Bokelskere.no

En mye bedre opplevelse :)
Jeg er snart ferdig med If you find me ....

Handlingen foregår i en liten finsk kystlandsby. Det er vinter og frosten smyger seg inn i teksten og under huden.

Enken Anna bor alene i et stort hus, Søsknene Kati og Mats deler et rom over matbutikken. Etterhvert bor Kati og Mats i Annas hus.

Kati har ansvaret for sin bror Mats. Hun gjør alt for å glede han, men hun kjenner ikke glede selv. Kati er innesluttet og mutt. Mats er et barn i voksen forkledning.

Den ærlige bedrageren er for meg en historie om ensomhet og fraværet av intimitet. Samt om ansvaret som kommer med å være intim, ved å innlede vennskap. Og om bevisstgjøringen av egne handlinger når en ikke lenger er alene.

Det handler også om å være annerledes. Som Kati. Og Mats. Om å være utenfor fellesskapet. Å være utenfor er så mye mer synlig i et lite samfunn. Det er ingen som liker Kati. Hun er ikke lett å kjenne vennlighet for. Anna prøver.

Tove Janson skriver godt om de ulike båndene vi mennesker knytter, både de praktiske og de basert på følelser. Jeg liker samtalene mellom Anna og Mats om eventyrbøker. Hvordan bøkene skaper rom for fortrolighet og nærhet mellom de to.

Gråsonene mellom godt og ondt er rammen rundt historien. Kati lurer Anna for husrom og penger; trygghet for broren. Anna lurer Kati for selskap. Hvem er den egentlige bedrageren? Les selv da vel!

Et interessant undertema er balansegangen mellom å være autentisk og å tekkes andre. Anna maler detaljerte vakre bilder av skogbunnen. Forlaget hennes har fått henne til å legge til blomstrete kaniner i bildene. Annas bilder blir utgitt som barnebøker og det blir laget plastfigurer av kaninene.(Jeg valgte å overse koblingen til Janssons eget liv da jeg leste boka).

Et minus med boken er den noe gammelmodig oversettelsen. Den gjør at noen av setningene blir for lange og noen ord litt latterlige (som - for meg - stundom i utdraget).

Den ærlige bedrageren er min første voksenbok av Tove Jansson - og jeg er glad for at jeg leste denne lille stille romanen. Boken er en vakker og varsom fortelling om et umulig vennskap.

Omslagskaninen har jeg kopiert og hengt opp på veggen i blå ramme.

Jeg gikk på butikken for å kjøpe middag. Da jeg kom hjem hadde jeg kjøpt en bok isteden. Sånt skjer.

Det er mange bøker som står i kø for å bli lest her mellom bokstablene. Men jeg har savnet Skarphedin Olsen så jeg lot han snike helt forrest i køen. Så da ble det knekkebrød til middag mens jeg leste Pergamentet.

Og det var et godt gjensyn* med Olsen og hans nevø Fredric Drum. Jeg ble sittende vet kjøkkenbordet til jeg var ferdig med boken.

Kryptologen Linus blir funnet myrdet og sporene leder mot hans kone Livia. Flere menn blir funnet drept. Alle med samme våpen. Det viser seg at alle de drepte har forsket på Voynich -manuskriptet. En kardinal følger med fra sidelinjen. I middelalderen oppdaget en munk en bok som ikke kunne brennes. Kan Skaphedins skarpsindighet løse mordmysteriet?
Boka er en underholdende lek mer enn en spenningshistorie. Som leser skjønner en fort hvem skurkene er, men det gjør ingenting. Nygårdshaugs krimbøker flommer over av fortellerglede, et sprudlende språk, gåter og ikke minst mat og vin. Jeg har gitt opp å prøve å like Stiltonost, men det var som om jeg kjente ostestanken under lesingen. Stiltonost og billig rødvin.

Det er mye humor i Pergamentet. Jeg både fniste og lo høyt.
Nygårdshaug har lagt inn litt Dan Brown (en forfatter av spektakulær litteratur heter David Broomfield i boka) parodi med gale geistlige og manuskripter som ikke må dekodes. Selvfølgelig er kryptologi og koder en del av historien.
Nygårdshaug bruker den populære oppskriften med å blande vitenskapelige og historiske fakta med mytologiske og religiøse påfunn. Heldigvis ispedd en dose tull og tøys.

Slutten er et nikk mot Tom Egelands romaner

Bokens pergament, Voynich-manuskriptet, finnes i virkeligheten, men ingen har klart å tyde det ekte pergamentet enda.

En dag - snart - skal jeg lese alle bøkene om Drum og Olsen på nytt. Og jeg håper at Nygårdshaug skriver enda en bok med disse to.

Den sommeren Devlin Jones var 21 fikk han sommerjobb på fornøyelsesparken Joyland. Han fikk nye venner, Tom og Erin som han både bodde og arbeidet sammen med. En kveld så Tom et gjenferd i The House of Horrors. De fant ut at en ung kvinne ble myrdet i en av spøkelsestogvognene noen år tidligere. Morderen ble omtalt som The Funhouse Killer. Erin hjalp han med å samle informasjon om tidligere uoppklarte mordsaker på unge kvinner. Ved sesongslutt dro vennene tilbake til sine studiesteder. Devlin ble værende på Joyland som en del av vaktmestercrewet. Han var besatt av tanken på å selv se spøkelset i The House of Horrors. Han ble også kjent med Annie og hennes syke sønn Mike. Begge får stor innvirkning på hans liv og jakten på The Funhouse Killer.

Devlin lærer om vennskap, seg selv og om å forholde seg til savn og død den sommeren. Og om å slippe taket og ta farvel.

Joyland er en nostalgisk skildring om å være ung, en reise i en gutts liv sommer'n 1973. Omslaget lovet meg pulp horror. Det fikk jeg ikke. Jeg ønsket meg mer av mordmysteriet. Men en fin, varm og melankolsk oppvekstskildring fra 70- tallet er helt greit. Stephen King er god på det også. Han er en dyktig historieforteller.

Den er mildere enn Kingskrekk med spøkelser, men en fin historie. Håper du liker boka

Tror du på gjenferd?

Vinterfolket handler om sorg så sterk at en er villig til å gjøre alt for å få sin kjære tilbake til livet.
Vi følger Saras smertefulle galskap etter datteren Gerties død på tidlig 1800- tallet. I nåtid blir vi kjent med Ruthie og hennes forvirring etter morens forsvinning og oppdagelsen av Saras dagbok. Og samtidig møter vi Katherine som jobber seg gjennom sorgen etter at mannen døde. I bygda West Fall har barn forsvunnet i årevis og det har skapt en urban legende om et gjenferd som dreper. Og det fins et rykte om en oppskrift på hvordan en kan vekke de døde. Historien veksler sømløst mellom de ulike personene og tidsepokene, og veves godt sammen.

Ruthie er min favoritt, en bra skrevet heltinne. Hennes tenåringstrassighet og lengsel ut fra bygda er gjenkjennelig. Hun må ta noen tøffe valg og erfarer uhyggelige hemmeligheter underveis i historien. Hun interesser meg som karakter, og jeg kjenner sympati. Jeg heier på Ruthie!

Historien er uten store fakter, men med sterke underliggende følelser. Det er ingen direkte ekle scener, men intensiteten kjennes fysisk. Jeg kjente på smertefølelsen under lesingen, på kulden fra både vinteren og fraværet av den en elsker. Jeg liker at boken er stille og har en nærmest skjør stemning.

Det er en renhet i språket som kler romanens snødekte landskap. Ordene faller lik snøkrystaller mot bakken, i en jevn fin rytme.

Historien har et par twister som jeg ikke forutså og jeg holdt pusten en gang. Boka er ingen kommende klassiker, men en fin fortelling om spøkelser og savn.
Jeg koste meg med Vinterfolket.

Jeg bladde meg gjennom de første sidene av boka, irriterte meg over hvor lite i teksten som hang sammen. Og så - uten å ta pause - oppdaget jeg at jeg nærmet meg slutten på boka. Timene hadde forsvunnet; jeg var forsvunnet inn i historien. Jeg hadde lest over 250 sider uten å bli rastløs. Også en ungdomsroman da!

Jellicoe Road tok meg med på en overraskende nydelig reise om de ukene som endrer alt for Taylor.

Boka handler om å bli forlatt - og om å bli funnet, om drømmer som knuses - og om håp. Om hvordan en kan lære å overleve med savn og sorg, men også om den legende kjærligheten.

Det er en ungdomsbok så den inneholder vennskap, tenåringsdrama og forvirrende følelser. Litt klining og musikk. Det kjennes ekte. Gjenkjennelig. Som en voksen leser var det vanskelig å ikke blande inn egne minner fra ungdomstiden under lesingen.

Noen scener, som når Taylor treffer igjen en venn fra Sydney, er smertefulle. Historien fra fortiden med Webb, Narnie, Tate, Jude og Fitz har mange triste elementer. Men boka tipper ikke over til å bli sentimental eller for klissete

Historien er ikke original. Men det er noe med måten Marchetta skriver på som gjør fortellingen frisk og fanget meg. Språket flyter fint og det er en rytme i historien som gjør personene levende. Det er en godhet mellom linjene. Som valmuene på omslaget (les boka så skjønner du!)

Taylor er en troverdig hovedperson. Hun er moody tenåring, en forvirret ung kvinne - og en tøff heltinne. Hun er både sårbar og sterk. Som leser forstår jeg de valgene hun tar og hun utvikler seg gjennom historien. Jeg ble engasjert i hennes historie.

Noe av det beste jeg vet er å bli overrasket positivt som leser. Jellicoe Road klarte det

Gutt møter jente. Gutt mister jente. Gutt gjør ting han ikke ønsker for å møte jenta igjen. Og mister henne. Vil de treffes igjen?

Latteren og døden er en kjærlighetshistorie med en tysk fangeleir som bakteppe. Boka har noen sterke scener, men boka er ikke for trist eller tunglest. Webeling har klart å skrive lett om et tungt tema. Språket flyter fint. Settingen virker autentisk.

Historien handler om hvordan mennesker kan vise varme, vennlighet og vennskap under umenneskelige forhold. Om hvordan latteren kan få oss til å glemme og kan være et samlende element. Om om Chaplins landstrykerrolle som et universelt komisk symbol. Jeg felt good etter å ha lest boka, så på den måten er det en feel-good roman.

Historien satt også i gang tankeprosesser om hvor ondskapsfulle mennesker kan være mot andre mennesker, og hva vi er villige til å gjøre for kjærligheten

Latteren og døden er utenfor mine faste litterære sjangere, men historien grep meg. Jeg er fornøyd med at jeg tok sjansen og leste denne historien.

Dealing with Dragons er en sjarmerende fantasyfortelling om en prinsesse som ikke liker å lære dans, broderi og etikette (som hvor høyt skal en skrike når en blir bortført av en drage). Hun vil fekte, lære latin, magi og matlaging, men blir nektet av foreldrene.
Prinsesse Cimorene kjeder seg og legger ut på en reise. Hun ender opp som hushjelp hos dragen Kazul og dagene blir etterhvert veldig spennende. Det er prinser som må avvises, ånder på glass, trollmenn, steinprinser, planer om å overta makten i dragehulene og rom som må ryddes. Og hun opplever magi, svik, kjærlighet og dragefeminisme (!). Cimorene er en tøff heltinne som minner meg om andre sta og smarte jenter som Merida (Modig) og Hermine (Harry Potter)

Og mer enn jeg kunne ønske jeg var en drages prinsesse kunne jeg ønske jeg hadde lest denne da jeg var elleve år. Dette er er befriende eventyr for jenter med humor og lek med eventyrmyterog kjønnsroller. Boka er fra 1990 men kjennes fortsatt frisk
Dealing with Dragons er den første av fire i serien Enchanted Forest Chronicles

Venninnene Masako, Yoshie, Yayoi og Kuniko jobber nattskiftet på en lunsjpakkefabrikk i en av Tokyos forsteder. De fire kvinnene sliter med forskjellige familieproblemer og håpløsheten ved å sitte fast i et liv de ikke ønsker. En natt kveler Yayoi sin fulle og utro ektemann Kenji. Masako og de to andre hjelper til med å partere kroppen og kvitte seg med delene. Gjennom denne groteske oppgaven finner de nye muligheter til å løse sine egne økonomiske og familiære problemer. Men det skjer tabber og det viser seg at det er flere involverte enn de tror. Masako må finne en trygg vei ut av farene som truer med å ødelegge henne samtidig som hun lar seg bli dratt inn i sitt egne skjulte mørke.

Masako Karori er en fascinerende og unik hovedperson. Hun er manipulerende og kald, men også omsorgsfull og støttende. Det komplekse vennskapet mellom de fire kvinnene er glimrende beskrevet.

Boka byr på skarp kritikk av det japanske samfunnet. Kirino er spesielt opptatt av kvinnenes ufrihet. Den daglige kampen for tilværelsen og trangen til komme seg bort - ut -er skrevet med en sjelden intensitet.

Det er - heldigvis - også scener hvor varme og vittig humor skinner gjennom i teksten.

For romanen er rått skrevet med detaljerte skildringer av makabre handlinger, grøssende grusomme elementer og en knugende desperasjon. Som leser kjente jeg på blodsmaken, søppellukten og kvinnenes etsende ensomhet.
Jeg er fan av denne boka (vel, jeg har lest den tre ganger!) og liker at den fortsatt har slagkraft til å berøre meg

Under lesingen av de første sidene tenkte jeg Kjedelig! Kjerringlitteratur! - men så smøg historien seg under huden på meg - og jeg la ikke boka fra meg før jeg hadde lest den ferdig. Og jeg gråt. Hulkende. Ikke fordi jeg var trist, men glad. Det gir kanskje ingen mening, men det er noe med fortellingen som vekker de mjuke emosjonene.

A.J. Fikry, enkemann og bokhandler ser ikke lenger hensikten med noe. Helt til toårige Maya blir en del av livet hans. Og så dukker det opp en irriterende selger.
Det blir kjærlighet og krøll i sjarmerende forviklinger. Koselig!

Utdrag: He wants to laugh out loud or punch a wall. He feels drunk or at least carbonated. Insane. At first, he thinks this is happiness, but then he determines it's love.Fucking love, he thinks. What a bother. It's completely gotten in the way of his plan to drink himself to death, to drive his business to ruin. The most annoying thing about it is that once a person gives a shit about one thing, he finds he has to start giving a shit about everything.

Jeg frydet meg over boka, men usikker på om jeg LIKER den. I flere år drev jeg en bokkafe og ved lesingen falt jeg inn i luktene og lydene ved å leve daglig med bøker. Det sanselige ved en bokhandel synes jeg er godt beskrevet. Men for meg ble fortellingen for overfladisk og manglet dybde. Den virker noe kalkulert. For til tross for at denne boka fikk meg til å gråte er jeg en hard og krevende bokleser. Men det er sommer og noen ganger er kjerringlitteratur akkurat det en trenger for å la emosjonene flomme.

Jeg er en boknerd og elsker referanser til bøker og forfattere. Her får vi bl.a David Foster Wallace, Alice Munro, The Book Thief, Edgar Allen Poe og True Blood serien i en skjønn mix.

Utdrag: We are not quite novels. We are not quite short stories. In the end, we are collected works.

Omslaget er vakkert med det svarte mot det dempede turkise og en enkelt kråke med et sørgebånd i nebbet. Om bare historien hadde holdt det omslaget lovet.

Romanen har en fin historie og et vakkert språk. Men jeg ble lovet en spøkelseshistorie på omslaget og historien er hverken spennende eller skremmende. Så min skuffelse ødela for en ellers god roman og preget min leseopplevelse.

Diane Setterfields forrige bok, hennes debut - Den trettende fortellingen (2006)- var en gotisk spenningshistorie som jeg frydet meg over. At Setterfield skrev så vakkert om litteraturens magi er noe av det jeg husker best fra den boken. Også derfor er jeg skuffet over Bellman & Blacks stillestående fabel. Jeg klarte ikke helt å engasjere meg i hverken handling eller personer under lesingen.

Boken er en karakterstudie over livet til William Blake fra han som tiåring dreper en kråke med sprettert til hans siste dager hvor minnene fra barndommen tar over tankene.

Jeg likte kapitlene om kråkene og hvordan kråkene nedstammer fra Hugin og Munin - Tanke og Minne. Det er mange interessante tanker om tid og minne i historien. Og om glemsel og isolasjon som middel for å overleve, for å ikke måtte reflektere over ens egen dødelighet når alle rundt en dør. Historien fikk meg til å tenke på Scrooge og En julefortelling av Dickens.

Alt i alt er Bellman & Black en god roman om en manns liv. Om en mann som er hjemsøkt, men ikke av spøkelser