Bokelskere.no

Jeg leste Middlemarch for mange år siden og likte den veldig godt, men jeg har så mange bøker på ventelisten at jeg ikke prioriterte å bli med på felleslesingen. Jeg tillater meg likevel å komme med et lite innlegg.
For noen år siden fikk jeg en antologi som heter "Bare deg. Kjærlighetsfortellinger fra alle tider", hvor det i forordet heter at "I denne boken finner du et utvalg av de vakreste, mest intense kjærlighetsfortellinger fra alle tider". Middlemarch er representert her, og jeg må si jeg ble rent skrekkslagen da jeg så med hva! Det er avslutningen av bok 4, bakerst i første bind av Bokklubbens utgave. Skildringen av hvordan Casaubon kaldt avviser Dorothea, og hun kjemper med seg selv og til slutt underkaster seg, gjør rent fysisk vondt å lese. For meg er det utrolig at det gikk an å ha den skildringen med som en fortelling om kjærlighet. Vakker er den ikke, men man kan kanskje si den er intens på grunn av den kampen hun måtte føre og som endte med underkastelse, - men er det kjærlighet!? Huttetu!

For dem som kunne være interessert i å høre Solstad fortelle om sine tanker rundt den siste boken: "Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896", kan jeg fortelle at han kommer "I en sofa på arkivet", dvs. Riksarkivet i Oslo, i morgen kl. 18.00, i samtale med historikeren Kai Østberg og litteraturkritiker Bernhard Ellefsen.

Og nå blir jeg enda mer forvirret! Nåtidige svenske forfattere ynder visst å ta utgangspunkt i "Doktor Glas" og skrive ut fra synspunktet til usympatiske karakterer i den! Kerstin Ekman gjorde jo det samme i "Mordets praksis", - og den kom faktisk ut etter "Gregorius"! Jeg har bare lest Ekman av disse, så jeg har ikke den fulle oversikten ;)
I det hele tatt virker det som om svenske forfattere har kastet seg over moderniseringer av Søderbergs bøker, på 70-tallet (?) kom "Før Lydia" som er en parafrase (er det ikke det det så fint heter?) over hans bok "Den alvarsame leken", samme historie sett og forklart fra kvinnens side.

Ja, dette var flotte templer til bøkenes ære! Til og med Deichmans hovedbibliotek, som gjorde et uutslettelig inntrykk på mitt barnesinn, blekner mot dette ;-)

Så nå er det bare å pugge: Helge Rode, Helge Rode, Helge Rode ....
Jeg hadde allerede glemt navnet hans og måtte sjekke det opp! ;-))

Vi "tvangsleste" den på gymnaset, og den var nok ikke den mest fengende og aktuelle for oss byjenter ;-) Men jeg tror sannelig jeg skal prøve å få lest den om igjen, nå tror jeg nok at jeg vil ha større glede av den! Takk for at du minnet meg på den!

Jeg forsto på annelingua at hun kunne ergre seg over unødvendig tidsbruk hvis hun møtte det samme sitatet flere ganger, - det var ikke myntet på deg! :-)

Det spørs litt hvem man skriver sitatene for, andre eller seg selv. Hvis man vil samle på fine formuleringer (som man selv har "opplevd"), er det jo best å kunne få lov til å skrive dem ned, og ikke bli hindret i det av folks hang til å ergre seg;)
En annen ting: uskrevne regler på et sånt forum er jo litt vanskelig, - det er ikke alle som har vært her så lenge eller har deltatt i den diskusjonen der de ble "vedtatt". Dessuten våkner nok anarkisten i meg hvis alt skal være så gjennomregulert ;-)

Og jeg som alltid har trodd det var Bjørnson! Så feil kan man ta! :-))

Nei, jeg har heller ikke tenkt på det. Og egentlig synes jeg ikke det gjør så mye om samme sitat kommer to ganger. "En god ting kan ikke sies for ofte" heter det, og det kan jo rett og slett være interessant å se at mange merker seg det samme. Jeg har nok ikke tenkt på det som respektløst, men hvis det er den gjengse oppfatningen, så skal jeg skjerpe meg!

Nettmagasinet Harvest har hatt noen fine artikler i det siste hvor betydningen av stillhet er sentral.

Da ble jeg minnet om et avsnitt i "Den grønne lagune" av Ferdinand Finne som slo meg så sterkt da jeg leste det for mange år siden:

Du skal vite:
Stillhet er kimen til alt liv. I stillhet spirer alt liv. I stillheten er du aldri alene.
Stillhetens egn er befolket. I ensomhetens timer er du nærmere menneskene.
Stillheten synger for den som lytter. Som fiskeren skyller sitt garn for slagg, således burde du rense ditt sinn i stillhet. Mange vasker sitt legeme daglig, men glemmer å vaske sitt sinn.
Å løse livets gåter er ingen gitt, men i stillheten kan du lytte deg frem til dets hensikt. I den kommer sjelen frem fra sitt skjulested. I den kan du hente kraft.
I den kan du avvente timen.
Stillhet er dette, likevel er det mer. Det er bjerkens bilde i vannet når den skuer seg selv.
Det er bjerkens higen mot det guddommelige.
Når du kjenner smerten bak smilet, kommer stillheten listende til deg. La den føre deg med til sitt rike, og smerten viskes ut.
Usynlig er stillheten, likevel beliver den liv.

Jeg er ikke med på Middlemarch-lesingen (har lest den tidligere), men kan trøste deg med at jeg også er en sakte-leser. Jeg har oppdaget at jeg nesten leser høyt inni meg, sånn at jeg får med meg klangen i setningene. Jeg er også ganske treg i oppfatningen, så jeg klarer ikke å få med meg alt hvis jeg bare skulle rase gjennom teksten.

Ja, "Unnskyldningen" var medrivende, - kos deg videre! :-)

Takk for godt innspill :-) Jeg er nesten litt nervøs ved tanken på at jeg kunne komme til å like "Mannen som elsket Yngve", - da ville jo nesten hele våren gå med til dem, og det er så mye annet jeg har lyst til å lese ... Men kanskje jeg klarer å putte inn den som kom i fjor :)

Interessant å se listen, - her var det mye som var ukjent for meg, men som tydeligvis er veldig bra! Jeg er dårlig til å nærme meg det ukjente; av og til dukker det opp en bok i lesesirkelen jeg er med i, men ellers er listen over bøker jeg allerede har merket meg, altfor lang, - og jeg leser saaakte.
Her er det bare "De usynlige" jeg vet jeg skal lese, men ellers har jeg planer om å prøve meg på noe av Renberg, må med skam melde at jeg ikke har lest noe av ham, - hvilken anbefales? Ørstavik har jeg lest noe av, noe likte jeg og noe likte jeg ikke, så derfor kommer hun nok for sikkerhets skyld ganske langt ned ... ;)

De sier de skal ordne med en visning i minikinoen, og hvis jeg får vite noe mer, så skal jeg melde fra! :-)

Ja, jeg avbrøt den, særlig pga. oppleseren. Jeg ergret meg så mye at det overdøvet eventuell underholdningsverdi i romanen. Jeg prøvde å tenke hvordan en setning ville lydd i mitt hode hvis jeg hadde lest den selv, og kom til at det kanskje ikke hadde vært så verst, men dette var ille!

Hvis du synes det er tegn på et betydningsløst liv å være aktiv på dette nettstedet, så synes jeg sannelig du bør holde deg unna! ;-)

Jeg holder på med en artig bok nå, - i hvert fall for oss som liker historie;) Det er "Eidsvoll 1814 - hvordan grunnloven ble til" av Eli Fure. Boken bygger i vesentlig grad på eidsvollsmennenes dagbøker og referater fra forhandlingene fra påske til 17. mai 1814. Her kommer vi under huden på deltakerne og oppdager dem som mennesker og ikke bare historiske navn. Vi får høre tankene og resonnementene deres og blir kjent med det poltiske spillet som foregikk mellom de to fløyene, selvstendighetspartiet og dem som ønsket union med svenskene. Boken er rikt illustrert, helt kildenær og autentisk og faktisk veldig interessant! Kan anbefales som en grundig innføring i hva som egentlig skjedde på Eidsvoll for 200 år siden!

Vi er noen her inne som kjenner og har kost oss med denne boken, og det har vært skrevet en del om den. Jeg la akkurat ut det følgende som et svar til et tidligere innlegg, men det forsvant visst i systemet, derfor gjentar jeg det her.

Nasjonalbiblioteket har nemlig fått den amerikanske filmversjonen av boken, og jeg sakser fra det de la ut på facebook:

Frem fra glemselen – en norsk roman filmet i Hollywood
For få dager siden fikk Nasjonalbiblioteket en liten donasjon fra Los Angeles, UCLA Film & Television Archive, nærmere bestemt et arkiveksemplar på DVD av den amerikanske spillefilmen «Servant’s Entrance» fra 1934, som er en filmatisering av den norske romanen «Vi som går kjøkkenveien» (1930) av Sigrid Boo.
Som norsk-relatert filmsujett er dette spesielt fordi det er det eneste tilfellet vi kjenner av en norsk roman filmatisert i Hollywood. Romanen «Vi som går kjøkkenveien» var i sin tid en storsuksess og ble filmet også i norsk, svensk, finsk og dansk versjon – den er med andre ord også, høyst antagelig – den mest filmatiserte norske roman noensinne!
Janet Gaynor og Lew Ayres spilte hovedrollene i «Servant’s Entrance». Gaynor var en av 20- og 30-årenes største stjerner i Hollywood – og den aller første skuespillerinne som vant Oscar! Filmen hadde også animasjonsinnslag laget av den da unge og fremadstormende Walt Disney.