnløst ekko, en kopi laget i tilfelle originalen dør. Om det skjer skal hun sømløst bli originalen.
Dagene til bokas hovedperson går med til å lære alt om originalen Amarra og hennes families liv. Hun må formes for å være identisk med Amarra både fysisk og mentalt. Utfordringene i å måtte tilpasse seg en annens tanker og følelser er mange.
Skaperne av ekkoene kalles Weavers. De holder til i et festningsbygg kalt The Loom. Om ekkoene ikke tilfredsstiller oppdragsgivernes behov eller de forsøker å rømme blir de returnert til The Loom for eliminering (unstitching). I tillegg er det jegere som jakter på ekkoene. I mange land er det illegalt med ekkoer og mange ser på dem som sjelløse monstre.
Amarra omkommer i en bilulykke og vår hovedperson må reise fra en isolert tilværelse i England til Bangalore i India for å bli Amarra. Etter seksten år med trening skal hun oppfylle sin hensikt. Men er hun klar?
I som så mange andre YA bøker er identitet et viktig emne. I The Lost Girl handler det om å finne seg selv i dobbelt betydning. Både som en tenåring og som en ekko. Mandanna skriver fint om de klassiske temaene død, sorg, kjærlighet og håp fra en tenårings synspunkt. Kan en kopi av en kjær avdød mildne sorgen? Hva er vi villige til å gjøre for kjærligheten? Kan en klone kjenne kjærlighet?
Boka har elementer som minner om Kazuo Ishiguros Never Let me Go og den gir meg assosiasjoner til filmen The Island med Scarlett Johansen og Evan McGregor fra 2001. Men der klonene i Never Let me Go og The Island er skapt for organhøsting er ekkoene i denne historien kreert for å erstatte et menneske. Det er spennende og enda mer skremmende.
Jeg er fascinert av kloner for tiden og jeg valgte The Lost Girl for klonetemaet. For meg ville historien blitt mer "realistisk" om leserne ble fortalt mer enn at ekkoene "blir stiftet sammen". Vi får vite at Veverne har kreert ekkoer i 200 år, men ikke noe om selve skapelsesprosessen. Jeg savnet den informasjonen under lesingen.
Frankenstein og hans monster er nevnt flere steder i boka. Det er tydelig at Mary Shellys historie om Frankenstein er en inspirasjonskilde for forfatteren. Samtidig blir det en viktig roman for bokas hovedperson. (Har du ikke lest Frankenstein? Gjør det!)
Mot slutten ble det for mye kjærlighet og jeg mistet noe av interessen for hovedpersonen (men jeg nærmer meg 50 og dette er en YA bok så det sier mer om meg enn historien antar jeg). Jeg ønsket meg mer sci fi og mindre romantikk.
Sangu Mandanna debuterte med denne boka. Hun skriver historien energisk og emosjonelt. Språket flyter fint og til tider er det vakkert.
Alt i alt likte jeg The Lost Girl. Jeg leste de nesten fire hundre sidene i en setting og frydet meg over både språk og spenningselementer under lesingen.
Etter endt lesning reflekterte jeg over de etiske spørsmålene rundt kloning og jeg grublet på om jeg kunne valgt å leve med en ekko som erstatning for min datter (om det ble et tema/ mulighet).
Marianne Augusta siterer The Lost Girl av Sangu Mandanna
16:35, 14. mai 2014 Ingen har det som favoritt.
A hunter. I found out about them years ago. No one told me. I suppose they didn’t want to frighten me. Getting a secret out of Mina Ma is like trying to pry open a sealed pistachio, but she couldn’t stop me from eavesdropping. I used to hear her talking to Erik about the people who hunted and killed echoes all over the world. On the news they call them vigilantes. An old secret society set on stopping the creation and survival of unnatural things like me.
They are the reason I mustn’t tell people what I am. It’s why I’m tucked away in our cottage and not allowed to hang around normal people. It’s why Mina Ma has a pistol and double locks the doors and looks suspicious if strangers talk to us in town.
Lucifer Box er hemmelig agent for det engelske kongehuset i begynnelsen av forrige århundre. Han er portrettmaler for overklassen som skalkeskjul, en djevelsk sjarmerende forfører (han tar ikke hensyn til sosial status eller kjønn) og er en pompøs dekadent dandy.
Når to vitenskapsmenn forsvinner i London og en engelsk spion i Italia blir funnet myrdet blir Lucifer Box sendt på oppdrag til Napoli. En italiensk greve oppfører seg mistenkelig og en vakker genial forbryter har skumle planer. I Napoli lærer Lucifer mye om vulkaner og oppdager at ingen eller ingenting er som det gir seg ut for. Itillegg er det noen som prøver å drepe han.
Handlingen er fjollete, helt uten et ordentlig plot og med deilige vulgære og groteske personer. Språket er overdådig blomstrende og alle personene har merkelige navn som Miss Bella Pok, Mrs Midsummer Knight og Jocelyn Poop. The Vesuvius Club er underholdende fra begynnelse til slutt og jeg gleder meg til å lese bok to (av tre) om Lucifer Box.
Det var umulig å ikke assosiere til Oscar Wilde og hans protagonist Dorian Gray og Woodhouse sine fortellinger med Jeeves og Wooster under lesingen. Og noen scener som er steampunk sci fi på sitt snåleste er en fin hyllest til H.G.Wells
En annen av mine favoritter, Stephen Fry har blurbet: The most delicious, depraved, inventive, macabre and hilarious literary debut I can think of
Boka er illustrert med bisarre blekktegninger
Marianne Augusta siterer Tilfellet Vincent Franke av Christoffer Carlsson
14:03, 23. april 2014 Ingen har det som favoritt.
Jeg er ingen overfladisk person. Flere ganger har jeg falt for sprekkene i folks fasader, det uferdige, det defekte, det som kanskje mer enn noe annet gjør oss menneskelige. Jeg blir fascinert av det. Men denne gangen er det for mange trusler rundt meg, altfor mange spørsmålstegn. Jeg trenger det todimensjonale, det enkle, for å fungere.
Det opprinnelige dramaet om Medea ble først skrevet av Eurepides (uroppført i 431 fk).
Medealand er om kvinnen Medea som blir forlatt av mannen hun elsker, mister all verdighet og dreper sine barn. Stridsberg skriver fram Medea så jeg som leser kjenner hennes fortvilelse i kroppen, jeg blir Medea og deler hennes smerte under lesingen. Sara Stridsberg skriver vakkert og vemodig om sorg og galskap.
Sønnen er ferdiglest. Og jeg likte boka, selvfølgelig likte jeg den. Det er jo Nesbø!
Sønnen er ikke en Harry Hole roman, men handlingen og hovedpersonene beveger seg i Holes Oslounivers. Og det er gjenkjennelige Holetemaer; sleipe bakmenn, dop, prostitusjon og korrupte politifolk. Sønnen er skrevet med empati og en fin respekt for de som er på bunnsjiktet. Nesbø er god på spennende sosialrealisme. Vi blir kjent med mange skjebner i denne historien. Det er også kjærlighet. Kjærligheten som gjør oss blinde og den kjærligheten som redder oss. Jeg ble engasjert i Sonnys reise i ytre og indre landskap. Jeg heiet på Sonny
Jeg lot meg irritere av språklige detaljer. Og slutten var som ventet. Men det er bagateller, for historien har driv, som leser måtte jeg bla videre.
Jo Nesbø skriver underholdningsromaner. Jeg ble underholdt. Case closed
Baksideteksten: Sonny er en idealfange. I det moderne fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andres innsatte skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser.
Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.
Sonnys far sto sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolet, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv.
Men en dag endrer et skriftemål alt
Aschehoug - 2014 - 511s
Marianne Augusta siterer Enders spill av Orson Scott Card
19:04, 3. desember 2013 Ingen har det som favoritt.
Enkeltmennesker er frie, unntatt når menneskeheten trenger dem. Kanskje trenger menneskeheten deg. For å gjøre noe. Kanskje trenger menneskeheten meg - for å finne ut hva du eventuelt duger til. Kan hende må vi begge utføre noen avskyelige handlinger, Ender, men hvis det hjelper menneskeheten til å overleve, var vi gode verktøy.
Undertittelen på Mitt grådige hjerte er 4 kvinneportretter. De fire kvinnene vi blir kjent med er Simone de Beauvoir, Karen Blixen, Billie Holiday og Frida Kahlo. Alle fire kvinnene huskes for sin kunst og for å bære sitt hjerte utenpå.
Duckerts utgangspunkt var "å undersøke hvordan tap av kjærlighet kan føre til livskraftig kunst" Om sorg, svik, smerte og de urealistiske forventningene til Den store kjærligheten.
Bokas fire kvinner hadde ulike utgangspunkt, men de hadde alle en sterk vilje og en fascinerende stahet. Alle fire opplevde de kjærlighetsforhold som preget dem og ingen av de fire fikk barn.
de Beauvoir, Blixen, Kahlo og Holiday var alle grensesprengende innen sine sjangere, men også på det personlige plan.De var sterke men også synlig sårbare og selvutleverende. De var selvdestruktive samtidig som de hadde stor livsappetitt. De nøt elskere av begge kjønn, alkohol i store mengder og levde i perioder intenst. Alle fire levde opp til myten om den frie kunstersjel. Enten det skyldes mennenes mangler eller kvinnene selv så er svik, sorg og smerte kilde til mye fantastisk kunst.
Det er spennende med anekdoter og brokker av liv til kjente personer, men det er kunsten de etterlot seg som er mest interessant. Etter å ha lest Mitt grådige hjerte hører jeg nye nyanser i Billie Hollidays sanger, ser nye vinklinger i de Beauvoirs tekster og nye symboler i Frida Kahlos malerier.
Hege Duckert har gjort en bra jobb med å begrense stoffet, ved å personliggjøre tekstene og hun viser oss kvinnene med respekt og varme.
Marianne Augusta siterer Hvis en reisende en vinternatt av Italo Calvino
09:57, 27. november 2013 Ingen har det som favoritt.
Allerede i bokhandlerens utstillingsvindu oppdaget du bokomslaget med den tittelen du søkte. Du fulgte dette visuelle sporet og banet deg vei gjennom bokhadelen, forbi den tette barrikade av Bøker Du Ikke Har Lest, som så bistert på deg fra diskene og hyllene og forsøkte å gjøre deg forlegen. Men du vet at du ikke trenger å føle deg beklemt, du vet at blant disse brer det seg ut hektar på hektar av Bøker Du Godt Kan La Være Å Lese, Bøker Som Er Skrevet For Andre Formål Enn Lesning, Bøker Man Har Lest Uten Engang Å Behøve Å Åpne Dem Siden De Tilhører Den Kategorien Bøker Som Er Lest Endog Før De Ble Skrevet. Og på den måten kommer du deg gjennom den ytre bastionen av bøker, men blir angrepet av infanteriet av Bøker Som Hvis Du Hadde Flere Enn Ett Liv Ville Du Gjerne Ha Lest Disse Også. Men Dessverre Er Nå Engang Dine Levedager Begrensede. Med en rask manøver smetter du forbi dem og havner midt inne i rekken av Bøker Du Har Til Hensikt Å Lese Men Først Burde Du Lese Noen Andre, Bøker Som Er Altfor Dyre Og Som Du Godt Kan Vente Med Å Kjøpe Til De Kommer På Salg Til Halv Pris, Bøker Som Ovenfor Når De Kommer I Billigutgave, Bøker Du Kunne Spørre En Eller Annen Om Å Få Låne, Bøker Som Alle Har Lest. Og Det Derfor Er Som Om Du Hadde Lest Dem Du Også. Etter å ha feid unna disse angrepene, er du kommet deg inn under festningstårnene hvor andre bøker holder stand:
Bøker Du For Lenge Siden Bestemte Deg For Å Lese,
Bøker Du I Årevis Har Jaktet Forgjeves På,
Bøker Som Omhandler Noe Du Holder På Med For Tiden,
Bøker Du Vil Eie For Å Ha Dem For Hånden For Alle Tilfelles Skyld,
Bøker Du Kunne Legge Til Side For Kanskje Å Lese Dem Til Sommeren,
Bøker Som Vekker Din Plutselige, Intense, Og Ikke Klart Berettigende Nysgjerrighet.
Du har altså klart å redusere det ubegrensede antall stridskrefter til en stridsenhet som såmen er stor nok, men som likevel blir underminert av de bøkene som ligger i bakhold: Bøker Du Har Lest For Så Lenge Siden At Det Kunne Vært På Tide Å Lese Dem Om Igjen og Bøker Du Alltid Har Latt Som Du Har Lest Men Som Det Nå Kunne Være På Tide Å Lese.
Hvis en reisende en vinternatt av Calvino er - for meg - et kjærlighetsbrev fra en forfatter til leserne. Calvino utforsker og utfordrer skillet mellom leser og forfatter. Han skriver om å lese og om å skrive, om relasjonen mellom leser og forfatter og om å leve i historiene vi leser.
Store deler av boka er skrevet i andreperson. Da er det jeg som leser som er hovedpersonen! Det er en spennende synsvinkel som få andre forfattere enn Calvino får til.
Calvino tar oss med på en magisk reise hvor han både forvirrer og forløser. Han manipulerer oss mesterlig med språket.
Gjennom 10 romanåpninger i ulike sjangere (men med det samme utgangspunktet -en manns kamp mot ytre fiender) blir vi fanget i Calvinos univers. Hvis reisende en vinternatt er en leken labyrint jeg ikke ville forlate når siste side var ferdiglest.
Å lese denne romanen betyr også at du underveis reflekterer over hvem du er som leser og som menneske. Slik som denne romanen reflekterer over litteraturen.
Marianne Augusta siterer Good omens av Terry Pratchett
20:47, 6. november 2013 Ingen har det som favoritt.
The angel Arizaphel collected books. If he were totally honest with himself, he would have admitted that his bookshop was simply somewhere to store them. He was not unusual in this. In order to maintain his cover as a typical second-hand bookseller, he used every means short of actual physical violence to prevent customers from making a purchase. Unpleasant damp smells, glowering looks, erratic opening hours—he was incredibly good at it.
Marianne Augusta siterer Memoirs of a Dutiful Daughter (Penguin Modern Classics) av Simone de Beauvoir
21:07, 5. november 2013 Ingen har det som favoritt.
As I had failed in my efforts to think without recourse to language, I assumed that this was an exact equivalent of reality; I was encouraged in this misconception by the grown-ups, whom I took to be the sole depositaries of absolute truth: when they defined a thing, they expressed its substance, in the sense in which one expresses the juice from a fruit. So that I could conceive of no gaps into which error might fall between the word and its object; that is why I submitted myself uncritically to the Word, without examining its meaning, even when my circumstances inclined me to doubt its truth. Two of my Sirmione cousins were sucking sticks of candy-sugar: ‘It’s a purgative’, they told me in a bantering tone: their sniggers warned me that they were making fun of me; nevertheless the word they had used incorporated itself into my mind with the sticks of candy-sugar; I no longer liked them because they now seemed to me a dubious compromise between sweet and medicine.
Marianne Augusta siterer Her inne et sted av Roskva Koritzinsky
15:43, 1. november 2013 Ingen har det som favoritt.
Jeg våkner og er fylt med jord igjen. Svart jord, vevd sammen av en mengde buktende liv; røtter og insekter pløyer seg gjennom tarmenes mørke. Jeg vet jeg har kjent dette tidligere, men husker likevel ikke sist jeg drømte det samme. Knitringen fra etende jordbiller klør mot trommehinnene som et irriterende déjà vu.
Marianne Augusta siterer En dåre fri av Beate Grimsrud
17:18, 31. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
Jeg skriver enda en gang om barndommen. Først tenkte jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og at maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer seg jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksisterer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? Jeg tror ikke det. Jeg tror fortiden er en virvlende flod det stadig går an å gå ut i. Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet, er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.
Marianne Augusta siterer Gå, (eller Kunsten å leve et vilt og poetisk liv) av Tomas Espedal
17:15, 31. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
Hvorfor ikke begynne med en gate. Gaten og strekningen jeg gikk frem og tilbake nesten hver dag i mer enn to år. Bjørnsonsgaten, trafikkert og skitten, arbeiderboliger i rekker på hver side av skyggen som ligner en vei, en innfartsåre, blodfattig og kald, et smalt fortau, forbi fabrikkområdene, bensinstasjonen, ned mot Danmarksplass, byens mørkeste lyskryss. En elendig gate, avbrutt av nedslående spor: et døende tre, nedfallstrehuset og en eksosnedstøvet hekk, vinduet hvor hun står og trekker av seg bomullsgenseren.
En elendig gate, min adresse og yndlingsstrekning inn mot byen. (Idag – når jeg bor på den andre siden av byen, i en lys, ren leilighet med terrasse og utsikt over havnen – hender det at jeg tar bussen til Bjørnsonsgaten for å gå ned gaten og den gamle strekningen mot sentrum.) Gaten åpner seg mot yrkesskolen og Krohnsminde til høyre, høyblokkene og Solheimsviken til venstre, jeg passerer kokkelærlingene på steintrappen utenfor skolen, de står og røyker under de hvite, luftige kokkeluene, som om de holder oppe skyene med kokkehodene sine, syv–åtte kokkelærlinger i en rekke ved siden av frisørlærlingene, lett gjenkjennelige på grunn av hårfrisyrene, røde, grønne hårmanker i alle lengder og retninger (en av jentene har barbert bort håret i en skinne fra pannen mot nakken, som om veien fortsetter gjennom hodet hennes) og jeg går rett frem, ned mot Danmarksplass. Ned under trafikkmaskinen. Til høyre eller venstre i tunnelundergangen? Undergangen deler seg, idag går jeg til høyre, og det må jeg være glad for, i ettertid, at jeg ikke gikk til venstre, for litt lenger ned langs høyreruten, like forbi Forum Kino, etter bakken mot Store Lungegårdsvann, på broen hvor fisken ligger og dør på asfalten, treffer sollyset et trafikkskilt og jeg blir truffet av en uventet lykkefølelse. Den sier ikke annet enn: du er lykkelig. Her og nå. Grunnløst. I dette øyeblikket er du lykkelig, uten grunn, som en gave. Det kan ikke beskrives annerledes. Jeg har ingen grunner til å være lykkelig, er fyllesyk og nedtrykt etterå ha drukket sammenhengende i fire dager, bor alene i et skittent hus i en elendig gate, sover på en madrass, ingen møbler, forlatt av hun jeg trodde jeg skulle klare det sammen med. Jegholder på å ødelegge meg selv, et hardt og alvorlig undergangsarbeide, drikker og går i oppløsning, og plutselig er jeg lykkelig. Hvorfor? Fordi sollyset treffer et trafikkskilt? Jeg mister pusten og må stoppe. Kjenner en varm og jublende klarhet i kroppen. Tankene våkner og mister tyngde, det er en helt konkret erfaring, tankene blir lettere, og jeg fortsetterå gå, lettere nå, mot Nygårdshøyden og sentrum. Langsomt går det opp for meg, du er lykkelig fordi du går.
Marianne Augusta siterer Memoirs of a Dutiful Daughter (Penguin Modern Classics) av Simone de Beauvoir
17:08, 31. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
No one would take me just as I was, no one loved me; I shall love myself enough, I thought, to make up for this abandonment by everyone. Formerly, I had been quite satisfied with myself, but I had taken very little trouble to increase my self-knowledge; from now on, I would stand outside myself, watch over and observe myself; in my diary I had long conversations with myself. I was entering a world whose newness stunned me. I learned to distinguish between distress and melancholy, lack of emotion and serenity; I learned to recognize the hesitations of the heart, and its ecstasies, the splendor of great renunciations, and the subterranean murmurings of hope. I entered into exalted trances, as on those evenings when I used to gaze upon the sky full of moving clouds behind the distant blue of the hills; I was both the landscape and its beholder: I existed only through myself, and for myself… My path was clearly marked: I had to perfect, enrich and express myself in a work of art that would help others to live.
Marianne Augusta siterer Spør støvet av John Fante
12:15, 28. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
For det er noe som brister, noe som gir etter, plutselig, ett eller anet sted, langt der inne, er det noe som revner, som en demning bryter over og man kan høre det, han kan høre det. Alle sanser er samstemte i ett og samme øyeblikk, stilt inn mot dette ene, mot bruddet. Og det blir helt stille, for dette er øyeblikket hvor alt er fokusert. Selv om man ikke kan fatte rekkevidden av hva som skjer, selv om ord aldri kan beskrive det nøyaktig, vet man likevel hva det er, for dette er endelig, dette er øyeblikket hvor speilet vendes endelig og avgjørende inn mot deg selv, mot ditt aller innerste, og selv om speilet er tomt, selv om du har forlatt speilet, får du likevel se deg selv, i relieff av dine nærmeste, og dermed bryter demningen sammen. Alt begynner å rase, det fosser fram og river med seg trær og hus, mennesker og dyr, vannet farges brunt av jord og grus, for dette er begynnelsen, eller så er det slutten kanskje er det ikke den store forskjellen på de to, men bruddet er endelig, bristen er fullkommen og total og ingen kan være forberedt på dette, for du trodde du var sterk, du har forsøkt å gjøre deg sterk, så er du ikke det likevel, så er du ikke annet enn et menneske, og ingen mennesker er noen gang helt alene, og styrken du har søkt er kun en illusjon, for uansett hvor mye du forsøker å distansere deg vil det alltid komme noen, de vil snike seg gjennom forsvarsverket ditt, bygge bro over vollgraven din og tvinge deg ut av din selvpåførte ensomhet, og så kommer spørsmålet; er man klar til å møte menneskene igjen, er man klar til å miste menneskene igjen? Det er dette som er stormens øye, selve støvets kvintessens, er du klar til å bli forlatt, igjen?
Leseren får servert handlingen med en gang; Vampyrene kommer! Verdens undergang er nær! Til tross for historiens forutsigbarhet er det en spennende fortelling med overraskelser.
Hogan og del Toro har oppdatert vampyrmyten med kjærlighet til utgangspunktet (som Stoker og Polidori). De har lånt flittig fra Lovecraft, Romeros zombier og har kreert noe nytt innen sjangeren.
Disse vampyrene er ekle liklignende monstre som ikke er redde for krusifikser eller hvitløk. De er ikke sexy forføreriske. Vampyrene er som pestinfiserte zombier. Herlig!
Okay, dette er flyplasslitteratur (fort lest og fort glemt), men jeg leste boka i ett og nøt historien. Fortellingen inneholder det obligatoriske kjedelige kjærlighetsdramaet men det er bagateller. Historien anbefales som underholdende spenning.
Sist sett
