Bokelskere.no

Det ble litt mye greier med Mistborn og Children of Time. Magiske elektrolytter og romreisende edderkopper. Nå ville jeg bare ha en rolig krim. Det gikk egentlig ikke så bra. Hadde jeg bare fått noen hint ...

Charlie er en uheldig men ellers likandes kar. Han har en drøm om å eie sin egen pub, men den dumme banken sier at jobben hans som lærervikar ikke lar betjene slike lån.

Så en dag får han beskjed om at hans fraværende onkel er død, og han er først i arverekken. Og arven? En verdensomspennende forbryterorganisasjon Spectre-style.

Plutselig befinner pub-løse Charlie seg på sin egen vulkanøy, omkranset av snakkende katter, drapsdelfiner og selvsagt, lasere.

Onkelens død har skapt forstyrrelser i den superonde Spectre-lignende organisasjonen, og Charlie befinner seg plutselig i en maktkamp kanskje bare god gammeldags fagforeningsarbeid kan løse opp i.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang jeg, men vi får si terningkast fire på denne også da.

Del fem av Knausgårds Morgenstjerne-serie, men som i forrige bok er det lite å se til denne stjernen. Som i forrige bok er det heller ingen essey du kan lett hoppe over, og faktisk med sine 300 sider må en nesten påstå at dette er en novelle i Knausgård-format.

Vi møter Trond, med en havarert Ascona i Arendal en gang på 70-tallet. Det var vist så kalt den vinteren at en påståelig kunne kjøre bilen sin ut på fjorden. Trond bruker muligheten til å ikke dra hjem til familien men heller overnatte i Arendal og drikke seg sanseløs.

I anledning det å drikke seg sanseløs skal det selvsagt filosoferes litt over livet og døden, som i alle Knausgårds bøker, men det blir også laget litt mat med den største presisjon, som i alle Knausgårds bøker.

Hele Morgenstjerne serien har noe mørkt i seg, men jeg var spent på om Knausgård skulle dykke like dypt ned i avgrunnen som forrige bok. Det gjør han ikke, noe som er både en lettelse og en skuffelse. I stedet lar han hovedpersonen grave sine egne hull, vi sannsynligvis ikke vil få vite hvordan han skal komme seg ut av.

Det er på mange måter klassisk Knausgård, men siden han nå har lagt bort disse lange esseyene i teksten, vil jeg kanskje si at han er på sitt mest tilgjengelige på mange år.

Jeg triller fire av seks bobler uten aircondition ut på fjorden for denne "novellen".

Helt ukjent forfatter, men for en hyggelig overraskelse. Datt over denne og bok nr 2 på Ark og dette var underholdende til tusen. Vanligvis er det damer som skriver slike romaner så ble nysgjerrig på hvordan en mann taklet dette, with flying colors👍anbefales👏👏👏

Etter en liten overdose fantasy av Mistborn tenkte jeg at jeg skulle roe ned litt med en liten fremtidssaga. Det gikk sånn passe.

I Children of Time møter vi først en påstått gærn vitenskapsdame som planter et hjemmesnekret virus på en nyfunnet planet. Desverre for henne møter hun væpnet motstand av sine forskerkolleger, og hun ender opp i kryosøvn i en overlevelsespod. Forhåpentligvis er ikke hjelpen langt unna.

2 000 år senere (!) finner et skip signalene fra PODen hennes. Heldigvis har PODens AI brukt tiden godt. Det har viruset òg. Vi står forran en eksistensiell kamp for overlevelse mellom mennesket, og ... kjempeeddderkopper?

Halve historien følger delvis evolusjonen til disse virusmodifiserte edderkoppene, som på sin side, og med en mulig annen tidslinje, går igjennom sine egne kriser og revolusjoner.

Kanskje var det denne boka Andy Weir hadde lest når han skrev Hail Mary, en mildt sagt mye mer tilgjengelig fremtidssaga. Selv strever jeg litt med å henge med når handling går over omtrent 2 500 år, men i alt er det godkjent resultat.

Jeg triller seks av ti kjemisk krigførende kjempeedderkopper for denne fremtidsskrøna

Ingen kan lage dårligere stemning rundt middagsbordet enn Carl Frode Tiller, og denne gang skal det i tillegg diskuteres politikk. Det kan ikke gå bra.

Hovedperson og arbeiderpartimann Trond angripes fra alle fronter, av sin FRP-bror og sin NKP-far, av samfunnets strenge diskursregler og ikke minst sin egen klassereise.

Spesielt er beskrivelsene av klasseforakt spesielt gode og gjenkjennelige. Hva skjer når Trond, nå akademiker, møter gamle kamerater fra barndommen?

Personlig er jeg litt glad for at Tiller trekker det tilbake fra de to siste bøkene, hvor hovedkarakterene da har vert i ekstrem krise. Det og Tillers skrivestil har gjort det til en voldsom prøvelse å komme seg gjennom bøkene.

Min subjektive mening er at Tiller, rent objektivt sett er Norges beste forfatter. Og når han nå skriver bøker det er mulig å lese er det bare å håpe at Arbeiderhjerte får mange oppfølgere.

Jeg eksluderer 5 av 6 klasseforædere for fraksjonsvirksomhet for denne boka.

Enig, sår og litt trist og fin. Bjørnstad er en flott historieforteller🥰

Med The hero of ages lukkes døra for den første triologien i Sandersons Mistborn-saga. Riktig nok etterfulgt av en serie til på fire bøker, og med ytterligere planer vil Mistborn-serien raskt inneholde et to-sifret antall bøker. Alt er som det skal være i fantasy-sjangeren.

Apropos fantasy-sjangeren. En tenker at selv her må det tegnes en grense for hva det er forsvarlig å utsette leseren for. Men se, grenser er til for å brytes.

Jeg kan se for meg Brandon Sanderson sitte med excel-arket sitt og se på den lange listen med løse tråder etter de første bøkene. Hvordan i all verden skal han ordne opp i dette tenkte han sikkert.

Han går hvertfall metodisk til verks, og uten å røpe for mye klarer han å komme til en konklusjon, men for en omstendig prosedyre han utsetter oss for.

Mye av flyten fra de to første bøkene er borte og kanskje kunne Sanderson bare roet seg ned litt, latt noen dører være åpne, for sluttresultatet er anstrengt, møysommelig og egentlig ikke særlig engasjerende.

Mulig jeg bare har fått en liten fantasy-overdose og trenger en liten nedkjølingsperiode. Hvertfall triller jeg ikke mer enn fire av ti inkvisitor-hoder for denne boka her.

Et maktvakum har oppstått etter første bok sin store finale. Og heldigvis står det nok av adelsmenn i kø for å sikre at andre bok ikke får et spenningsvakum.

Vår hovedperson Vin får derfor nok av utfordringer å bryne seg på, for ikke bare står et sammensurium av ufine karakterer klar for å hogge hodet av alle, i tillegg er ikke denne elektrolytt-kuren hun går på så lett å finne ut av.

Det nærmer seg altså hærer fra alle himmelretninger, og i blant de, er ikke noen av de veldig blå i huden? Og høye? Veldig høye? Sanderson går fra lett lek med elektrolytter i første bok til maksimum fantasy-sjanger i andre bok.

Samtidig som all denne krigingen foregår, ligger tåken enda tykkere, nå blir den heller ikke borte om dagen, det er noe fryktelig muffens på gang her folkens.

Ikke for å snakke stygt om Sanderson, Jeg har jo tross alt nettopp begynt å lese på han. Det er jo solid opplegg dette, episk på alle fronter omtrent, kanskje bortsett fra på terningen. Igjen blir det en vanlig solid 4-er på en vanlig D6.

Avstanden ligger i karakterene til Sanderson, som er gode. Bare ikke gode nok. Så får jeg fullføre trilogien før jeg triller alle rollespill-terningene, men jeg begynner å tvile på at jeg møter noe særlig til overraskelse.

En eller annen gang i fortiden, eller fremtiden, er det meste gått til helvete. Altså det regner aske, og om kvelden kommer tåken. Den går du ikke ut i.

Vistnok skal Sanderson ha fått ideen om denne verdenen av å lese Harry Potter, og se for seg hvordan det hadde sett ut om Voldemort hadde vunnet.

Er du heldig er du født inn i nobiliteten, og kan kose deg på ball, er du uheldig er du født utenfor og med mindre verdi en skosålen du sparkes ihel med.

Det er altså leie greier det her når vi blir presentert for Vin, en tyvejente i et ganske udugelig tyveguild. Det viser seg dog at Vin har såkalt utviklingspotensiale og blir raskt rekrutert videre av et mer profesjonalisert tyveguild som i motsetning til meg, også har sponsor.

Vin må videre gjennom et ganske krevende innrulleringprogram for nye rekrutter men består og blir premiert med å bli magnetisk. Dermed er alt tilrettelagt for en episk kamp mellom god og ond.

Det er kanskje ikke drager i denne boka, men ellers triller Sanderson 2 x 20 på magisk innhold. Jeg tror kanskje jeg triller lavere for den totale leseopplevelsen, men høyt nok til å vurdere å fullføre det som selvsagt er en serie på minimum 3 bøker.

Nå er det litt mye sakprosa i monitor her, men samtidig føler jeg at jeg burde fullføre denne serien med bøker om fattigdom med å lese Maria Lavik sin "Vi, de fattige". Den har tross alt ligget på leselisten lengre en JD Vance.

Vi som er så heldige i å tilfeldigvis befinne oss i den norske middelklassen slipper lett unna, som når Thomas Espedal skriver om kaffetrakteren som overdøver nyhetssaken om de druknede barna i middelhavet.

Desmond har tidligere skrevet om leiemarkedet i Michigan, eller litt bredere forstått, om hvordan det å være fanget i leiemarkedet forhindrer sosial mobilitet. Denne gang graver han dypere.

Kort oppsummert handler dette om fattigdom som resultat av en villet politikk. Ikke nødvendigvis at vi har fattige fordi vi vil, men fordi vi ikke vil gjøre noe med det.

Poverty, by America handler om at vi peker på de fattige og sier de har sugerør i statskassa, samtidig som det er den gruppen som henter ut minst, med ganske stor margin. Samtidig gjør vi ikke jobben ovenfor de med høyest inntekt.

Jeg klipper syv av ti slips for Desmonds siste, så får vi se da ...

Første del av tre bøker om Vernon Subutex, tidligere eier av platebutikk nå blakk og uten bostedsadresse.

Med seg i bagen sin får han med seg noen private videokassetter av sin avdøde kompis, tilfeldigvis også rockestjerne og nasjonalt ikon. Her er det altså en potensielt gullgruve, men kan han tillate seg selv å dele en kompis sin fortrolige siste hilsen med offentligheten?

Det får vi ikke vite i denne boka, men vi får møte et urimelig stort knippe andre karakter, alle som forfatter Despentes, må jeg innrømme, skriver skikkelig godt om.

Noe annet om Despentes. Her har Aune Sand møtt konkurranse, for her humpes det avgårde i øst og gevær. Hun virker jo helt besatt!

I det store og hele skrives det virkelig godt, men flyter litt mye mellom litt for mange karakterer som gjør meg usikker på om jeg gidder en eller to bøker til.

Jeg ender med å trille til terningkast fire for denne boka i krysningen mellom Sult og Jordbærmus.

Det trendes hardt for denne debutanten med en antageligvis meget ressurssterk markedsavdeling i ryggen.

På et påkostet eldresenter sitter fire pensjonister og koser seg med fersk bakst og krimgåter. Så har de flaks, senterets vaktmester blir klubbet til døde og endelig kan de vri de små grå rundt en virkelig sak.

Jeg tenker først, snakker vi Agatha Christie her? Bernard Borge kanskje? Kultiverte pensjonister som løser et mord over noen glass porter med ild i peisen og øye for detaljer?

Det viser seg at det vi får se, først og fremst setter forlagets markedsavdeling i et godt lys. For en jobb de har gjort. Reise dere opp. Ut i bakgården. Klapp! Klapp høyt for krim og kaprede markedsandeler!

Men la oss også se litt på det litterære. Tenk Agatha Christie, tenk Bernard Borge. Og så, tenk det motsatte, da har du dette. Høyt tempo som all krim på toppen av salgslistene har. Ingen evne eller interesse til å gjøre noe interessant ut av karakterene, og ikke minst, ting skjer, uten at hvordan eller hvorfor er viktig å si noe om.

Som Thomas Espedal sier, disse bøkene må vel leses disse også, kulturkuker (1).

Terningkast: Allerede glemt hva den handlet om, så det er vanskelig i si noe om.

1) Sitat fritt fra hukommelsen (2).

2) Hukommelse ikke min sterkeste side

Splitte mine bramseil! Jeg snublet over en bokserie om Horatio Hornblower. Ti bind om å gå over stag, reving av seil, flogging av rygg og ikke minst særdeles strenge regler for konversering jeg vet minst en instagramkokk vet å sette pris på.

Denne Horatio er ikke noen typisk forkjemper for relasjonsledelse. Det er mulig den ledelselsstilen hadde en dupp rundt napoleonskrigene. I ett av bindene vil eksempelvis ikke Hornblower nedlate seg til annet enn å harke til sine nestkommanderende. Det i seg selv er vel heller ikke ulovlig i dag og kanskje kan vi ha noe å lære av en mer direkte lederstil, selv om henging av korpsmusikkere som tar feil av notene kanskje bør diskuteres før det automatisk gjeninnføres. Eller?

Uansett, av suksesskriterie for god bok (nynorsk eller seilbåter) kan disse ti bøkene hake av for en av de, og det er da ikke annet å si at Hornblower-serien er en lesefest uten like.

Føler meg litt teit her, for jeg trodde først og fremst dette var et dataspill, som noen så hadde filmatisert, for videre å gi det ut i bokform for å melke suksessen fra spillet i det uendelige. Du vet, omtrent slik som med Jurassic Park.

Uansett, handlingen skal ligge en del tusen år frem i tid hvor en populær krydderblanding fører til en lang rekke forviklingar. Rett nok skal krydderblandingen ha en slags hallusinogen effekt, du vet, omtrent slik som med muskatnøtt.

Det er naturlig nok kamp om denne muskat-aktige krydderblandingen, ikke bare på kommunalt og nasjonalt nivå, nei her snakker vi interplanetarisk konfliktnivå. Heftige saker altså, du vet, litt slik som rockebandet We, et naturlig referansepunkt når en trekker frem hallusinogener og utenomjordiske reiser.

Boken starter med et oversiktskart, som nok må være noe av det mest uoversiktlige noengang forsøkt festet til et papir. Selv ikke når jeg var ferdig gav det særlig mening. De første kapitlene bidrar også godt til kaoset og gir pekere mot høyt konfliktnivå både i familie, kommune, stat, planet og univers. Heldigvis strammer den seg opp etter dette, og en begynner å se muligheter for å henge med i historien.

En må jo anerkjenne Herbert for høyt ambisjonsnivå, for til tross for relativt innfløkt opplegg er det en stram og lettfordøyelig historie han legger igjen. At en fjerdedel av boken også er vedlegg i form av essays og ordbok, vitner om at han legger til rette for spinoffs og ikke minst salg av store mengder merchandise.

Tenker at jeg i kveld kommer til å se ca fire sjettedeler av orginalfilmen, med innslag av litt frisbeegolf innimellom.

En av flere utgivelser denne høsten det er ganske vanskelig å si noe morsomt om. 304 dager er en roman, men en av historielinjene er tett opptil en virkelig historie om en norsk krigsveterans reise, først oppvekst, så afganistan, og så PTSD og Nav.

På motsatt side forteller Stranger om Armans oppvekst i Afganistan. Først oppvekst under Sovjets invasjon, så borgerkrig, Talibans inntog og ikke så valgfri innrullering i motstandskamp. Den forteller ikke noe om Armans eventuelle møter med kommunalt og statlige hjelpeorganer for behandling og stønader.

Samtidig nøster Stranger inn et historisk innblikk i Talibans fødsel og fremvekst, fra Israels invasjon av Palestina i 1948, og helt frem til august i år, noe som i seg selv er imponerende, da jeg trodde det tok betydelig lengre tid å ferdigstille en bok.

Når Stranger da også forteller på en skala fra medium bra til meget bra, så er det ikke mye igjen å vitse om. Hva med de greiene om hesteterapi da, tenker du kanskje? Men nei, ikke i dag. Orker ikke.

Jeg triller tre av tre terapautiske hester for Stranger sin virkelige gode bok om angst og hvor (eventuelt latterlig) utilstrekkelig hjelpeapparat vi har også her i Norge.

Noe sur for drapet på sin far, plasserer lille Gest øksa si i nakken på den lokale høvdingen. Kortvokst og bare tretten år gammel får han ingen oppfølging av den lokale BUP-avdelingen men lyses heller fredløs.

Jeg forstår, tenker du nå. Her har mange tiår med underfinansiering av psykiske helsetjenester krevet nok et offer, tenker du. Eller kanskje er det foretaksmodeller, NPM og privatisering du tenker er naturlige årsaker til at Gest, som kunde, eller bestiller, ikke får god individuell oppfølging.

I de fleste tilfeller ville du hatt rett, men her er handlingen lagt tusen år tilbake i tid, og dermed en stund før opprettelsen av velferdsstaten.

Uansett, Gest stikker av, og fortsetter med det stort sett resten av livet. Samtidig har han en uheldig evne til å blande seg inn i jarlene og storbondene liv og levnet. Ikke veldig rart at han stort sett blir funnet og må fortsette reisen.

Det er en ganske utypisk vikingsaga dette, for hver gang Gest får muligheten til å sloss litt så - "Nei jeg går heller litt bort her jeg og spikker litt". En slags omvendt knarresmed, eller baklengs Jack Reacher om du vil.

For en som kun har lest Roy Jacobsen når han skriver om sommerferie i Oslo på femtitallet, eller bind etter bind om å få barn til å vokse opp på en øy på Helgelandskysten, så er det kjekt med forandring, men mest spenstig er denne historien er fordi den er så ulik andre episke vikingsagaer. Ikke nødvendigvis bedre, men kjekk lell.

Historien forteller om lille Pelle og faren som ankommer et slavehandel-lignende marked i Danmark. Der blir de plukket sist og må ta til takke med en heller ussel fremtid.

Usselt fortsetter det også når Peller vokser opp og prøver seg som skomaker. Han går derfor inn i rollen som politisk agitator. Sterkt misfornøyd med mangel på regulering av arbeidslivet angriper han den personlige friheten, som riktignok er begrenset til å kunne velge mellom å dø av kulde eller av matmangel.

På mange måter er Pelle Erobreren det motsatte av Ayn Rands Atlas Shrugged. Sistnevnte har jeg blant annet ikke lest, som jo er rimelig motsatte av å lese en bok to ganger. Ulikhetene går også noe utover dette, og en kan jo undres hva det hadde blitt ut av Torbjørn Isaksen, Sylvi Listhaug og Siv Jensen om de hadde valgt å lese en annen bok i ungdomsårene.

Så mens en undrer seg over om Pelle Erobreren er en typisk terningkast fem eller terningkast seks bok, kan en stikke nedom garasjen og sette DeLorean-en til lading.

Lille Luke er ikke som andre nesten tenåringsgutter. Ikke bare skal han starte på to ulike universiteter til høsten, han kan også få en tallerken til å .. vel kanskje ikke fly, men hvertfall bevege på seg, litt hvertfall.

Kult opplegg, helt til han våkner i sitt eget rom. Eller det ligner, litt hvertfall, men ikke helt. I gangen utenfor møter han andre barn som også har våknet i rom som er som sitt eget, men bare nesten.

Det viser seg at disse ungene i tillegg til egenskapen av å kunne våkne i rom som nesten er som sine egne, også kan flytte på ting uten å ta på de. Ikke så veldig tunge ting da. Noen kan også se hva andre tenker og uten at det er et tema i denne boka, men tenk en klasse med tenåringer hvor alle kan se hva hverandre tenker. Fy faen.

Uansett, det betyr jo trøbbel dette da. Av type deep state. Håper det finnes en trøblete politimann som kan få ordnet opp i dette.

Det er ikke så lett å vite hva en får av Steven King. De fire Mr. Mercedes-bøkene var virkelig en berg og dalbane. The Long Walk og The Stand ganske gode. The Regulators var umulig å komme seg igjennom og de bøkene og filmene om den klovnen vil jeg selvsagt ikke ha noe med å gjøre.

The Institute får terningkast som lander mellom The Long Walk og The Stand. Temmelig ikke så verst altså. Har du tips til andre bøker av King som ikke er så verst, del de gjerne.

Tror jeg hadde denne serien i bokhylla i ti år før jeg dumpet de på Finn. Men nå i vakumet etter Joe Abercrombie så jeg behov for å plukke opp noe nytt av episk karakter til å fylle pendlertiden til og fra jobb.

Vi møter Ayla, en forlatt liten cro-magnon jente, som snubler over en Neandertal-stamme hvor hun møtes med den største forundring og skepsis. Hva er disse rare lydene som kommer ut av munnen hennes, og hvorfor er hun så høy?

Heldigvis viser det seg at disse Neandertalene, til tross for manglende frontal-lapp (eller på grunn av?), var dypt religiøse, og funnet av Ayla ble derfor regnet som tegn fra .. et eller annet sted, og hun slapp derfor å bli klubbet til døde.

Det at Ayla har et annet format på hodeskalle skal vise seg å by på adskillige forviklingar og her møter leseren eller lytteren på et skikkelig Ken Follettsk(?) de onde er onde og snille er snille, og lite midt i mellom. Så må kanskje Jean Auel unnskyldes da hennes karakterer, i motsetning til Ken Follett sine, faktisk ikke har frontal-lapp og kapasitet til sosial utvikling.

Til tider ganske lesverdig og innimellom drama av type jeg ikke setter pris på. Jeg sitter altså på gjerdet om jeg skal fortsette videre i serien eller se det an en ti års tid.

I det som raskt kunne vert del av bokserien "norske albumklassikere" forteller Don Martin og Shakar historien rundt albumet "En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt".

Eller, det er ikke helt rett, for albumet handler om å vokse opp på Oslo øst med det som følger med av sosiale fordeler og ulemper. Men kanskje mest det å leve med de fordommer en møter med de postnumrene som adresse. De historiene tar denne boka for seg óg, så det blir ikke rett å begrense det til en bok om musikk.

Boka er god på å ta opp sosial ulikhet, og det er litt skremmende hvordan boka som er ny, beskriver en virkelighet som er mer enn ti år gammel, men likevell nyhetsfersk. Fattigdommen er ikke borte selv om noen fra FRP tar med seg journalister dit en gang hvert fjerde år.

"Ran av barn gir barneran" sier Don Martin for å illustrere hvordan det å tømme bydelene for ressurser formørker fremtidshåpet for barn og unge på Oslos østkant. Nå har nyhetene slutta å dekke matkøene i Oslo, tvilsomt at det skyldes at de er borte.

Det som en trodde var en bok om Urban, vistnok en musikksjanger, er like mye en politisk bok. Jeg tar seks av ti turer med heisen på Romåssenteret for denne boka med noe uforløst potensiale.