Bokelskere.no

Dette er en bok med mange sider, men lite innhold. Boken kunne vært kuttet ned til en liten pocketbok på 149 sider, det er alt for mye svada her! Språket er godt, og han skaper en god stemning for leseren men det veier ikke opp for en lunken historie. Og når en av hovedpersonene innbiler seg at hun er en hund plutselig, da var lavmålet nådd for min del. Anbefales ikke, kort og godt! Det fins titusener av gode bøker man heller skal bruke tid på enn denne her.

Oi, den havnet på min ønskeliste også! :)

Hvordan kunne jeg gått glipp av denne boka helt til nå?! Og enda viktigere; hvordan kunne jeg unngått å vite om denne kvinnen før nå? Dette må være en av Norgeshistoriends sterkeste kvinne, og jeg lurte lenge på hvor jeg var den historietimen på skolen da vi hadde om henne. Men nå vet jeg endelig, og all min lærdom tar jeg med meg videre, navnet Ellisif Wessel skal jeg huske.

Boken er skrevet på en fantastisk måte, det er spennende, trist og provoserende å lese den. Enger har tydeligvis gått dypt inn i Wessels liv og "karriere" som doktorfrue, provokatør, og samfunnsengasjert. Hun var en moderne kvinne på sin tid, mer moderne enn hva som var godtatt av samfunnet da, men jeg tror hun ville vært like utskjelt og misforstått nå som da. Hun hadde mange meninger og hun sto for dem, det står det respekt av uansett om kalenderen viser 1906 eller 2011.

Jeg hadde leste en del om denne boken før jeg begynte å lese den, så forhåpningene var ganske høye. Spennende story, og solgt i mange eks. Men jeg må si at den skuffet, deler av boken er veldig bra og jeg liker spesielt de delene som er selve historien, altså når Mundus er i Portugal og vi følger han på hans spennende ferd og møter med de interessante menneskene. Jeg føler at man blir godt kjent med karakterene, og man merker at det ligger en dybde bak hver karakter, forfatteren har gjort en veldig god jobb når han 'skapte' dem. Nesten så bra at hver karakter kunne fått sin egen bok som forteller deres historie! Det jeg likte minst med boken var gjenfortellingen av Prados bok, det ble for mye snikksnakk og feile filosofiske tenkninger, satt litt med følelsen av at forfatteren tvinger seg selv til å komme opp med noen store tanker, som ikke helt funker alltid. En del gullkorn var det spredt gjennom boken, men det er langt mellom de.

En utrolig gripende bok, jeg slukte den fra begynnelse til slutt! Til tross for at den inneholder mange vanskelige ord, diagnoser og akademiske uttrykk, så er den lett å henge med i, og fremstår som veldig troverdig nettopp fordi den inneholder alle disse vanskelige ordene som oss 'utenforstående' uten diagnosen eller innblikk i sykdommen har i dagligtalen, Man får et nytt tenkesett og et annet perspektiv på det meste når noen i familien får stilt en slik diagnose, og denne boken syns jeg var best på nettopp disse skildringene. Hovedpersonen er godt beskrevet og fremstår som veldig levende, men også andre i familien hennes er tatt med i betraktningene, og man får følge dem alle gjennom den prosessen det er å få, godta og leve med en slik diagnose. Virkelig en bok jeg kan anbefale, ikke bare for dem som ønsker mer viten om alzheimers, men for alle som ønsker en god leseropplevelse!

Jeg har en nyoppdaget interesse for Alzheimers, og leser alt jeg kommer over. Startet med denne. Historien er bra, den er sterk og rørende, og man kjemper sammen med hovedpersonen mot byråkrati, leger, venner som ikke forstår og mennesker som forsvinner ut av ens liv når man støter på motstand. Men til tross for at historien er god, syns jeg ikke språket var veldig bra alltid, så jeg kan ikke helt forsvare det om jeg trillet noe mer enn en firer på terningen. Men vel verdt tiden det tok å lese den, en fin skildring av menneskelige relasjoner!

Når man skriver en bok som dette, basert på førstehåndserfaringer, kan jeg ikke se at man kan unngå å fremstå som Palestina-vennlig, og det fins jo heller ingen annen måte å få frem den urettferdigheten og groteske hverdagen til sivile USKYLDIGE mennesker i Gaza enn å vise hva de Israelske myndighetene gjør mot disse Palestinerne. Jeg kan ikke skjønne hvordan du kan bli irritert over en propaganda som du kaller det, når det er så legitimt! Dette er en konflikt som uten tvil blir en del av historiebøkene til fremtidens barn, og jeg gleder meg til den dagen vi kan se en løsning - for såpass optimist må man ha lov til å være selv i den vanskeligste tiden.

Denne boken likte jeg også fantastisk godt! Syns den var litt treg i begynnelsen, men den tok seg veldig opp når man kom over "kneika". Utrolig flink til å sette leseren inn i atmosfærer, og persongalleriet er herlig og fargerikt!

Slike bøker vil jeg lese mer av, så om noen av dere vet om lignende tips meg gjerne!! :D

Jeg er litt enig der, syns også det startet bra. Var en stund i boken jeg rett og slett var ganske skremt, og måtte lese videre til et litt mindre skummelt punkt før jeg turte å legge meg til å sove ;) Men uti handlingen dabbet det litt av, og jeg mistet litt lysten til å fortsette nesten. Den ble veldig forutsigbar, og etter min mening er denne boken skrevet med ett mål for øyet; filmatisering!

Jeg må henge meg med på denne, jeg slet veldig for å komme meg gjennom denne boken! Den er lite engasjerende, det er få situasjoner leseren kan kjenne seg i og relatere til, og det er altfor høyt detaljnivå på situasjonsbeskrivelsene! Man får nesten ikke innblikk i LIVENE til personene vi hører om, og alt for mye informasjon og turer og opplevelser de har hatt. Greit nok at opplevelser og livet i seg selv er det som former mennesker, men det ble bare helt feil fremstilt i denne boken.. Jeg syntes den hørtes interessant ut når jeg leste omslaget, men jeg hadde forventet litt mer "medisinske detaljer" rundt det å være sammenvokst i hodet, og de daglige problemene de møter på sin vei som vi funksjonsfriske ikke tenker over.

Kort sagt er dette ikke en bok jeg kommer til å anbefale andre å lese, og jeg kommer ikke til å tilegne den en plass i boksamlingen min.

Da er det bare å glede seg, det er en leseopplevelse av de sjeldne! Umulig å ikke bli berørt av denne boken, den setter mange fine og triste spor etter seg ;)

Første gangen jeg leste denne boken jobbet jeg på Ark, vi fikk den som lesereksemplar og ingen visste noe om boken. Da førstemann på jobb var ferdig med å lese den kom hun tilbake med så gode tilbakemeldinger at jeg måtte lese den jeg også. Boken ble lest på en kveld, og jeg har aldri grått så mange ganger i løpet av én bok - og tårelageret ble bare aldri tomt! Jeg gråt av glede og sorg, og følte på hele meg den sterke kampen hun skriver om - og man kan regelrett føle all den kjærligheten som stråler ut mellom linjene.

Når jeg nå nylig leste den igjen (også denne gangen var det gjort på en kveld/natt), leste jeg den som mor til en liten pike selv, og det gjør inntrykket av boken enda sterkere. Jeg hadde jenta mi i senga ilamme meg, og måtte bare ligge å se litt på henne og stryke på henne og kjenne den varme pusten hennes - og jeg kan bare be til hvilke av de gudelige makter som vil høre på meg om at man skal klare å finne en kur mot kreft, og at jeg slipper å miste mitt barn! Samtidig tenker jeg at jeg skulle ønske alle som kjemper kampen mot kreft og annen livstruende sykdom opplever den siste delen av sitt liv like intenst og kjærlighetsfylt som Ida fikk. Jeg vet i alle fall at når jeg en gang skal dø, så kan jeg bare håpe at jeg er så priviligert at jeg får være like omsluttet av kjærlighet!

Makan til kjedelig bok, jeg har slitt meg gjennom halve og har nå bestemt meg for å bare levere den tilbake til biblioteket og ikke bruke mer tid på den!

Denne boka synes jeg er helt fantastisk, og vil anbefale alle å lese den! Det er bare en utrolig sterk opplevelse å lese denne, fordi den har så mye tristhet i seg, men samtidig så mange vakre og glade stunder.

her tror jeg at du har blandet bøker, for kvinnen som kledde seg naken for sin elskede er skrevet av Jan Wiese og handler om en forteller som sitter på torget i en liten by og forteller historier..

Jeg tror denne boken er så spesiell nettopp fordi den ikke har med det dagligdagse, det er fokus på de fine samtalene og det som betyr noe - eller de tankene man aller helst gjemmer på til spesielle stunder kan man vel si.