Romanen Timene av den amerikanske forfatteren Michael Cunningham ble utgitt i 1988. Utdrag fra bokomtalen her hos Cappelen Damm som har utgitt romanen på norsk, første gang i 2003:

«Timene er en bok som kan leses som en slags hyllest til Virginia Woolf. Den handler om tre kvinner, tre liv. Clarissa Vaughan bor i dagens New York, hun planlegger en fest for sin beste venn, Richard. Richard er bifil, og har i perioder vært Clarissas elsker. Han har vunnet en litterær pris og det skal feires om aftenen. Richard selv er svært syk, og lar Clarissa ta seg av forberedelsene. Akkurat som Mrs. Dalloway går hun ut for å kjøpe blomster og planlegge selskapet. Mrs. Dalloway er faktisk Richards klengenavn på henne.

Laura Brown er den perfekte husmor i den Los Angeles på femtitallet. Problemet er bare at idyllen kveler henne. Den legger seg som en seig hinne mellom henne og verden, mellom henne og familien. Alt hun vil er å lese. Livet fins bare på boksidene, og det går så langt at hun tar inn på hotell for i smug å lese bøker.

Virginia Woolf er den tredje kvinnen vi følger. Hun er i ferd med å skrive den romanen hun siden skal bli kjent for, Mrs. Dalloway.»

Hovedårsaken til at jeg lånte romanen av biblioteket og nå har lest den, er at den omtales i boken jeg skrev om i innlegget:

Biografi: Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen

Timene er filmatisert (2002) med Nicole Kidman i rollen som Virginia Woolf, Julianne Moore som Laura Brown og Meryl Streep som Clarissa Vaughan. Filmen ble Oscarnominert i ni kategorier. Nicole Kidman vant Oscar i kategorien «Beste kvinnelige hovedrolle». Jeg har ikke sett filmen, men vurderer å se den. Det samme gjelder å lese romanen Mrs. Dalloway av Virginia Woolf. Romanen står i bokhyllen og jeg har startet å lese den flere ganger og ikke funnet kjemien. Jeg mangler sympati hovedpersonen slik hun blir fremstilt i begynnelsen av romanen. Mulig jeg nå har fått et bedre grunnlag for å lese den.

I biografien til Elisabeth Beanca Halvorsen fremgår det at Timene er basert på novellen Til værelse nitten av Doris Lessing. Doris Lessing var ikke imponert over hvordan Virgina Woolf er fremstilt i filmen;

«... The Hours framstiller Woolf på en måte som hennes samtidige vel måtte ha undret seg over? Hun er selve bildet på en følsom og lidende kvinnelig romanforfatter. Hvor er den skadefro, ondskapsfulle og vittige damen faktisk var? Og fæl i kjeften også, dog med en overklasseaksent. (...) Herregud som den kvinnen nøt livet når hun ikke var syk; likte fester, vennene sine, pikniker, ekskursjoner, utflukter. Å, som vi elsker kvinnelige ofre, å, som vi elsker dem. (Time Bites, «Carlyle's House»:23)

Romanens prolog starter slik:

«Hun skynder seg ut av huset, i en kåpe som er for varm for årstiden. Det er i 1941. Enda en krig er begynt. Hun har lagt igjen et brev til Leonard, og ett til Vanessa. Hun går målbevisst mot elven, sikker på hva hun skal gjøre, men selv nå blir hun nesten distrahert ved synet av sanddynene, kirken og en håndfull sauer, hvitglødende, med et svakt islett av svovelgult, som beiter under en mørknende himmel. Hun stanser og ser på sauene og himmelen, så går hun videre. Stemmene mumler bak henne; bombefly durer over himmelen, skjønt hun ser etter flyene og ikke kan skjelne dem.«

Det er Virgina Woolf som er på vei for å drukne seg. Under kilder skriver Michael Cunningham at når det gjelder personer som faktisk har levd, som Virginia Woolf, har han i boken forsøkt å gjengi de ytre omstendigheter så riktig som mulig, slik de ville ha vært på en dag han har diktet for dem i 1923.

Det er språket i denne romanen på 218 sider som jeg liker best. Språket gjør den tidløs.

«Hun blir fort raskt av gårde med strømmen. Det ser ut som om hun flyr, en fantastisk figur med utstrakte armer og flommende hår, med pelskåpen bølgende etter seg. Hun seiler tungt gjennom strimer av brunt, kornet lys. Hun driver ikke langt. Føttene hennes (skoene er borte) støter av og til mot bunnen, og da velter de opp trege mudderskyer, fulle av bladskjeletters svarte silhuetter, som blir stående så å si stille i vannet etter at hun har drevet videre ut av syne. Strimer av grønnsvarte vannplanter henger seg fast i håret hennes og i pelskåpen, og en stund blir øynene hennes blindet av en stor floke, som omsider løsner og driver videre, snor seg sammen og loser seg opp og floker seg igjen.»

I kapittel etter kapittel følger vi de tre kvinnene en dag i deres liv. Til slutt veves historiene sammen. Her er begynnelsen på de tre første kapitlene:

Clarissa Vaughan:

«Og så må hun kjøpe blomster. Clarissa later som om hun er oppgitt (selv om hun elsker å gå slike ærender), lar Sally gjøre rent på badet og løper ut, idet hun lover å være tilbake om en halvtime.

Det er i New York City. Det er i slutten av det tyvende århundre.

Ytterdøren åpner seg mot en junimorgen så fin og nyvasket at Clarissa stanser på terskelen som hun ville ha stanset ved kanten av et svømmebasseng for å se det turkisblå vannet skvulpe mot flisene, de flytende nettene av sol sitre i de blå dybdene. Som om hun sto ved kanten av et svømmebasseng og nølte et øyeblikk for stupet, det raske kuldegrøsset, sjokket ved å kaste seg ut i det. New York med sitt lurveleven og sin barske brune løslitthet, sitt bunnløse forfall, frembringer alltid noen slike sommermorgener som denne; morgener som overalt viser tegn på en livsvilje så besluttsom at det nesten er komisk, lik en tegneseriefigur som blir utsatt for de grusomste avstraffelser i det uendelige og alltid kommer fra det uten en skramme, klar til å ta imot mer.»

Virgina Woolf:

«Mrs. Dalloway sa et eller annet (hva?), og ordnet med blomstene selv.

Det er i en av Londons forsteder. Det er i 1923.

Virginia våkner. Dette kunne være en annen måte å begynne på, javisst; med Clarissa som skal ut og kjøpe blomster en dag i juni, i stedet for marsjerende soldater på vei til kransnedleggelsen i Whitehall. Men er det den riktige begynnelsen? Er den litt for hverdagslig? Virginia ligger stille i sengen, og søvnen faller over henne igjen så fort at hun overhodet ikke er seg bevisst at hun sovner igjen. Det er som om hun plutselig ikke er i sengen sin, men i en park; en park som er utrolig grønn, grønnere enn grønnest - en platonisk visjon av en park, på samme tid velkjent og hemmelighetsfull, som antyder på parkers vis at mens den gamle kvinnen med sjalet slumrer på tremmebenken, er det noe levende og eldgammelt, hverken vennlig eller uvennlig, bare triumferende i sin kontinuitet, som knytter sammen den grønne verden av åkrer og enger, skoger og parker. Virginia beveger seg gjennom parken uten egentlig å gå; hun svever gjennom den, en sansende fjær, ulegemliggjort. Parken åpenbarer sine blomsterbed for henne, liljer og pioner, grusganger kantet med kremgule roser. En ung pike av sten, polert av vær og vind, står ved randen av et klart basseng og ser drømmende ned i vannet . Virginia beveger seg gjennom parken som drevet frem av en luftpute; hun begynner å forstå at under denne parken ligger en annen park, en underjordisk park, mer vidunderlig og skremmende enn denne; den er roten som disse plenene og trærne vokser opp av. Den er parkens egentlige vesen, og den er ikke noe så enkelt som vakker. Hun kan se mennesker nå: en kinesisk mann som bøyer ned for å ta opp noe fra gresset, en liten pike som venter. Lenger fremme, på en runding av nyspådd jord, står en kvinne og synger.

Virginia våkner igjen. Hun er her, i soveværelset sitt Hogarth House.»

Laura Brown

««Mrs. Dalloway sa at hun ville kjøpe blomstene selv.
For Lucy hadde nok å styre med. Dørene skulle løftes av hengslene; Rumpelmayers folk var ventende. Og, tenkte Clarissa Dalloway, for en morgen - frisk som bestilt til barn på en badestrand.»»

Det er i Los Angeles. Det er i 1949.

Laura Brown forsøker å fortape seg. Nei, det er ikke akkurat det - hun forsøker å bevare seg selv ved å få adgang til en parallell verden. Hun legger boken med de åpne sidene mot brystet. Soveværelset hennes (nei, deres) føles allerede mer intenst bebodd, mer virkelig, fordi en person ved navn Mrs. Dalloway er på vei ut for å kjøpe blomster. Laura ser på klokken på nattbordet. Den er over syv alt. Hvorfor kjøpte hun denne klokken, denne heslige gjenstanden med kvadratisk grønn tallskive i en rektangulær sort bakelittsarkofag - hvordan i all verden kunne hun synes at den var fiks? Hun burde ikke tillate seg å lese på sengen, ikke i dag av alle dager; ikke på Dans fødselsdag. Hun burde ha stått opp, dusjet og kledd på seg og laget frokost til Dan og Richie. Hun kan høre dem nede, mannen hennes lager frokost selv, tar seg av Richie. Det var der hun burde være, ikke sant? Hun burde stå ved komfyren i den nye morgenkjolen sin, full av enkel småprat.»

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min

Bøker skrevet av Herbjørg Wassmo er det lenge siden jeg har lest. Helt tilfeldig kjøpte jeg romanen Disse øyeblikk. Utgitt i 2013 og 372 sider. Kategoriseres som selvbiografisk.

Måten romanen er skrevet på, at det ikke er en ren faktabok, skrevet i tredjeperson («hun»), at navn så og si ikke forekommer, tilsier at hendelsene og aktørene er «tildekket». Et forsøk ihvertfall. Men for meg spiller det liten rolle om dette er reelle hendelser eller fiksjon. Det er som i alle andre bøker jeg leser: det jeg leser om må treffe meg. Det gjorde romanen. Både form og innhold. Jeg lo godt av hvordan møter med menn av typen monologisk menneske som Hans Olav Brenner ville kalt dem.

Romanen tar for seg bruddstykker av livet til forfatteren fra hun er 15 år og til moren er død. Om forholdet til overgriperen, faren:

«Hun er ikke redd for faren lenger. Sier det til ham, at hun har skrevet alt ned, og hender det noe med henne, så er det en som kan finne det.

Han flakker med blikket, stirrer på henne og renner på dør. Faren gjør alltid det når han er sint eller fornærmet for et eller annet. Hun har lenge tenkt at han ikke er noe menneske. Bare noe man er nødt til å ha der. Etter hvert forstår hun at hun har et slags overtak. Prøver å la være å tenke på at han kan avsløre at denne ene som vet hvor beviset er gjemt, er hun selv.

Hun viser sin falske makt. Dersom søsteren, moren og hun sitter ved kjøkkenbordet og prater når han kommer hjem, stopper hun å snakke. Og hun ser ikke på ham. Det legger seg et seigt lag over fremtoningen i døren. Ugjennomtrengelig gørr som man må unngå å se på. Akkurat som den gamle gryta i trankokeriet på øya med stinkende harsk tran på bunnen.

Hun greier å snu stemningen i rommet ved det hun tenker om skikkelsen i døren. Moren og søsteren stopper også opp og blir stille. Som om de også vet. Men det kan ikke bli sagt.»

Graviditeten:

«Hun har skam i magen. Dersom hun ikke greier å finne en løsning, så kan hun bare dø. Alt haster, men hun forstår ikke hva hun skal gjøre. Livet er oppdelt i måneder nå. Bare sju og en halv måned igjen. Hun ler høyt sammen med hvem som helst og forbereder seg. Av og til går hun turer ned til den høye brua over strømmen. Dypt nede er det steiner og mørkt vann. Det tar ikke mange sekundene. Hun vet jo det.»

Hun vil ikke gifte seg med barnefaren. Når hun reiser bort for å gå på skole, må sønnen bo hos moren. Ensomheten, savnet etter sønnen gjør at hun etterhvert blir syk. Søvnløshet som sliter henne ut. Hun starter som forfatter med å sende fortellinger til ukeblad. Selv ønsker hun å gå på kunstskole, men det blir lærerskole. Etterhvert gifter hun seg, og sammen med ektefelle og sønn reiser hun nordover for å starte sin karriere som lærer. De får en datter sammen. Et turbulent ekteskap starter. Og kampen for å bestemme over eget liv.

«Å være likanes er nesten like viktig som ikke å stjele fra naboen. Det innebærer at man ikke skiller seg ut og at man har de samme synspunktene som de fleste. Ellers kan folk komme til å skule, stikke hodene sammen og snakke.

Gud vet hva de vet som hun ikke vet. Det er et lite sted, det skal hun huske på. Et par av kvinnene har sendt små signaler om at de klarer seg uten hennes selskap. Med sin dårlige musikalitet for intriger forstår hun det ikke først.»

Men hun trosser bygdedyret og tør å skille seg ut. Etter å ha gitt ut to diktsamlinger får hun vikarstipend fra Forfatterforeningen. To måneders permisjon og hun går i gang med å skrive en roman. Resultatet blir den første romanen i en triologi: Huset med den blinde glassveranda. Romanen blir hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris. For den siste, Hudløs himmel, fikk hun prisen i 1986.

Jeg tenker at disse smakebitene er nok for denne romanen. Fin påminnelse om at det er lenge siden jeg har lest bøker av Herbjørg Wassmo, den siste må ha vært Dinas bok. Har notert meg romanen Hundre år.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

«Det dype, salte, svarte havet ruller mot oss, kaldt og likegyldig, helt uten empati. Ikke engasjert, bare seg selv. Dette er hva det gjør til hverdags, det trenger ikke oss til noe, det bryr seg ikke om våre forhåpninger, redsler - og overhodet ikke om våre beskrivelser. Havets mørke tyngde er en overlegen kraft. Mange har vært i denne situasjonen, helt siden noen av våre overmodige forfedre satte en uthult trestamme på vannet, padlet av gårde på dormende bølger og kom for langt ut, der strømmene var sterkere enn armene og padleåren, eller kanskje ble de overrasket av dårlig vær. Alle må ha følt på det samme, med et kuldegys, idet det gikk opp for dem at havet virkelig er uten sentimentalitet eller hukommelse. Det som slukes, blir borte, mat for fisker og krabber og børstemark, for perrål, slimål, flatorm, leddorm, for snylterne der nede. Nedsenket og omfavnet av det evige, utflytende alt.»

Sitatet over er fra den prisbelønte og kritikerroste boken til Morten A. Strøksnes som ble utgitt i 2015 med tittelen Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Den er nominert til Bokbloggerprisen 2015 i åpen klasse, og jeg har kjøpt boken jeg har lest.

Tittelen alene beskriver innholdet. Men jeg tar med hvordan forlaget Oktober beskriver innholdet:

«To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.»

Det utrolig at noen våger å satse på å skrive en slik bok med tanke på hvilke bøker som normalt selger. Heldigvis ble boken skrevet og utgitt. Heldigvis har jeg den i bokhyllen; boken tåler å leses både en og flere ganger. Den er interessant og lærerik, inspirasjon til å lese mer om temaene han skriver om.

Jeg har bestemt meg for å lese en av bøkene han forteller om: Isens og mørke redsler av Christoph Ransmyhr – den har man tilgang til gjennom Nationalbiblioteket.no. Et av partiene fikk meg til tenke på Hufsa og spenningsboken Nattefokk. Jeg lo når jeg leste om en opplevelse på en fiskefestival, og Olaus Magnus – den sprenglærde manns beskrivelse av de monstre som bodde langt mot nord. Jeg kjente meg ensom når han skriver om verdensrommet. Som vanlig deprimert av å lese om forsøplingen av havet. Osv osv. Det jeg velger å sitere nedenfor er derfor bare noen smakebiter.

Litt om monsteret Morten A. Strøksnes og kameraten Hugo ønsker å fange:

«En håkjerring er en urskapning som svømmer på bunnen av dype norske fjorder og helt opp mot Nordpolen. Dypvannshaier er vanligvis mye mindre enn dem som lever på grunnere vann. Håkjerringa er det store unntaket. Den kan bli større enn en hvithai, og er dermed verdens største kjøttetende hai (brugde og hvalhai blir større, men de spiser plankton). Marinbiologer har nylig oppdaget at håkjerringa kan bli to hundre år gammel. Teoretisk sett kan den håkjerringa vi skal fange, ha blitt født under Napoleonskrigene.

En ting til: Håkjerringa er ikke «kona» til håbrannen, slik mange tror. Det er snakk om to helt forskjellige arter. Håbrannen har velsmakende kjøtt som kan serveres på restaurant. Nå er den totalfredet. Håkjerringa er ennå fritt vilt, og ingen etterspør kjøttet fra den massive haikroppen.

Vi bestemte oss den kvelden for to år siden. Koste hva det koste ville, vi skulle fange et glupsk monster med mange hundre millioner års evolusjon i ryggen, potensielt dødelige giftstoffer i blodet, parasitter i øynene, og tenner som på en overdimensjonert revesaks, bare mange flere.»

Verken Hugo eller forfatteren har sett en håkjerring tidligere, men Hugo har hørt faren, som hadde vært på hvalfangst siden han var åtte år, fortelle om håkjerringa.

Det er juli første gang de jakter på haien. På vei over til Aafjordbruket på Skrova, som er basen for deres haifangst, møter de en spermhval, det største kjøttetende dyret som noen gang har eksistert på jorda:

«Etter møtet med spermhvalen virker det som om vi fra nå av skal på en helt vanlig fisketur.»

Om Aafjordbruket som er under restaurering:

«Hele bygningen er hjemsøkt av arbeidet som er gjort der gjennom tidene, av dem som har bodd der og styrt der, helt fra den første spiker ble satt i bruket, til den siste leieboer forlot stedet. Bruket er marinert av minner. Det henger usynlige klokker rundt på veggene i de ulike avdelingene. Alle viser ulik tid, ingen går riktig.»

De klarer ikke å fange en håkjerring denne sommeren.

«NESTE GANG J E G flyr nordover, har fuglene reist motsatt vei. Det er tidlig oktober, og det ligger en stillhet over landet. Trærne, buskene og plantene trekker seg innover mot sine røtter for å gå i dvale før snøen og frosten kommer. Innlandet er tungt og mørkt i tonen, innsjøene ligger snart hvite, og dalene fylles med snø. I og ved havet er det en annen historie. Der kvikner livet til når vannet blir kaldere og stormene pisker det opp. Krabbene blir raskere, flyndrene frekkere, seien fastere, skjellene smaker bedre. Det går mot vinterfiske i Finnmark.»

Det er mye venting ute på havet:

«Timene går. Ingen av oss har noe å klage over, og jeg skulle ikke ønske jeg var noe annet sted. Landskapet er ikke foran meg, som noe jeg skal passere gjennom og legge bak meg. Det er rundt meg, det er et sterkt her i den fysiske strømmen utenfor Skrova fyr, langt unna informasjonsstrømmen vi vanligvis flyter i.»

Om Skrova fyr:

«Andre land har storslagne byggverk i form av kirker, moskeer, palasser og slikt. Skrova fyr ligger på en liten øy, utenfor en litt større øy, ute i havet. Det ser ut som det er løftet dit, fiks ferdig, eller at det har grodd opp av seg selv, som en plante av stein, og vokst seg litt høyere år for år, til det ble akkurat så høyt som det skulle være».

Foto: http://foto.nordnorge.com/?id=1184323172&MediaItem=460

Tre andre bøker med dryss av havsalt som kan anbefales:

Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen

Den siste viking av Johan Bojer

Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem
omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Bøkene til den iransk-armenske forfatteren Zoya Pirzad var ukjent for meg før jeg så at det lokale biblioteket hadde fått inn romanen Vi venner oss til det. Utgitt på norsk i 2015 av forlaget Solum. Jeg har nå lest romanen og likte romanen så godt at jeg har notert meg romanen Lysene slukker jeg av samme forfatter som ble utgitt på norsk i 2011.

På bokomslaget står det at romanen jeg har lest og som er på 268 sider, er en lavmælt kjærlighetshistorie fra dagens Teheran, og at den gir et unikt innblikk i virkeligheten til iranske kvinner i dag. At romanen gir et bilde av kvinneliv i middelklassen, er vel neppe feil å skrive. Om romanen gir en riktig beskrivelse virkeligheten til en stor andel av iranske kvinner i dag er derfor ikke enkelt å han en mening om. Jeg håper det. Uansett er det fint å få andre bilder av mennesker som lever i Iran enn nyhetsinnslag der «massene» i Iran skriker død over «Ammerikka».

En sakprosabok jeg leste for noen år siden og kan anbefale er:

Iran våkner (Iran awakening)av Shirin Ebadi

En av hovedpersonene i romanen Vi venner oss til det er Arezu. Arezu har overtatt et eiendomsmeglerfirma i Teheran etter at faren døde. Hun er en travel forretningskvinne som har det økonomiske ansvaret for mange mennesker. For de ansatte i firmaet, datteren Aye som går på universitetet og for moren Mah-Monir; supersnobben som Arezu kaller for kongsdatteren. Men hun tar også på seg ansvaret når en av de ansatte har problemer i privatlivet pga en bror som er rusmisbruker.

Som eiendomsmegler observerer Arezu hvordan gamle vakre bygninger forsvinner på grunn av entreprenører som kun har profitt som mål. De kjøper, river og bygger nytt. En av dem kaller Arezu for Granitt:

«Før det har gått en uke, kommer han til å ha revet det yndige huset. Og innen det har gått seks måneder, har han satt opp et høybygg med greske søyler. Gud vet hvilken farge granitten får denne gangen. Så synd.»

Arezu er skilt. Hun har vært gift med en fetter, Hamid, som moren plukket ut til henne. I noen år bodde Arezu sammen med mannen og Aye i Paris, men en dag fikk hun nok og reiste tilbake til Iran. Nå vil datteren flytte til Paris. Aruzu er skeptisk, men Mah-Monir støtter barnebarnet. Disse to er flinke til å bruke penger. Penger som Arezu må tjene inn.

Det dukker det en mann opp i livet til Arezu, Zarju. De møtes i forbindelse med et huskjøp. Et vakkert gammelt hus som Arezu ikke skal komme i klørne på Granitt. Som hun hadde kjøpt til seg hadde hun hatt penger. Her er de på visningen:

«Hun så seg omkring og fortsatte: «Hvis jeg hadde vært i Deres sted, ville jeg ikke ha forandret på noen ting. Bare malt...»
Så tilføyde hun raskt: «Hvis De liker huset, selvsagt.»
Zarju stirret på henne, og det virket som om øynene hans smilte. «Selvsagt, selvsagt. Får jeg lov til å gå en runde til?»
Hun skulle til å svare: «Selvsagt», men gjorde det ikke. I stedet sa hun: «Vil De ikke se hagen? Nederst i hagen ligger to værelser, med egen inngang fra sideveien og ...»
«Det har De allerede fortalt. Senere.»
Med hånden i lommen på de grå buksene slentret han plystrende mot kjøkkenet.

Hun betraktet mannen bakfra, presset sammen leppene og snudde seg mot vinduet. Hun ble stående og betrakte fjelltoppene som raget over hagemuren, deretter vinterblomstene, sharon-fruktene og bassenget. Plutselig kjente hun hvor trett hun var, misfornøyd og irritabel. Kvelden for hadde Aye gnålt igjen: «Alle vennene mine har reist herfra. Jeg er den eneste som er igjen på dette forbannete universitetet. Pappa sa at jeg ikke skulle tenke på utgiftene. Jeg skulle bare komme.» Så hadde hun snudd seg mot Mah-Monir: «Mormor, si noe du, da.» Og bestemoren hadde tatt barnebarnets parti: «Det jenta mi sier er fornuftig. Stakkars Hamid forsikret meg: 'Tante, ikke tenk på utgiftene.'» Mah-Monir hadde angrepet Arezu:«Hvorfor er du så sta?» Arezu hadde svart: «Når Hamid har fått ordnet med opptak, sendt flybilletten og garantert overfor myndighetene at han påtar seg utgiftene ...» Mah-Monir hadde avbrutt henne og hermet: «Garantert overfor myndighetene, garantert overfor myndighetene. Enda godt at du har lært noe av å jobbe i dette forbannete byrået.» Aye hadde mast på nytt, lagt hodet på mormorens skulder og grått.

Med blikket vendt mot fjellene, tenkte hun: «La oss si at Aye fortsatt bare er et barn og ikke skjønner stort, men hvorfor reagerer mor slik hun gjør? Har hun etter alle disse årene ennå ikke forstått at Hamids løfter bare er luftslott?» Hun betraktet vinterblomsten og besvarte sitt eget spørsmål:» Helt siden barndommen har Hamid tvunnet alle rundt lillefingeren.»

Shirin, en av de ansatte og venninne av Arezu, mener at Arezu skal finne plass til Zarju. Men det er ikke enkelt i det travle livet hun lever. Et annet spørsmål er om kongsdatteren og Aye vil akseptere Zarju.

Jeg synes det var mange fine og ulike karakterer i romanen, ikke minst altmuligmann og nysgjerrigper Naim i eiendomsfirmaet.

Arezu kjører vanligvis bil dit hun skal. En busstur hun tar gir et bilde av kvinner som lever et annet liv enn de sterke kvinnene som er hovedpersonene i romanen. Som ikke nyter samme frihet. På bussen må kvinner sitte adskilt fra menn. Kvinner som sliter seg ut med store ungeflokker. Men for all del, dette er ikke en roman man blir deppa av å lese. Eller er politisk av noe slag. Morsom var den også innimellom. Rappkjeftede damer med ben i nesen.

Link til innlegget på bloggen min som omtalen er kopiert fra

«En tredveårig hvit kvinne fra Rhodesia kom til London i 1949 og utga sin første roman, Det synger i gresset, som var refusert på flere afrikanske forlag.

Kvinnen het Doris Lessing, hun var født i Persia, men faren, en engelsk bankfunksjonær, ville leve et liv nærmere naturen og ble farmer i Rhodesia.

Doris Lessing har altså inngående kjennskap til det emnet som ble begynnelsen på hennes forfatterskap: De hvite bøndenes skjebne i Afrika, undertrykkelsen av de svarte, motsetningen mellom svart og hvit.

Denne første romanen hennes fikk en strengt realistisk form, men i et intervju mange år senere sier hun at hun efter hvert oppdaget hvordan også realisme har en dobbelt bunn. Det tilsynelatende virkelighetsnære kan ha symbolsk betydning. Spenningen mellom den hvite, golde Mary og den truende, meget levende svarte tjeneren hennes er kanhende noe mer enn spenningen mellom sort og hvit. Det kan også være spenningen mellom det goldt bevisste og det skapende, frodige, ubevisste i menneskesinnet.

Lessing fikk suksess med debutromanen. Den engelske litteraturhistorikeren Walter Allen kalte den «en av de beste ‘første romanene’ i vår tid». Boken ble oversatt til norsk alt året etter.»

Sitatet over er fra etterordet i eksemplaret jeg har lest og lånt av biblioteket. 189 sider.

Jeg er etter hvert blitt mer skeptisk til å lese gamle bøker, noen av dem er rett og slett gått ut på dato synes jeg. Men romanen Det synger i gresset skuffet ikke, tvert om. Jeg synes den har noe tidløst over seg.

«Lenge før mordet stilte dem i en særklasse, snakket folk om Turners på den harde, likeglade måten en gjerne bruker når det gjelder outsidere og forbrytere. Turners var dårlig likt, enda bare noen få av naboene hadde truffet dem eller sett dem. Hva var det ved dem folk ikke likte? Det var simpelthen det at de «holdt seg for seg sjøl». De kom aldri på tilstelningene eller dansemoroene eller gymkhana'ne. Det var vel noe de skammet seg over, tenkte folk flest. Det var ikke riktig av dem å isolere seg på den måten, det var en fornærmelse mot de andre i distriktet. Hadde de kanskje noe å være så hovne for? Tenk Turners! Slik som de hadde det! Huset deres var jo ikke stort mer enn en kasse - ja, det kunne gå an som en overgang, men Turners hadde jo slått seg til der for godt! Selv enkelte av de innfødte (men gudskjelov ikke mange) hadde like bra hus. Og så dårlig inntrykk som det gjorde på de innfødte at hvite folk bodde på det viset!»

Det er Mary Turner som er funnet drept. Den en svarte tjeneren, Moses, har tilstått drapet. Det var arbeiderne til ektemannen Dick Turner som varslet naboen Charlie Slatter om at Mary var funnet drept på verandaen.

«Jo mer en tenker på saken, jo underligere blir den. Ikke selve mordet, men folks reaksjon. De syntes synd på Dick Turner og var samtidig forbitret på Mary, som om hun var et ekkelt og urent menneske, som simpelthen fortjente å bli myrdet. Men de spurte aldri om noe.

De må for eksempel ha lurt på hvem «var spesielle korrespondent » var. Det måtte være en i distriktet som hadde sendt nyheten til avisen, for den var ikke avfattet på vanlig avisspråk. Men hvem? Marston, agronomen, forlot distriktet straks etter mordet. Denham, politiinspektøren, kunne ha skrevet rent privat til avisen, men det var lite sannsynlig. Gjensto bare Charlie Slatter som visste mer om Turners enn noen annen, og som var hos dem den dagen mordet fant sted. Det var han som praktisk talt ledet hele saken. Selv politiinspektøren bøyde seg for ham. Og det syntes alle var rett og riktig. For hvem angikk det, om ikke de hvite farmerne, at et fjollet fruentimmer lot seg myrde av en innfødt, av grunner som folk nok kunne ha sine tanker om, men aldri i livet ville snakke høyt om? Alt sto jo på spill, deres utkomme, deres familier, selve deres tilværelse.

Men for en utenforstående ser det underlig ut at Slatter fikk lov til å ta hand om saken og bestemme alt, uten at noen blandet seg i det.»

Romanen er ingen kriminalhistorie. Men sakte men sikkert får vi vite Mary Turners vei til undergangen. I det ligger en spenning. Hun som etter å ha vokst opp i fattigdom klarer å få seg en tilværelse der hun trives i jobben på kontor i byen. Men de vennene hun har skal vise seg å være de som med sitt snakk som hun overhører får henne til å tvile på at det livet hun har er verdt å leve. Hun velger å gifte seg med Dick og flytte ut i huset med bølgeblikktaket. I den dirrende heten. Dick som ikke trives med et liv i byen. Som ikke har noen fremdrift. Jobber og jobber på den lille farmen uten noe annet resultat enn fattigdom og gjeld. Charlie Slatter går og sikler på jordbrukslandet Dick har. Mary som lar sin frustrasjon gå ut over tjenerne. Og når Dick blir syk er det arbeiderne som får unngjelde.

Jeg synes romanen rommer mer enn den hvite rase mot den svarte, og ondskapen i den. Hvorfor velger enkelte mennesker et liv som går rett mot undergangen. Særlig Mary som hadde karet seg ut av barndommens fattigdom, hvordan kan hun la ondsinnet sladder ødelegge et liv der hun hun nyter en velregulert tilværelse. Vel er det for noen et tomt liv hun levde. Men det livet hun gikk inn i ble noe mye verre. Tosomheten som ekteparet lever under.

Det synger i gresset var en intens roman og til tider krevende. En roman som jeg vil huske fremover.

Om hvordan romanen ble til skriver hun i selvbiografien Skyggevandring:

«Jeg sa opp sekretærjobben i advokatfirma i i Salisbury og sa jeg skulle skrive en roman, siden jeg på et eller annet tidspunkt måtte slutte å snakke om det og gjøre det. Dessuten hadde jeg innsett at de ideelle betingelsene - ensomhet, tid, frihet fra bekymringer - aldri ville inntreffe. Hva skulle jeg skrive? Jeg hadde mange ideer til en bok. Det som interesserer meg nå, er hvordan jeg satt og gikk rundt og rundt i rommet og falt i staver - en helt nødvendig prosess - og tok tiden til hjelp, og alt dette av instinkt. Av de mange ideene skilte én seg ut . . . vokste seg sterkere . . . Jeg husket snakket på verandaene, opphavet til tusen mulige historier, jeg husket det lille avisutklippet jeg hadde gjemt på i alle disse årene. Og slik ble Det synger i gresset til. Debutromaner er som oftest selvbiografiske. Det synger i gresset var ikke det. Dick Turner, farmeren det gikk dårlig for, var en figur jeg hadde sett hele mitt liv. Bare et mindretall av de hvite farmerne lyktes; for de fleste gikk det dårlig. Noen strevde videre, og mislyktes, i årevis. Noen hatet landet. Noen elsket det, som Dick Turner. Noen var idealistiske - som min far, som hvis han hadde vært farmer nå, ville ha foraktet kunstgjødsel, plantevernmidler, avlinger som utarmer jorden, og ville ha vernet om fugler og dyr. Mary Turner tok jeg fra en kvinne jeg hadde kjent i mange år, en av jentene på Sportsklubben. Når vi dro ut i bushen på piknik, eller bare for å være i bushen, sitte i den, puste den inn - mange hvite i byen gjorde dette, som om byen bare var en sørgelig nødvendighet, mens det var i bushen de hørte hjemme – pleide denne kvinnen, som forble en jente til hun var godt over førti, en god kamerat, alle menns snille søster, å sitte på en stor sten, med føttene trukket opp fra bakken, sitte med armene stramt rundt knærne og myse over dem for å se om en maur eller en kameleon eller en bille krøp opp på buksene hennes. Hvis hun var så redd for bushen, hvorfor ble hun da med på disse piknikene? Det var fordi hun var en god kamerat og alltid gjorde det andre gjorde og ville ha henne til å gjøre. Hun var et utpreget bymenneske, fortrolig med gater, pene, temmede hager . . . Jeg så på henne og lurte på hva i all verden hun ville gjøre hvis hun ved et skjebnens lune skulle havne på en farm, ikke en av de nye, store, velstående farmene, men en farm som kjempet for å overleve, som farmer jeg hadde sett, og jeg gikk gjennom navnene på de fattige farmerne i hodet, og så de grunne murstensverandaene, bølgeblikktakene som utvidet seg og trakk seg sammen i varmen og kulden, støvet, sikadenes skingrende sang . . . og plutselig hadde jeg det, jeg hadde henne, jeg hadde Mary Turner, kvinnen som avskydde bushen og de innfødte, og som hatet alle naturlige prosesser, hatet sex, likte å være ren og velstelt, alltid i nystrøket kjole, med et bånd i småpikehåret til selskaps.»

Omtalen er kopiert fra bloggen min Tones bokmerke

Jeg har frem til nå ikke lest mange bøker av Doris Lessing (1919-2013). Ikke kjente jeg særlig mye til henne som person heller. Men det er det herved en endring på.

Det var en bokanmeldelse i DN 4. mars 2016 som fikk meg til å lese Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen. Boken er nettopp utgitt, og ut ifra anmeldelsen virket boken interessant. Den er nå lest, og for meg er den en døråpner til et stort forfatterskap.

Det er ikke enkelt å få kjøpt bøkene til Doris Lessing som er utgitt på norsk. Jeg har de siste dagene funnet noen gjennom Finn.no, men jeg antar at en del må jeg låne på biblioteket. En annen mulighet er å lese dem på Nationalbiblioteket.no. Jeg har blinket meg ut flere bøker. Men det er også bøker jeg ikke ønsker å lese. Hun hadde en periode der hun skrev science fiction; dette er ikke bøker som jeg er interessert i å lese.

For en stund siden leste jeg Det synger i gresset for første gang. Jeg har også planer om å lese om igjen hennes bok Mine katter som jeg har i bokhyllen. Det samme gjelder bok nr. 2 i Jane Somers dagbøker. I 2014 leste jeg om igjen nr. 1 og skrev dette innlegget:

Jane Somers' dagbøker 1 (The Diary of a Good Neighbour) av Doris Lessing - en roman til ettertanke

Foto: Darlén Gjølstad

Først om forfatteren slik forlaget Gyldendal presenterer henne her:

«Elisabeth Beanca Halvorsen (f. 1979 i Fredrikstad, bosatt i Oslo) er cand.philol. med hovedfag i tysk og master i faglitterær skriving.
Halvorsen har fulgt Elfriede Jelineks forfatterskap siden 2000, blant annet i forbindelse med hovedfagsoppgaven Das Phänomen Elfriede Jelinek. Hun har oversatt flere av Jelineks verker til norsk, som Elskerinnene (Gyldendal, 2006) og Ulrike Maria Stuart (Nationaltheatret, 2007). I 2010 ga hun ut den sterkt kritikerroste Piker, Wien og klagesang - Om Elfriede Jelineks forfatterskap om Nobelprisvinneren Elfriede Jelinek, i 2016 kom en like original bok en nok en Nobelprisvinner: Doris Lessing. En litterær forfølgelse.»

Jeg har også funnet et intervju av forfatteren i Bokprogrammet på NRK 15.2.2016 her og på Radio Gyldendal her. Jeg kan anbefale begge intervjuene. Boken jeg har lest er et lesereksemplar fra forlaget.

Elisabeth Beanca Halvorsen sier at boken om Doris Lessing ikke er noen typisk biografi. Det er helt klart at den ikke er. Men det er nettopp det som er bokens styrke synes jeg. Den starter slik:

"(På kjøkkenbordet ligger tre notatbøker. De har lik størrelse og tykkelse, men ulik farge. På den lilla står det OSLO, på den himmelblå HARARE, på den hvite LONDON. Det er ikke dagbøker. Tonen er utadvendt, henvendt til noen som vil være med å sirkle inn forfatteren og privatpersonen Doris Lessing. Notatbøkene er så godt som utskrevet, og noen steder er det stukket inn løse huskelapper, smale museumsbrosjyrer, en kvittering for betalt visum til Zimbabwe. De fleste opptegnelsene ble skrevet mens Doris Lessing ennå levde, mens jeg kjente henne sitte tungt og urolig på min høyre skulder. Sommeren 2013 begynte jeg å sortere ut de viktigste trådene fra notatbøkene og sette dem sammen til en bok, hvor jeg også ga plass til et nyskrevet teatermanus om Doris Lessing: Forestilling med perlehøne. To dager etter siste forestilling i Oslo, natt til 17. november 2013, døde Doris Lessing, 94 ar gammel. Jeg lot budskapet synke og notatbøkene ligge i ro en stund. Måtte jeg skrive om alt sammen nå som hovedpersonen, mitt objekt, ikke lenger var iblant oss, nå som jeg var fri fra hennes blikk og dom? Etter en periode med spede forsøk på omskrivninger lot jeg begynnelsene bli stående slik de var, og fortsatte å trekke i de gamle trådene, samtidig som helt nye kom til.)»

Prosjektet starter med at Elisabeth Beanca Halvorsen i september 2009 ble spurt om å skrive et teaterstykke som skulle handle om en sterk kvinne, og der Doris Lessing ble valgt. På et møte med forlaget i mai 2010 fortalte hun om teaterprosjektet som den gang var i researchfasen. De ble enige om at Elisabeth Beanca Halvorsen skulle skrive en bok om Doris Lessing uten at det var forventet at hun skulle komme under huden til forfatteren.

De tre notatbøkene ble koblet sammen til et portrett av Doris Lessing. Innimellom er dramateksten fra Forestilling med perlehøne– som følger Doris Lessing – livet og fiksjonen i bøkene. Formen hun har valgt gir boken et personlig preg. Elisabeth Beanca Halvorsen forteller at det sitter en person i England og skriver en biografi om Doris Lessing. Kanskje blir den ferdig i 2019, da er det 100 år siden Doris Lessing ble født?

Forfatteren går i Doris Lessings fotspor. Søker opp mennesker som kjente forfatteren. Steder hun bodde. Skriver om bøker Doris Lessing har utgitt.

Doris Lessing var britisk. Hun ble født i Persia (dagens Iran), der faren jobbet i bank. I 2008 utga hun en bok om foreldrene med tittelen Alfred & Emily. I boken er det en fiktiv del, det livet de kunne levd dersom første verdenskrig ikke hadde funnet sted, den andre delen rent biografisk stoff om foreldrene. En av bøkene jeg ønsker både å kjøpe og å lese.

Da Doris Lessing var tre år flyttet familien til Sør-Rhodesia (dagens Zimbabwe). Planene var at foreldrene skulle tjene seg opp penger slik at de kunne kjøpe en farm i England. Men slik gikk det ikke. Det var lite penger å tjene på farmen i Afrika. Men selv om de de var mindre velstående enn andre hvite i Sør-Rhodesia hadde de tjenere og led ingen nød. At Doris Lessing hadde levd et privilegert liv i så måte forstod hun da hun kom til England.

Doris Lessing droppet ut av skolen da hun var fjorten år. Jobbet en periode som au pair i Salisbury. Etter dette var det en periode hun bodde hjemme på farmen. Da hun var 18 år dro hun tilbake til Salisbury for å jobbe på telefonsentralen i byen.

Bøker var selvsagt en av Doris Lessings interesser:

«Et gode det bestandig var mangel på, var bøker, samme hvor mange bokkasser de hadde. Aller helst ville Doris være for seg selv med en bok, enten på rommet sitt, sittende på trappa utenfor huset, eller under det store mawongatreet med utsikt over den afrikanske velden. Doris var utsultet på bøker, og hun var umettelig. Det var Emily som først hadde trigget denne appetitten, eller som Doris forklarer i Alfred & Emily: «Den virkelige Emily McVeagh var en pedagog, som fortalte historier og kom med bøker til meg.(188). Dette er forsonende sammenlignet med det meste Doris har skrevet om moren. Her viser hun takknemlighet over at Emily var den som først hadde åpnet bøkenes verden for henne.»

På samme måte som Doris Lessing var å se med en bok, og viser da til bøkene om Martha Quest, fem bøker:

«Alle bøkene i serien kan kalles dannelsesromaner: Martha Quest er heltinnen som gjør opprør mot det bestående, mot foreldregenerasjonen. Hun blir satt på prøve og får sin dannelse i takt og utakt med det samfunnet hun lever i.»

Sitt første ekteskap inngikk hun da hun var 19 år. Doris Lessing flyttet til London i 1949 der hun bodde resten av sitt liv. Bak seg hadde hun tre ekteskap. To barn med sin første ektefelle og et med sin siste. Livet Doris Lessing levde i Sør-Rhodesia preget henne og forfatterskapet. Doris Lessing var ikke populær i landet en periode. Allerede før boken Det synger i gresset ble utgitt var hun erklært «Prohibited Immigrant».

Den delen som omhandler Elisabeth Beanca Halvorsen reise til Harare i 2012 var interessant, jeg har aldri vært i Afrika og har problemer med å plassere de enkelte landene på kontinentet. Nå kan jeg bl a litt mer om Zimbabwe. Det er tankevekkende hvor viktig bøker er for befolkningen, og at de som reiser dit anbefales å ta med seg bøker. Det er da jeg kjenner på hvor privilegert jeg er som har så enkel og stor tilgang til bøker. I 2014 ble det kjent at Doris Lessing hadde testamentert 3000 bøker av sine egne bøker til offentlige biblioteker i Zimbabwe.

Det er også interessant å lese om den første tiden til Doris Lessing i etterkrigstidens London. Forfatteren viser til det hun skriver om dette i Skyggevandring, men siterer også fra en annen bok som ikke er oversatt til norsk. Jeg håper at flere bøker oversettes i forbindelse med 100 års jubileet.

Elisabeth Beanca Halvorsen skriver om en del av Doris Lessings bøker, både kjente og mindre kjente bøker, og viser på den måten hvor selvbiografisk romanene hun utga var.

«Doris Lessing legger nokså stor vekt på å fortelle leserne hvilke romankarakterer og romaner som er mest selvbiografiske. Antakelig for å unngå spekulasjoner og biografers feilslutninger. Hun har også sagt at bøkene hennes, og her skiller hun ikke mellom sakprosa og skjønnlitteratur, inneholder alt man trenger å vite om henne. Da hun skrev sin todelte selvbiografi på 90-tallet, Under huden (Under my Skin) og Skyggevandring (Walking in the Shade), støtte hun på flere problemer. Det ene var å vurdere hvor mye av sannheten hun skulle fortelle av hensyn til levende personer - og av hensyn til seg selv. Når hun skriver at hun sitter på mange hemmeligheter som skal ga i graven med henne, sporer jeg triumf mellom linjene.»

Jeg har fått kjøpt biografiene Under huden og Skyggevandring, og gleder meg til å lese dem.

Doris Lessing ga ut mange bøker og ikke alle er utgitt på norsk. Hun observerte miljøet rundt seg. I tillegg til det hun hentet fra eget liv, fant hun modeller til romanene i mennesker rundt seg. Hun levde også i en tidsalder da det skjedde mye, og dette ga mye stoff til romanene. Hun ble sett på som en bohem allerede fra den tiden hun levde i Afrika. Feminismens fremmarsj er sentralt. Bøkene hennes er fulle av sterke kvinner. Men hun likte ikke å bli satt i bås hva angår litterære retninger. Enn periode var hun kommunist. Sufismen var en annen isme hun engasjerte seg i.

En del lesere har reagert negativt på at hun etterlot seg de to eldste barna hos faren da hun flyttet til London. Det er sågar de som ikke vil lese bøkene hennes pga dette.

«Da selvbiografien Under huden kom ut, fikk Doris kritikk for at hun ikke skrev mer om hva hun følte da hun forlot barna. I Skyggevandring svarer hun på kritikken: «For meg virket det opplagt at jeg måtte være ulykkelig, og det ville en hvilken som heist intelligent leser forstå uten at jeg la ut om det i det vide og det brede.» (Skyggevandring: 140) Inntil jeg hørte og så intervjuet med datteren Jean, visste jeg ikke at Doris faktisk måtte frasi seg retten til å se barna da hun dro.»

Det har aldri vært enkelt for kvinner å velge utradisjonelt. Ikke i dag og ikke i tidligere tider. Doris Lessing fremstår som en sterk kvinne som hadde evner til å skrive bøker. Det er jeg glad for at hun gjorde, og enda mer etter å ha lest boken skrevet av Elisabeth Beanca Halvorsen

Doris Lessing døde i 2013. Hun fikk Nobels litteraturpris i 2007. Jeg avslutter innlegget om boken Doris Lessing En litterær forfølgelse med det Elisabeth Beanca Halvorsen skriver om dette:

«Videoklipp fra 11. oktober 2007, vist i de fleste av verdens TV-kanaler:
En klassisk svart London-taxi kommer kjørende. Den stopper, men lar motoren surre og gå. Den bakre passasjerdøra blir åpnet. Til syne kommer en korpulent eldre dame i skjørt og bluse med ullvest over. Rundt halsen et rødt skjerf hengende løst. Hun kryper ut av taxien, noen kommer til og gjør et klønete forsøk på å hjelpe henne. Trygt på bakken bøyer hun seg med langsomme bevegelser inn i bilen, strekker seg etter bæreposene med matvarer. I bakgrunnen, fortsatt i drosjesetet, skimtes en mann med venstre arm i fatle. Den skadde armen er sterk nok til å holde noe som likner en artisjokk. Han nøler med å gå ut, men kommer langsomt etter. De tas imot av fotoapparater og filmkameraer. Det høres ulike stemmer, tilhørende menn. «Vi er her for å filme deg. Har du hørt nyhetene?» Hun svarer svært britisk «no» på spørsmålet. «Du har vunnet nobelprisen i litteratur.» Hun himler med øynene, ser ned i bakken, slenger fra seg handleposen: «Oh, Christ.» Deretter skimtes et skjevt smil for hun svarer på hva hun føler nå: «It's been going on for thirty years and I can't get more excited.»

Nobelprisvinner Doris Lessing virker ikke oppstemt, snarere oppgitt. Mannen som følger i hælene på henne, er sønnen Peter, en høy og kraftig mann med briller. Med et skøyeraktig smil sier han tørt og diskret: «Well, a certain professor must have died.» Ingen ler eller kommenterer det, det er som om han ikke er til stede. Doris sier hun vil over på fortauet, til den hellebelagte gangveien foran sin egen inngangsdør. Hun virker straks mer oppspilt, som om det har gått opp for henne hva som skjer: «I’m trying to think of something suitable to say. You tell me what to say.» Hun ler og smiler, klapper en journalist på skulderen, snur seg før hun når fram til inngangsdøra. Et 24-tall er satt sammen av blå og hvite mosaikkfliser. «I've won all the prices in Europe, every bloody one, so I am delighted to have won the whole lot, it's a royal flush.» Hun forsvinner inn, kommer ut igjen med et glass vann i hånden, har lagt fra seg det røde skjerfet. Hennes forklaring på at nobelkomiteen har valgt henne i år, er at hun snart vil «pop off». «I am 88 and very old for everything, really.» Hun smiler, avløst av en klukkende latter. Hun vedgår at nobelprisen er den mest glamorøse av alle priser, men trekker fram en mer ukjent pris: «I once won a price called the best milkmaid in Norway.» Det høres spontan og høy latter fra journalistene, et helt kor. «Which is really one of the most charming prices I've ever won.» Etter dette setter hun seg ned på trappa for å hvile, som en budeie, bredbeint, som foran et stabbur i Gudbrandsdalen etter en melkerunde i fjøset, det grå håret samlet i en knute i nakken.»

Kilde for bildet: http://www.nytimes.com/2007/10/11/world/11cnd-nobel.html

Omtalen er kopiert fra bloggen min Tones bokmerke

Jeg hadde opprinnelig lånt denne av biblioteket, men nå er den bestilt fra Bokklubben. Makan til bok. Komposisjonen og de vakre illustrasjonene av Lisa Aisato. Denne er like mye en voksenbok som for barn. De som ikke har lest om Astrid Lindgren før vil jeg anta får lyst til å leser mer om henne. Denne tror jeg Astrid Lindgren ville likt hadde hun levd. Link til et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Det kjennes godt å kunne sette trilogien av Vera Henriksen tilbake i bokhyllen og vite at nå har jeg også lest den siste romanen Helgenkongen (1963).

Tidligere har jeg lest og skrevet om:
Vera Henriksen; Sølvhammeren
Vera Henriksen: Jærtegn

Handlingen i Helgenkongen har som bakteppe tiden etter at Olav Haraldsson ble drept i slaget på Stiklestad i 1030 til Kalv Arnesson blir sveket av Harald Sigurdsson (Hardråde), og kommer hjem til Egge og ektefellen Sigrid Toresdatter i en kiste.

Sigrid sliter med sin tro. Hun er lei av at Kong Olav kalles hellig. I Norge hersker Svein, som er sønn av den danske kongen Knut. Det var Alfiva moren til Svein og frillen til Knut som styrer til Svein blir voksen.

«Det hadde ikke vært lenge for folk begynte å klage over danestyret. Alt da Svein ble hyllet på Øyratinget og de nye lovene ble sagt frem, hadde der vært misnøye; bøndene hadde nesten ikke trodd det de hørte. Der ville visst blitt reisning mot kongen med det samme, hadde de bare hatt en til å samle flokken og lede den. For kongen hadde tatt odelen fra dem, slik som ingen hadde klart å gjøre siden Harald Hårfagres tid. Både land og kyst skulle høre kongen til; bøndene måtte gi kongen del av avlingen som om de var årmenn og ikke eiere av egne gårder, og hver fisker måtte gi kongen del av fangsten. Alt som ble funnet i jorden skulle høre kongen til, siden han var den rette jordeieren, og for hvert skip som satte ut, skulle han ha skipsleia.

Det ble klart nå, at kong Knut aldri hadde ment å la Norge være fritt land. Det skulle være et danestyrt lydrike, med lover hardere enn de danske. Og verst av alt var at en danes ed skulle stå mot ti nordmenns.»

Nå begynte folk å angre at de hadde stridt så hardt mot Olav. Det var tegn som gjorde at de trodde at Gud straffet dem for det de hadde gjort. Sigrid hadde ingen forståelse for at de vendte seg mot han i himmelen. Hun nektet å tro på noe av det som ble sagt.

«Men hun sa lite til folk om disse tankene; de så rart på henne om hun talte imot kong Olavs hellighet. Og det hadde vært skumlet nok om at hun, mer enn noen annen, hadde skyld i kongens død. Hun hadde egget både Kalv og Tore Hund, bror sin, mot kongen, sa folk, og de glemte gjerne hvor hissige de selv hadde vært på kamp. Kalv lastet de ikke; de vendte seg til ham med samme troskap som før. For ord var kommet ut om hans ferd til grensetraktene før slaget, selv om ingen hadde det fra Kalvs egen munn.»

Også Kalv tror at Olav var en hellig mann og angrer på det han har gjort.

«Tungsinnet var kommet gradvis over ham etter som snakket om kong Olavs hellighet var blitt mer høylytt. Og Kalv, som alltid før hadde vært så trygg i sin kristentro, var begynt å gruble. Men han grublet ikke slik som Olve hadde gjort, han gjorde ikke noe forsøk på å løse vanskelighetene; han gravde seg bare lenger og lenger ned i dem.

Sigrid hadde gang på gang forsøkt å hjelpe ham og få ham til å bruke hva hun mente var sunt vett. For hun hadde følt at hun måtte ruske ham ut av tungsinnet; hun visste det var hennes skyld at Kalv hadde stått hvor han stod på Stiklestad. Og hun mente Kalv også var klar over dette. Men han nevnte det aldri; ikke engang når han var drukken, hadde han latt henne forstå med så meget som et ord at han holdt det imot henne.»

Når Sigrid forteller Kalv hvem som er faren til datteren Sunniva blir ikke forholdet mellom dem bedre. Kalv tar det veldig tungt og drar på langferd. Det skal gå lang tid før forholdet mellom dem blir bedre.

Uår og strid mellom mennesker som ønsker makt får følger for familien på Egge. Den slu og sleipe Einar Tambarskjelve får etterhvert den kongen Magnus Olavsson til å nære en hevnlyst over drapet på faren. Familien på Egge ser ingen annen løsning enn å flytte til Orknøyene.

«Det var sol over havet.

Det lyste i skumtoppene, blinket så det skar i øynene. Og fra synsrand til synsrand bredte havet seg, blå skumbølge på blå skumbølge. Aldri stille kastet det på seg som et levende vesen; skvalpet, klukket og lo mens det kjærtegnet skipssiden.

Men likevel var der tomhet, som tomheten for jorden steg av hav; den satt som et sug i bringen.

Bare skipene pløyde seg frem, drevet av vind og bølger som var de vrakgods etter en verden som igjen var gått under, sunket i Ragnarok.

Det var første gang Sigrid seilte så langt til havs at hun ikke kunne se land.
Hun hadde vært engstelig da kysten sank i havet bak dem, hadde spurt Kalv om han var sikker på at de kunne finne veien videre. Men han hadde ledd av henne.
Han hadde pekt på solen og forklart.

Og da kvelden kom, og havet under stjernehimmelen virket enda mer uendelig tomt, hadde han pekt på leidarstjernen. Han stod der så trygg at hans trygghet måtte smitte over på henne. Hun begynte å le; at menn seilte etter sol og stjerner hadde hun visst fra barnsben av, det var bare at hun hadde vært landbundet så lenge.

Og senere, da månen kom opp over havet, lyste på de hvite skumtoppene mens morilden flammet om skipet og brant som hvitglødende jern i kjølvannet, stod hun som fjetret.

Øynene fulgte månestripen, sølvglimt på sølvglimt, til syns randen, og hun visste med ett at den var veien til alvelandet; det merkelige landet som menn av og til skimtet når de fór på havet, men som de aldri nådde. Og hun visste hvorfor de som en gang hadde sett det, var trollbundet, hvorfor de siden alltid måtte vende tilbake til havet, aldri gav opp håpet om å finne alvelandet igjen.
Som hun stod der og stirret, kom det, ganske uventet, til henne en følelse av fred.

Og hun syntes det var merkelig.

Hun som hadde forlatt sitt hjem, som for landsforvist på ville havet, følte på en underlig måte at nettopp her var hun hjemme.

Men hun ville ikke grunne på det, lot seg bare fange inn, galdre av runene som månelyset tegnet på bølgene.»

På Orknøyene må de oppholde seg i mange år til Norge har fått en ny konge. Det er med tungt hjerte Sigrid drar tilbake til Egge. Hun må forlate Sunniva og familien hennes. Kongen farer med svik, og får Kalv drept.

Jeg er glad at jeg tok med tid til å lese trilogien av Vera Henriksen. Imponert over hva hun har skapt i romanene. Den inspirerer til å lese mer om den tiden som er bakteppe for romanene. Minst likte jeg Sigrids religiøse grublerier, det kunne gjerne vært mindre av. Aller best er når hun skildrer naturen i sammenheng med hendelsene. Som den de møter på Orknøyene i denne siste romanen Helgenkongen. Nærheten til havet som Sigrid savner fra oppveksten på Bjarkøy.

Omtalen er kopiert fra bloggen min Tones bokmerke

En liten roman både i format og antall sider, men en roman med et stort innhold. Det var umulig for meg ikke å la meg berøre av denne historien. Marceline skriver til sin far som hun hadde et nært forhold til.

«Den gangen i Drancy var du fullt klar over at jeg oppfattet det alvorlige uttrykket dere hadde i ansiktet, du og de andre mennene som sto på den lukkede gårdsplassen og snakket lavmælt sammen, samlet i en felles forutanelse om at togene skulle mot det store øst og de samme landene dere en gang hadde flyktet fra. «Vi skal arbeide når vi kommer dit, og om søndagene kan vi være sammen», sa jeg til deg. Du svarte: « Du kommer kanskje tilbake, for du er ung, jeg kommer ikke tilbake.» Denne profetien ble risset inn i meg, like brutalt og definitivt som fangenummeret 78750 på den venstre underarmen min noen uker senere.»

Det er ikke enkelt å være den som overlever:

«JACQUELINE GIR MEG BLOMSTER hver 10. mai, som om det var fødselsdagen min. Hvert år. Jeg blir veldig rørt av det, vi står hverandre nær, vi er ulike og oppmerksomme overfor hverandre, det er bare oss to igjen. Den 10. mai, det er den datoen da jeg ble befridd av russerne i Theresienstadt. Jeg ble født den dagen. Jeg vet at Jacqueline gjør det for min skyld, men også for sin far.

Min hjemkomst er ensbetydende med ditt fravær. I den grad at jeg har ønsket å utviske den. Forsvinne jeg også. To år etterpå ville jeg kaste meg i Seinen, samme år som Henri giftet seg. Det var like ved Quai Saint-Michel, jeg hadde klatret over brystvernet, jeg skulle til å kaste meg ut da en mann kom og holdt meg tilbake. Senere fikk jeg tuberkulose, jeg ble plassert på et fint sanatorium i Sveits, i Montana. Mor kom og besøkte meg noen ganger. Jeg orket ikke utålmodigheten hennes, hvordan hun forlangte at jeg skulle ha det godt og glemme. Jeg var så tung. Jeg gjorde et nytt forsøk på å dø.

I konsentrasjonsleiren gjorde jeg derimot alt for å holde meg blant de levende. Aldri gi etter for tanken om at døden ga fred. Aldri bli som henne jeg så kaste seg mot det elektriske gjerdet. Hun var ikke den eneste, det ble en alminnelig talemåte, å gå mot gjerdet, dø raskt av elektrisk støt eller en skuddsalve fra maskingeværene i vakttårnet, og deretter falle ned i den dype grøften som var gravd ut rett foran piggtrådgjerdet. Aldri gi opp viljen til å leve, aldri bli som dem som gir opp, som velger likegyldigheten, en langsom adskillelse fra kroppen, en mer gradvis død.»

Marceline er ikke den eneste som savner faren:

«Du skulle ha kommet tilbake. Jeg har alltid tenkt at det ville vært bedre for familien hvis det hadde vært deg i stedet for meg. De trengte en ektemann, en far, mer enn de trengte en søster.

Jeg vet at det er litt merkelig å tenke slik. Men helt siden du kom med den profetien i Drancy, har jeg alltid tenkt på ditt liv opp mot mitt. Og det var det jeg så i øynene til Michel på perrongen hvor han var kommet sammen med onkel Charles for å møte meg. Det var deg han ventet på.»

Romanen har jeg lånt av biblioteket.

Omtalen er fra et innlegg fra bloggen min Tones bokmerke

Jeg liker roen som er over bokprogrammer som Hans Olav Brenner leder; at han tillater seg å tenke før han stiller neste spørsmål, og at han gir intervjuobjektene tid til å snakke ferdig. Derfor kjøpte jeg hans bok Kunsten å snakke sammen og nødvendigheten av å holde kjeft. Utgitt i 2014. Den andre boken Hans Olav Brenner har utgitt. Den første boken Om å skrive har jeg vist til å mange blogginnlegg. Begge bøkene har gjenbruksverdi for meg.

Fra forordet:

«Jeg tror på samtalen. Jeg elsker å prate med folk. Jeg tilber konversasjonskunsten som en lodden husgud. Nei da. Men jeg synes det er forbløffende hvor mye den utretter. Og hvor oppsiktsvekkende nær vi kommer hverandre i våre beste stunder.

Det handler om å lytte nok.

Sånn. Der kom det altså et tips. En regel.

Lytt mer enn du snakker. Og lytt godt. Etter ladete ord, forandringer i toneleie. Etter forholdet mellom det som blir sagt, og det som holdes tilbake. Da vil du få uante mengder i retur. Du kan tillate deg å lene deg tilbake. Samtalen er ikke lenger en kunstform, men et pyramidespill.

Denne boken byr ellers på få universelle lover. Men jeg vil kikke på erfaringene mine. Finne ut hvor mye jeg husker fra ulike samtaler, de fleste profesjonelle og noen private. Og jeg vil prøve ikke å gjøre meg bedre enn jeg var. Være tro mot de banale tankerekker jeg hadde da jeg satt der. Sto og gikk.»

Det først kapitlet, Om balansen mellom å lytte og å snakke, overværer han en samtale mellom to venninner på en kafé. Der kun den ene snakker; den andre slipper ikke til. Han skriver bl a:

«Jeg blir sur på hun som snakker hele tiden. Som ikke oppfatter at rommet konstant er fylt av hennes stemme og historier fra hennes i det store og hele meningsløse liv. At hun ikke bare kjører over venninnen, men at hun også drar alle oss andre med seg i dragsuget. At hun ikke gir oss noe valg.»

Jo takk, jeg vet om minst et lignende tilfelle menneske. Ingen venninne. En person der en kan slippe til med en setning, men der vedkommende hele tiden dreier seg inn på eget liv og problemer. Hyggelig nok. Men himmel og hav, jeg er glad jeg ikke bor i samme hus som vedkommende...

I neste kapittel, Om folk som snakker for mye. Om å miste selv når man spør, forteller han om et møte med forfatteren Redmond O’Hanlon, som har skrevet en bok jeg har lest og skrevet om i innlegget:

Trawler: A Journey Through the North Altlantic av Redmond O'Hanlon

Brenner skriver bl a dette om møtet med forfatteren:

«Jeg spurte: Du lot deg verve til innsats om bord i en tråler langt til havs uten noen form for erfaring ...

Og Redmond svarte. Han snakket og snakket. Og det svimlet nesten for meg. Jeg forsto mindre og mindre av hva han sa, og ante ikke hvor det kunne passe seg å bryte inn eller stille et oppfølgingsspørsmål. På et tidspunkt var jeg i tvil om jeg i det hele tatt kunne engelsk. Jeg tenkte flere ganger: Jobben min er ikke noe yrke. Det trengs ikke en hel mann for å gjøre dette.

Det er dårlig gjort å oute Redmond som et dårlig intervjuobjekt, for det var han trolig ikke, selv om det nok var vanskelig å finne steder å klippe. Han er et av de varmeste menneskene jeg har møtt i profesjonell sammenheng.

Men jeg går likevel inn på det. For jeg husker det så godt. Det var et slags bunnpunkt. For den som spør, ble plutselig bare en humørløs idiot som ikke klarte å høre på den lange og gode historien uten å ødelegge med et pussig malapropos eller liknende. Det sank i meg. Jan merket det nok. Han sier han merker det når jeg er plaget. Når jeg vil avbryte, men ikke finner musikaliteten i det.

Saken er altså at Redmond ikke trengte mer enn ett spørsmål, kanskje bare et stikkord, eller snarere bare en tidtaker som kunne markere start og sluttidspunkt for å snakke, la oss si, ti minutter uavbrutt. Det var nesten ikke mulig å få lurt inn et oppfølgingsspørsmål uten at det ble underlig og Redmond ikke turte annet enn å begynne på nytt. Det var ikke mulig å få til noe som liknet på en samtale.

Jeg tenkte som sagt flere ganger at dette ikke er en jobb jeg kan fortsette med.

Jeg hadde møtt et monologisk menneske.»

Brenner er innom mange temaer og forteller om møter med mange forfattere. Kjerstin Ekmann, Paul Auster, Philip Roth og Joye Carol Oates er noen av forfatterne. Et av temaene er bruk av ordet hvorfor:

«Dette har jeg lært meg: Hvis målet er å få intervjuobjektet til å vise ekte følelser, er ordet hvorfor bensin på bålet. Særlig hvis det repeteres flere ganger på rad. Da vil den du snakker med, fort oppleve at du setter spørsmålstegn ved hennes beveggrunner. Det blir personlig. Det oppfattes som at den som spør, har en agenda. Ordet trenger ikke engang å bli uttalt, det holder at det ligger i underteksten.Det kan hisse opp nesten hvem som helst.»

Noe av det første jeg gjorde som ny programleder i Bokprogrammet, var å stille Erik Fosnes Hansen spørsmålet om hvorfor han ikke hadde klart å skrive en oppfølger til Beretninger om beskyttelse. Selv om han hadde lovet leserne dette. Han hadde til og med skrevet tallet en bakpå boken. Hvorfor kommer det da ingen bok? Har han skrivesperre?

Han gikk med på å snakke om temaet etter en viss innledende motvilje. Og vi satte oss ned på hans hjemmebane, i et møterom hos forlaget Cappelen (som det fortsatt het) i Oslo sentrum. Han visste hva jeg ville spørre om, og tok offensivt styringen på samtalen. Ganske fort gir han meg en tordentale om en spesifikk journalist som ikke klarte å slutte å stille ham spørsmål om hvorfor det ikke kom noen oppfølgerbok. Han forteller om et møte med en uhøflig journalist med dårlig ånde og manglende forståelse for intimsoner, og han gjør det med så dirrende innlevelse at jeg et øyeblikk lurer på om det er meg han snakker om. Som en representant for disse som ikke vet hvor grensen går. Som aldri slutter å spørre. Hvorfor, hvorfor, hvorfor.»

Det var en smakebit av hva boken inneholder. Jeg har notert meg flere bøker av forfattere som er nevnt i boken, og kommer helt sikkert tilbake til boken til Brenner i senere innlegg. Noen tips er det også verdt å ta med seg.

Omtalen er en kopi fra et blogginnlegg på bloggen min Tones bokmerke

Det blir til at jeg plukker med meg bøker med kjente titler, forfattere mv. når jeg er innom biblioteket. Selv om jeg har som mål også å lese mer ukjent litteratur Sist gang jeg var innom tok jeg med meg flere bøker som var ukjente for meg. En av dem er romanen Landet der man aldri dør av Ornela Vorpsi som jeg leste i går. Den er i et lite format, er på 134 sider og utgitt i 2005 og på norsk i 2015. Jeg likte romanen. Veldig bra at forlag velger å ta inn bøker som utenfor "mainstream".

Romanen starter slik:

«Det er landet der man aldri dør. Styrket av endeløse timer til bords, grundig overrislet med druebrennevin, desinfisert av chiliene i de deilige, allstedsnærværende olivenene, blir kroppene våre her så hardføre at de kan motstå alt.

Ryggraden er av jern. Du kan gjøre med den som du vil. Skulle den skades, kan det alltids fikses. For ikke å snakke om hjertet. Du kan proppe det med fett, det kan rammes av infarkt, nekrose eller blodpropp og jeg vet ikke hva, men det banker majestetisk videre.

Vi er i Albania, her mener man alvor.»

Hovedpersonen i romanen er en jente – navnet endres underveis. I første delen av romanen bor hun sammen med den vakre moren, farmor og en tante på den albanske landsbygda under kommunistperioden.

«Men det finnes ting som dette folket er langt mer opptatt av enn døden. En av disse er så godt som midtpunktet i deres eksistens. Jeg overdriver ikke. Det dreier seg om horeri, kvinner som knuller rundt.

Se hvordan dette emnet oppsluker dem, setter hjertene deres i brann (hjerter som rett nok er svært lettantennelige), se hvilke feberfantasier og vanvidd det leder til! Det er det ene, livsviktige spørsmålet som opptar gamle og unge, dannede og udannede, høy og lav.

Det finnes regler som oppstår naturlig i et folks tankegang, som bladene på en plante, så å si. Hos oss hviler disse reglene på en eneste grunntese: En vakker jente er en hore, mens en stygg en - stakkars liten! - er det ikke.

I dette landet må en jente passe nøye på sin «ubesudlede blomst», for mens «en mann vasker seg med et stykke såpe og blir som ny, blir en jente aldri ren, ikke om havet selv vasket henne!»

Hele det enorme havet.

Når mannen var borte, på tjenestereise eller i fengsel, pleide man å si til kona at det ikke ville være dumt om hun fikk sydd seg igjen litt «der nede», slik at hun kunne overbevise ham om at hun hadde ventet på ham og bare ham, og at hans smertelige fravær hadde gjort mellomrommet mellom lårene hennes enda trangere (ektemenn i dette landet har et svært velutviklet sans for privat eiendom).»

Jenta elsker sin mor. Faren har hun et avmålt forhold til. I begynnelsen av historien er han i fengsel, det heter seg at han er politisk fange. Men ingen vet hva han er dømt for – rettsaken ble holdt bak lukkede dører. Etterhvert flytter jenta og moren til mormor og bestefar.

• Vi hadde det virkelig bra da italienerne var her, ikke noe av den fattigdommen vi lever i nå, ah, det var en fin tid! I dag får jeg ikke engang lov til å utøve yrket mitt . ..
• Hvordan kan du si noe sånt, bestefar, så lenge du har lyst, er det klart du kan arbeide, og advokater har man jo alltid bruk for. Gå til rådhuset, krev å få jobben din tilbake, så får du den nok.
• Men jeg er ikke dommer, for pokker, jeg er forsvarsadvokat, og det yrket eksisterer ikke lenger, takket være Kommunistpartiet. Partiet sier at du aldri blir uskyldig dømt, altså trenger du ikke forsvarsadvokat. Partiet forsvarer deg, via dommeren de har utnevnt. Hvilken absurd tid vi lever i ! , så fortsetter han som han pleier å mumle om ting som ikke interesserer meg noe videre...»

Jenta har bøkenes verden å flykte inn i:

«I mellomtiden hadde jeg oppdaget det som skulle gi meg næring. Bøkene. Jeg leste til jeg var utmattet, til øynene gikk i kryss, og noen ganger helt til mamma kom tilbake: Hvis jeg ikke var rask nok til å gjemme vekk boken, ble den tatt, beslaglagt og låst vekk i skapet.

Det var den verste straffen man kunne ilegge meg: Å hindre meg i å lese var å hindre livsstrømmen i meg.»

Jeg likte den knappe stilen i boken. Uten noe språklige fiksfakserier får jeg helt klare bilder av livet til jenta, ulike hendelser og samfunnet hun er en del av. Jeg blir lettere sjokkert over noe, og ler av andre deler av fortellingen. Jeg er enig i en av anmelderne som siteres på bokomslaget:

»Vorpsi spinner sammen gamle landsbyfortellinger, barnslig naivitet og skarp ironi og gir sitt hjemland en god del nådeløse stikk.»

Så enkelt kan en med få ord skape klare bilder, som dette øyeblikksbildet:

«Nattens regn har etterlatt damer i hagen. Naboens katt mjauer, jeg ser speilbildet av snuten dens i sølepytten mens den drikker.»

Utdrag fra et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen på bloggen Tones bokmerke

Jeg forsøkte å lese romanen for en tid tilbake, men fant ikke kjemien med den og leverte boken tilbake til biblioteket etter å ha lest 50 sider. I og med at den er en av tre romaner som er nominert til Bokbloggerprisen 2015, ønsket jeg å gi den et nytt forsøk.

Det gikk bedre denne gangen selv om jeg til tider ble utslitt av å lese om Andreas tanker. Om seg selv og diagnosen som er hans redningsplanke. At samboeren Hanna blir oppgitt og lei over Andreas fokus på seg selv er ikke til undres over. Samtidig og uansett årsak; er det trist å lese om et ungt menneske som er havnet i den situasjonen Andreas er kommet i.
Utdrag fra et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen

En dør blir låst i farmors hus
Det siste vers i siste blues
En rynket utslitt kropp skal gå til hvile for godt
Hun var en fredens enke, pyntet i grått.
Ingenting har hun fått

Verset over er fra Farmors hus – en sang som ble fremført av Unni Wilhelmsen på TV 2. De som har lest romanen Før snøen kommer av Britt Karin Larsen forstår kanskje hvorfor jeg tenkte på sangen etter at jeg hadde lest ferdig romanen. Romanen ble utgitt i 2012, er på 457 sider og jeg har lånt boken av biblioteket.

Å oppsummere leseopplevelsen etter å ha lest romaner i denne serien er vanskelig. Vanskelig fordi det er så mye fint en kan skrive. I bøkene er det så mye fin poesi i språket at det er bare å bøye seg i støvet. I fortellingen kan vi lese om Marit som veve ryer som gjør at folk som kjøper dem opplever at de går på regnbuen. Britt Karin Larsen skriver i regnbuens språk – det er så vakkert og fargerikt. Et eksempel:

«Slik et menneske får flere sider og farger når man blir kjent med det, blir skogen også en annen når man nærmer seg den, da blir det blågrå man så fra avstand lysegrønt, mørkegrønt, okergult, brunt, da får det fjerne nærhet og liv, det knekker i kvister, det tasler i mose og løv, det rører seg under hendene dine av jordas minste skapninger som ikke er redde for mørket når det kommer, så hvorfor skulle du selv være det?»

Privat foto

Et annet eksempel:

«Det tasser av nakne føtter eller føtter i myke neversko på stiene, der folk bærer lauv til dyra eller bark til å blande i mel, eller et kjøkkenbord bundet fast på ryggen, om det er flytting det er snakk om, en kan ikke gå fra kjøkkenbordet. «

Fattigdommen er der hele tiden, og den kan aldri bli vakker. Men den blir ikke beskrevet på en skitten og vulgær måte. De som bodde i Finnskogen var avhengig av naturen. Synes man ikke at skog og trær var et vakkert skue før en begynte å lese bøkene, er det stor sannsynlighet at bøkene åpner øynene. Hvor avhengige fattige mennesker på denne tiden var av naturen blir godt beskrevet i romanene.

Men det er karakterene Britt Karin Larsen har skapt som gir romanene liv. Som vi følger fra de blir født til de dør. Noen forsvinner for en periode for så å komme tilbake. I romanen Før snøen kommer er det et generasjonsskifte.

En av de som forsvinner ut av historien er Noppi-Mattis:

«Mange forstår Noppi-Mattis, som nærmest har bare en jordkoie han kan kalle sin, at han nesten aldri er hjemme, men vandrer mellom torpene og tilbyr sin hjelpende hånd der det trengs. Likevel er det slik at selv han lengter tilbake til det han kaller hjem, især når han har vært hos kvinnfolk med sterke ønsker om å forandre ham, gjøre ham om til en annen.
- Nå må du kaste den gamle frakken din! kan det lyde. - Og se til å få deg en annen hatt!
Han prøver gjerne å ta det med godt humør, først, og kan spøke tilbake at hun for sin del bør få seg en mindre kjeft, men slikt kan kanskje gjøre det enda verre. Så da er det bedre å ta sin hatt som ikke er bra nok og gå, for urettferdig og slem mot kvinnfolk har han aldri vært, og aldri løftet sin hand mot noen av dem, og ikke vil han risikere å bli så irritert at han kunne tenkes å gjøre det heller.»

Her er han på vei gjennom skogen til bryllupet til Lars og Anna:

«Her er så vakkert, en sommerfugl kommer også dansende for å muntre ham opp, men han føler seg ikke bra, han må visst legge seg nedpå litt, han som nesten aldri har lagt seg ned midt på dagen, uten å være full.

Privat foto

Er det nå det skal hende, kanskje? Er det nå det behager den Herre Jomala å la ham få hvile for alltid? Så er det godt at han ikke har noe uoppgjort med noen, og at det siste kvinnfolket som mislikte både hatten og frakken ikke vil savne ham for stort annet enn det han dro til huset som hun kunne drøye melet med. Det gjerdet han skulle ha reparert for henne rakk han ikke å ordne med, men hun finner nok en annen, det er nok av dem som reker rundt og prøver å gjøre seg nyttige, prøver å være en som kvinnfolk får lyst til å være god mot. Hva denne siste angår likte han egentlig katten hennes bedre, den strøk seg mot buksebeina hans og kjeftet aldri.»

Det er endringer på gang. De unge flytter bort. Anna og Lars til Christiania. Daniel emigrerer til Amerika. Det finske språket er på vei til å bli borte. Storkapitalen kjøper opp skogen. Kortsiktige gevinster, og de som solgte skogen ser resultatet: snauhogst. For noen er alkohol et stort problem.

Lina har to store ønsker: å lære seg å lese og å kjøpe en hest til Taneli. Men det er alltid så travelt og så mye å bruke de få slantene de klarer å legge til side på.

«Lina ligger og tenker på dette, at derfor skapte den Herre Jomala ørene, for at en skal bli klokere, og ikke mer underkuet, og for at en skal kunne skille mellom lyder, når de varsler fare, eller bare er til fryd, og likedan mellom menneskers ord, når de er av viktighet eller bare kan glemmes i neste sekund, eller ...»

Neste bok i serien er De synger i lauvet.

Unni Wilhelmsen synger Farmors Hus:

Omtalen er et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Det skjer at jeg både kjøper, selger og gir bort ting gjennom Finn.no. En spesiell erfaring jeg hadde og kom til å tenke på da jeg leste romanen Alt inkludert av Marit Eikemo, var da jeg byttet sofa i stua for en tid tilbake.

Jeg satte inn annonse om at jeg ga bort to stk. sofaer. En dame tok kontakt. Hun fortalte meg at hun var nyskilt. Hun hadde brukket benet. Venninnen som skulle komme og se på dem kunne ikke komme. Jeg insisterte på at hun burde se dem før hun sendte et transportfirma til å hente dem. Men da sa hun at hun hadde dårlig råd og hadde ikke råd til å være kresen. Jeg fikk følelsen av at noe av det hun fortalte meg i beste fall var halvsannheter fordi hun håpet at jeg skulle kjøre møblene til henne. Men der går grensen for meg – etter en uke uten at møblene var hentet sa jeg stopp. De som fikk tilbudet var svært fornøyd.

Hovedpersonen Agnes i romanen Alt inkludert lyver. Etterhvert serverer hun ikke bare en, men flere løgner. Men hun er ikke den eneste som lyver.

Agnes kommer flyttende til en by sammen med datteren Maja som er seks år. Her møter Agnes husverten som hun skal leie leilighet av:

«- Det var noko eg skulle ha sagt.
Men han kom ikkje på det, og eg kunne heller ikkje
hjelpe han med det. Vi stod der og såg i kvar vår retning.
- Når kjem flyttelasset ditt? sa han.
- Eg har ikkje noko flyttelass. Eg har berre dette, sa eg
og peikte mot dei to koffertane.
- Berre det?
Han såg granskande på meg.
- Det er veldig uvanleg at folk ikkje har noko, sa han.
- Dei fleste har nokre møblar med affeksjonsverdi, om
ikkje anna, som dei gjerne vil ha med seg.
- Eg har ikkje noko slikt, sa eg.
- Da har vi eit problem, sa han.
Maja drog meg i armen og spurde om vi ikkje kunne
gå inn snart, ho ville sjå rommet sitt. For første gong
skulle ho få sitt eige rom. Det hadde ho gledd seg til.
- Er du sikker på at eg og du har same problem?
Kanskje nokon klarer seg med mindre enn andre? sa eg
til husverten.
- Om du så hadde vore amish, så er det grenser for
kor lite du kan klare deg med. Leilegheita er tom, sa han.
Dette hadde eg ikkje tolmod til. Eg var varm og
trøytt etter den lange reisa. Eg ville berre inn, sette frå
meg koffertane, ta av meg på beina og sette meg ned i
eit av møblane som naturleg følger ordlyden «delvis
møblert».
- Da må du nesten møblere med noko, sa eg.
Han såg vantru på meg og gjentok: - Da må eg nesten
møblere ... ? Leilegheita er umøblert. Det er vel
ikkje opp til meg å finne ut av korleis du ordnar deg
med møblar.
- Delvis møblert, korrigerte eg. - Den skulle vere
delvis møblert, ifølge annonsen.
- Kva seier du? Nei, da trur eg du har misforstått.
Han såg seg rådvilt rundt og mumla noko, mest til
seg sjølv, verka det som:
- Kan eg ha rykt inn feil annonse?
-Kva?
Han forklarte meg at det kanskje kunne ha skjedd ein
feil. I den gamle annonsen stod det at leilegheita var delvis
møblert, men det var for dei førre leigetakarane,
austeuropeiske bandittar, stakk av med alt inventaret.
Maja gjorde store auge og spurde om det hadde budd
bandittar her, men eg berre hysja på henne, eg ville
høyre om han snart kom opp med ei løysing til oss.»

Etter at Agnes har hvisket til utleier at de ikke kan dra tilbake dit de kom fra, er forslaget hans at hun kan få tilbakebetalt depositumet der og da, og slippe å betale leie for de tre første månedene. De har mye fint på Ikea og Finn.no sier han. Så drar han etter egen fortelling til Mexico der han skal drive forretninger.

«På vegen ut snudde han og kom tilbake. Det var ein
ting til.
- Eg ville ikkje sagt til folk i gata at du kom hit utan
møblar. Ikkje at leilegheita var robba, heller, for den
saks skuld, folk begynner berre å snakke. Kanskje dei
trur du kjem hit som ledd i eit program for vitnevern.
Eller at du har valdsalarm, eller noko.
- Det er vel ikkje mi skuld at leilegheita er tom, sa
eg irritert.
- Nei, men folk vil likevel tenke sitt. Du veit, plutseleg
har det flytta inn ei dame og ei lita jente i nabolaget
med ingenting anna enn to koffertar. Det er jo litt ...
spesielt?
- Folk spør vel ikkje om slikt, sa eg.
Han såg på meg.
- Spør om kva?
- Om eg har valdsalarm?
- Har du det, da?
-Nei!»

I første etasje bor en jusstudent og en litauer. I andre bor medisinstudenter i et kollektiv og på kvisten bor en eldre dame som er forfatter. Etterhvert skal Agnes blir kjent med de andre i huset.

Den første natten sover Agnes og Maja med klærne over og under seg. Så starter søket etter møbler på Finn.no. Rune har en sovesofa fra Ikea som han gir bort. Agnes tar med seg Maja på bussen, og planen er å frakte sofaen tilbake med maxitaxi. Men familiefaren og politimannen Rune foreslår å kjøre dem med sofaen i SUV-en. Etterhvert kommer han også med et sofabord, og han dukker til stadighet opp i leiligheten i uniform.

Romanen omhandler rundt et halvår i livet til Agnes og Maja. Vi får ikke vite noe om livet deres før de flytter inn i kjellerleiligheten. Ingen andre får heller vite noe. Verken de andre leieboerne i hybelhuset, de Agnes møter gjennom Finn.no eller naboene i husene rundt. Når Agnes får spørsmålet om hvorfor de ikke har møbler, serverer hun løgnen at de venter på flyttelasset. Etterhvert økes løgnen med at hun er blitt svindlet av flyttebyrået. Hun får noe kjøkkenutstyr av naboen Frøydis.

Frøydis er den geskjeftige naboen som er ekspert på å bygge nettverk og engasjerer seg i naboområdet. Hun har en datter som skal begynne på skolen sammen med Maja. Maja, som når hun ikke har barn å leke med, spiller Nintendo. Som til stadighet har vondt i magen. Også moren er hensatt til dataspill. Andre leker har Maja ikke. Agnes får etterhvert kjøpt klær til Maja på Finn.no. Avstanden Agnes har til samfunnet blir hun gjort oppmerksom på etterhvert som Maja får venner i nabolaget og på skolen. Ser forskjellen mellom den tilværelsen hun og moren lever under og hvordan andre barn har det.

Jeg likte romanen svært godt. Vanskelig å legge fra seg. En roman jeg kommer til å ha i tankene lenge. Det store spørsmålet er hva som skjer fremover med Agnes og Maja. Det er i utgangspunktet historien om en tragisk tilværelse vi blir fortalt, særlig for Maja. Fattig-Norge i økonomisk målestokk. Agnes er en person jeg til tider kunne bli oppgitt over. Passiviteten. At det er greit delvis å leve på andres almisser. Ikke opp mot hva det påfører Agnes, men Maja. Hvorfor tar hun ikke Maja med til legen når Maja har så ofte vondt i magen. Samtidig virker det om Agnes har ressurser som ligger der, og spørsmålet er hvorfor og hvordan hun er havnet der hun er nå. Er det frivillig eller har det skjedd noe. Uten å vite noe om det er det vanskelig å felle noen «dom» over Agnes.

Men flere av de som bor rundt Agnes er ulykkelige på sin måte. Hvorfor drikker f.eks Frøydis seg sanseløs når hun har anledning til det. Hun som er en aktiv hjemmeværende mor med tre barn. Har en ektemann som tjener nok penger at de har god økonomi. Har et stort nettverk. Lever et liv som er helt motsatt av hvordan Agnes lever sitt. Hva med bloggeren som har sagt opp jobben for å blogge om livet sitt. Og hva er det som gjør at Rune viser slik interesse for Agnes. Mange morsomme scener der noen var tragikomiske.

Omtalen er fra et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Leste romanen på norsk. Helt grei roman, men ikke mer enn det er min leseopplevelse. Traff meg ikke på samme måte som kritikerne. Mer i dette blogginnlegget.

En bok som har stått lenge i bokhylla. Startet på den for noen år siden, men avsluttet etter ca 100 sider da jeg tenkte at jeg måtte lese de første romanene om Harry Hole først. Men slik gikk det ikke. Jeg ble påminnet om romanen da skriveriene om at romanen skal filmes startet, og nå er den lest. For de som liker krim og spenning og ikke har lest noen bøker av Nesbø, om det finnes noen andre enn meg da, så kan romanen anbefales. Link til bloggen min med et lite innlegg om romanen

Utgivelsen av biografien har gått meg "hus forbi". Heldigvis meldte jeg meg på en biografisirkel og da valgte jeg denne på tema "sport". Jeg synes boken var interessant: jeg leste med stor iver om hvordan det er å være proffsyklist. Det kommer helt sikkert til å være mer interessant å se på Tour de France fremover. Link til et blogginnlegg med sitater mv fra boken

Jeg begynte på boken før jul, men så stoppet det seg opp sånn ca midt i. Det ble for brutalt å lese samtidig med de debattene mv som florerte om flyktninger fra Syria. Særlig i det modus jeg kom inn i da jula startet.

Å lese boken er som å komme fra en tilstand der en har «sett» krigen fra et fugleperspektiv til å lande midt i helvete som denne krigen er. Når det ble for mye for meg å lese om, hvordan er det da for sivilbefolkningen. De som ikke har muligheter til å flykte. Jeg begynte på den om igjen i januar, og denne gangen hadde jeg Google Maps oppe imens jeg leste slik at jeg kunne se hvor forfatteren beveget seg under de tre reisene hun var i Syria og det hun opplevde ble nedtegnet i dagboken.

For meg er boken nedtegnelser fra en slagmark som er så fjernt fra det livet vi lever i Norge som det kan få bli. Når jeg hører om bombing i Syria etter at jeg begynte å lese boken tenker jeg: hva er igjen å bombe? Hvorfor lese dystopier når man kan lese en slik bok.

Utdrag fra et innlegg jeg skrev om boken - link tl blogginnlegget

En god roman, særlig med tanke på at dette er en debutroman, er min oppsummering etter å ha lest den. Vanskelig å legge fra seg. Flere temaer som engasjerte. Link til et innlegg jeg skrev etter å ha lest romanen

1913 av Florian Illies, utgitt i 2012 og på norsk i 2013 omtales slik av det norske forlaget Cappelen Damm:

«1913 var året da alt syntes mulig, det var århundrets sommer. Proust er på sporet av den tapte tid, Rilke skåler med Freud, Kafka forelsker seg, Louis Armstrong lærer seg å spille trompet, en ung syerske ved navn Coco Chanel åpner sin første butikk, og i München selger maleren Adolf Hitler sine bybilder.»

Men verden var på randen av krig, og for kunstnerne var uskylden allerede tapt.»

Helt ukjent bok for meg før jeg fikk den i gave. Forfatteren går gjennom året 1913 måned for måned og skriver om ulike hendelser dette året. Før hver måned oppsummerer han - for januar slik:

«Hitler og Stalin møtes på spasertur i slottsparken
Schönbrunn, Thomas Mann blir nesten halt ut av skapet,
Franz Kafka holder på å bli gal av kjærlighet. En katt
sniker seg opp i Sigmund Freuds sofa. Det er fryktelig
kaldt, snøen knirker under skoene. Else Lasker-Schuler
er lutfattig og forelsket i Gottfried Benn, hun får et
hestepostkort av Franz Marc og kaller Gabriele Münter
for et null. Ernst Ludwig Kirchner tegner kokottene
på Potsdamer Platz. Verdens første loop flys med et
kampfly. Men ingenting hjelper: Oswald Spengler
jobber alt med boken Der Untergang des Abendlandes.»

Det er ulik lengde på det han skriver om hver enkelt hendelse mv. F eks om Kafka:

«Nå nettopp lød midnattssalutten. Skrik i gaten og på broen. Klokkeslag og kiming.» Fra Praha rapporterer: dr. Franz Kafka, funksjonær i Arbeidernes ulykkesforsikring for kongeriket Böhmen. Hans publikum befinner seg langt borte, i Berlin, i en leilighet i Immanuelkirchstrasse 29. Det består av bare en person, men hun betyr alt for ham: Felice Bauer, tjuefem år gammel, litt blond, litt knoklete, litt hengslete, stenograf i firmaet Carl Lindström AG. De var så vidt blitt kjent i august året for; det regnet i strie strømmer, hun ble våt på bena, han fikk snart kalde føtter. Siden har de skrevet til hverandre om natten når familiene sover, høyt tempererte, fortryllende, underlige, foruroligende brev. Og gjerne ett om ettermiddagen også. En gang Felice ikke lot høre fra seg på noen dager, begynte han fortvilt å skrive på «Forvandlingen» etter å ha våknet av en urolig drøm. Han hadde fortalt henne om novellen, den var blitt ferdig like for jul (nå lå den i skrivepulten hans og ble varmet av de to fotografiene av Felice som hun selv hadde sendt ham). Men det var først med dette nyttårsbrevet hun forsto hvor lett hennes elskede Franz selv kunne forvandle seg til et uhyggelig mysterium. Helt ut av det blå spør han om hun ville gitt ham et hardt rapp med paraplyen hvis han bare var blitt liggende i sengen dersom de hadde avtalt å møtes i Frankfurt am Main for å gå på teater etter en utstilling. Slik spør Kafka innledningsvis med en trippel kondisjonalis. Det kan virke harmløst, han hyller deres gjensidige kjærlighet, han drømmer om at Felices og hans egen hand er uløselig knyttet sammen, men så fortsetter han: «Det kan jo tenkes at et par engang har blitt ført til skafottet bundet sammen på dette viset». For en bedårende tanke å dele med sin utkårede i et brev. De har ikke engang kysset, men mannen fantaserer alt om å gå til skafottet med henne. Kafka selv virker et lite øyeblikk forskrekket over det som kom er ut av ham: «Men hva er det jeg tenker på?» skriver han. Forklaringen er enkel: «Det er 13-tallet i det nye året som gjør det.» Slik begynner 1913 i verdenslitteraturen: med en voldsfantasi.»

Jeg har lest og skrevet om en biografi om Kafka, derfor er hans forelskelse kjent for meg. Men alltid fint å få hans liv beskrevet av ulike forfattere.

Om tyveriet av Mona Lisa:

«En savnetmelding. Den savnede er: Leonardos Mona Lisa. Hun var blitt stjålet fra Louvre i 1911, og man står fortsatt uten hete spor. Politiet i Paris avhører Pablo Picasso, men han har alibi og får lov til å dra hjem. Sørgende franskmenn legger ned blomster foran den tomme veggen.»

Utdrag av det han skriver om der Stalin ankommer Wien;

«En av de første dagene i januar, vi vet ikke akkurat hvilken, ankommer en noe uflidd trettifire år gammel russer Wiens Nordbahnhof med toget fra Krakow. Det snør kraftig. Han halter. Han har ennå ikke vasket håret dette året, den bustete barten, som brer seg ut under nesen hans lik et frodig buskas, greier ikke å skjule kopparrene i ansiktet. Han går med sko av det slaget russiske bønder bruker og bærer på en tung koffert. Straks toget er fremme, går han på trikken til Hietzing...»

Noe av det første han skriver om Thomas Mann:

«Thomas Mann gjør sin entré. Tidlig om morgenen 3. januar går han på toget i München. Han leser noen brev og aviser, ser ut på de snødekte åsene i Thüringer Wald. Men det er så altfor varmt i kupeen, og han dupper av stadighet mens han bekymret tenker på sin Katia, som har reist på nok en kur i fjellet. Da han besøkte henne i Davos sommeren i Davos, fikk han plutselig, mens han satt på legens venterom, ideen til en storslått fortelling. Men nå virker sanatoriumsfortellingen meningsløs, for verdensfjern. Vel, vel. Om et par uker skulle i hvert fall hans nye bok Døden i Venedig komme ut...»

Florian Illies skriver om kunstnere, forfattere, kjente personer, hendelser, bøker, mv, - noen kjente for meg, men mange ukjente. Fra Kafka som var engstelig å nærme seg kvinner til de som hadde elskere og elskerinner i fleng. Fra interessant for meg å lese om, til noe som er helt uinteressant. En bok man med fordel kan lese flere ganger. Tar man seg tid til å søker opp ukjente kunstnere på Internett, vil utbyttet bli større. 247 sider er boken på. Absolutt en leseverdig bok som utvider "horisonten".

En av kunstnerne han omtaler er Franz Marc – her er hans Tårnet av blå hester som er omtalt flere ganger - en maler som var ukjent for meg før jeg leste boken:

Omtalen har jeg kopiert fra bloggen min Tones bokmerke