Bokelskere.no

Det var mye med denne boka som jeg likte. Og noe jeg ikke likte.

Den er utrolig lekkert komponert og utrolig velskrevet. Og litt…ikke kjedelig egentlig…det vil jeg ikke si. Bare litt … hm… tamt. Heldigvis er Simon Stranger en mester til å finne de gode historiene. De nydeligste bildene. De viktigste øyeblikkene. Og det skinner gjennom hele veien så jeg blir glad. For det er noen nydelige historier han forteller. Om den autistiske jenta, om gutten som leter etter morens morder, om han som er bedratt og vil fristilles i orkanens øye, og så er det hydrogenatomet som binder det hele sammen. Stranger har kule innfallsvinkler til fortellingene; han finner en tråd som kan virke helt malplassert, men som leder oss rett inn i fortellingens indre hvor han vever det hele sammen. Lange tråder som møtes berører hverandre i et hav av tilfeldighet. Eller…? Det er fint. Nesten hele tiden. Noen ganger blir det litt mye fakta om universet og soler og hydrogen og sånt. Forresten: Er det forresten sant at det finnes en krabbe som klatrer opp i trærne for å klippe ned kokosnøtter som suser ned mot bakken, knuses, og så fortæres av krabben som møysommelig har klatret ned igjen? Forfatteren påstår så.

Formmessig eksperimenterer Stranger: Det er narrativer, det er fakta, det er dialoger, det er brev, det er sitater. Det er helhet, men også digresjoner, assosiasjoner, tankespinn og fabuleringer. Heldigvis mister jeg ikke personene. Takk for det. En av de store styrkene til Stranger er karakterskildringene og stemningsbildene som berører noe i meg, før de plutselig forsvinner i løse lufta som et fata morgana. I disse skjøre øyeblikkene er Stranger utrolig god – mesterlig vil jeg si. Det kan være når den franske soldaten går mot et hus og en åpen dør, eller når en kineser banker jorda hardt med håndflatene med små smell mot marken eller når en mygg lander på et vann i en finsk innsjø. Da er alt så utrolig nært. Lukter, smaker, berøringer – da er også jeg en del av den veven av hendelser som kalles verden. Og det er så fint.

Jeg ga opp denne jeg. Synes den var trøtt og langdryg. Hm....

Scrollet litt kjapt nedover. Har noen anbefalt The Lies of Locke Lamora? Forfatter Scott Lynch. Kanskje det kunne passe herren?

Hm.... jeg synes ikke den var noe særlig jeg. Godt skrevet, ja - men innholdsmessig traff den ingen nerve hos meg. Jeg synes den var stillestående og kjedelig.

Mannen min er fullstendig oppslukt i disse bøkene fortiden.

• Kjære, er du der? Hører du meg? Neivel....

Denne boka er en blanding av lettlest, nesten chick-lit litteratur og historisk drama. Jeg må innrømme at jeg ble fanget fra første side og satt oppslukt gjennom bokas femhundre sider. Personene, miljøet og historien er fengende. Svært fengende. Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint.

Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant. Forfatteren har selv vokst opp i et tilsvarende miljø, og det slår meg gang på gang at det er helt UTROLIG at vi her snakker om 1960, og ikke 1860. Segregeringspolitikken blomstrer, og Stockett gir den liv gjennom personene vi følger i boka. Hun viser også til historiske kilder, blant annet en lov som var gjeldende på den tiden som sier at “Ingen skal kreve av en hvit kvinne at hun skal pleie syke på avdelinger eller i værelser der mannlige negere er plassert” og “Det skal være forbundt for hvite personer å gifte seg med andre enn hvite personer. Ethvert ekteskap som strider mot denne paragrafen skal erklæres ugyldig” (s. 192).

Jeg liker også utrolig godt bihistorien til Miss Celia, som har vokst opp i hvit underklasse (white trash) og hvordan hun også sliter med å finne en plass blant de andre hvite. Det gir en fin kontrast til fortellingen.

Guy Gavriel Kay jobbet sammen med Christopher Tolkien i redigeringen av The Silmarillion, og at han er inspirert av Tolkien er ikke vanskelig å merke: En magiker med langt skjegg (Kay er unnskyldt – boka er fra 1984 før Dumbledore gjorde det for evig og alltid umulig å gi magikere langt skjegg og spiss hatt), dverger, alvelignende folk (heter lios alfar), ridende folk (Rohan hos Tolkien, Dalrei her), en ond fiende med episke krefter med fjell som spruter ild og lava da han gjenoppstår, folk som står sammen mot fienden, og en gjeng utvalgte som må bekjempe ham.

Kay har valgt en merkelig start. Han har ingen hovedperson i boka. I begynnelsen føles det helt rart. Fem universitetsstudenter trekkes over i en annen verden og i løpet av noen dager får alle mektige posisjoner i den andre verden. Fra å være vanlige studenter framstår de som episke karakterer i språk og lynne etter bare noen få dager. Det er jo helt fjernt! Alle fem framstår som noe utydelige, jeg får aldri helt grepet på de fem fra ‘vår’ verden. Det er lettere å få et bilde og et inntrykk av de vi møter i Fionavar. Jeg synes Kay sliter i etableringen. Det blir diffust. I starten.

Men så klarer han det likevel. Han maler med bred pensel, han gaper skyhøyt – det er pompøst, det er episk, det er poetisk – nesten så det tipper over. Noen ganger er det litt for komplekst og forklarende uten egentlig handling (mye bakgrunnsstoff – igjen inspirert av Silmarillion?) .

Men så er likevel Guy Gavriel Kay god nok. Han er talentfull nok til å sjonglere hele sin avanserte verden. Jeg gripes. Jeg tror. Jeg er med.

Det er noen ganske kule karakterer med. Brødrene Diarmuid og Aileron. Ganske komplekse og ikke til å blir kloke på. Levon fra Dalrei, steppefolket (jeg er for evig og alltid forelska i alle Aragorn lignende karakterer, tause og barske). Jaelle - sterk og tidvis ikke særlig snill prestinne med stort potensiale.

Dette er første boka i en trilogi, jeg må si jeg er spent på fortsettelsen. Han har en del bra konsepter når det gjelder magi (en magiker trenger en ‘source’, altså et menneske som er kraftkilde til magikeren, en kompleks binding) og han legger ut mange røde tråder som skal nøster og følges opp. Jeg har bestilt neste bind, og gleder meg. Jeg er veldig nysgjerrig på fortsettelsen – kan tenke meg at det kan bli bra, selv om jeg ikke er helt overbevist etter første bok.

Lørdag og søndag morgen i senga med masse kaffe. I timesvis.

Lagerkvist fikk Nobelprisen i litteratur i 1951. Denne boka er fra 1950. Barabbas er fangen som folkemengden krever løslatt i stedet for Kristus i påsken i år 30. Pilatus foreslo at Jesus skulle løslates, men folket krevde å se Jesus på korset.

Lagerkvist sin fortelling begynner med Barabbas som står og ser Kristus dø på korset.

Tro? Ikke tro? De samme spørsmålene som utfordrer det moderne mennesket, plager også Barabbas. Var det en falsk mann han så dø på korset, eller er det sant det han hører? At mannen er Gud sønn? At han utfører mirakler? At han virkeliggjør budskapet : Å elske hverandre. Et fremmed budskap for en mann som Barabbas! Han undres, Barabbas, på samme måte som vi undres i dag. Selv om han var der, og vi er så langt unna, så er det de samme spørsmålene. Det er utrolig fascinerende. Å søke etter en Gud, å fornekte Gud – menneskets rotløshet – det er mesterlig skrevet av Lagerkvist.

Først og fremst er det en utrolig historie som bretter seg ut for leseren. Jeg kan høre bjellene til de spedalske i de mørke gatene i Jerusalem natterstid. Da våger de å komme fram, men bjellene varsler om deres tilstedeværeslse. Jeg kan se Den Fete, elskerinnen til Barabbas, jeg kan se gruvene der han er lenket sammen med Shakah i åresvis. Det er noe makabert, dystert og umenneskelig ved den samtiden Lagerkvist maler foran våre øyne. Boka er utrolig spennende – han skriver godt og med nerve.

Tomas Espedal klarer det jeg synes svært få klarer. Han skriver poesi i fortellingsform med stor intensitet og språklig rytme. Som oftest snubler de som prøver. Det blir distansert, det blir påklistra, det blir falskt. Men Espedal klarer det på en jordnær og ærlig måte. Jeg likte denne boka veldig godt.

Sønnen min på 10 år elsket denne boka. Og så var det jo stas å se den på kino etterpå....to ganger!

Sønnen min på 10 år er ingen storleser. Vi jobber med saken. Men denne boka (sammen med dragetreneren) var virkelig en suksess.

Jeg leser aldri dikt. Men så ble det plutselig viktig for meg å lese Ingvill Solberg sin diktsamling 'Den yngste'. Og den likte jeg veldig godt!

Diktene er som små fortellinger. Jeg liker familieaspektet med diktene. Det gjør at det blir veldig nært. Men samtidig eventyrlig distansert på en måte. Veldig poetisk egentlig. Vakkert. Når jeg hadde lest hele diktsamlingen (den er bitteliten), så var det en slags helhet og sammenheng mellom diktene som jeg likte veldig godt.

For spesielt interesserte, les mer på bloggen min: http://knirk.wordpress.com/2010/05/07/den-yngste/

Dette tror jeg er den mest elendige boka jeg har lest. Jeg synes språket var elendig og menneskesynet som hovedpersonen står for er forkastelig. Jeg mener det er å undervurdere ungdom tro at man må ty til så drastiske språklig og innholdsmessige virkelmidler for å fenge målgruppa. Nope.

Jeg har skrevet utfyllende om min mening her:

http://knirk.wordpress.com/2010/05/02/merket/

Enig! Det har jeg også tenkt på.

Jeg er enig med deg. Har akkurat lest ferdig boka. Jeg synes hans skriver så fint. Det er mye varme i tekstene, det er mye humor (det liker jeg), det er mye menneskekunnskap og god timing. Det er ikke språklig jåleri og luftige floskler, men historier fortalt direkte og likefrem. Det er så fine slutter i de fleste av fortellingene. De henger i lufta som små bobler som flyter avgårde.

Han skriver tett og med kraft. Det er nært, veldig nært. Det å skrive en hel bok i ‘du’ form synes jeg er interessant. I stedet for å skrive “Jeg står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret” eller “Karl-Ove står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret”, så blir det “Du står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret, Karl Ove, og jeg ser at du begynner å miste håret.” (s. 139). Det gjør noe med grepet på teksten og nærheten til innholdet. Noen ganger, eller ganske ofte egentlig, blir det ubehagelig. Det blir litt stalker nært. Hvordan kan man vite så mye om et annet menneske? Du er sånn og sånn, du gjør sånn og sånn. Jeg tenker noen ganger at fortelleren er gal. Han dikter opp andres liv. Lager fantasier som er ubehagelige for den andre. Men samtidig så er det jo mulig å være en allvitende forteller som forteller i du-form.

Leste akkurat Vinterjenter, en sterk roman om spiseforstyrrelser. Det er en ungdomsbok. Her kan du lese mer om den (fra bloggen min):

http://knirk.wordpress.com/2010/04/13/vinterjenter/

Margit Sandemo kommer til Litteraturhuset i Oslo i begynnelsen av juni. Jeg har allerede kjøpt billetter!

Hei Elin. Er det du som kommenterte denne boka i bloggen min? Uansett er jeg enig med deg om at boka var knallgod. Og vond.

Det som er så utrolig bra med denne boka er realismen i forhold til de utrolig mørke sidene ved noen tenåringjenters liv. Jeg har sett det selv på nært hold. At en ung jente som har hele livet foran seg, og alt er tilsynelatende bra, bærer på et så stort mørke som ligger tett opptil dødslengsler og suicidalitet. Jeg synes Anderson skildrer dette på en svært god og troverdig måte. Jeg synes det er rart når jeg leser at hun ikke selv har hatt spiseforstyrrelser.

Anbefales!

http://www.knirk.wordpress.com