Vi snakker litt forbi hverandre. Jeg har ingen problemer med å forstå den forskjellen språket skisserer, i språket. Den semiotiske koblingen som gjøres mellom mental forestilling og uttrykk i wikipedia, i ordboka og i daglig bruk er åpenbar (for disse to ordene).

Jeg synes det er spennende å utfordre presisjonen i språkbruk som har fått et kulturelt rotfeste. Moderne vitenskap og memetikk kan ofte være i stand til å rokke ved semiotiske koblinger som vi tar for gitt. Jeg begynte å tenke på dette da jeg merket at jeg selv ikke uten videre godtok at det i mitt sinn foregår to forskjellige prosesser avhengig av om jeg sympatiserer eller empatiserer. Jeg kan f.eks fortelle meg selv en "historie", underveis og etterpå, om hvordan jeg tenkte da jeg handlet, om hva som foregikk i hodet mitt, men er den sann, eller er den kulturelt betinget, en måte å gjøre mine handlinger meningsbærende på i et sosialt tegnsystem?

Det var derfor jeg tok denne avstikkeren, men jeg skal ikke ta dette videre her.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hehe!

Grunnen til at dette er vanskelig for meg er nok nettopp fordi jeg ikke gjør et skille mellom hjerne og hjerte, ei heller mellom følelser og tanker. Når disse uttrykkenes forskjellighet nærmest brukes som referanseramme for den distinksjonen som gjøres mellom sympati og empati oppstår derfor problemer. Jeg har en materialistisk overbevisning. Jeg må regne med noen semiotiske forstyrrelser av denne sort, hehe.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg kan være enig i mye av dette, og mitt opprinnelige innlegg markerte heller ikke uenighet, det hadde ingenting med gyldigheten av ditt utsagn å gjøre. Jeg kunne tilføye noe fordi jeg selv har lest boka, ganske enkelt. Ingen stor fan av tapperhet som ledende prinsipp hvis det betyr at man aldri blottlegger sitt følelsesliv, hverken for seg selv eller for andre.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Takk for betimelig korreksjon!

Jeg synes dette er vanskelig. Det er forholdsvis lett å gjøre distinksjonen i språket, men jeg synes ikke den like lett lar seg overføre til virkeligheten. Total forvirring oppstår når noen også skiller mellom affektiv og kognitiv empati. Den kognitive innebærer en form for empatisering som nok langt på vei ligner den formen for empati du skisserer - som en forståelse av den andres tankeprosess. Affektiv empati innebærer en gjenkjennelse av og identifikasjon med en annens følelsesliv. For meg er dette ensbetydende med å føle sympati, da omsorgsbiten nærmest gir seg selv ved en slik gjenkjennelse. Jeg har på stående fot vanskelig for å se for meg scenarioer der dette ikke vil være tilfelle.

Jeg er dog enig at ordenes egenart, for jeg ser den tekniske distinksjonen og er åpen for at den praktiske, virkelighetsnære distinksjonen gir større mening for andre, definitivt bør bevares og skal tenke meg om to ganger før jeg slenger de ut i samme selskap neste gang!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

En kommentar: Pity betyr medfølelse / sympati/ empati, men brukes ofte i de tilfeller der vi i Norge gjerne snakker om "stakkarslighet". Altså en form for medfølelse (dersom dette i det hele tatt er en nødvendig ingrediens) som ledsages av en mindre sympatisk følelse av egen overlegenhet vis a vis den lidende. I boka dukker ordene Gretemor har plukket ut opp da hovedpersonen snakker om sin lidende, og kanskje i hans øyne også noe stakkarslige søster. Rett før sitatet sier han "I don't want to insult her".

Mange har tenkt sitt om følelsen av "pity" (klarer ikke å komme på et enkelt, dekkende ord på norsk). Nietszche mente, og mange tror han snakket om sympati generelt, at det er en følelse som bare bidrar til å spre lidelse. Han mente sågar at det innebar en negasjon av livet, ja, at det var en anerkjennelse av livets meningsløshet og dermed - nihilisme.

Vi har vel alle erfart at det å uttrykke at man synes synd på noen er en øvelse med varierende utfall, og at det ofte ikke tilfører den andre noen styrke, at det tvert imot kan virke støtende og utløse en bråte med forsvarsmekanismer. I blant er ingenting mer egoistisk enn å gråte med den andre, da har man faktisk gjort lidelsen til sin egen og er ikke lenger tilstede slik man burde være.

Vel, dette ble som vanlig mange ord. Poenget mitt var at jeg tror Auster siktet til hvordan det å uttrykke at man synes synd på noen kan såre heller enn å lege.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Noen tanker: At forsvaret internt og overfor de som de har måttet rapportere til har rettferdiggjort sine valg og konsekvensene av dem med et slikt narrativ er jeg ikke i tvil om. Jeg vil dog ikke si at dette er et narrativ som har preget journalistikken her til lands (noe som heller ikke påstås i sitatet, jeg vet det), annet enn når norske soldater har dødd, i slike tilfeller blir det nærmest en nødvendighet av respekt for de etterlate. Jeg mener dekningen av krigen til tider har vært svært kritisk (med rette).

Flere bøker utgitt de siste par årene har grepet fatt i Norges feilsteg før, underveis og etter denne krigen. Få har sagt noe om det jeg noen ganger tenker er problemets kjerne: oss. Vi leser jo om og forstår forsvarets virksomheter som om det var et eget foretak, en business med "ups and downs". Afghanistan var en drømmekrig, ganske riktig. For oss var den fjern og uten konsekvens. Like nådeløs som historiens dom over krigen kommer til å være, vil den kanskje også være over vår manglende mobilisering mot den. Kanskje ser vi her baksiden av den medaljen jeg jo mener utvanningen av nasjonal stolthet på mange måter er: folk følte ikke sterkt nok at hva vi gjorde i Afghanistan også var nært knyttet til hva Norge skal og bør være.

Det norske forsvaret fikk en internasjonal bestilling og leverte sin tjeneste uten protest fra aksjeeierne.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Haha! For øvrig artig å bli gjort oppmerksom på dette bildet, har aldri sett det før og "uventa moderne" traff spikeren på hodet.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hesten som beskrives til slutt er kanskje av Delacroix.

Edit: Der var'n:

skriv bildebeskrivelse her

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Hehe, artig øvelse. Sånn umiddelbart er det bare de to første jeg tar, det må være Hveteåker med kråker av Van Gogh og Hunden av Goya.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Godt svar. Problemet med generalisering er at man ikke fanger opp det individuelle og partikulære, slik som din nåværende situasjon. At prisstigningen på kyllingkjøttdeig har rast fra inflasjonsmålet er kanskje ikke noe som plager nordmenn flest, men det er av langt større betydning for de som ikke berøres nevneverdig av en prisnedgang på luksusprodukter (jeg hører selv til de som bryr meg mer om kyllingkjøttdeig- enn iPhone-priser). Kanskje er dette symptomatisk for en (skummel) utvikling mange har spådd vil ende i et middelklassens død-scenario (der brorparten har kommet seg høyere, mens en liten, ikke-hensyntatt minoritet relativt sett blir svakere og svakere).

Du lærte meg også nytt om leiemarkedet i byen. Måtte finne ut litt mer, merket jeg, og fant blant annet denne artikkelen som gjorde meg oppmerksom på forskjeller mellom de nordiske landene som jeg ikke var klar over: http://www.nrk.no/viten/privatisert-leiemarked-er-dyrere-1.11215303

Fotnote, litt relatert til første del av dette innlegget: Jeg leste akkurat her om dagen at World Economic Forum regner stadig økende inntektsforskjeller som den største trusselen mot verdensfred. Verdens 85 rikeste individer sitter nå på like mye penger som den fattigste halvparten av verdens befolkning, altså rundt 3,5 milliarder mennesker. Sykt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Poenget mitt var ganske enkelt at min regjering, ved å ha dannelse som overordnet mål, ville kunne skjøvet til side realpolitiske hensyn og at dette ville hatt en negativ innvirkning på vårt BNP og dermed på den enkeltes mulighet til å kunne kjøpe seg bøker. Det var ikke særlig gjennomtenkt eller seriøst ment, hehe.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Noe flåsete mente jeg bare å poengtere nettopp det at ordet "fattig" vekker konnotasjoner som knapt beskriver noen livssituasjon i Norge. Kanskje vi bør bruke begreper der de er mest presise og beskrivende. Absolutt fattigdom, uansett hvilket internasjonalt mål på fattigdom man legger til grunn, har vi ikke. Jeg skjønner jo hvor du kommer fra, særlig i noen faser av livet er det ting som vil oppleves som, og som er, kunstig dyrt i Norge. Er du student, kanskje? Det er jo en luksus i seg selv, sett med internasjonale øyne. Hvordan er situasjonen for studenter i andre land? Jeg tror de hadde fått sjokk, de fleste av dem, hadde de sett hva norske studenter kan ta seg råd til.

Matprisene i Norge er ikke høye. Vi brukte en fjerdedel av inntekten vår på mat på 70-tallet. Nå bruker vi 10-15%. De fleste steder i verden bruker man mer av sin inntekt på mat enn vi gjorde på 70-tallet.

Norge er også temmelig unikt i verdenssammenheng hva dette med bolig angår. Da tenker jeg på det å eie bolig. Inget annet sted i verden eier vel så mange sin egen bolig som i Norge. Sunnhets- eller sykdomstegn, avhengig av hvordan man ser på det. Men det er jo fastslått av et utall eksperter at ja, boligprisene i Norge er kunstig høye. Samtidig: hvordan kan de være det? Markedet bestemmer (det samme gjelder leieprisene i Norge, som jo også er høye i sentrale strøk, skal ikke bestride det). Er man misfornøyd med dette så får man vekke til live igjen fordums politikk og klassekamp (comebacket kommer før eller siden og jeg skal hilse det velkommen).

Rangeringer er og blir problematiske. Uansett hvilken man tar i bruk er det et vell av faktorer som er bestemmende for graden av velstand og som ikke tas med i beregningen, ofte fordi de er umulige å måle matematisk. I Norge scorer vi nok høyt på veldig mange velstandsfaktorer som ikke enkelt kan måles, og alt jeg ønsker er å tilby et perspektiv, ikke å bagatellisere hvordan du opplever prisnivået her til lands.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

"Minst rike", heller enn "de fattigste", kanskje? Og selv har jeg ikke sett en rangering av land etter kjøpekraftsparitet hvor Norge ligger lavere plassert enn Sverige og Danmark. At nettopp bøker som vare muligens er dyrere for oss enn for svensker og dansker er en annen sak; det har i tilfelle mer med konkret politikk å gjøre enn vår nasjonaløkonomiske situasjon. Skal dog ikke krangle altfor mye med de som mener at dette er dårlig politikk. Samtidig blir elektronikk billigere og billigere, men men, hvis jeg hadde fått viljen min, med "dannelse" som det endelige mål for all politikk, så hadde vi antagelig fått råd til enda færre bøker.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

'All art is at once surface and symbol. Those who go beneath the surface do so at their peril.' -Oscar Wilde

Megetsigende sitat til side: Dette er et godt spørsmål. Konflikten står, jeg hadde nær sagt som alltid, mellom det absolutte og det relative. Der det absolutte truer med å tvinge på oss sannhet, står det relative for umuligheten av sannhet (det finnes egentlig ikke grader av relativisme, vil jeg hevde, selv om mange mener noe annet). Overført til kunstens verden (for dette er en diskusjon som er like gyldig for enhver kunstform) betyr dette at man henholdsvis anser skaperens intensjon, liv og virke for å være den eneste gyldige inngangsport skal man forstå eller snakke om et verk, og på den andre siden at enhver tolkning i grunn har like stor validitet. Førstnevnte overbevisning tillater i sin strengeste form ikke at man går bakenfor det skrevne ord (for litteraturens del, i billedkunsten kan man ikke se dommedag i en blomst). For å forstå sistnevnte sentiment anbefaler jeg å lese, eller i det minste lese om, essayet "forfatterens død" av Roland Barthes. Finnes utallige steder på nett i engelsk tapning, da kalt "death of the author".

Personlig synes jeg at begge disse innfallsvinklene er svært problematiske. Jeg heller naturlig mot en postmodernistisk forståelse, men møter et problem siden det i grunn betyr at all kunst er potensielt like mye eller lite verdt, noe som vekker en ryggmargsrefleks. Jeg har da følelser. Et pragmatisk svar kan være at en evig konflikt mellom begge disse tankesettene er det beste vi kan håpe på. Heller vi sterkt mot den ene eller den andre siden så gjør vi det mest sannsynlig fordi samfunnet og kulturen også gjør det i andre og større verdispørsmål, noe som vel er lite ønskelig. Eller?

Muligens litt voldsomt svar. Du er kanskje ute etter mer, hva skal man si, personlige synspunkt og konkrete eksempler, men for meg er dette faktisk veldig personlig, og store, generelle teorier er alltid morsomt, hehe.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Høres ut som sunn motkultur, eller rettere sagt natur, som jo blir mer og mer motkultur, uansett hvor mye vi måtte skryte av å løpe i skogene. Og det er akkurat dette jeg etterlyser, en måte å skrive om sex på som gjør begrepet sex alene, slik det vanligvis forstås, veldig reduksjonistisk. For det er jo voldsomt, vi stiller alt til skue: psykiske og fysiske skavanker, komplekser, funksjoner; og selvfølgelig det til vanlig godt skjulte og akk så problematiske begjæret. Sex i populærkulturen er fasade, og bare dèt. Virkelig sex er pur eksistens. Har hørt om denne boka før, men nå ble jeg for alvor nysgjerrig. Takk!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hehe. Ingen sannhetspretensjoner nei. Prøver å senke min og andres terskel for å si vanvittige ting her på bruket. Samtidig tilføre "noe", og jeg mener definitivt det er noe i det jeg skrev, selv om jeg sikkert kunne forsvart et diametralt motsatt synspunkt med tilnærmet samme iver og obskurantisme. Takk, "nietzschemann" vil neppe sikre deg en karriere i reklamebransjen, men jeg har en viss anelse om at du ikke vil dit heller, og kanskje var det nok til at jeg plukker ned Lawrence fra hylla en av disse dagene.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Kun dårlige eller tvetydige sexerfaringer kan bli god litteratur.

Er det ikke gjennom sex -praksis, teori og fantasi- vi (som ikke er mordere) aller hardest konfronteres med vår avstand til kulturen? Det er dette forfatterne bør ta tak i, mener jeg. Det er dette som gjør sex potensielt like tragisk som fantastisk (ofte på en og samme gang). Når sex gjennomsyrer kulturen, slik det kan hevdes at er tilfelle i dag, gir dette seg utslag i seksuell praksis så vel som i (og på grunn av) språk, symbolikk og lovverk. Normalisert sexkultur er kjedelig, herunder også mye av dens seksuelle praksis. Grafiske skildringer av en udelt positiv sexopplevelse er selvforsterkende, ikke-meningsbærende sexkultur. Kjedelig litteratur, da det kun speiler samfunnet. Og vulgært. Som Se og Hør og stand-up-komikk. Sett sex opp mot kultur, og du er inne på noe. Urmennesket i kamp med normene. Klart man må skrive om sex. Det er altfor dramatisk til å la være.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det virker på meg som om mange, og her inkluderer jeg ikke deg, ønsker et svar som kan gjøre dem istand til å innta et klart moralsk standpunkt. De ønsker å vite hvem som har mest rett, så å si. Nøytralitet? Det nøytrale kan bare være de mest veldokumenterte fakta, hendelser man vet har funnet sted, beskrevet som om det var sett med øynene til en fullstendig amoralsk observatør, men selv dette er vanskelig å tenke seg (og er ikke også moral nærmest en iboende egenskap ved språket?), om krigen i 1948 kan man for eksempel knapt si annet enn at en krig har funnet sted (dersom man da ikke også problematiserer begrepet krig), siden hver side har sitt navn på krigen og hver sin gjengivelse av hendelsesforløpet. Slike fakta vil være uinteressante for folk flest og ha begrenset nytteverdi utover det å sikre et par poeng ekstra på den lokale pubquizen.

Skal man gå videre må man oppsøke og forsøke å forstå begge narrativene. Et narrativ som omhandler menneskelig handling vil alltid, eksplisitt eller implisitt, bære i seg moralske dommer. Det er slike narrativer, gitt oss gjennom morsmelka, vi bruker for å rettferdiggjøre de fleste av våre handlinger som invidid og kollektiv. Valgte vi noen gang å bli en del av det norske narrativet? Hvordan kan vi stå utenfra og velge et fremmed narrativ som vi vil sympatisere mest med, uten å ha vært en del av det selv? Svaret er vel at vi gjennom valget tilkjennegir våre egne politiske og moralske preferanser, og det er akkurat det høyre- og venstresiden i norsk politikk gjør (og som, jeg holdt på å si henholdsvis, er resultatet av historiske tradisjoner og utvikling, det er verdt å merke seg at det tok lang tid før venstresiden fant sin sympati med Palestina). Israel gjør som de gjør fordi de må, Palestinerne det samme. Som med alle andre konflikter står valget ditt mellom moralsk arroganse og komplett desillusjon. Jeg er ikke sikker på hva som er å foretrekke.

Jeg har vært i området et par ganger, om det skulle ha noe å si, men ovennevnte resonnement er ikke betinget av det.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg syntes din cyborg-kommentar var vittig og fulgte opp med ei tankerekke. Det var det hele. Angående fri vilje så refererte jeg til meg selv hele veien, har ikke lagt noen ord i munnen på deg. Ha en fortsatt fin natt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hehe. Man er cyborg for ikke å tro på sjelen like lite som man er et umoralsk menneske for ikke å tro på Gud. Jeg tror ikke på fri vilje heller (en ide som jo er tett forbundet med forestillingen om en sjel), vet ikke hva det gjør meg til? Poenget er at uansett hva man tror, er man dømt til å være menneske. Vel, det er i hvert fall lett å si det for en som ikke tror på fri vilje, hehe.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Sigrid NygaardSt. YngheadInger Johanne SæterbakkLeseberta_23Hildekjell kFrode KinserdalTrine S. AustbøJane Foss HaugenKay NilsenAnjaingar hHarald KkatrineVersionMarianneHegeRandiAKristin F. JørgensenHilde H  HelsethBenedikteTorill Elisabeth RevheimJ.G. RobertsMarianne KesselAnneWangToveMonica  SkybakmoenGrete AastorpLeseaaseAnn Helen E. H.GodeminePirelliBeathe SolbergReidun SvensliJorund KorbiGrosveinRandi FramnesBoktimmyKarin BergAnita Ness