Bokelskere.no

Hadde nøyaktig samme opplevelse. Irriterte meg også over scener og karakterer som er som kopiert ut av hennes andre roman - "Tredje person entall"

Klassisk oppvekstroman frå tidlig 1900-talets Brooklyn, New York.
Her er det mykje smerte, meg også mykje varme. Vi følger houvedpersonen gjennom hennar oppvekst prega av mangel på pengar, mat og husvarme. Ho elskar bøker, les mykje, er generelt intelligent, og må sloss hardt for å få lov til å gå på skule. Vi får eit godt innblikk i korleis det var å leve på denne tida, kor mykje kvart øre betydde. Samstundes blir ein engasjert i karakterane og blir såpass glade i dei at det som skjer i boka blir meiningsfylt.

Eg vipper mellom 4 og 5 - rett og slett fordi boka, i min meining, ville vore endå betre med færre ord. Tenker dog at dette heng saman med tida boka er skriven; i starten av 1900-talet. Ser ikkje føre meg at kunsten å redigere ei bok den gong er like lett som no mtp det reint praktiske med tekstbehandling osv. Og så var kanskje den prefererte skrivestilen annleis den gong enn no. Men i min meining trekker unødvendige lange episoder ned - eg får mellom anna lite glede av å lese opptill TRE sider om ein sylteagurk; korlesi den ser ut, korleis den smakar, kva ho kosta, turen til butikken, turen heimatt osv... Og slike episoder fins det mange av i denne boka.

Dei første 50+-sidene var eg IKKJE begeistra. Eg syntes språket var altfor "mykje" (Igjen dette med for mange ord, ting som blir forklart med langt flerie ord enn strengt tatt nødvendig.) Eg tenkte og at dette var enno ei slik bok som "alle" elskar - alle utenom meg. (Som f.eks er tillfellet ved Lucinda Riley og Jojo Moyes sine bøker). Men så skjedde det noko (eg trur eg blei glad i karakterene, og genuint interessert i livene deirar) som fekk meg til å gløyme alt dette om "for mange ord" og alt anna som irriterte meg, og eg tok meg i å virkelig like denne boka.

Kort sagt: Boka veks på deg etter kvart som du leser. Dette er ei bok ein skal ta seg tid til å nyte, ikkje ein bok ein kan lese seg fort ferdig med. Dette er ei slik bok eg kan finne på å ta frem igjen om nokre år og lese endå ein gong - og slike bøker finst det ikkje så altfor mange av.

Aha! Takk for tips, skal sjekke det ut :-)
Storytel øker prisen til 199,- per mnd, så jeg har vurdert å se etter alternativer en stund, men så er det jo slik at en ofte holder seg til det "kjente" da det oppleves enklere enn å sette seg inn i noe nytt.

Ligger Snow White på Storytel, eller bruker du god gammeldags lydbok? :)

Hørte lydbokvarianten av denne boka, og har kost meg med den. Likte særlig måten boka ble avsluttet på, da jeg ikke forutså at denne boken kunne ha en form for åpen slutt i det hele tatt.

Dette er en selvbiografisk roman. Den tjueni-år gamle Brynjulf forteller om livet sitt; vi følger ham her og nå, samtidig som vi får innblikk i barndommen og oppveksten. Per "nå" (i boka) skriver han en roman om seg selv, og vi følger ham gjennom denne prosessen - noe som blant annet fører ham hjem til barndomsheimen, og siden også "hjem" til landet (Sør-Korea) hvor han ble adopter fra som tre-åring.

For adoptivbakgrunnen står sentralt i denne boka. Felles for flere av minnene han forteller om er en følelse av å føle seg "utenfor", litt feil plassert i verden. Brynjulf anser seg selv som norsk, han kan like lite om Sør-Korea som en gjennomsnitlig nordmann, og han er bedre i norsk enn de fleste andre nordmenn. Likevel blir han ikke kvitt "adoptivbakgrunnens" mange ubesvarte spørsmål og følelser knyttet til dette.

Sentralt i boka står spørsmålene; Hva ville skjedd med ham dersom han ikke hadde blitt adoptert? Hvorfor ble han adoptert bort? Hva slags gener bærer han rundt på? Kan han ha søsken han ikke vet om? Altså kan tematikken sies å være: tilhørighet, oppvekst, arv, miljø , og familie. Rasisme (ofte utilsiktet) er også et tema, og han forteller om flere episoder hvor han føler seg "utenfor" utelukkende fordi han ser annerledes ut, "ikke-norsk"-ut. Vi får også innblikk i en ganske typisk, norsk barndom.

Til tross for alle disse spørsmålene virker han ikke veldig ivrig etter å undersøke røttene sine, og da han reiser til Sør-Korea for å skrive på boka der, er han ikke en gang interessert i bevege seg utenfor hotellrommet. Han vil bare sitte i fred og skrive. Sannsynligvis skyldes dette at han heller ikke her føler seg hjemme; nå SER han ut som alle andre, men snakker ikke språket, kjenner ikke til normene, og føler seg veldig utilpass. Såpass utilpass at han ikke vil kjøpe seg mat på restaurant fordi han vet han da må "røpe" at han ikke er en "ordentlig" Sør-Korener.Han dener dermed opp på McDonalds. Og her treffer han en karakter som gjør inntrykk. Og det er kanskje nettopp på grunn av denne McDonalds-episoden at han velger å la seg guide rundt i byen av 2 nordmenn han blir kjent med. han kommer seg altså ut av hotellet og ut av boblen sin, og reisen til Sør-Korea blir en verdifull opplevelse. Selv om mange spørsmål forblir ubesvarte, virker det som om han får en slags "closure" likevel.

((En liten digresjon:
"Hvor er du fra?" <<-- denne frasen biter han seg særlig merke i, for han er jo norsk! Akkurat dette har fått meg til å tenke litt, for det hender ofte at jeg stiller dette spørsmålet til folk; og da ikke nødvendigvis til folk som ser utenlandske ut, men generelt til folk jeg treffer fordi jeg lurer på hvor I NORGE de er fra. Dermed har jeg egentlig ikke tenkt over at dette spørsmålet kan oppleves så sårende. Det finnes flere slike tankevekkere i denne boka - hvor en får se hvordan Brynjulf ofte leser mye ut av en situasjon som sannsynligvis handler mer om tilfeldigheter enn om at han er "utenlandsk"))

Ja, jeg syntes den er herlig! Sånne bøker er gode i små doser. Leser man for mange slike på rad opplever iallfall jeg å gå veldig lei og rett og slett irritere meg over humoren fremfor å nyte den. Nå passet det imidlertid perfekt med en slik bok. Og lydboka starta jeg så vidt på, lover godt!

Håper du koser deg med agnes ravatn! :)

supert.
Takk for gode råd =)

Startet året ved å lese ut "Arv og miljø", av Vigdis Hjort - en bok jeg, dessverre, må si at skuffet. Engasjerende og viktig tema til tross, leseropplevelsen blir sterk redusert av en rotete sammensatt tekst, ekstreme mengder gjentakelser, og scener/karakterer som kopiert fra hennes forrige roman ("Tredje person entall "). Både dette med gjentakelser og at scener, karakter og hendelser går igjen fra tidligere romaner er neppe ubevisst, men fr meg trakk dette veldig ned da jeg støtt og stadig tenkte at:" Dette har jeg jo allerede lest"

STORYTEL.
1. årets første lydbok ble "The Art of Dancing in The Rain", ei perle av ei bok. Trodde det skulle bli kleint og kunstig med en hund som fortellerstemme, men det fungerte faktisk utrolig bra
2. "Kinamann" av Brynjulf Jung Tjønn. Nettopp ferdig med den. Selvbiografisk roman om en adoptert sørkoreaner og hans oppvekst og siden voksenliv i Norge

Årets fjerde bok har stått på hylla kjempelenge, og ble utelukkende valgt da jeg trengte noe lettlest og humoristisk. Ikke minst ville jeg ha en kort bok, fordi den neste jeg vil lese er på over 1000 sider. Så årets fjerde bok er "Fvonk" av Erlend Loe. Er omtrent 30% gjennom den nå og ser for meg å bli ferdig ila lørdag og starte på årets 5. Bok "Max, Mischa og tetoffensiven", av Johan Harstad

Årets 6. Bok, altså årets 3. Lydbok blir "Ready player one"! Starter lørdag eller søndag. Regner med at både bok 5 og 6 vil ta none uker å fullføre

Så enig. Beste boka eg las i 2016!
(forresten artig å sjå gjennom boksamlinga di. Vi har mykje til felles, og eg fann meg litt nytt eg vil lese blant favorittane dine!) :-)

Takk for tips :-)
Det er hovedsakelig det litterære og det å kutte tekst jeg tre går hjelp til. Tematikken har jeg mye erfaring og kunnskap innen.

Så bra, takk!
Har du en mailadresse jeg kan nå deg på? :)

Hei har du en mailadresse jeg kan nå deg på? :)

Hei.
Jeg har i flere år arbeidet med en roman. Hadde egentlig gitt opp prosjektet, men tar nå fatt igjen og vil gi det én siste overhaling (=redigering) før jeg eventuelt gir opp. Grunnen til at jeg tar det frem nå er at det har ligget urørt i ett år og at jeg dermed har fått litt avstand og kan se teksten med nyere øyne. Og at 2 forlag har vist "potensiell" interesse - dvs at jeg har fått to konsulent-uttalelser. Felles i tilbakemeldingene er at:
1) det må kuttes ned på antall ord/sider (per nå er det ca 210 sider i Word, dog med god plass og mye "luft")
2) de anbefaler meg å få folk til å "test"-lese manuset for å få tilbakemeldinger på hvordan det oppleves (=barnslig, uferdig, langdrygt, underholdende, rørende osv...) og tips til forbedringer. Ikke minst trenger jeg hjelp når det gjelder å kutte i teksten - hva kan utelates uten at det går utover essensen i historien?

Jeg ønsker å sende deg filen i Word-format.
Hvor mye arbeid du legger ned i dette er helt opp til deg. Jeg er glad for en hver nyttig kommentar. Du kan skumlese og skrive noen linjer om hva du tenker. Eller du kan gå inn i selve dokumentet, stryke ut ting, kommentere osv og sende tilbake. Jeg er ute etter KONSTRUKTIV KRITIKK.

Noen interesserte???

Spiseforstyrrelser, familieforhold og oppvekst står sentralt i boka. Finnes det én grunn til at noen sliter med anoreksi? Trenger en å finne denne grunnen for å behandle sykdommen? Er det en ordentlig sykdom, eller er det en form for livsstils-valg som siden utvikler seg til en avhengighet? Hva foregår i hodet på den syke? Når er man frisk? Når er man syk? Kan man få tilbakefall hvis man i utgangspunktet ikke var frisk? Hvordan er det mulig å vegre seg for mat selv når en ikke ønsker å bli tynnere?
Det er skrevet mange romaner med spiseforstyrrelser i sentrum. Jeg tror likevel at denne boka skiller seg ut fra mengden gjennom humoren som finnes i alt alvoret, og måten det hele fortelles på. Hovedpublikummet er nok unge voksne, men jeg håper og tror at denne også treffer en hver mor og far, og nettopp derfor ønsker jeg et bredt spekter av testlesere.

Håper virkelig at noen vil være med å hjelpe meg! (Som sagt binder du deg ikke til noe. Om du åpner manuset og syntes det er et pokker makkverk, så kan du jo bare slette hele fila...)

Litt seint no då... Visste ikkje om denne tråden før, desverre... Men men. Betre seint enn aldri!?
"Kva har du på hjartet?"
Vil fjesboka vite
I det burde du nok berre drite.
Men sidan eg no er i gang
her er ein full gjennomgang:

Åtvaring: Denne teksten
handlar om året tjue seksten
om året som er nytt
og nyåret, som er litt oppskrytt

Skynd deg, gjer noko ugreitt
Snart er det nemlig for seint
For i året tjue sytten
Skal du gjere nytten:

Du skal bli sunn
(eller iallfall litt mindre rund)
det kjem til å vare ei stund
heilt til du får vatn i munn.

På jobben skal du prestere
fleire timar levere
Og pengane skal du spare
ikkje kaste bort på forbruksvare

I tjue sytten skal du gå meir på tur
Ja, bli flinkare å bruke naturen der du bur
Ut på tur, aldri sur
Ditt nye motto, eit levesett
Du tenker at dette blir lett

For eit nytt år betyr ny start
Ei ny sjanse
Til å vere litt meir smart
Til å leve i balanse

Eit nytt år er berre ei ny dag
Ein sundag
med sytten bak
Elles er det same sak
som i går
og eg spår:
Det kjem til å gå skeis
ingenting er eigentleg annleis

Så, skynd deg, ta eit trekk
nyt din siste sigarett
før dette året renner vekk.

Takk til året som gjekk
for at det no regner vekk
Heile året i ein bekk
Fjorårets vatn
sildrer gjennom natten
renn inn i tjue sytten
Sei velkommen til den nye pytten.

Angående boka som ikke skal fortelles fra et menneskes ståsted kan jeg anbefale boka jeg nettopp avsluttet : "The Art of Dancing in The Rain" Veldig fin bok. "Fortalt" av en hund!

I 180 sider kjedet jeg meg. Jeg irriterte meg. Veldig. Syntes teksten var rotete, usammenhengende, til tider var det utfordrende å se hva som var nå-tid og hva som var fortid. Det største "problemet" for min del var, og er, gjentakelsene. Kanskje er det et bevisst hjelpemiddel (?), men for min del ble det rett og slett slitsomt. Utallige ganger tar jeg meg selv i å lure på om jeg leser samme side igjen - men neida, det står bare akkurat det samme som for to-tre sider siden.

Etter disse cirka 180 sidene tar boka seg opp. Og jeg liker den godt. Dog må jeg si at å "holde ut" 180 sider for å like 120 sider ikke er verdt det. Vanligvis ville jeg avbrutt etter 100 sider, men siden jeg har likt mange av hennes tidligere bøker, og fordi denne boka har fått så vanvittig mye positiv respons, fortsatte jeg å lese.

Jeg biter meg også merke i at flere av scenene, hendelsene, og personlighetstrekkene er meget like de man finner i hennes andre roman "Tredje person entall". Som om det hun skrev da er en "innpakket" og sensurert utgave av det hun endelig våge å si her. Hovedpersonen Bergliot har mange likhetstrekk med "Tredje person entall" sin hovedperson Hulda. Enda mer identisk er moren til disse to. Scenen med graviditetstest kunne vært kopiert fra den ene boka til den andre. Kanskje er dette også bevisst fra forfatterens side (sannsynligvis er det det, kan ikke tro det er et "uhell"). For meg trekker ikke dette opp leseropplevelsen, heller det motsatte da leser boka og gang på gang tenker at; dette har jeg jo lest før.

Tematikk i stikkord: arveoppgjør, familieforhold, overgrep, familiekonflikter, skyld, skam, ansvar.

Årets første bok er "The Art of Dancing in The Rain" av Garth Stein. Nytt forfattarbekjenskap for min del. Neppe det siste eg kjem til å lese av han, for dette var en knakande god roman som eg har nytt kvar einaste side av. Ei sli bok ein gruer seg til å lese ut fordi ein vil at ho skal vare endå litt til.

Det unike her er at ei bikkje forteller heile historia - utan at det blir tåpelig, barnlig, eller "falskt". Vi følger hunden og hans eier som med tida treffer ei dame, gifter seg, får unge, og deretter opplever ei krise som setter livet på spel. Og køyrer. Mannen i boka, hundeeigaren, er også aktiv innen bilsport (ergo tittelen på boka, samt ein rekke koblinger mellom livets løp og eit bil-løp)

Mykje originalitet, alvor og kjensler, samstundes mykje humor og intelligente betraktninger og menneskets levesett sett frå ei klok 4 ståsted.
Anbefaler denne til ... Omtrent ALLE! Boka

Lydbokversjonen (Storytel, engelsk versjon) er det vel også verdt å nemne at er strålande utført og ein lyttopplevelse verdt å få med seg! Lett å henge med i handlinga, noko som ikkje alltid er like lett når det gjelder lydbøker då dei ofte kan bli monotone. Her lesest det med innleving og troverdighet

Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i

Pleiarne er nok outsourca av roboter innen mi tid kjem ... så det bør gå fint!

"Men eg har nok blitt ein gamal surpomp med åra, for vittigheitene traff meg berre sånn middels godt. Jaudå, av og til måtte eg flire, men fleirtalet av poenga blei litt for enkle etter min smak. Men så skal det også seiast at eg køyrer Mitsubishi. Dette har nok ein god del med saka å gjere."

Eg har i så fall rukket å utvikle meg til ei like stor surpomp med mine 28 leveår, og om det er slik utviklinga er så kan jo verda glede seg til min alderdom... huff! Eg opplever nemlig desse (har bare lest ei og ei halv) "humor"-bøkene av Beckman på samme måte som deg (trur eg); at humoren til tider blir så påtvunget, enkelt, og forutsigbar at eg faktisk blir irritert!

Det virker for meg som om dersom ein blir kjend for å vere morsam, så vil ein fort hige etter dette slik at det blir for mykje, og litt tvunget. Eg syntes dette er litt av tendensen hos andre forfattare i samme sjanger også (som f.eks Erlend Loe - eg likar veldig godt hans tidligste bøker. Dei nyaste derimot ... "Not so much", på godt nynorsk).

Eg køyrer for så vidt ikkje Mitsubishi (har faktisk ikkje lappen!), så eg trur ikkje du trenger å tenke på å bytte bil for å få meir glede ut av bøkene!