Bokelskere.no

solidaire/solitaire

En beslutning må overleve to sinnsstemninger.

Huden suger seg fast i dagen. Tankene flytter ut fra søvnen. Dagtanker har flyttet inn. De som har ventet på kjøkkenet gjennom natten. Alt eksisterer på alvor. Nå kommer det. Tankene vrir seg innover. Utenfra og inn, deretter innenfra og ut. Nå er hun på plass. Omtrent der hun var i går, bare litt lenger fram i køen. Køen til døden. Den er lur. Den merkes knapt. Disse millimeterskrittene. Hun tenker seg at vi alle står der usynlig i trengsel mens vi lever vårt liv ved siden av fullt synlig. Alle vi gjennomsiktige i dødskøen kaster skygger. Men selv lever vi ved siden av, bakenfor og foran skyggen. Skyggen er døden, den eksisterer, men angår oss ikke. Tiden tikker stumt inni oss. Holder seg for seg selv. Stiger bare fram fra køen i dødsøyeblikket. Klemmer til og mørklegger hjertet.

Det går ikke an å være modig hvis man ikke er redd. Det går ikke an å være redd hvis man ikke er modig.

Man må gjøre noe hver dag for at det skal bli bra. Man må gripe inn, sa mamma til meg der jeg lå på sengen.

Man skulle leve et anstendig liv, og et anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket.

Jesper tenker at samvittigheten er den mest nidkjære, plagsomme og tyngste av alle følelser, verre enn forelskelsen, misunnelsen og sjalusien til sammen. Samvittigheten er den største av alle forstyrrelser. Den begynner å virke før noe i det hele tatt har skjedd.

Jeg var inne i en natt uten ende, likevel var det noe helt på bunnen av meg som besto, noe mye mindre enn et håp, la oss si en uvisshet. Man kunne også si at når spillet er tapt, når man har spilt ut sitt siste kort, da blir det igjen hos enkelte - ikke hos alle - en tanke om at et eller annet oppe i himmelen skal ta over og bestemme vilkårlig at nye kort skal deles ut, terningene skal kastes på nytt, og dette selv om man aldri på noe punkt i livet har merket noe til noen inngripen eller nærvær av noen som helst guddom, selv når man er klar over at man ikke spesielt har gjort seg fortjent til en vennligsinnet guddoms inngripen, og til og med, når man tar i betraktning alle synder og feiltrinn ens liv består av og innser at man fortjener det mindre enn noen annen.

Verden der ute var hard, nådeløs mot de svake, den holdt nesten aldri hva den lovet, og kjærligheten var det eneste man ennå, kanskje, kunne tro på.

Ett menneske mangler og alt er dødt, verden er død og man er selv død, [...]

[...] det er studietiden som er den eneste lykkelige tiden, de eneste årene da fremtiden ser ut til å være åpen, da alt virker mulig, voksenlivet deretter, og yrkeslivet, er bare en langsom, progressiv nedsynkning i gjørme, [...]

Det er av det onde at elskende snakker samme språk, det er ikke bra at de virkelig kan forstå hverandre, at de kan utveksle meninger med ord, for ordene er ikke til for å skape kjærlighet, men splid og hat, ordene skaper splittelse mens de blir uttalt, [...]

Etterpå sier han at det er forelskelsens struktur som er felles for dem alle. At de forelskede gjentar en slags kosmisk dårskap; det er vel dét som er den lidenskapelige kjærligheten, sier han; vi er som trekkoppfigurer, og likevel er kjærligheten - i hvert enkelt tilfelle - både sann og enestående.

Barn bærer på arr som medaljer. Elskere bærer dem som hemmeligheter de kan avdekke.

Det er et avgjørende øyeblikk, sier Marita mange år senere, under et tre i Nygårdsparken: da barna skjønner at foreldrene er redde for dem. Ikke for at de skal dø eller bli påkjørt, men redde for hva barna kan finne på å utsette dem for.

Uro og nevroser er ikke unntaket eller sykdommen, men selve grunntilstanden, for hadde vi hatt en naturlig, medfødt evne til å leve harmonisk her og nå, da ville forfedrene blitt spist og utryddet lenge før de rakk å krabbe opp fra havet.

-Det meste i livet er kjedelig, sier Enzo Zanetti.
-Hvorfor gjør vi det da?
-Fordi det kjedelige skal lede oss frem til lykken, Jesper.