Bokelskere.no

Eg kom meg omsider gjennom alle 713++sidene i En bønn for Owen Meany. Har endå ikkje klarte å bestemme meg for om det blir ein firar eller femmar på terningen. Heller nok mot ein firar, då det blei i overkant langdrygt (men så er det jo Irving då, og då får ein sjelden noko kort og lett, og som lesar veit en jo det og forventer ikkje noko anna). Eg trur at det som øydelegger for ein femmar, for min del, er at eg ikkje kan identifisere meg særleg med korkje tidsperioden eller religionens viktige rolle i historia. Eg kan rett og slett ikkje nok historie til å la meg engasjere i oppramsinga av ymse presidenter, og dei mange referansene til Vietnam-krigen. Og så var det religionen då, som fekk ganske mylke plass i boka, og som går litt rett over hode på meg då det ikkje finns ein einaste religiøs celle i kroppen min . Men historia er jo fantastisk og så absolutt ein klassikar.

No er eg i gang med ei lita søt bok - med ref til storleiken, ikkje innhaldet, for innhaldet er så langt veldig stort ifht kor liten plass han tek opp. Eg les nemlig boka: "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Weise. Original bok! Gleder meg til å dykke dypare inn i den i dag :-) ein regnfull søndag skal tilbringes i godstolen, etter ein treningsøkt, vel og merke.

God (resterende) helg!

Eller enkelte damer som får en leserstemme som gjør at en føler seg som et lite barn som blir lest for. Syntes det er det verste! :-p

Jeg laget en Storytel-tråd for en tid siden, den finner du her https://bokelskere.no/tekst/308007/

Kom litt over halvveis i denne før jeg la den bort. Jeg prøvde lenge, han sånn ca med men merket at jeg stadig vekk ble distrahert og utålmodig. Klarte rett og slett ikke å la meg fange. Har lest mye krim, og er blitt litt kresen tror jeg. Vil ikke slakte boken, men for meg var det liksom ikke noe nytt, verken plott, karakterer, eller handling var originalt eller nytt. Hovedpersonen ble politi pga sin triste, trøblete fortid. Smågnisninger kollegene seg mellom. Narkotika, sex, menneskehandel. Drap. Drapsmann. Ulike teorier. Mange spor.en etterforsker har en annen ide og et annet forslag, som blir ignorert av de andre... Men så viser det seg at det er hold i teorien likevel... Har lest dette før!

Følte altså at dette var litt oppbrukt, noe jeg har lest liknende av flere ganger før. ((Har lest alt av Nesbø, Horst, Jan Erik Fjell, lindell og Fossum, samt mye av forfattere som John hart, ValMacDermid, grisham, Michael Conneley og en rekke flere og syntes ikke emne boka når opp til denne standarden))

Dette er for så vidt 3. gang jeg avbryter en bok i år... Og jeg har aldri pleid å gjøre det før (får dårlig samvittighet overfor forfatteren..

Sjuhundre+ siders murstein her også. En bønn for Owen Meany av John Irving. Har holdt på i en måned nå, det går frykteligmlangsomt. Koser meg med boka da, så det er ikke så farlig. ENeste minuset (og det kan kanskje skyldes på min manglende kunnskap, eller evt generasjonsskifte, eller begge) er den stadige langedryge ordflommen rundt presidentvalgt og krig. Skjønner at det har sammenhenge med handlingen, men det blirntilmtider litt vel mye. Har likte mye av Irving, men denne tror jeg faktisk jeg ville likt langt bedre dersom den var strengere redigert/hadde færre sider. Andre av hans bøker - Hotel New Hampshire, feks - var også lang uten at det plaget meg, tvert om elsket jeg den boka.

"Tredje person entall - roman" av Vigdis Hjorth

En svak firer. Det som trekker ned for meg er at alle karakterene rundt Hulda (hovedpersonen) blir litt for grunne, jeg skjønner ikke hvem de er, de har ingen personlighet jeg blir kjent med, de blir som pappfigurer og kulisser. Heller ikke Hulda føler jeg at jeg fikk helt grep på som person - hvem hun er, hva hun mener om ting, hvordan hun ville være dersom jeg traff henne i person. Mulig jeg leste boka dprlig, men dette trakk iallfall ned en del for min del.

Ellers likte jeg jo boka veldig godt, og koste meg med flere smarte setninger og formuleringer, mye humor tross i såre temaer, smarte tanker, gode refleksjoner. Mye grubling uten svar -noe som i denne sammenhengen definitivt er riktig. Jeg liker også dybden i boka, og hvordan det vises at "barn med god oppvekst" - de som tilsynelatende har hatt det ganske greit - likevel kan ha sitt p bære på. I denne sammenhengen handler det om en mor som er såpass ufin og så uforutsigbar insin opptreden mot datteren at det i min mening bør kategoriseres som psykisk omsorgssvikt. Likevel føler jeg at NOE mangler uten at jeg helt kan sette fingeren på det, og dermed blir det ikke mer enn disse fire prikkene stjernene.

Hvorfor? :-)
Hva gjorde at du mislikte den?
Er nysgjerrig fordi jeg har hørt så mye bra om den, og fordi mitt uleste eksemplar står klar i hylla

Årets 51. bok (=lydbok) er "Kjærlighetens galskap" av Matthew Quick.
Denne blei valgt utelukkende fordi eg har lyst å se filmen, men ikkje får meg til å gjere det utan å ha lese boka først. Det er ein av dei få uskrevne reglane eg har og regler skal jo faktisk følgjast. Særlig når det er sine eigne.
Trur eg hadde likt denne boka betre om eg las ho sjølv heller enn å høyre lydbok-versjonen. Rett og slett fordi stemmen gjer meg inntrykk av at hovedpersonen er sinna og gretten, nesten litt skummel, og også litt treig i pappen. Den ydmyke sida hans som skildrast i teksten blir dermed veldig merkelig for meg. Dei gjentatte brøla og heiaropa vert også rett og slett plagsomme og eit skikkeleg irritasjonsmoment

Har i år lest følgende av Murakami :
-Kafka on the Shore
-Norwegian Wood
-sputnik sweetheart
-The Windup Bird Chronicle

Har elsket alle sammen, men denne er nok den som har vekt minst begeistring. Elsket den lenge, men mot slutten datt eg litt av. Muligens min egen feil då eg las i ein periode med dårlig søvn og liten konsentrasjon slik at eg nok gjekk glipp av ein del og dermed gjekk meg litt vil. Frem til eg ramla av likte eg boka enormt godt. Kommer nok til å gå tilbake å lese denne ein gong til. Likte den nemlig såpass

Mykje mystikk, mykje humor, også ein del dybde. Originalt plott, som alltid med Murakami. Og særdeles sære og samstundes elskverdige karakterar. Til tider litt langdryg då ymse karakterer forteller sine livshistorier.

Dette blei ein veldig positiv overrasking, for eg hadde ikkje store forventingar etter å ha sett forsida (eit nærbilete av kyss mellom mann og kvinne...) Boka var også mykje betre enn kva eg førestilte meg etter å ha lese bakpå. Kva som fekk meg til å lese denne boka, anar eg ikkje, men er eg glad eg gjorde det for eg likte den kjempegodt! Her er både humor og alvor, kjensler i massevis, og også ein stemning prega av spenning knytta til kva som skal skje. Dette er det er kallar ein bok med dybde - om ein berre tenker litt etter så er det faktisk enormt mykje å hente i denne vesle boka.

Ho er også filmatisert, og eg likte faktisk filmen sjølv om den ikkje er så mykje å skrike hurra for. Hadde nok ikkje likt filmen like godt utan å ha lese boka først, men med boka nylig lest, og så godt likt, syntes eg det var veldig artig å sjå filmatiseringa.

Da får jeg i såfall plukke den opp snarest før J eg v kommer helt ut av det. Men d frister fint lite å lese i en bok som ikke gir meg glede. Det er det avkobling og leseglede som er viktig for meg og når J eg ikke har funnet det etter over 200 sider er det jaggu ikke enkelt å finne en grunn til å fortsette. Særlig ikke kår hylla er full av bøker jeg higer etter å lese..

Deler din opplevelse av boka. Syntes den ble flat og kjedelig, dessverre! Forsøkte virkelig å like den, men den gang ei. For meg var mye av problemet at det hele opplevdes som en kronologisk oppramsing av et liv, og at alt ble "fortalt" og uke vist. Det er ikke noe plass til leseren her da slt forklares så tydelig at be ikke selv rekker å trekke egne konklusjoner, eller danne egne inntrykk av karakterene og hendelsene. "Show dont tell" brukes ofte som en regel for mange forfattere og akkurat her kunne denne regelen virkelig dratt opp kvaliteten i teksten. Det er sjeldent jeg avbryter bøker (får dårlig samvittighet, pluss at jeg er redd for å glipp av noe som kanskje viser seg å være bra likevel), men denne la j eg bort etter cirka 250 sider

Etter å ha lest over halve boka legger jeg den nå bort. Den gir meg ingenting annet en voksende utålmodighet hver gang jeg leser. Klarer ikke la meg rive med. Handlingen har svært lite handling i seg, det hele fremstår som en kronologisk oppramsing av minner og tanker. Ting fortelles for detaljert, for flatt, og foruten noen smarte formuleringer her og der finner jeg ikke noe som gir meg lyst til å lese mer. dessverre!!! For denne boka trodde jeg virkelig at skulle falle i smak. Og nettopp drrfor forsøkte jeg så lenge. Det er sjeldent jeg avbryter midt i en bok, men det gjør jeg altså nå.

"Show, don't tell" - akkurat det tror jeg at jeg savnet i denne boka. Mer bilder, mer plass til leseren å boltre seg med tanke på å få innblikk i følelser og livet til karakteren. Her ble alt fortalt og ikke "vist"

(leste den forresten på engelsk.)

• "The Melancholy Death of Oyster Boy & Other Stories" av Tim Burton.
  Dette er sjølvaste definisjonen på svart humor. Gjennomført lita bok med små historier som får ein til å smile. I tillegg til smart humor og originalitet i litervis, er språket smart, lyrisk, og oftest på rim. Lekre og enkle illustrasjoner trekker kvaliteten endå lenger opp. Ein skikkelig godbit!

Det er omtrent det eg og tenkte.
Eller at ho på ei eller anna måte kom fram til at ho heller vil være kriminell og fengsla, enn å bere stempelet "galen" og evt innlagt.

Er nå ferdig med Murakamis Norwegian Wood og tror jaggu jeg har fått enda en favoritt. Fantastisk bok, og meget bra lest! Tror faktisk at denne topper Kafka on the Shore, da jeg stadig tenkte på denne boka selv når jeg ikke hørte på den, og fant enda flere anledninger enn før til å høre på lydbok-hver morgen mens jeg trakter kaffe, mens jeg vasker huset, henger opp klær, går omvei til jobb, løper, dupper i badekaret. Der jeg var, var også Norwegian Wood

-hørte denne på lydbok, lest på engelsk. Helt FANTASTISK!!!! Både innholdsmessig, men også med tanke på opplesning. Forskjellige stemmer, skikkelig innlevelse, og ja.. Nesten som et hørespill. Gledet meg hver gang jeg skulle gå til og fra jobb og gikk ekstra turer i denne perioden, utelukkende for å høre på.

Sær handling, vanvittig originalt, absolutt ingen "det har jeg hørt før" - stunder. Dette er virkelig en "må leses" - bok. (eller, høres... :))

Enig med deg, det burde ikke være lov! Visste ikke om det før du nevnte det nå. Hører både på engelsk og norsk, svensk kunne jeg nok også klart men det blir hakket mer konsentrasjonskrevende enn hva jeg tror jeg makter over tid, særlig når jeg hører lydbok mens jeg løper, slumrer i senga om morgenen eller går tur, da tror jeg at en del svenske ord vil gå meg hus forbi! :)

Er nå ferdig med Murakamis Norwegian Wood og tror jaggu jeg har fått enda en favoritt. Fantastisk bok, og meget bra lest!

Alfabetisk
Etter sjanger
Etter innkjøpsdato
Etter tittel eller forfatter?
Språk?

Min har til nå hatt romaner for seg og krim og thrillere sammen i hver sine huller. Til venstre står alt som er lest og til høyre alt som skal leses. Men nå er hylla så full at jeg skal rydde bort bøkene jeg strengt tatt ikke liker og ikke vil ha lenger. Dermed tenkte jeg å omorganisere litt. Den pryder hele stua og tmvil dermed ha den til å se bra ut. Noen kreative ideer?? :) vurderer å sortere etter fargen på omslaget... Bare på gøy!

Det var det jeg håpet denne tråden kunne bli :)
Nå hører jeg Norwegian Wood av Murakami og den slo ikke fullt så godt an som Kafka on the Shore, men begynner å like den bedre og bedre etterhvert som jeg blir kjent med karakterene og blir vandt til stemmen. Eneste jeg ikke liker er at det spilles musikk mellom kapitlene. Noe som egentlig bare blir distharerende da jeg heller vil høre videre på historien. Får liksom følelsen av å sitte på vent på telefonen, som om jeg ringte kundeservice eller lege og måtte hørre på irriterende vebtemusikk. Spesielt plagsomt dersomjeg har den på kveldmodus og skal til å sove... Forresten en genial funksjon å kunne sette den på forhåndsbestemt avspillingstid