Jeg holder nå på å lese denne boka, og har kommet litt over halvveis. Er litt usikker på hva jeg syns så langt: er valgte struktur bare en måte å unngå problemer på, elelr har det noe mer for seg? Jeg antar at svaret vil komme mot slutten. Vil gjerne høre fra andre som leser eller har lest denne.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Viser 1 svar.

Det var mye med denne boka som jeg likte. Og noe jeg ikke likte.

Den er utrolig lekkert komponert og utrolig velskrevet. Og litt…ikke kjedelig egentlig…det vil jeg ikke si. Bare litt … hm… tamt. Heldigvis er Simon Stranger en mester til å finne de gode historiene. De nydeligste bildene. De viktigste øyeblikkene. Og det skinner gjennom hele veien så jeg blir glad. For det er noen nydelige historier han forteller. Om den autistiske jenta, om gutten som leter etter morens morder, om han som er bedratt og vil fristilles i orkanens øye, og så er det hydrogenatomet som binder det hele sammen. Stranger har kule innfallsvinkler til fortellingene; han finner en tråd som kan virke helt malplassert, men som leder oss rett inn i fortellingens indre hvor han vever det hele sammen. Lange tråder som møtes berører hverandre i et hav av tilfeldighet. Eller…? Det er fint. Nesten hele tiden. Noen ganger blir det litt mye fakta om universet og soler og hydrogen og sånt. Forresten: Er det forresten sant at det finnes en krabbe som klatrer opp i trærne for å klippe ned kokosnøtter som suser ned mot bakken, knuses, og så fortæres av krabben som møysommelig har klatret ned igjen? Forfatteren påstår så.

Formmessig eksperimenterer Stranger: Det er narrativer, det er fakta, det er dialoger, det er brev, det er sitater. Det er helhet, men også digresjoner, assosiasjoner, tankespinn og fabuleringer. Heldigvis mister jeg ikke personene. Takk for det. En av de store styrkene til Stranger er karakterskildringene og stemningsbildene som berører noe i meg, før de plutselig forsvinner i løse lufta som et fata morgana. I disse skjøre øyeblikkene er Stranger utrolig god – mesterlig vil jeg si. Det kan være når den franske soldaten går mot et hus og en åpen dør, eller når en kineser banker jorda hardt med håndflatene med små smell mot marken eller når en mygg lander på et vann i en finsk innsjø. Da er alt så utrolig nært. Lukter, smaker, berøringer – da er også jeg en del av den veven av hendelser som kalles verden. Og det er så fint.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

AnneWangJohn LarsenSiljeMonica CarlsenMangosaft45leser42Torill RevheimMarianne_Readninggirl30NorahMaikenSiv ÅrdalHanne MidtsundRufsetufsaBjørg  FrøysaaConnieLailaSigrid NygaardEivind  VaksvikAnn EkerhovdmgeAnniken RøilTone Maria JonassenTorHarald KKaren RamsvikMarielleIngeborg GBjørn SturødAstrid PedersenRandiAAnette SVibekeGrete AmundsenHeleneBerit RMcHempettritaolineingar hOdd Hebæk