Bokelskere.no

Mye totalitarisme på bokelskere i dag, først får jeg tips om en kaffebordsbok om diktatorers interiørvalg, så deltar jeg i en spennende diskusjon om hva fremtidens utopier bør være bygget på, og nå et glimrende tips om en bok som tar for seg DDR, en stat jeg nærer en dyp fascinasjon for. Situasjonen var vel der som i alle andre politiske system, de som passet inn var fornøyde og blir nå nostalgiske ved tanken på fordums tid, mens de som falt utenfor er glad den er forbi. Enten det eller så er de sistnevnte døde, og det er jo en viktig forskjell: de som ikke passet inn i det systemet ble straffet hardt, mens de som ikke passer inn nå blir ignorert (og i hvert fall ikke fysisk straffet). Men det er også viktig å huske at svært sterke sosiale mekanismer sørger for at de fleste sørger for å passe inn i vårt samfunn, og at dette ikke nødvendigvis er av det gode. Kanskje er dette noe av forklaringen på hvorfor vi vender tilbake til historiene fra og om disse samfunnene. Drømmen de var bygget på vil leve videre.

VI er temmelig enige om det meste, ser det ut til. Jeg klarer heller ikke å tenke meg noen bedre modell, og ettbarnspolitikken hadde vært en effektiv måte å foregripe begivenhetenes gang på, for som du sier: den jobben vil nok jorda gjøre for oss på sikt. Nå var det opprinnelig snakk om venstresida og rettferdighet, og utopiene vil nok bestå, ikke bare på grunn av opplevelsen av urettferdighet, men fordi vi er i besittelse av empati. Uansett hva man mener empati skyldes og er motivert av, så er en potensiell effekt av den en kamp for den andre.

Siden vi ikke klarer å skape et rettferdig samfunn vil dette alltid kunne være en kime til endring. Hvis/når middelklassen mer eller mindre dør ut så vil noen likevel snakke for de svake dersom de ikke har en kulturell forståelse av egen situasjon som gir dem et springbrett for å handle selv. Det er et visst håp i dette, for slik sett vil gode sider av menneskenaturen kunne beseire "ond" kultur slik våre mindre flatterende sider og erkjennelsen av disses universelle gyldighet har dementert våre drømmer om en fullt ut rettferdig kultur. Totalitarisme kan ikke vare.

Og hvis intensjonen på den andre siden skulle være å styre vår evolusjon ved å skape et totalitært system som belønner samarbeid og straffer egoisme hardt, noe som kan anses legitimt fra et radikalt og venstreorientert utilitaristisk perspektiv, så vil dette også vanskelig la seg gjøre, vi er gode til å innrette oss og spille roller. Likevel: Det blir spennende, hvis jeg får oppleve det i min levetid, å se hvilke politiske implikasjoner en grundig kartlegging av menneskehjernen vil kunne få. Særlig hvis det går dithen at man etter hvert kan avlive fri vilje som en illusjon og intet mer. Da er det plutselig mye som kan legitimeres og andre ting som ikke lenger er mulig å legitimere, dette vil jo kunne innebære en voldsom omvelting av vår forståelse av rett og av rettssystemet.

Angående utopier så innebærer jo disse nærmest per definisjon et element av overskridelse. Det er derfor jeg spør meg om Singer bare er en av mange som mener ideologienes tid er og bør være forbi, for det han argumenterer for, slk jeg leser din glimrende oppsummering av boka, er i bunn og grunn mer realisme og pragmatisme: "Hva er det beste vi kan håpe på?". Det er noe regressivt over det, men jeg tilhører samme leir selv, så det er sagt. WInston Churchill sa en gang at den som ikke er radikal som ung mangler hjerte, men den som ikke blir konservativ med årene mangler hjerne. Jeg har vel litt av begge deler og dagdrømmer fortsatt tidvis om samfunnsutopier, hehe.

Dette innlegget er garantert fullt av uvesentlige digresjoner, slik jeg har for vane å fylle diskusjoner med da jeg blir engasjert.

Veldig interessant tematikk. Problemet er at spillerommet begrenses veldig av de lærdommene vi har gjort oss, Singer har jo selv sagt at han ikke evner å tenke seg et bedre system enn det kapitalistiske som også har et sikkerhetsnett som dekker behovene til de som ikke gjør suksess innenfor dette systemet. I den vestlige verden er det politiske liv preget av pragmatisme og ideologiens død, men når man tar i betraktning at den økende forskjellen mellom rik og fattig kombinert med eksponentiell befolkningsvekst er den kanskje største trusselen mot verdensfred i fremtiden så kan man være trygg på at kommunismens spøkelse fortsatt lurer der ute.

Hvem vet, kanskje vil ny kunnskap om mennesket legitimere noen av de gamle kulturelle (og materielle) redskapene som ble brukt for å holde kontroll og orden. Man kan ikke endre menneskenaturen, men man kan sørge for å gi det enkelte individ sterke insentiver for å holde den i sjakk. Som sekulær utilitarist er det ikke sikkert Singer heller er fremmed for den tanken. Det blir en stygg verden, igjen, det og. Som dikteren Robert Frost sa: verden kan gå til grunne på grunn av kulde så vel som på grunn av ild, kanskje er sistnevnte å foretrekke, tross alt. Om ikke annet kommer laissez-faire-holdningen til å drive mennesker til revolusjonstanker av ren kjedsomhet etter lang nok tid, hehe.

Uten noen utopier og visjoner, hva har vi igjen da?

Typisk ryggmargsrefleks hos en stamme når en representant for en annen stamme lover gull og enda grønne skoger dypere inni jungelen. Ikke noe du trenger å ta personlig. Internett er virkelig en jungel og initiativ som digglitt trenger all oppmerksomhet de kan få, så jeg har full forståelse for at du driver litt forsiktig reklamering her inne, du er dessuten ærlig om dette i stedet for å kamuflere det ved å si at du har funnet et supert nettsted og dermed antyde at du selv ikke har noen interesse av nye besøkende, slik jeg ser mange gjør. Derfor har ikke jeg noen problemer med dette og ønsker deg/dere lykke til. Tror litt av grunnen til reaksjonene du har fått er at dette er det første du gjør her inne, du blir nok i noens øyne som den telefonselgeren som ringer midt i middagen og later som han er din beste kompis.

Fulltreffer! Takk, denne må jeg ha.

Ønsker tips om gode kaffebordsbøker. For de som ikke er kjent med begrepet så er Wikipedias definisjon ganske dekkende både for hvordan det er allment brukt og hva jeg selv er ute etter: A coffee table book is a hardcover book that is intended to sit on a coffee table or similar surface in an area where guests sit and are entertained, thus inspiring conversation or alleviating boredom.

Ofte er de også store av format, men for meg er verken størrelsen eller om den har harde eller myke permer viktig. "For begynnere"-serien, for de som er kjent med den (tar for seg tenkere og ideer, og er illustrert), regner jeg som ypperlige kaffebordsbøker. De trenger altså ikke handle om kaffebord og være formet som et, slik som den Kramer i Seinfeld fikk den ideen å skape, hehe. Jeg leter etter bøker som tar for seg spennende og gjerne litt innfløkte temaer på en litt lettfattelig måte, for å vekke inspirasjon og undring. Bilder og aforismer er bra. Grunnen til denne nyervervede fascinasjonen er funnet av boka Frys: vellykket nedfrysing av herr Moro, en samling av sentrale tekster og merkelige og sterke bilder fra det forrige århundret, nærmest den ultimate kaffebordsboka i dette hus.

Intet tema for smått, intet tema for lite.

Alltid godt når man kan være uenige og likevel ha en sivilisert diskusjon! Angående metakommentarer så var det ironisk ment fra min side, hele innlegget mitt var nettopp ment som en metakommentar til hele tråden, men poenget ble nok litt for obskurt. Det jeg forsøkte å få frem er at jeg ikke er så begeistret for onelinere som effektivt avfeier ei bok uten noen begrunnelse , eller for negativitet i det hele tatt. Men metakommentarer liker jeg!

Godt svar. Og du har et poeng: i vår tid, preget av informasjonsoverflod, så er språklig klarhet og kompetanse hos de som besørger for og behandler informasjonen viktigere enn noen gang.

Ellers er det befriende å se at du svarer saklig på et innlegg som ville fått mange til å innta en defensiv posisjon. Hårsårhet og det å ta ting som ikke er det personlig er diskusjonens fiende.

Det gjør du rett i, den filmatiseringen er ganske horribel. En liten kommentar: personlig synes jeg å stå på det man mener kan være en uting. Hvis jeg kommer over noe jeg ikke forstår storheten i, men leser ting som gjør meg oppmerksom på at andre ser noe jeg ikke ser, så kan jeg ikke stå på det jeg mener. Jeg blir nysgjerrig, må finne ut mer, lære mer, undersøke. Kanskje plukke det opp igjen etter noen år. Alt er av interesse, bare man er nysgjerrig nok. Er man opptatt av å stå på det man mener så trekker man en linje mellom seg selv og omverdenen. Hva moralske spørsmål gjelder kan det være vel og bra, men i andre anliggender er åpenhet bedre.

For øvrig bra du gir stjerner til innlegg du ikke nødvendigvis er enig i, det vitner jo om nettopp en slik åpenhet. Selv gir jeg også stjerner til gode innlegg uavhengig av om jeg er enig med de eller ei. Har inntrykk av at mange utelukkende deler ut stjerner til de som deler ens oppfatning. Ikke at stjernesystemet bryr meg mye, men det er interessant fra et psykososialt perspektiv.

Så.. akkurat som tilfellet er med alle andre jobber så finnes det folk som er godt kvalifiserte til å utføre den og de som ikke er det? Vet ikke helt hvor du vil med dette, og spekulasjon i at det er latskap som er årsaken synes jeg er litt smålig (selv om jeg skjønner at det også var ment å skulle ha en humoristisk snert).

Oi oi oi... Douglas Adams er ikke bare intelligent, han er vittig. Han er en ateist som kjenner sin vitenskaps- og filosofihistorie, og ironien som gjennomsyrer hans spesielle blikk på den menneskelige tilstand gjør boka til tider ustyrtelig morsom. Mange av påfunnene i denne boka brukes faktisk av forskere i forelesninger og populærvitenskapelige publikasjoner for å illustrere poenger. Akkurat som Monty Python, som jeg finner det naturlig å sammenligne humoren med, er tåpelighetene bare overflaten, de tjener som en morsom og oppfinnsom måte å kommentere på. Lavpanne er ca det siste ordet jeg ville brukt.

Problemet med "oppskrytt" er at det i likhet med "kjedelig" er et sentiment, umulig å tilbakevise eller argumentere mot fordi man er prisgitt den relativistiske erkjennelsen "smaken er som baken". Man sier oppskrytt fordi man ikke deler den samme beundring for det aktuelle verket som andre per definisjon gjorde, og altfor ofte står denne påstanden alene, uten begrunnelse. Sier man derimot at "den er oppskrytt, fordi...", så inviterer man til diskusjon, man tilkjennegir aspekter ved sitt ståsted som det er mulig å analysere og argumentere mot.

Etter min mening innebærer en godt argumentert begrunnelse derfor større åpenhet enn om man lar et ubegrunnet sentiment stå alene. Hvis noen kaller en bok "kjedelig" og lar det være med det, hva skal man da ta tak i? Av den grunn har jeg et anstrengt forhold til tråder som denne, de innbyr sjelden til konstruktiv diskusjon.

Det må bli "Eder og galle". Boka handler om den frydefulle indignasjonen som vekkes i folk og får dem til å bli rett så snakkesalige når temaet er hva de misliker, hvordan disse applauderer hverandres valg av hatobjekt og videre hva denne psykososiale mekanismen har til felles med negativ nasjonalisme og identifiseringen av en felles fiende. En svært moraliserende bok, nesten like irriterende som innleggsforfattere som bestemmer seg for å poste en metakommentar til en hel tråd på Internett. Boka "Hvorfor kritikk er bedre enn drittkasting" av samme forfatter er ikke stort bedre.

DIskusjonen er mer spennende på et generelt grunnlag, enn om man tar utgangspunkt i de aktuelle bøkene. De har jeg ikke lest. Jeg tror bokbålsfrykten nedstammer fra vår store arvesynd, Nazi-Tyskland og Andre Verdenskrig. Ikke at jeg mener bøker bør brennes, om ikke annet tror jeg det er fullstendig hensiktsløst, men jeg stusser over at ord gjøres hellige i det øyeblikk de befinner seg mellom to permer. Vi er skjønt enige om at det finnes ting man ikke bør si, og enhver kultur har slike rammer, likevel skal bøkene være et fritt territorium?

Trøsten, skjønt noen, undertegnede inkludert, vil finne dette litt deprimerende, er at lite som utfordrer kulturen vil bli skrevet, og enda mindre av det vil bli solgt. Vi trenger ikke brenne bøker. Nettopp fordi vi som Strindin er inne på, er en del av en større helhet. Det er ikke noe magisk over denne helheten, men våre meninger, våre tanker om ting, kommer til syvende og sist fra andre mennesker. Vi balanseres opp mot hverandre, enten vi vil eller ei.

Statsmakten kan være i mot en serie bøker med kontroversielt innhold som den ikke liker, en politisk gruppering kan være det, men hvis kulturen er mottakelig for disse bøkene og ønsker dem, så kjemper disse en håpløs kamp. Bøker brennes ikke før kulturen varmer seg på bålet. Det er jo det vi med årene har lært om Nazi-Tyskland og som nettopp gjorde oss bevisst på at dette tilfellet ikke var unikt, men et damoklessverd som henger over ethvert samfunn.

Disse bøkene og deres forfatter har lite å frykte. Om vår kultur har det er en annen sak.

Det å lese bøker er verken mer eller mindre meningsfylt enn noe annet. Den subjektive erfaringen av skjønnhet, treffende beskrevet med det velkjente engelske uttrykket "beauty is in the eye of the beholder", kunne like gjerne vært brukt om erfaringen av at noe er meningsfylt. Vi leser fordi vi håper og tror.

Jeg er veldig ofte innom hvis en eller annen kontrovers skaper litt liv og røre her, eller hvis jeg deltar i en god diskusjon. Ellers er jeg bare innom et par ganger i uka.

Oi, gammelt innlegg, et møte med fortiden. Kanskje jeg hadde lagt dette frem annerledes og moderert bruken av fremmedord i dag. Jeg tar poenget ditt, og det spørs vel litt hva man er ute etter. For meg byr både filmtitting og lesing, ja, selv hverdagslige hendelser, på en akademisk utfordring, hehe. Det er slik jeg finner glede i det meste, ved å forsøke å forstå hvilken rolle det spiller i kulturen. For å finne ut noe jeg ikke allerede mener å kunne vite noe om må jeg nødvendigvis oppsøke andre synspunkter, vinklinger jeg ikke har vurdert. En kilde til slik kunnskap kan være romankarakterer med et annet følelsesregister, et annet temperament og en helt annen livsfilosofi. Hvis jeg identifiserer meg sterkt med ei bok eller med en karakter i den så blir jeg med en gang litt var, jeg tar meg selv i å lure på om boka ikke bare er et speil og lesingen av den en narsissistisk øvelse.

Jeg var faktisk på/i(?) Solør i går. Jeg lo når jeg skjønte at det var forventet at jeg skulle le, for å si det sånn, hehe.

Jeg kan for så vidt være enig i det meste av det du sier her, og hva tro er blir fort et semantisk definisjonsspørsmål (igjen: alt som gjør mening mulig, og en oppfattelse av mening er jo en diskusjon avhengig av, kan føres tilbake til språket). Men jeg vil hevde at også en ateistisk kultur har alt dette som du nevner: påbud, forbud, skikker, riter, straffemetoder, helligdager, hierarkiske systemer, verdensbilder.

Aldri si aldri. Jeg har innfunnet meg med at Ulysses mest sannsynlig er mye smartere enn meg. Håper jeg kan møte den med rak rygg senere i livet.