Bokelskere.no

Mange gode poeng her. :)

Enig i at temaet dødshjelp blir for overfladisk og ensidig behandlet. Savner også innblikk i will her.. For jeg NEKTER å tro at det er et så "lett" valg. Deler av ham må da ha vært usikker, redd, eller i det minste ambivalent

Angående karakterene syntes jeg de fleste blir litt "pappfigurer" som vi ikke blir kjent med sånn egentlig. Anngående det du skriver om Will:
Tenker dog at will UTFORDRET Lou på en ny måte, noe ingen andre har gjort før. Han godtok ikke at hun "bare var", men pushet henne til å gjøre nye ting (klassisk musikk, utenlandsk film, lese bøker, osv). Gjennom sine kritiske spørsmål til henne og gjennom opplevelsene de hadde sammen opplevde hun vel å kjenne en ny form for mestring eller mening, hvilket gav mersmak og troen på at hun kunne noe mer enn å ta tilfeldige strøjobber. Jeg opplevde det iallfall slik ta hun endret synet på seg selv fra å være liten og ubetydelig til å faktisk se å potensiale sitt. Alt det praktiske hun arrangerte for will var også med på denne utviklingen. Heller enn å være passiv og bare ta i mot ordre (fra kjæresten, fra foreldre fra arbeidsgiver zfra søsteren) begynte hun endelig å stå opp før seg selv å ta egne valg..

5ja, absolutt!!
Tenker én gang i mnd er lettere. Da kan en lese en bok per møte. Selv sluker jeg ofte 2-3 bøker i uka, og det passer fint å kunne lese litt av bøkene jeg har stående i tillegg til lesesirkel-boka. :-) jeg jobber mye ettermiddag og kveld så med en gang i mnd klarer jeg iallfall å få det til vs en gang i uka kan bli veldig vanskelig for min og sikkert andres del. Men én søndag eller noe sånt! Første eller siste søndagen i måneden feks? :) hadde vært veldig hyggelig å treffe andre bokelskere da jeg er meget alene om lesingen i vennekretsen min

Hehe kjenner meg litt igjen! Hvis jeg "planlegger" å lese, så skjer det ikke! Da blir det. Plutselig til en "må" - greie og da er det som om psyken min automatisk aktiverer en slags trass som sier at jeg iallfall ikke gidder å lese! Om boka bare ligger nære nok, derimot, da blir det lest!

LYDBOK: har denne uka stiftet bekjentskap med Lars Saabye Christensen (tidligere kun lest noen noveller av han, samt tenkt at jeg snart må få lest Magnet, Beatles og Herman) og hørt "Norske stiler" og "Amatøren" på lydbok. Litt ambivalent rundt hva jeg mener om begge disse. Førstnevnte fordi jeg er mer begeistret for selve idéen enn for selve boka. Sistnevnte fordi jeg savnet "mening" utover ren underholdning, savnet spennibgskurve og utvikling, samt at jeg virkelig ikke kan fordra slutten. Samtidig har jeg jo kost meg med begge disse, og kan dermed ikke være for krass i kritikken.

Er nå i gang med ny lydbok : "Us" av David Nichols (lest av David Haig=Meget dyktig opplever!) som er ny forfatter for min del. Britisk. Og så langt er jeg veldig begeistret - både over språkbruken og selve fortellingen (korte, enkle, presise formuleringer, ingen langdrygenog unødvendige "transportetapper", dialoger som virker enormt ekte og sannsynlige, smarte formuleringer med mye humor, og godt driv i fortellingdn

BOK-BOK: Nettopp ferdig med Du er så lys, av Tore renberg og det ble en helt klar sekser på lik terning. Slukte boka på 2 kvelder. Og gruet meg til den skulle ta slutt. Heldigvis hadde jeg en bok på lur som jeg gledet meg til, så nå har jeg fordypet dypdykket inn i Murakamis verden og leser "Colorless Tsukuru and his years of pilgrimage"

Aaah... Jeg vet ikke jeg, altså! Skulle gjerne gitt 4 øyne her, for jeg har ledd godt og latt meg fascinere av bokas mange originale tanker, artige formuleringer og underholdende elementer. MEN boka slutter uten at jeg får samla trådene, uten at jeg sitter igjen med noe mer enn å ha blitt underholdt. Vi følger hovedpersonens liv, et kaotisk indre liv, og et fargerikt ytre liv.. Han er en særing, ett og slett. Han dilter rundt uten ambisjoner knyttet til studiene han tar, uten forpliktelser, og uten noe særlig plan. Han vet ikke hva han vil. Det oppstår mange komiske situasjoner, og det hele er som sagt høyst underholdene. Men, then what?! Boka slutter bare. Ingenting hendte, egentlig, selv om en masse småting skjedde hele tiden så resulterer det liksom ikke i noe og slutten etterlater meg på bar bakke.

En sterk treer. Jeg savnet mer sammenhengen og mening

Har lest slutten igjen og igjen og føler meg som en idiot for ikke å skjønne den. Oppfriskning til de som leste denne for lenge siden: han forsøker å ring Iselin uten å få svar. Deretter vil han ringe Else bratt, men finner ikke nummeret i katalogen. Boka slutter med "så ringte jeg til opplysningen"
For meg ender liksom hele sulamitten av en fortelling i løse lufta uten at jeg får noe "poeng" ut av historien...

Har noen her en tolkning eller forklaring til ei som tydeligvis har litt tungt for det?

En av Horsts tidligere bøker, husker ikke hvilken, men husker at en love og en scene som minner meg om det du skriver her. Kan det ha vært i den forrige boken, Blindgang?

Eg blei oppriktig litt glad eg no, når eg las at det fins fleire enn meg som ikkje lovpriser denne boka. Eg las ho og trudde nesten det var noko i vegen med meg då eg ikkje vart særleg "rørt". Eg las boka ferdig, så elendig var ho ikkje - men verkeleg ikkje noko høydare. Ein svak tre-ar på mi terning. Har forsøkt meg på fleire av Jojos bøker, utan å bli særleg imponert. For meg er språket eit stort minus. Skildringar av typen "Han hadde blå øyne og en brun frakk" - høyrer ikkje heime i vaksenlitteratur. Det er slik som vert skriven av barneskule-elevar. Greit nok med ein beskrivelse her og der, men slike "unyttige" og tomme skildringar er det massevis av. Har ingenting i mot beskrivelser, men eg meiner at dei i god litteratur skal ha ein betydning - (f.eks: "Da han stirret på meg med de blå øynene, fikk det meg til å tenke på at....xxxx" osv - altså at det får ein betydning for teksten, og ikke berre eg beskrivelser som ikkje har noko å seie for boka.) Ellers er klisjé-bruken såpass høg at det kanskje er ein slags rekord? Syntes også det blir mykje "overforklaring" - eg treng ikkje lese TRE nesten identiske setningar for å skjønne at karakteren vert lei seg når hu finn ut av Wills dødsønske.

Eg forsøkte å lese ei av bøkene hennar på engelsk for å sjå om det kanskje var oversettinga som påverka språket negativt. Det var det altså ikkje. Likte verken den norske eller engelske forfattar-stemma. Har lese; "Et helt halvt år", "Den ene pluss ene", "Etter deg" og "Girl you left behind" og har kvar gong ergra meg over dei samme tinga; språket, kilsjéane, manglande djubde hos karakterane (ikkje at dei nødvendigvis er overfladiske, men saknar at karakterene er meir utvikla, at dei har meir personlighet som vi som lesare kan bli kjende med), forutsigbarhet, og pinleg tørr humor.

Dette blei plutseleg veldig negativt og nesten agressivt ... huff då! Haha! Har nok hatt Jojo-frustrasjonen godt gøymd inni meg i lang tid, og no kjem det ramlande ut av sjela, usensurert og hulter til bulter. Og så får eg opprektig dårleg samvit av å gje slik negativ kritikk som dette, og nettopp derfor brukar eg sjeldan å anmelde "dårlege" bøker. Eg trillar høge terningkast og skriver positivt om bøkene eg likar, mens dei som ikkje faller i smak blir skjøvet under teppet og gøymd bort! Hehe. Lettare å ikkje forhalde seg til dei og late som om eg aldri las dei, enn å gje dårleg kritikk. Deler av meg tenker liksom at eg må vere snill med forfattaren, at det finnes ei lita 1%-sjanse for at det eg skriv kan nå den stakkars forfattaren.

Jeg ble også nylig "Murakami-frelst". Har hørt mange av bøkene på Storytel, og det anbefales sterkt! Oppleserne er utrolig dyktige! (Særlig Rupert Degas og Adam Sins)

Foruten de mest kjente (Kafka, Norwegian Wood, trekkoppfuglen) anbefaler jeg Sputnik Sweetheart, A Wild Sheep chase, og South of the Border West of the Sun

Klarer ikke helt bestemme meg for om denne skal få tre eller fire øyne. Skulle helst gjerne gitt 3,8 ... hehe! Så konklusjonen blir: fire minus minus(og her er ikke to negative en pluss)

Boka består av hovedpersonens stiler og norsklærerens kommentarer. Gjennom stilene får vi et innblikk i hovedpersonens liv, tanker, og holdninger - dog noe begrenset ettersom det er stiler som skal leses av en lærer og ikke en privat dagbok.

Likte den godt, koste meg med de til tider sære stilene, og frydet meg over den originale ideen bak hele boka. Det som hindrer meg i å gi mer "ros" er kanskje nettopp dette: Det er selve idéen bak boka jeg liker aller best, og ikke selve boka/gjennomføringen av boka. Kanskje er jeg bare gretten fordi jeg selv ikke evner å komme på så gode idéer ...

En ting som trekker litt ned hos meg, er lærer-karakteren. Til tider virker han lite troverdig, jeg klarer bare ikke se for meg at en lærer responderer på denne måten på en elevs stil. Etter flere år i læreryrket er en vel hardhuda nok til ikke å ta på vei over skrøner og ett og annet banneord. Å kalle inn foreldrene til stadige foreldremøter over rene bagateller virker også lite troverdig. Morsomt, uten tvil, men jeg ville foretrukket litt mindre "morsomt" og litt mer "realistisk". Den andre tingen som trekker ned er at jeg savner en rød tråd og en spenningskurve. Innser at det ikke er poenget med boka, men jeg tror likevel at det kunne gått an å få til noe mer "utvikling" av spenning her.

Nå virker jeg plutselig svært negativ, hvilket ikke var poenget. For; dette er uansett en høyst leserverdig bok. Særlig når en er ute etter noe annerledes, noe lettlest, noe som kan leses litt her og der. For min del er dette en perfekt "mellombok" - altså en bok som passer meg fint etter å ha avsluttet en lang eller krevende roman, før jeg går i gang med en ny "større" roman.

Arthur er en "typisk" brite, og det er han vi treffer først i denne fortellingen. Han ligger ute foran "bulldozer"-en (norsk?!) som skal rive ned huset hans. Så kommer en bekjent forbi og lokker Arthur med på pub, fordi han har noe viktig å fortelle - noe om at jordas eksistens snart er over. Og vips er handlingen i gang.

Dette er nok en bok man enten elsker eller hater. Heldigvis for meg er jeg blant førstnevnte som opplevde vill begeistring over denne sære greia! Nå gleder jeg meg til å se filmen også - ikke fordi jeg forventer mye av filmatiseringen, men fordi jeg er svært spent på hvordan de har valgt å sette opp historien.

På en måte er hele boka renspikka tull. Samtidig får det meste av dette knagger å henge på, og selv om ingenting egentlig gir mening blir det god underholdning og en rød tråd av det hele likevel. Anbefales på det sterkeste til dem som vil lese noe nytt og originalt, til dem som vil trekke på smilebåndet og kose seg med noe uhøytidelig.

Kan for så vidt anbefale lydboka også - Steven Fry gjør en fantastisk jobb som oppleser!

Tar gjerne imot tips til podkasts, føler meg litt lost i den store verdenen av lydfiler og vet ikke hvor jeg skal starte!

Hørte The Wind up Bird Chronicle også med ham, forresten! Helt enestående fortellerevne den der fyren (forfatteren også altså, selv om det her var Rupert jeg tenkte på). Sean Barret leser Kafka on the shore, og også den er litt av en opplevelse å høre

Enig i det,herlig med litt fullstendig fred også! Jeg jobber som personlig trener, og merker at den halvtimen jeg bruker på å gå til og fra jobb et helt avgjørende for hvordan jeg presterer på jobb. Med lydbok på får jeg liksom litt fri i skallen heller enn å bekymre meg over enkelte kunder og stresse over en rekke bagateller som skal huskes. Har også en helt annen ro når jeg kommer hjem. De kveldene samboeren jobbet sent eller er vekkreist har jeg dessuten lydboka på mens jeg lager middag, bretter klær, vasker osv :-) slike småting utgjør plutselig en god del minutter (=bøker) på sikt. Å høre på lydbok mens en nyter et varmt bad er forresten fantastisk!! Anbefales

Samme oppleser, og enig, han er kjempeflink, Storytel sine Murakamibøker er ALLE lest av svært flinke opplesere, så anbefaler virkelig å høre disse. Jeg leser en time eller to hver kveld. Og lydbok bruker jeg da jeg går til og fra jobb (blir for sju timer ila en uke). Så da blir det fort lest en del :)

Syntes boka begynte lovende,men så gikk det bare nedover. Og siden det finnes så utrolig mye bra litteratur der ute, og jeg har hyllene fulle av bøker jeg gleder med til å sluke, så prioriterer jeg ikke å lese resten av disse bøkene! (Samtidig kjenner jeg at jeg får dårlig samvittighet når jeg gir bøker dårlig kritikk.... hehe! Tenk om forfatteren skulle lese det og "bli lei seg", liksom.. Jeg får faktisk oppriktig dårlig samvittighet når jeg avbryter en bok, og gjør det dermed ytterst sjeldent. Det er først nå det siste året at jeg har "klart" å legge fra meg bøker som jeg ikke koser meg med. Heldigvis blir det færre og færre av dem, tror jeg har blitt flinkere til å velge bøker som passer meg :-) )

Etter å ha lest enormt mange romaner av norske forfattere, tok jeg en pause og leste min første bok av Murakami - "Kafka on the Shore". Elska boka og slukte fort et par til - Norwegian Wood, Sputnik Sweetheart, South of the Border West of the Sun, A Wild Sheep chase ect.

Nå er jeg rett og slett ivrig etter å utvide min litterære horisont ved å lese mer enn typiske engelsk, amerikansk og nordisk litteratur. Og jeg starter ved å utforske Japan!

Storytel : nettopp ferdig med Murakamis Å Wild Sheep Chase, og har starta opp med ny lydbok som eg storkoser meg heilt villt med: The hitchhikers guide to the galaxy,. Steven Fry leser. For ein fantastisk lydbokoppleving

BOK: har lese ut Kvinnen som kledde av seg for sin elskede av Jan Weise og har fått meg ein ny favorittbok. I går starta eg på Tore Renberg si nyeste,: Du er så lys.

Det er så utrolig mykje eg vil lese for tida, men aldri nok tid. Har runda seksti bøker i år og har kost meg med alle utenom kanskje fire eller fem. Trur eg meg tida har blitt flinkare til å velge meg ut dei "rette" bøkene etter mi smak.

1)Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede - Jan Weise
2) du er så lys - Tore renberg
3) Det vokser et tre i Brooklyn
4) Den nye til Jørn Lier Horst (kommer plutselig ikke på tittelen!)

Og nylig på loppemarkedet
1) Saman er ein mindre aleine
2) Stig Larssons triologi

Alle disse er bøker jeg har hatt på ønskelista i lang tid! :) prøver å kjøpe Minde, låne mer, men akkurat disse ville jeg ha til odel og eie

Førstnevnte bok er jeg så forelska i at jeg vurderer å kjøpe noen ekslemsplarer til for å gi bort til jul

Det tok meg ein måned (!!!!) før Eg kom meg gjennom alle 713++sidene i En bønn for Owen Meany. Ikkje fordi boka var treig og keidsam, eller jo, litt treig, ikkje keidsam, men fordi eg tok meg tid og las sakte. Dette er ikkje ein bok ein kan skyndte seg gjennom.

Har endå ikkje klarte å bestemme meg for om det blir ein firar eller femmar på terningen. Heller nok mot ein firar, då det blei i overkant langdrygt (men så er det jo Irving då, og då får ein sjelden noko kort og lett, og som lesar veit en jo det og forventer ikkje noko anna). Eg trur at det som øydelegger for ein femmar, for min del, er at eg ikkje kan identifisere meg særleg med korkje tidsperioden eller religionens viktige rolle i historia. Eg kan rett og slett ikkje nok historie til å la meg engasjere i oppramsinga av ymse presidenter, og dei mange referansene til Vietnam-krigen. Og så var det religionen då, som fekk ganske mylke plass i boka, og som går litt rett over hode på meg då det ikkje finns ein einaste religiøs celle i kroppen min . Men historia er jo fantastisk og så absolutt ein klassikar.