Jeg tror hun er en av de som blir bedre med årene - men også at "speculative fiction" sjangeren er hennes favoritt. En kan skrive så mye bra om samfunnet nå ved å la historien handle om fremtiden :)
Har du lest En tjenerinnes beretning? Hvis ikke: Gjør det!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Norwegian Wood er en vakker historie om overgangsperioden fra ungdom til voksen. Boka handler om kjærlighet, om å bli forlatt og fratatt uskylden. Samt om minner, hva vi husker og hva vi velger å glemme.

Toru Watanabe er en ung student i Japan i slutten av 60 - årene. Det er tida for studentopprør og samfunnsendringer. Toru er ikke interessert. Han studerer litteraturvitenskap, jobber noen kvelder i uka i en platebutikk og tilbringer resten av fritiden alene. Toru er en slags japansk Holden Caulfield, en ung mann som ikke finner tilhørighet noe sted og som velger å holde seg for seg selv.

Toru sørger over tapet av sin beste venn, Kizuki som døde noen år tidligere. De to og Kizukis kjæreste, Naoko var uadskillelige. En kveld treffer han tilfeldig Naoko og i en periode møtes de hver søndag. Savnet etter Kizuki fører dem sammen og i seng.
Naoko blir innlagt og trekker seg tilbake fra Toru og fra livet. Toru treffer den livlige medstudenten Midori. Et dobbelt trekantdrama oppstår. Mellom Toru, Naoko og kjærligheten til Kizuki og mellom Toru og de to jentene.

Boka er en vemodig og var oppvekstskildring. Historien tar opp alvorlige og viktige temaer som selvmord, psykisk sykdom og traumene det påfører de pårørende. Det handler om vanskelighetene med å finne sin plass i verden og i vennskap og i kjærlighetsforhold. Kjærligheten er alltid komplisert i en Murakamiroman.

Norwegian Wood har et godt språk. Den underliggende melankolien er bra formidlet. Boka mangler den sære og surrealistiske fantasien Murakami er kjent for. Historien kan være litt seig i noen scener, men jeg har lest boka tre ganger tidligere og finner stadig noe nytt, nye lag, nye ting å reflektere over og jeg nyter hver lesestund med denne boka.

Litteratur og musikk har stor plass i alle Murakamis bøker.
Viktigheten av litteratur, lesing som både for å finne sin identitet og som ren underholdning. Capote, Chandler og Fitzgerald er noen av forfatterne som er nevnt.
Musikk blir brukt som stemningsskaper og som minneverktøy

Jeg er ingen Beatlesfan, men jeg har lyttet på noen av deres låter hver gang jeg har lest denne boka. Beatlesåtene understreker tidsperioden og de handler ofte om ensomhet og kjærlighet.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

World War Z er skrevet som en dokumentar. En FN- observatør reiser verden rundt og snakker med øyenvitner til WWZ. Overlevere beretter sin historie og om sitt lands utfordringer og forsøk på å finne løsninger. Vi møter en kinesisk lege, en japansk datanerd, en amerikansk militær osv

Den noe tørre intervjustilen er i effektiv kontrast til de fæle handlingene og hendelsene som det blir fortalt om. Hvert intervju bidrar til en ny brikke i puslespillet om hvordan WWZ kunne få så dramatiske konsekvenser.

En god dystopi viser oss hvor grusom verden kan bli etter en katastrofe. Denne boka viser dette mesterlig. Brooks er en kunnskapsrik og kreativ forteller. Han viser konflikter og kaos som fører til inhumane handlinger og hvor fort enkeltmennesket legger til side sin menneskelighet i krise. Mange kjemper, noen gir opp og andre igjen blir quislinger (de velger å leve som om de er zombier).

Zombier brukes som symbol på en uhåndterlig krise som kan ramme verden og føre til total kollaps. WWZ er en allegori, en slags satirelignelse for å vise hva som kan skje om vi ikke tar vare på jorda og hverandre. Boka handler om mer enn enkeltmenneskets overlevelse. WWZ tar for seg krisen i et globalt perspektiv og er til tider en parodi på de ulike landenes krisehåndtering og troen på militæret som Den Store Redderen. Media blir latterliggjort på brutalt vis.

At historien fokuserer på geopolitiske og sosialøkonomisk konsekvenser gir historien et realistisk preg. Boka har saklige fotnoter som understreker dokumentarstilen
Men -
Nevnte jeg at det er zombier? Deilige ekle zombier. Som tåler det meste. Bortsett fra ... Les boka og finn det ut selv ..

World War Z er en godt jugd sammen dystopihistorie med en samfunnskritisk snert.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Henry Hayden (44) er en heldig mann, en mann som har alt. Han har en forfatterkarriere, har blitt en litterær kjendis og han lever godt med nok penger og et digert hus. I tillegg har han både en kone og en elskerinne. Som begge elsker han.
Sola skinner konstant.

Helt til elskerinnen blir gravid. Da han prøver å rydde opp floker han det til. Han gjør tabber.

Når politiet, en barndomsbekjent og en sjalu sekretær blander seg inn i hans forviklinger øker angsten hans for å bli avslørt. For er livet til Henry slik det ser ut til? Hvem skrev egentlig de berømte bøkene i hans navn? Og er Henry kun den milde og makelige gentlemannen som han gir inntrykk av å være?

Legg til en kranglete mår, en deprimert fiskehandler og en kjærlighetssyk forlegger- og du har en fiffig skrøne om en sjarmerende lurendreier. Romanen har flere finurlige karakterer og hendelser. Det er også med et par litt mer spesielle, spennende og surrealistiske scener som jeg koste meg med.

Jeg liker språket i Sannheten og andre løgner. Arango har en behagelig gammelmodig skrivestil og en lun humor. I tillegg er det en fortelling om å skrive, om å ordlegge seg og om å skape sin egen historie.

Sannheten og andre løgner er en perfekt bok for en kveld med pledd, te og stearinlys. Jeg garanterer for et par gode timer.

Boka ble til tider vel mye manus til en film. Alle scener viser oss hvor personene står i rommet og i forhold til hverandre, vi bli fortalt hva de har på seg til enhver tid. Osv. Det ble litt irriterende. Det ryktes om en adapsjon (av folkene bak The Road) - og det kan bli spennende.

At Arango nevner Både Borges, Pessoa, Kafkas George Samsa og tegneserien Iznogood er sånt som gleder en boknerd som meg.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg leste Krø for noen uker siden- og ble betatt, skikkelig bokforelska. Tvilen var stor da jeg lånte Du er ikke død før jeg slutter å elske deg, forfatterens debut. Ville det bli som å gå på blind date med broren til den du er forelska i?

Daniel og Iben var kjærester. Hans sorg etter at hun døde, hans desperasjon og økende distanse til andre og seg selv er godt skildret. Jeg liker romanens rytme med de korte setningene, tidshoppene og de parallelle historiene. Oslo er beskrevet med varme, vennlighet og et blikk for fine detaljer.

Du er ikke død før jeg slutter å elske deg fungerer godt som en kjærlighetserklæring til Oslo. Som en kjærlighetsfortelling har jeg lest det før. Under min date med Du er ikke død før jeg slutter å elske deg kjente jeg for godt kjedsomheten forsøk på å distrahere meg. Jeg ble ikke engasjert eller berørt.

Det ble en klein date. For jeg ble skuffa. Forventningene mine var for store.
Jeg velger å tenke at det er min feil, og ikke boka. At jeg er for gammel, at jeg har lest for mange bøker og at jeg har lest for mange gode kjærlighetsromaner.
Det er med bøker som med mennesker; det er ikke alltid det oppstår kontakt

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Fint! Å være bokmisjonær, å omvende andre til å lese de bøkene jeg lar meg begeistre av er moro. Kanskje Guds barn kan få deg til å komme over din skrekk for nynorsk :)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sveen er en historieforteller og for meg handler Guds barn om å fortelle, om fortellingenes makt. Om å fortelle som forklaring, som beskyttelse. Og om å fortelle for å vise en verden som var og den vi lever i nå.

Det noe forslitte temaet om det gode og det onde blir ikke banalt med Sveens ord. Han skriver om tvil og tro, om kjærlighet og overgrep med et poetisk og vakkert språk. Det er en slags trygghet i å lese en roman hvor språket er kompetent. Sveens fortellerstemme er kraftfull og bærer gjennom hele boka.

Gjenkjennelige temaer som vold og tap av verdighet, barn som lever i fattigdom og uten håp om en god framtid kunne vært fortalt i nåtid. Å bruke tiden Jesus levde i stripper ned og gjør emosjonene råere.
Sveen har en fabel som hinter om Utøya, en annen om Gaza i nåtid. Han favner vidt, han viser oss vår verden ved å fortelle fra Jesu tid.

Jeg tror at Jesus har levd, jeg tror han var en god mann. Der stopper det jeg tror på. For meg er historiene om Jesus fabler (sammen med resten av Bibelen).
Samtidig er det interessant å lese om personene i kretsene rundt Jesus. De historiske personene gir fablene snev av noe autentisk, noe ekte. Med Bibelens figurer som bakteppe spinner han fine tråder om menneskelige skjebner (obs! dette er noe helt annet en Dan Browns fantasier) .

Jeg liker skiftene i tid og fortellervinkel. Historien folder seg ut og omfavner mer for hvert kapittel. Som godt håndverk flettes trådene sømløst sammen mot slutten. Å vise den samme hendelsen fra fra flere personers standpunkt og med ulike reaksjoner er en spennende måte å fortelle en historie på. Jeg tenkte på de tidligere Tatantinofilmenes sprang i tid når jeg leste Guds barn. Boka har også snev av magisk realisme; som fortellingene til Allende.

Guds barn er en ambisiøs og vellykket fabelroman. Sveens språk er noe av det beste jeg leste i 2014.
Jeg leste boka i november og jeg bærer fortsatt noen av fortellingene med meg. Guds barn er en fabelsamling som gjør at en etterpå må reflektere, må kjenne etter. Les og spør: Hvem er den blinde mannen som stadig dukker opp og sår tvil? Hva kunne/ kan jeg bidra med?
Guds barn er en bok jeg er villig til å misjonere for.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Allison Sekemoto er fersk vampyr. Hun er 17 år og har fått noe trening av sin "skaper" Kanin i å være vampyr. Det ble ikke nok. Hun var ikke forberedt på at hun fortsatt ville føle. Hun er jo død.

Fra barndommen er hun vant til å klare seg selv. Hun vokste opp i utkanten av vampyrbyen, hun var en uregistrert som stjal til seg og vennene for å overleve. De fleste menneskene er "blodposer" eller jobber på andre måter for vampyrene.

Etter et utbrudd av lungesykdommen Red Lung for flere generasjoner siden består verden nå av mennesker, vampyrer og rabids. Rabidene er mennesker og dyr som er bitt av vampyrer med Red Lungviruset. De blir en slags zombievampyrer.

Som vampyr kjenner hun en ny form for tilhørighet til en gruppe mennesker, en kribling som ikke skyldes lysten etter blod. Selv om blodhungeren vanskeliggjør en relasjon med mennesker.

Allison er den råeste tenåringsjenta jeg har lest om på en stund. Litt Modesty Blaise og Buffy (ja, jeg vet at Buffy er en vampydreper). Hun er kreativ og fryktløs. Sta. Sarkastisk. Samtidig er hun sårbar og ensom, engstelig for å knytte seg til andre. Dessuten er hun leser! Og hun kan bruke en katana!

Det er Allie som forteller sin historie. Hun viser oss sin indre konflikt, fra å være en vampyrhater til å bli en selv. Vi opplever og erfarer sammen med henne. Om å overleve og å ta en beslutning om hvem en vil være. Og om å finne en hensikt til å fortsette videre. Enten man er menneske eller monster.

Kanin er min favorittfigur. En moody mørk mann med en grusom fortid. Får meg til å falle hver gang.

The Immortal Rules er ingen nyskapende variant på vampyrhistoriene eller dystopier. Likevel fungerer det. Historien er mørk og skitten. Språket er helt greit og historien flyter fint. Jeg hadde fine timer med boka

Irritasjonsmomentene:
Jeg reagerte på fraværet av andre sterke kvinner enn Allison.
Allison skal være av japansk slekt. Omslagsbildet viser ikke det.

Boken er den første i trilogien Blood of Eden

Godt sagt! (1) Varsle Svar

My vampire creator told me this: "Sometime in your life, Allison Sekemoto, you will kill a human being. The question is not if it will happen, but when. Do you understand?"
I didn't then. Not really

I do now

Godt sagt! (0) Varsle Svar

We are vampires, Kanin had told me, on one of our last nights together. It makes no difference who we are, where we came from. Princes, Masters and rabids alike, we are monsters, cut off from humanity. They will never trust us. They will never accept us. We hide in their midst and walk among them, but we are forever separate.
Damned. Alone. You don’t understand now, but you will. There will come a time when the road before you splits, and you must decide your path. Will you choose to become a demon with a human face, or will you fight your demon until the end of time, knowing you will forever struggle alone?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Brødrene Alexander og Jonas vokste opp sammen på Dovre. De lekte og jaktet sammen. Begge valgte en karriere i militæret, begge dro til Afghanistan. Først Jonas som skarpskytter og senere Alexander som etteretningsagent. Da Alexander forsvinner i Afghanistan reiser Jonas tilbake for å finne han. Fordi de er brødre. Fordi Alex har en femårig sønn som trenger beinmarg fra faren. Fort.

Historien blir fortalt fra begges synsvinkel og jeg liker usikkerheten og vendingene om hva som er brødrenes agenda.
Jonas byttet ut våpen med kamera og kjemikalier da han kom hjem til Norge. Er han psykisk istand til å lete etter broren? Og hvorfor er Alex forsvunnet, er han en overløper? Har han alliert seg med fienden? I så fall; fienden til hvem?

Språket er stilsikkert. Historien formidles intenst og intelligent. Personene har personlighet. Min favoritt er Jonas sin "hjelpemann" Omaid. Han sprenger seg gjennom sidene med sin robuste sjarm. Rokseth formidler godt maktbalansen mellom brødre; svik og savn. Og ikke minst maktkampen mellom de vestlige landenes representanter i Afghanistan.

Jeg ble positivt overrasket over boka. Militærthriller er en sjanger jeg ikke er vant med.
Rokseth briljerer med detaljert kunnskap om det han skriver om, alt virker troverdig. Han viser oss et fattig og karrig Afghanistan. Med religiøs fanatisme, våpenfetisjme og undertrykking. Men også varme, vennlighet og en sterk vilje til å overleve. Og en enorm kjærlighet til landet sitt

Norges deltakelse i Afghanistan er et aktuelt og interessant tema. Jeg kjente at jeg lærte noe av å lese Broren. Broren engasjerte meg - og så var den spennende!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Hva gjør du når en død kjæreste tar kontakt?

Adam kjenner at han har kontroll på livet; på jobben, på kjærligheten og den tidligere rusavhengigheten. Han har jobb i et reklamebyrå, på fritida skaper han 3D dataspillet WhiteWorld. Han leker hus med kjæresten Ylva og hennes sønn Dennis. Den nærheten gir livet hans hensikt.

Helt til farfaren hans blir alvorlig syk og Adam reiser til barndommens Krø for å ta farvel.
Farfaren er en fremmed for han slik han er en fremmed på Krø. På øya er han helt alene. Tiden står stille. Det lille øysamfunnet er klaustrofobisk. Og er det noen som holder han under oppsikt? Adams kontroll vakler.

Likevel bosetter han seg i bestefarens hus. Han kreerer huset inn i dataspillet. Slik som han gjorde med leiligheten til Ylva. Klipper og limer møbler mellom ulike leiligheter, ulike liv. Christian, en tidligere kjæreste dukker opp i dataspillet. Problemet er at det er 10 år siden Christian levde og han er lei av å være død.

Grensene mellom fantasi og realitet opphører. Frykt og forvirring overtar. Kontrollen er helt fraværende. Klipper og limer han mellom drøm og våken tilstand? Er han rusa? Tar minnene form som virkelighet i nåtida? Kan dataspillet være en portal? Holder han på å bli gal?
For hvordan kan en takle at de døde tar kontakt? Og har de døde alltid ha gode intensjoner?

Landskapet i han og rundt han blander seg. Naturkreftene tar over. Øya har sin egen agenda. Kan han stole på noen?

Boka byr på flere spørsmål enn svar og leseren må fylle ut med egen fantasi. Det er sånt jeg liker.
Jeg likte alt som skjedde i grenselandene. Det er destruktivt og det er mørkt. En avgrunn av djevelsk skrekk. Krø er unik, en kreativt mix av mytologi og ny teknologi.

Boka er skrevet med fortellerlyst og med en kjærlighet til skrekklitteratur og film. Jeg kunne ønske historien var dratt enda litt lenger, at den hadde sprengt seg gjennom flere lag av Adams forvirring. Nå kjennes historien noe uforløst.

Språket til Hallstrøm har setninger spisset ned til noen få ord. Melankolsk og minimalistisk. Det er presist og pasjonsløst.

Historien er ubehagelig. Ikke bare som skrekkfilm i bokform. Den underliggende frykten: Kjenner vi egentlig vår egen familie, vår egen familiehistorie? Hvilke hemmeligheter kan vekkes til live og ønske oppmerksomhet ...?

Krø er et genialt navn på øya. Å uttale navnet rasper som gammelmannsralling i halsen, lyden låter som kråkeskrik. Skrevet ser ordet ut som det er hugget i to med øks. Ja, også rimer det på DØ
"Det er lørdag. Jeg er på en øde øy. Krø rimer på dø."

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har Stemning ved Stillehavet og Smerten i lesebunken nå. Tror nok at lesingen blir litt tilfeldig til å begynne med, til jeg finner ut om jeg nyter bøkene hennes, om bøkene gir meg noe. Mest forventning har jeg til å etterhvert lese og se Hiroshima mon amour. Har du sett den?
Hva synes du om Elskeren?
Fant ikke norske oversettelser av de to bøkene du nevnte. Begge fins på engelsk

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Koselig med fin tilbakemelding. Takk!
Spesielle bøker nytes best i små biter :)
Nå har jeg samlet sammen flere Durastitler som jeg gleder meg til å lese!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

For den som skriver må det alltid være en avstand til andre. En ensomhet. Det er forfatterens ensomhet, skriftens ensomhet

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Tøft at du gleder deg til å lese boka! Jeg foretrekker også originalutgaven av bøker, men den havnet i hendene mine på norsk - og den er overraskende godt oversatt :)
Kos deg med lesingen!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Tøft! Klikka meg inn på din profil - og jeg tror absolutt boka kan være noe for deg! Prøv! Den kommer på norsk 19. januar, men fins i alle utgaver på engelsk :)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

I en silo, under bakken, bor det 600 mennesker. Der har de skapt et samfunn, et samfunn som er praktisk innordnet i 150 etasjer. De har boligkvartaler, sykehus, landbruksavdelinger, butikker og basarer, en It avdeling og nederst er mekanikernes domene.
Juliette blir ny politisjef og mye av handlingen sentrer rundt henne og hennes jakt på sannheten, lik løkskrelling finner hun nye lag, nye rom, nye hemmeligheter.
Hun avdekker mord, manipuleringer og maktambisjoner. Hun var tidligere en av mekanikerne, en av de som holder liv i generatorene.

I siloen er det meste regelstyrt. Som hvem en kan innlede et forhold til, hvem som kan få barn, hva slags jobb en blir tildelt, hvilket nivå en er på.
Er reglene kun for å beskytte siloens beboere? Hva skjedde under opprøret for mange år siden da alt datamateriale ble slettet? Og hva fins det noe utenfor siloen?

Verden utenfor kan sees på et par storskjermer. Den er ørkenaktig og med giftig luft. Straffen for å ønske noe annerledes, for stille spørsmål er å bli sendt ut for å vaske kameralinsene- og dø!

Silo er en heftig og herlig dystopi med mysterier og mangfoldige karakterer. Historien er en skremmende og igangsetter tanker om hvordan vi lever som en god dystopi jo skal gjøre. Den handler om å overleve, om hvordan en opplever den verden en lever i og hvordan en forholder seg til Sannheten. Silo har også deilige twister. Det er så godt med historier som overrasker meg!

Hugh Howey har fått til en fin flyt i historien og språket som gjorde det lett å lese og fristende å bla om til neste side. Historien er skrevet i fortid, i tredje person. Enkelt og effektivt.
Silo er en handlingsstyrt historie med actionscener. Kjærlighetsscenene er fine og ikke kleine. I tillegg til Juliette ble jeg glad i geeky Lukas og Solo med et ekstremt overlevelsesinstinkt. Min favorittkarakter er den varme assisterende politisjefen (les boka så skjønner du! - han er også mannen i utdraget under)

Jeg liker at personene er sparsommelig beskrevet. Jeg ble "kjent" med dem for det, de skiller seg fra hverandre i meninger, handlinger og vaner. Howey viser oss personene med bruk av verb. Og han skriver karakterer med en fin ømhet. Howey er en dyktig historieforteller!

Juliette er en tøff heltinne med hjerte og hjerne. Det er alltid fint med en kvinnelig helt som er sårbar og samtidig tør og gjør.

Jeg må vite hvordan det går videre med Juliette og de andre. Så jeg har bestilt neste bok.

Trippelbetydningen av ordet Wool (originaltittelen) er effektivt og elegant. Ull er klutene de som blir kastet ut vasker linsene med, ull er uvitenhetståken de er omringet av og ull hinter til sauer (å være en del av den tause flokken)

Det ryktes at Ridley Scott har kjøpt filmrettighetene. Joohoo!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Det er ikke sant at ingen savner Edward Niema. Jeg gjør det. Jeg savner Arek, Lorentz og Mattis!
Boka byr på en fin og var historie om vennskap mellom menn og om å finne seg sjøl. Og om at det er aldri er for sent å besette hovedrollen i sitt eget liv!

Da Edwards kone dør oppdager han at hun har holdt en del ting hemmelig for han. Begravelsen hennes er ordnet, noen spionerer på leiligheten og han får et underlig tilbud.

Larssen nevner komponisten Janácek (som ble nyberømt etter at Murakami skrev om hans symfonier i 1Q84. Musikken er fremmed for meg, men den er så sær og vakker at jeg prøver å bli kjent med den) og musikken understreker Edward; korrekt og gammelmodig med et ønske om å leve fritt

Arbeidet som aktuar hadde gitt en hensikt. Kona hadde gitt farge, gitt liv til hverdagen. Edward oppdager at han er ensom og ikke helt vet hva han ønsker å gjøre som enkemann og førtidspensjonert.

"Ettersom jobben ikke lenger ikke brøt opp dagene i arbeidstid og fritid, ble all tid identisk, en udefinerbar, tom størrelse som han til gjengjeld hadde utømmelige mengder av"

Til mennene med kikkert og mafiametoder tar kontakt. Da skjer mye fort. Og det blir litt slap stick, litt actionfilm og mye humor. Humoren minner om Paasilinna. Edward lærer nye ting om seg selv, om savn og vennskap (boka er en slags feelgood for menn) og at han er mer snarrådig enn han tror

Språket til Larssen er en nytelse. Fortellingen flyter lett og lekent. Jeg frydet meg under lesingen, koste meg med det gryende vennskapet mellom Edward og Arek, grøsset over den polske vinterkulda i mafiahjertene og gledet meg over slutten.

Jeg har tenkt på Edward, Arek, Lorenzo og gorillaen Mattis lenge etter endt lesing. I mine tanker legger Edward og Arek ut på nye eventyr. Boka bør bli en film!

  • leses som trampeklapp etter en konsert hvor en klapper, plystrer og tramper for at bandet skal komme ut på scenen igjen
Godt sagt! (1) Varsle Svar

On reading av André Kertész var en av de fine bøkene jeg fikk i julegave. Jeg har vært fan av hans bilder i mange år. Det er noe autentisk ved bildene. Personene MÅ lese og enser ikke verden rundt seg. Fotografiene er lekne og trigger fantasien. Samtidig er de poetiske og har en stille hverdagsro.
Boka inneholder kun bilder av lesere og bokstabler. I svart hvitt. Fotografiene er tatt i perioden fra 1915 til 1970. Boka er en hyllest til lesingen! Poesi i billedform
André Kertész (1894 - 1985) var ungarsk, men levde i Paris og New York. Han er en av de store innflytelsesrike fotografene

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Torill RevheimMonica CarlsenLisbeth Marie UvaagMarianne MTor Arne DahlHilde VrangsagenWilliam BillisonSraDevoralibrosBeathe ArnesenReidun SvensliMarit AamdalTor-Arne JensenNora FjelliBjørg RistvedtSolBookiacVibekeSigrid NygaardTone Maria JonassenLailamgeDolly DuckKetilDemeterEvaJulie StensethTove Obrestad WøienedgeofawordKirsten LundAnn ChristinmarithcBerit RHilde H HelsethTone HHarald KRune U. FurbergalpakkaHanne Kvernmo RyeTatiana WesserlingTine Sundal