Bokelskere.no

Hei, jeg prøvde å følge deg, men det er nok for sent på kvelden, eller så snakker vi litt forbi hverandre. Jeg har ikke lest boka, og kjenner ikke til konteksten dette sitatet sto i. Dermed tolket jeg det helt fritt, og tenkte at noen snakket om seg selv. Du og Auster har nok rett i at det ikke er så konstruktivt alltid å synes synd i noen, det er sjelden konstruktivt som en holdning til noen. Noen ganger har det mer konkrete "jeg" allikevel behov for umiddelbar "pity", hvis du skjønner, det skal bare ikke vare mer enn et øyeblikk, før man igjen heiser skuldrene og "går videre". Det er den umiddelbare sympatien som kommer før du tenker "jeg er glad for at det ikke er meg". Eller den følelsen du har når du kommer ut av legesenteret og fastlegen din nettopp har fortalt deg at du har kreft. Helge Torvund har beskrevet dette veldig vakkert i en artikkel, hvordan han mistet motet et øyeblikk, og fant det igjen. Motet kommer og går når man er i en vanskelig situasjon, og det var det jeg tenkte på, at det er synd at vi skal være så tapre hele tiden. Jeg mener: Må vi være tapre hele tiden? Kan vi ikke unne oss små øyeblikk av "pity" rettet mot oss selv?

Jeg kan være enig i mye av dette, og mitt opprinnelige innlegg markerte heller ikke uenighet, det hadde ingenting med gyldigheten av ditt utsagn å gjøre. Jeg kunne tilføye noe fordi jeg selv har lest boka, ganske enkelt. Ingen stor fan av tapperhet som ledende prinsipp hvis det betyr at man aldri blottlegger sitt følelsesliv, hverken for seg selv eller for andre.