Bokelskere.no

Skyggegutten er en noir thriller fra Stockholm-miljøet. Språket og spenningen er utporsjonert med kunnskap og litterær tyngde. Rytmen er rask og historien engasjerte både hjertet og hjernen. Det er alltid noe å gruble på etter å ha lest en roman av Vallgren.

Overklassegutten Joel Klingenberg og
ungdomskriminelle Danny Katz har begge tilpasningsvansker, men også en spesiell språkteft. De blir rekruttert til den samme militære tolkeskolen. De blir nære venner, men venner som mister kontakten etter endt utdannelse.
Da Joel forsvinner noen år senere blir Danny kontaktet av hans kone for å undersøke saken. Hun blir drept og Danny blir mistenkt.

Kan Danny finne den egentlige morderen før det er for sent? Og hvem er Eva som Danny ikke kan glemme og som plutselig dukker opp?

Historien har en mørk sitrende stemning. Barn forsvinner. Fedrenes synder setter dype spor i senere generasjoner. Det er hverdagslige hemmeligheter og skjulte militære agendaer. Voodoo og dop i flere varianter. Ensomhet som ødelegger. Om å være alene i familien og i mengden. Men også kjærlighet i mange former og vennskap som varmer.

Vallgren bruker skygger, kontrastene mellom det lyse og mørke som et effektivt virkemiddel. Han viser leseren skyggesidene både i samfunnet og i menneskene. Flere av bokens personer passer til tittelen Skyggegutten. Joel blir en skygge da lillebroren blir bortført og hans foreldre ikke lenger ser han. Lillebroren, Kristoffer blir også slik en skygge over Joels liv. Danny lever i skyggene både som narkoman og som mistenkt for mordet på Joels kone. De tydelige motsatsene (som hvit/ farget, fattig/ rik, religion/overtro) skaper en spennende dynamikk i historien.

Jeg liker romanen, men jeg hadde nok for store forventninger for jeg ble skuffa over slutten. En spenningsroman trenger ikke å være realistisk eller troverdig for at jeg skal bli begeistret, men når intrigen og løsningen blir for fjollete kjeder jeg meg.

Om det kommer en bok til om Danny Katz så skal jeg lese den.

Om du ikke må forstå alt du leser med en gang, er ikke boka en stor utfordring. Prøv! Nyt :)

"Dronning av Tearling: Enten så blir du drept i løpet av en uke, eller så kommer du til å bli den mest fryktede dronning dette riket noensinne har sett. Jeg kan ikke se noen mellomting."

For at jeg skal kunne glede meg over en bok som dette må jeg legge bort behovet for alvor og troverdighet. Jeg ble revet med under lesingen og leste boka i en setting. Noen ganger er det greit å bare la seg underholde, la seg være med på eventyret.

Dronningen av Tearling er et fantasyeventyr med kongeriker i konflikt, barske riddere, forferdelige hemmeligheter og en tøff heltinne. Samt magiske krefter og en sjarmerende tyv.

Kelsea har levd i skjul i 18 år. Siden hennes mor, dronningen ble drept. Hun har vokst opp med vissheten om at da hun fyller 19 vil hun bli hentet hjem for å bli den nye dronningen av Tearling.

Tearling er et land i oppløsning. I hovedstaden selges kvinner og barn som slaver til naborikene. I Mortmesne regjerer Den røde dronningen. Hun ønsker noe Kelsea har og planlegger en invasjon av Tearling. Det er mange som ønsker henne død. Også hennes onkel, den nåværende regenten.
Har Kelsea det som skal til? Vil hun overleve til hun tronen er hennes? Og kan hun redde riket fra utnyttelse og fattigdom?
Kelsea har en trofast garde med barske riddere som beskytter henne. Det viser seg at hun har magiske evner. Hun har også en hemmelig venn, en landeviesrøver som passer på henne. Og kan det være at hun ønsker mer enn å bli passet på?

Kelsea er tøff; viljesterk, intuitiv og modig. Samtidig er hun også naiv og hun tar dårlige valg. Hun er herlig sammensatt. Hennes kjærlighet til bøker gleder en boknerd som meg. Det var lett å bli glad i Kelsea. Jeg kommer til å lese neste bok i serien også. For å se hva Kelsea kan finne på.

Jeg synes nok boken fokuserer for mye på Kelseas utseende. Kanskje er det ment som en motvekt til alle de vakre romanjentene som Katniss og Tris, men det ble for mye prat om hennes ordinærhet. Boken egner seg nok best som YA.

Som nevnt leste jeg boken i en setting. Jeg koste meg. Samtidig var det ting jeg irriterte meg over. Det kan vi snakke om en annen gang. Jeg ble underholdt.

"Har tatt vare på en av de små underlige lappene hans. På den står det bare fire ord: "Pust frem ansiktet mitt." Slik starter Styrtet engel. Det er en gåtefull og vakker åpning

Jeg skal ikke juge på meg at jeg forstår alt av denne historien og det er nok ting jeg ikke har fått med meg. Denne gåtefullheten er noe som tiltrekker meg når jeg leser romaner. Jeg vil ikke forstå alt ved første gangs lesing.
Flere historier er flettet sammen i Styrtet engel. En kvinne har hatt et forhold til gutten som dreper datteren hennes. Etter drapet blir gutten knyttet til jentas far. Det er et underlig kjærlighetsforhold mellom en manns to hoder. Det er også plass til Ruth Berlau (Brechts elskerinne) og en navnløs forteller.

Dette er en vakker roman, svimlende vond og vakker. Romanen har gjenkjennelige og viktige temaer som kjærlighet, konsekvenser av de valgene en tar og om trangen til å bli sett, bli elsket. Om fysiske avvik og identitet. Og skam og om tilgivelse. Enquist beskriver den uforklarlige kjærligheten og ensomhet så jeg kjente det fysisk. Jeg ble berørt. Enquists språk setter spor i sjel og kropp.

"Det var en mektig sang hentet fra stjernene, den kom natt etter natt når det var kaldt. Det sang på himmelharpen som om noen der ute i vinternatten hadde strøket med kjempebue over strengene, det sang, tusen års sorg og tilgivelse, ordløst og sørgmodig, natten lang, den ene enden av ledningene var festet til et trehus i Västerbotten, men den andre enden hang fast ute i rommet, hang i svarte, døde stjerner. Sangen kom fra rommet og var ordløs og handlet om de ordløse. Ikke glem oss, sang den, vi er som du, ikke glem oss."

Jeg er overbevist om at dette er en av de gode romanene, en av de romanene en kan diskutere lenge og hele tiden finne noe nytt, nye innfallsvinkler til de store og evige spørsmålene om kjærlighet, liv og død.
Noen av spørsmålene jeg har grublet på i etterkant er Hva er egentlig et menneske? Er man menneskelig alene eller kun i samspill med andre? Og hvor lett kan det være å fjerne seg fra sin menneskelighet? Bærer vi alle et monster i oss? Hva er kjærlighet?

"Man skal ikke prøve å forklare kjærlighet. Men hvis man ikke prøver, hvor var vi da?"

"What I mean to say is, the more you remember, the more you’ve lost."

Noe av det jeg synes er interessant med dystopier, er å lese forfatternes ulike versjoner av hvordan de ser for seg at en verden etter en katastrofe vil være. Ofte handler en dystopi om overlevelse, ofte med superhelter eller ungdommer som må tåle farlige prøvelser.

Emily St. John Mandel fokuserer på, i romanen Station eleven på temaer som å velge mellom å huske og om å fortrenge, om å bevare sin menneskelighet i en tøff verden og om å finne sin egen frihet. Boken beskriver viktigheten av å bevare kunst og skriftspråket som et middel for å kommunisere og for å kjenne samhørighet.

"But what made it bearable were the friendships, of course, the camaraderie and the music and the Shakespeare, the moments of transcendent beauty and joy when it didn't matter who'd used the last of the rosin on their bow or who anyone had slept with, although someone—probably Sayid—had written "Sartre: Hell is other people" in pen inside one of the caravans and someone else had scratched out "other people" and substituted "flutes."

Romanen viser fragmenter av livet før og etter influensaen - The Georgia Flu - som tok livet av over 99 prosent av verdens befolkning. En omreisende teatertrupp som kun fremfører Shakespeare, fine Star Trek sitater, en avdød skuespiller, tegneserien Station eleven, et Museum of Civilization og en gal pastor veves sammen til en flott helhet.

"There was the flu that exploded like a neutron bomb over the surface of the earth and the shock of the collapse that followed, the first unspeakable years when everyone was traveling, before everyone caught on that there was no place they could walk to where life continued as it had before and settled wherever they could, clustered close together for safety in truck stops and former restaurants and old motels."

Station eleven er en dystopi som er stille i uttrykket. Historien er elegant og litterær i språket. De dystopiske elementene kan virke mer som et virkemiddel for å formidle at kunnskap og kunst vinner over ignoranse og den umenneskelige volden.

Jeg hadde en god leseopplevelse og jeg håper at Station eleven skal bli filmatisert. Boken er ikke perfekt, for noen av figurene er for like og historien er noe saktegående. Den er langt unna bøkene til Atwood, Cronin eller favoritter som The Road av McCarthy, men den har mange fine passasjer og tanker.
Hovedpersonen Kirsten husker jeg fortsatt. Det er noe spesielt med de tøffe og sårbare jentene i litteraturen som fenger meg. Denne boka kommer jeg til å lese om igjen.

"She was thinking about the way she’d always taken for granted that the world had certain people in it, either central to her days or unseen and infrequently thought of. How without any one of these people the world is a subtly but unmistakably altered place, the dial turned just one or two degrees."

Det er sjelden jeg finner glede i å lese biografier, men jeg kan la meg begeistre av dagbøker og brevsamlinger. Det kjennes mer autentisk, mer interessant når stoffet er uredigert.

"Brevene dine legger jeg under madrassen" er inspirerende og interessant. Den handler om et vennskap på tvers av aldersgrensene (da brevvekslingen startet var Sara 12 og Astrid 63), om et intimt vennskap mellom to som aldri traff hverandre.

Sara skriver brev med forfatteren Astrid Lindgren og tør å være åpen om hvordan det er å være Sara. I brevene sine skildrer hun hvordan det kunne være å være 12 år på begynnelsen av 70 - tallet. Hennes mot er forfriskende og hun skriver om å være sårbar og om å ikke passe inn. Astrid ga henne håp, hun ga omsorg og omfavnelser i ordform. Astrids engasjement er rørende og med verdighet.

Brevene viser oss en annen side av Astrid Lindgren. Vi kan lese hvordan hun streber med å avslutte Brødrene Løvehjerte og om hennes glede og sorg over hendelser i familien. For meg ble det et fint møte med en personlig Astrid Lindgren.

Noe av det som gjorde lesingen så lett og fengende er gjenkjenneligheten. Forenklet kan jeg si at jeg var Sara og jeg nå er Astrid. Mange kan kjenne seg igjen i ordene Astrid og Sara deler.

"Brevene dine legger jeg under madrassen" er dynamisk, den har bevegelse og den engasjerer. Boken har en rytme lik hjerteslag og er en hyllest til vennskapet.

Jeg er en av de som leser flere og ulike bøker samtidig. Denne boka er en av få jeg har lest i en setting. Både historien og hovedpersonen fanget min interesse - og holdt på den.

Den usynlige mannen fra Salem er både en skildring av et oppvekstmiljø i en forstad til Stockholm og en spenningsroman.
Boken er også en introduksjon og tilnærming til Leo Junker. Han er en suspendert politimann som sliter med å finne en hensikt i hverdagen. Carlsson beskriver Leo som sammensatt fyr; slitt, småsur og sjarmerende.
Jeg ble glad i Leo Junker.

En natt blir en ung prostituert kvinne funnet drept i etasjen under der Leo bor. Han klarer - selvfølgelig - ikke å ikke engasjere seg saken. Valgene han tar gjør han til en mistenkt.

Da det viser seg at mordet har forbindelser til hans egen fortid, tenker ofte tilbake til tida da han var seksten. På vennskapet med søsknene John og Julia og om hvordan tiden de hadde sammen var med på å forme den han ble.

Boka har en makaber og melankolsk stemning og har temaer som hevn, identitet og fortidas skygger. Og kan en egentlig stole på noen?

Carlsson skriver med en flyt og fortellerglede. Slik at jeg sitrer av spennning selv når jeg vet hva som kommer til å skje.
Skrivestilen er gjenkjennelig fra Carlssons to tidligere spennende bøker Tilfellet Vincent Frankel og Den enøyde kaninen.

Jeg gleder meg til bok 2 om Leo Junker - Den fallende detektiven - som kommer neste år.

Se til venstre har hjertelig humor og jeg lærte mye nytt og nyttig om hvordan hjernen fungerer. Boka tar også opp viktige temaer som lykkepress og forholdsforventninger. For når er ting godt nok? Må alt være perfekt for at en skal kunne være lykkelig?

Sara lever er hektisk liv med krevende jobb og små barn. Så en dag kræsjer hun og hjernen får seg en smell. Hun prøver å opprettholde fasaden, men det er vanskelig når den venstre siden av synsfeltet forsvinner.

Se til venstre er en feel good roman, nærmest en chick lit. Boka er koselig og smart. For meg ble det litt kjedelig, det ble for forutsigbart. Men det er ofte hensikten med chick lit. At en vet hva en får.

The Invention of Morel er oppfinnsom og engasjerende. Historien er overraskende og stemningen er elektrisk.
Språket er presist og stramt. Den minner noe om The Island of Doctor Moreau av H G Wells. Jeg har lest romanen to ganger og fant nye fascinerende detaljer ved andre gangs lesing.

En (navnløs) mann har flyktet fra Venezuela til en ubebodd øy i Polynesia for å slippe unna en ukjent kriminell handling. Han tror han er alene på øya, sanker det han kan finne av spiselige vekster og skriver dagbok. En dag oppdager han et selskap med flere mennesker som holder til i en museumslignende bygning. Han holder seg skjult, men han blir stadig modigere da han forelsker seg i en av kvinnene, Faustine. En av mennene heter Morel og han har gjort opptak av vennene sine med en mystisk maskin. Først tror hovedpersonene at de andre overser han, men så oppdager han at de ikke kan se ham. Senere ser han på himmelen to måner og to soler. Merkelig!
Hvorfor de andre ikke kan se ham får du finne ut av selv.

Fortellingen tar opp spennende temaer som udødelighet, kontroll og kjærlighet samt savn og ensomhet.

Jeg kjøpte The Invention of Morel etter å ha lest Alberto Manguels fine og inspirerende A Reading Diary. Han skrev så bra om denne romanen at jeg ikke hadde annet valg. Dessuten er boka en sci fi klassiker.
At min favorittforfatter Borges hadde denne boka som en inspirasjonskilde økte også leselysten. Gabriel Garcia Marquez var også fan av boken. Han mente den var med på å øke interessen for Latin Amerikansk litteratur.

Hva om man kan bruke datateknologi til å gjøre sorgprosessen enklere? Om du hadde muligheten ville du skypet med din avdøde bestemor eller mailet med fetteren din som nettopp døde?

Sam har laget en algoritme som gjør det mulig å maile og ha videosamtaler med avdøde familiemedlemmer og venner. For noen blir det en god opplevelse å se sine kjære igjen. For andre ikke. De avdøde forblir de samme, men de gjenværende endres.
Etter en stund må Sam ta personlige valg i forhold til om hans programmering er en bra ting. Både for han selv og de han ønsker å hjelpe.

Vi snakkes er en roman om kjærlighet, om sorg og om å klare å ta farvel. Boka tar opp temaer som minner, hukommelse og glemsel. For hvor mye av det vi husker er ekte og og hvor mye er pusset på av fantasien ved hver gjennomgang av minnene? Er det best å dra sorgen ut over tid eller bryte alle bånd brått?

Vi snakkes er en historie som stiller spørsmål, en historie som tvang meg til å tenke over en del ting om sorg og savn.

Dette er en kjærlighetsroman som ikke gjorde meg kvalm av kliss og klisjeer.Det hjelper jo at den har en del tekniske og nerdete elementer da.
Den har vittige dialoger og varme mennesker. En roman som virker som et mykt pledd for sjela.
Da boka var avsluttet satt jeg resten av kvelden i telefonen. For å fortelle folk at jeg er glad i dem.

Noe av det beste med å lese er å bli overrasket.
Denne boken hadde jeg lagt i "gi bort" haugen. Ulest. I natt, da jeg ikke fikk sove, tenkte jeg at denne boka kunne være sovemedisin. Sjelden har jeg tatt så feil om en roman.

Tre timer senere var boka lest og jeg hadde vært i en verden jeg hverken har opplevd eller lest om tidligere. Jeg var i Virginia på begynnelsen av 1930- tallet. Der var jeg med på fødsler, følte på fordommer og rasekonflikter samt kjente både ung og moden kjærlighet.

Som enslig ubemidlet jordmor har Patience lav status i et mannsdominert samfunn. Hun har et godt hjerte og ønsker å gjøre det beste ut av enhver situasjon. Ofte får/tar hun ikke betalt for jobben hun gjør. Hun savner sin nylig avdøde læremester og venn Mrs. Kelly. Sorgen vekker tidligere savn og hun kjenner seg ensom på sitt nye bosted.

Patience utvikler seg gjennom historien. Hun bærer med seg en mørk fortid og dype hemmeligheter som vanskeliggjør hverdagslivet. Ved å bruke minnene som hjelpemiddel foretar hun en slags indre dannelsesreise. Hun forandrer seg fra å være i en isolerende sorg til å være åpen for menneskene rundt seg. Nye overraskende vennskap formes.

Harman prøver også å formidle både raseskillekonflikten og historien om den amerikanske arbeiderbevegelsens oppstart. Det ble for mye, for opp ramsende og påtatt. For meg falt de delene av historien ikke heldig ut. Jeg fant ikke tilhørighet til resten av innholdet

At jeg skulle kose meg med en historie med morkaker, navlestrenger og amming hadde jeg aldri trodd. Kjærlighetshistorier og historisk fiksjon er de sjangrene jeg ikke leser. Jordmoren fra Hope River er fortalt med varme og vennlighet. Romanen handler om sorg, savn og overlevelse. Og om å slippe taket for å kunne gå videre. Boka vekker emosjonene. Uten at det blir for klissete.

"Verify everyone
Trust no one
If in any doubt, run"

Familien til Hannah har levd på flukt i flere generasjoner, jaget av en skygge. Nå bestemmer hun seg for å kjempe. Hun ønsker at datteren skal få leve et fritt liv.

The String Diaries er en mystisk mytologi fra Øst Europa og en urban fantasy med kjente og kjære spenningselementer. Historien er også en gotisk romanse.
Det var spennende å lese om folklorefigurer som ikke er vampyrer, varulver eller zombier. I ungarsk mytologi kalles de for hosszú életek. De er vesener med evner til å endre sin ytre form.

The String Diaries leste jeg i ett, jeg måtte hele tiden lese videre. Stephen Lloyd Jones er en dyktig beretter. Han vet hvordan han skal drive fortellingen framover ved å avsløre akkurat nok. Actionscenene er bra skildret. Det oser frykt av sidene. Språket er godt, men noen av personene er begrenset beskrevet.
Historien veksler mellom nåtid i Snowlandia (Wales), Oxford i 1979 og i 1873 i Ungarn. Forfatteren vever de ulike tidsepokene sammen lett og presist.

Jeg blir glad av å lese thrillere med sterke, smarte damer. Hannah Wilde er både sårbar og sterk. Hun er snartenkt og tar dårlige beslutninger på en realistisk måte.

Jeg har tatt en pause fra å lese krimbøker. Nordic noir har blitt for likt og det har blitt en slags konkurranse om hvem som kan være mest makaber, om hvem som har en politimann med mest mulig fæl fortid/bagasje. Begge deler er greit, men det går ofte på bekostning av fortellingen. Å lese for meg er å ta del i en historie.

Likevel lot jeg meg friste til å lese Helbrederen. Historiens dystopitrekk overtalte meg.

I Finland i en nær framtid er verden som vi kjenner den i ferd med å gå i oppløsning. Ekstremvær har gjort store deler av jorda ubeboelig.
Helsinki har blitt en lovløs storby. Kaos, kriminalitet og kynisme preger livene til byens innbyggere. Bygninger i ruiner. Tusenvis av flyktninger lever på gata. Det evige regnet.

Poeten Tapani Lethinen leter etter sin kone Johanna. Han har ikke hørt fra henne på over 24 timer. Johanna er journalist og på oppdrag for å lete etter Helbrederen. Helbrederen er en seriemorder. Han straffer de han mener er ansvarlige for de økonomiske og klimatiske problemene. Har Johanna funnet ham? Lever hun fortsatt?

Politiet mangler ressurser så Tapani legger ut på jakt. Både for å finne Johanna og for å få svarene på hvem Helbrederen er. Taxisjåføren Hamid er en bra medhjelper og sidekick. For Tapani er alt håpløst. Hamid ser håp for framtida.

Fortid og nåtid veves sammen. Tapani oppsøker Johannas arbeidssted og venner. Hemmeligheter avsløres og de gnagende tankene om man kan stole på sine nærmeste øker for hver person han snakker med.
Slutten stiller spørsmål og tvang meg til å tenke.

Håpet og kjærligheten lyser glimtvis igjennom det dystre og dramatiske.
Historien er fortalt i førsteperson og det gjør den til tider vel fortellende i stilen. En sivilisasjons sammenbrudd skildres grått og grusomt. Humoren er mørk.

Helbrederen er en god "sakte" spenningsroman med tankevekkende tema.

Historien har en moralsk nerve det er umulig å ikke bli påvirket av. Vissheten om at i deler av verden lever mennesker i en hverdag lik den som er beskrevet i boka er deprimerende. Gjør vi nok for at våre barn skal unngå en verden i kaos?

Jeg tror hun er en av de som blir bedre med årene - men også at "speculative fiction" sjangeren er hennes favoritt. En kan skrive så mye bra om samfunnet nå ved å la historien handle om fremtiden :)
Har du lest En tjenerinnes beretning? Hvis ikke: Gjør det!