Jeg er i utgangspunktet skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet: det har en tendens til å skape store forventninger som ikke alltid innfrir. Det hadde jeg ingen grunn til med denne: jeg likte romanen veldig godt. Temaet i romanen er så interessant og viktig at den alene bør leses av den grunn.Spennende å følge med hva som skjer når denne som er solgt til mange land oversettes. Jeg krysser fingrene for romanen, forfatteren og tema. Link til et innlegg om boken på bokbloggen min.

Jeg vinglet en del om jeg skulle lese denne. Tenkte kanskje at det var en høy kjendisfaktor som gjorde til at den har fått, ikke mye, men en del oppmerksomhet. Men nå er den lest, og jeg angret ikke. Lettlest, morsom, med et alvor i bunn. Link til bokbloggen der jeg skrev et innlegg etter å ha lest boken

Hedda med bokbloggen Boktanker inviterte til Bokhyllelesing 2016 i dette innlegget. Et opplegg som jeg har meldt meg på. Jeg fant ikke bøker i alle kategorier, og her i dette innlegget har Hedda skrevet om hvem som har meldt seg på og med hvilke bøker.

Første runde er ei bok med rødt omslag. Den første uleste jeg kom på i bokhylla med rødt omslag var Det røde rommet av August Strindberg. Jeg hadde glemt at jeg eide et eksemplar. Min utgave er fra 1997 og er på 284 sider inkl. etterord.

Jeg vet hvem August Strindberg var. Men kan for lite om han – det savnet jeg da jeg leste denne romanen Jeg har lest om han i biografier om Ibsen og Munch. Ibsen var han i konflikt og konkurrerte med. Munch hadde han et bedre forhold til. I biografien om Munch som jeg skrev om i innlegget:

Biografi: Edvard Munch - Nærbilde av et geni - av Rolf E. Stenersen

står det følgende i tilknytning til bildet nedenfor:

«Strindbergs portrett er malt i nyanser av blått, som er typisk for Munchs stil på begynnelsen av 1890 tallet. Maleren var sammen med Strindberg både i Berlin og Paris i dette tiåret. Dette portrettet ble malt rett etter de to ble kjent i den tyske hovedstaden. Forholdet mellom Munch og Strindberg kunne være turbulent, men likevel mener Stenersen at dette portrettet tydelig viser at «Munch skjønte at Strindberg var en stor dikter».»

I et innslag på NRK Radio ble det snakket om Strindbeg i forbindelse med at Hålogaland Teater har satt opp Strindbergs Frøken Julie. Stykket hadde premiere 14. januar. Det ble der sagt at Strindberg er relativt lite kjent i Norge sammelignet med den posisjon han har i Sverige.

På Wikipedia er artikkelen om Strindberg innledet med:

«Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker, han regnes også som en av grunnleggerne av det moderne teater. I rundt 40 år var Strindberg en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Han var stadig omdiskutert og ofte involvert i personlige konflikter. Hans litterære produksjon inneholder et antall romaner, noveller og drama som regnes som klassikere innen svensk litteratur.»

Romanen som jeg har lest, Røda rummet, ble utgitt i 1879 og var Strindbergs gjennombrudd. Jeg fant en god oppsummering av romanen her hos Norli og den er:

«Denne utviklingsromanen tar for seg et år i den unge dikteren Arvid Falks liv. Falk beveger seg i en serie tablåer som gir leseren et historisk bilde av Sverige omkring 1870. Som tidsbilde gir romanen interiører fra hjem og kro, forlag og parlament, teater- og bohemmiljø. Romanen er en satire over det borgerlige samfunn.»

Romanen er delt opp i kapitler med overskrifter, og det første kapitlet er Stockholm i et fugleperspektiv. Det er i begynnelsen av mai på Mosebacke i Stockholm:

«Imidlertid fortsatte kjøkkenpiken sitt arbeid med innervinduene, og i løpet av noen minutter var døren fra spisesalen til verandaen blitt åpnet, og ut i haven trådte en ung herre, enkelt, men fint kledd. Ansiktet oppviste ikke noe uvanlig, men det lå en sorg og en uro i hans øyekast, som riktignok forsvant da han, vel ute av den trange salen, ble møtt av den åpne horisonten. Han snudde seg mot vindsiden, kneppet opp jakken og tok noen dype åndedrag, som så ut til å lette hans brystkasse og sinn. Så begynte han å vandre frem og tilbake langs rekkverket som skiller haven fra skråningene ned mot sjøen.»

Det er Arvid Falk som venter på Herr Struve:

«Fra verandaen kom en liten mann med store bakkenbarter og briller mot ham, briller syntes bedre egnet til å beskytte mot blikk utenfra enn til å se ut gjennom, en infam munn, som alltid antok et vennlig, t i l og med godmodig uttrykk, en medtatt hatt, pen frakk med defekte knapper, bukser heist på halv stang, et ganglag som både antydet sikkerhet og skyhet. Av hans svevende ytre var det umulig å bestemme samfunnsklasse eller alder. Han kunne like gjerne bli tatt for å være håndverker som embedsmann, og han så ut til å være mellom 29 og 45 år. Nå syntes han imidlertid å være smigret av snart å befinne seg i selskap med den person han gikk i møte, for han hevet sin sammensunkne hatt usedvanlig høyt og iførte seg sitt aller godmodigste smil.»

Struve, som er medarbeider i den frisinnede avisen Rødkluten, titulerer Falk som sorenskriver, noe Falk ber han ikke gjøre fordi stillingen er ekstraordinær notar. Struve hadde ventet seg at møtet skulle være et lite toddylag. Men det er noe helt annet Falk vil snakke med han om – møtet gjelder Falks fremtid. Falk forteller Struve at han har forlatt sin embetsmannsgjerning og akter å bli litterat. Han gir Struve et interiør fra ett av hans embetsverk: Kollegiet for Utbetaling av Embetsmennenes Lønninger - Falk i samtale med vaktmesteren der dette kollegiet holder til:

«Etter at jeg imidlertid hadde forklart at min hensikt var å ta embedsrommene i besiktigelse, for derved å få et begrep om arbeidsfordelingen i et så betydningsfullt og omfattende embedsverk, fikk jeg den yngste av de to til å følge meg. Det var et storslagent syn som møtte meg da han slo opp døren og en suite av seksten værelser, større og mindre, lå fremfor meg. Her måtte det vel finnes arbeid, tenkte jeg, og følte at jeg hadde fatt en god ide. Lyden av seksten kakkelovner med sprakende bjørkeved representerte et behagelig avbrudd i stedets ødslighet.
Struve, som hadde lyttet stadig mer oppmerksomt, fant nå frem en blyant mellom tøyet og foret i vesten, og skrev 16 på sin venstre mansjett.
- «Her er de ekstraordinæres rom», opplyste vaktmesteren.
- «Jaså! Er det mange ekstra her i embedsverket?» spurte jeg.
- «Åja, det er da mange nok.»
- «Hva gjør de for noe, da?»
- «De skriver jo litt, da . . . » - Og han sa samtidig så fortrolig ut at jeg syntes det var på tide å avbryte ham. Etter at vi hadde vandret gjennom kopistenes, notarenes, kansellistenes, revisorens og revisjonssekretærens, kontrollørens og kontrollørsekretærens, embedsadvokatens, bokholderens, arkivarens og bibliotekarens, kontorsjefens, kassererens, ombudsmannens, førstenotarens, protokollsekretærens, aktuarens, registratorens, ekspedisjonssekrertærens, byråsjefens og ekspedisjonssjefens rom, stanset vi omsider ved en dør, der det sto skrevet med forgylte bokstaver: President. Jeg ville åpne doren og stige inn, men ble på ærbødig vis hindret av vaktmesteren, som med dyp bekymring grep meg i armen og hvisket et «hysj»! - «Sover han?» kunne jeg, med tanke på en gammel historie, ikke unngå å spørre. «For Guds skyld, si ingenting; her får ingen komme inn før presidenten ringer.» - «Ringer presidenten ofte da?» - «Nei, ikke har jeg hørt ham ringe på det året jeg har vært her.» - Vi syntes igjen å komme inn på det fortrolige område, så jeg avbrøt.»

NRK serien Etaten dukket opp i tankene mine når jeg leste hans beskrivelse. Tenker at Strindberg hadde hatt noe å skrive om hadde han levd i Norge i dag – f eks om byråkratiet som vokser rundt regjeringen. Både Jens og Erna har økt antallet byråkrater de omgir seg med.

Vel, Struve har etter det Falk forteller fått noe å skrive om og går hjem til sitt kvistkammer:

«Dette gjorde unge Falk, men gamle Struve som samme dag hadde trådt inn i den konservative avisen Gråfrakken, etter å ha fått avskjed fra Rødkluten, gikk hjem og skrev en korrespondentartikkel til den tvilsomme Folkets Fane, «Om kollegiet for Utbetaling av Embedsmennenes Lønninger», en artikkel på 4 spalter à 5 kroner spalten.»

Men før de går hver til sitt sier Struve til Falk:

«Kjære venn, du har ikke lært deg livets kunst ennå; du skaI få se hvor vanskelig det er å skaffe seg et levebrød, og siden hvordan det blir hovedsaken i livet. Man arbeider for å få brød og man spiser sitt brød for å kunne arbeide for mere brød, for å kunne arbeide! Tro meg, jeg har kone og barn og jeg vet hva det vil si. Man må tilpasse seg forholdene, ser du. Man må tilpasse seg! Og du vet ikke hvordan litteratens stilling er. Litteraten står utenfor samfunnet!»

Er det noe Struve kan, så er det «å snu kappen etter vinden». Det er ikke Falks styrke eller svakhet alt etter som man ser det. Vi følger Falk, hans familie og bekjente, gamle og nye, gjennom et år. Falk har en bror, lerretshandler Carl Nicolaus Falk. Når Falk i kapittel to kommer til broren og spør om det kan være slik at han har penger til gode etter foreldrene som de arvet, viser broren han et dokument som viser at Falk har skrevet under på at han fått utbetalt sin arv. I tillegg skjeller broren ut Falk, sier han er uærlig og en skurk. Falk tør ikke ta til motmæle, han har en unnvikende personlighet. Brødrene er motsatser. Falk er opptatt av og setter pris på det sannferdige. Broren kan gjøre det meste for penger. Falk går videre og kommer til Lille-Jans der han treffer på kunstnere som ikke har slått gjennom, og som lever fra hånd til munn. Slik Falk kommer til å gjøre dette året der han forsøker seg som litterat. Og blir vitne til løgn og bedrag i alle lag i samfunnet, men mest i borgerskapet.

Min erfaring med gamle bøker de siste årene har gjort meg skeptisk til å lese klassikere. En del har jeg opplevd som litt utdaterte. Gammelmodige. Romanen jeg nå har lest var grei å komme gjennom. Lettlest. Greit å ha lest den i og med at den står i bokhylla. Nå har jeg lest en del historiske bøker, både faktabøker og romaner som gir et tidsbilde av den tiden Strindberg skriver om i sin samfunnskritiske roman. Tv serier og faktaprogram. Jeg er ikke alltid like sikker hvor Strindberg vil ha meg som leser. Hva som er budskapet i romanen. Hvor Falk, som etter det jeg har forstått speiler Strindberg, vil. Ting blir veldig satt på spissen. Fantes det bare skurker i borgerskapet den tiden er en tanke som slår meg. Det er en oppfatning om at Strindberg hatet kvinner. Kvinner har liten plass i romanen, enten er de horer eller rikmannsfruer som er slike som vi i dag kaller «It» og «Wannabes» Men det skal Strindberg ha, å beskrive karakterene slik at de ble levende. Jeg synes også miljøskildringene var gode. Et tablå er; «Levende bilde, gjengivelse av malerier eller av historiske og poetiske scener ved levende figurer. Slik opplever jeg romanen, som scener på et teater.

Mange har skrevet om denne romanen og lagt dette ut på Internett. Disse innleggene anbefaler jeg dersom en vil ha en dypere analyse av romanen. Jeg har brukt det meste av den tida jeg hadde til rådighet til å lese bøker denne uka til å lese Det røde rommet. Det er mange bøker som venter på å bli lest. Som jeg gleder meg til å lese. Jeg tenker det holder nå.

Det som kunne vært interessant, er å lese en biografi om Strindberg. Særlig fordi Arvid Falk i artikler mv om romanen beskrives å være Strindbergs alter ego. Noen ganger har jeg opplevd at jeg har forstått forfatterens bøker bedre ved å lese biografier. Var Strindberg f. eks så rebelsk slik jeg oppfatter han etter å ha lest biografiene om Ibsen og Munch er noe av det jeg kunne tenkt meg å få svar på. Jeg har f eks lest flere biografier om Sigrid Undset, og det har vært en fordel når jeg har lest hennes romaner, noen flere ganger.

Omtalen er et blogginnlegg, her er link til innlegget med bilder mv.

Selv om det er dramatiske hendelser som blir fortalt i bøkene om folket på Finnskogen, opplever jeg en ro og verdighet i fortellingene til Britt Karin Larsen. Fortellingene får meg til å tenke på den roen som et snøfall kan gi. Anne Grete Preus synger i Når himmelen faller ned:

Alt går litt langsommere her på jorden

når hele himmelen faller ned, når hele himmelen faller ned.

Det gikk langsommere for mennesker som levde på Finnskogen for over hundre år siden. Men det var en kamp for å overleve – det var ingen idyll for de fleste i Norge på den tiden. Skogfinnene var de fattigste av de fattige. Men Britt Karin Larsen får frem at det fantes en verdighet i fattigdommen. Selv om ingen vil tilbake til den tiden, tror jeg vi har mistet noe viktig på veien inn i det rike Norge. Blant annet det å spille på lag med naturen. Det synes jeg hun får frem på en utrolig fin måte uten at hun romantiserer tilværelsen deres.

Utdrag fra min omtale på bloggen Tones bokmerke

Det er ikke enkelt å ta inn over seg alt nyhetssendingene bombarderer oss med. Kontrastene mot det fredelige samfunnet Norge er enorme. Det er enklest å ta få nyhetene ved å lese aviser. I små porsjoner.

Men, jeg har en her i huset som er opptatt av nyhetssendinger på TV. Derfor er det ikke så enkelt alltid å skjerme seg fra journalistenes krisereportasjer om stort og smått.

Jeg funnet ut at Ludvig og jeg har noe til felles ved å lese Kjell Aukrusts «samlede verker». I boken Ludvig er den siste historien En engstelig sjel.

Solan er også opptatt av verdensutviklingen på Dagsrevyen.

«Epleskrotter, rundspist helt inn til kjernehuset ligger fraseg-slengt på bord og krakker.
Nytter itte å konsentrere seg om tv-skjermen når'n Ludvig spiser Åkerø og Gravensten. Knasking, sukk og høyrøstet smatting er irritasjonsmomenter for en «sykmeldt» Solan Gundersen som følger verdensutviklingen på Dagsrevyen. Her kan en interessert seer få innføring i krig, tortur, flykapring, voldtekt og gode tips om narkotika, bruk av sprøyter og sniffing med lynol.

Etter Kveldsnytt kryper Solan og Ludvig til sengs, med Gundersen innerst attme framskapet. De sovner inn med jordskjelv, henrettelser og voldtekt på netthinnen.

Etter slike rystende opplevelser kan selv en garvet Solan Gundersen bråvåkne å slå vilt rundt seg på måfå, for deretter å døse innatt med refleksspark i filtladdene.

Og Ludvig som ligger utsatt til ytterst — han har uroen i seg slik at han knapt finner go'stillingen sin når han skal sovne inn for natta. Ja så redd har han vært etter disse Dagsnytt- sendingene, at han måtte ligge å trøste seg sjøl til han sovnet.»

Link til et innlegg på bloggen Tones bokmerke

Helt overraskende fikk jeg boken i julepresang. Det var egentlig hans bok Høsten jeg skulle lese , som jeg har lånt av biblioteket. Men sånn ble det ikke. Kanskje jeg leverer den tilbake og kjøper den - noen bøker er greie å eie. ( Det rimte!) Absolutt lesverdig, selv om ikke alle teksten var like interessante for meg. En bok jeg kan ta frem igjen og lese i. Link til et blogginnlegg om boken

Har avsluttet min første bok i 2016 - inspirerende. Mange gode tips. Link til blogginnlegg om boken mv

Leste boken på norsk. Jeg lånte den først av biblioteket. Men etter å ha lest noen sider kjøpte jeg den. Det er den første boken jeg har lest av den amerikanske forfatteren som har bodd mesteparten av livet i England. Det blir ikke den siste – jeg ble veldig begeistret av denne innholdsrike boken. Men ikke minst at han har humoren som jeg synes for mange forfattere som skriver faktabøker mangler. Som gjør at temaene de skriver om blir unødvendig kjedelige og oppramsende fakta

Det er sitt eget hus, en tidligere prestegård i England, nærmere bestemt i Nordfolk, som er utgangspunkt for denne boken. Han tar oss gjennom historien ved å bevege seg fra rom til rom i huset. Men først skriver han om året prestegården ble bygd, 1851, det året verdensutstillingen i London ble arrangert, og byggingen av Crystal Palace i Hyde Park. Det var sjefsgartneren ved Chatsworth House, Joseph Paxton, som var arkitekten bak det usedvanlige byggverket. Og det er det som er gjennomgående og begeistrer meg, hvor iderike mange mennesker var på denne tiden. Kjenner at jeg får energi av å lese om alt de utviklet og fant opp. Idag virker det som om de fleste mennesker trives best i stadiet at de skal nyte. Jakten på lykken. Som er en kortvarig affære. Men kanskje det er fordi det er det media skriver om – det har ikke nyhetens interesse at man skriver f.eks om forskning og utvikling. Om oppfinnsomme mennesker med fremdrift.

I samme kapittel skriver han om prestene som i denne perioden var rike og drev mest alt annet enn å være prester. Inntektene de hadde kom ikke fra Kirken, men fra leieinntekter og tiende. Det var ikke krav at man var ordinert til prest for å få en stilling i kirken.

«For landsens prester var pliktene svært løst definert. Fromhet var ikke noe absolutt krav, det var ikke engang forventet. For å bli ordinert som prest i den anglikanske kirken krevdes universitetsutdannelse, men de fleste prester hadde studert klassisk språk og litteratur, ikke teologi, og hadde dermed heller ingen opplæring i å holde prekener, gi åndelig veiledning og trøst eller på annen måte opptre som gode kristne. Mange gadd ikke engang skrive prekener, de kjøpte bare en stor bok med ferdigskrevne prekener og leste opp en hver uke.
Selv om det ikke var tenkt sånn, ble resultatet at det oppsto en klasse med velutdannede, velstående mennesker som hadde massevis av tid til overs. Følgelig begynte mange av dem å sysle med underlige ting. Aldri før hadde en gruppe mennesker drevet med et så variert utvalg fortjenestefulle sysler, som de på ingen måte var ansatt å drive med.«

Forfatteren gir oss eksempler. En prest hadde dårlig fremmøte til gudstjenestene og bygde om halve kirken til hønsehus. Han ble også en selvlært autoritet innen språkvitenskap og utga verdens første ordbok i islandsk. En annen prest oppfant vevemaskinen som la grunnlaget for den industrielle revolusjonen.

I neste kapittel, Stedet, skriver han om den dyktige, men noe underlige professoren Vere Gordon Childe som ble ekspert på tidligere folkegruppers liv og levnet. Her gir han plass til en humoristisk faktaopplysning:

«Han var langt fra den fødte praktiske arkeolog, for å si det mildt. En kollega, Stuart Piggott, noterte seg nesten himmelfallen Childes «manglende evne til å forstå arkeologiske funn i felten, og metodene for å ta vare på, gjenkjenne og tolke dem». Nesten alle de mange bøkene han skrev, var basert på lesning mer enn på praktisk erfaring. Og de mange språkene han behersket, kunne han bare delvis. Han kunne lese dem uten problemer, men hadde sin helt egen uttale, som ingen som faktisk snakket språket, forsto. En gang han var i Norge og ville gjøre inntrykk på kolleger, skulle han bestille bringebær, men fikk servert tolv øl.»
'
I kapitlet Hallen skriver han om alle de enorme husene, herregårdene og slottene som ble bygd. Et av husene han er innom er Lanhydrock House i Cornwall som jeg besøkte i 2010 - helt utrolig fint sted både utvendig og innvendig - privat foto:

En av dem som bygde i stor stil var Henrik VIII. Hans datter Elizabeth I fant at det var billigere å reise på besøk til andre, og la dem ta regningene ved reisene sine.
«Kongeferder ble nesten alltid hilst med en blanding av begeistring og nervøsitet av dem monarken ville besøke. På den ene siden bød de på en glimrende anledning til begunstigelse og sosialt avansement, men på den andre siden var de forferdelig kostbare. Den kongelige husholdningen talte opptil 1500 mennesker, og en god del av dem - 150 eller så i Elizabeth Is tilfelle - deltok i det kongelige reisefølget under hennes årlige ferder. Vertskapet der hun kom, måtte ikke bare bruke uhyrlige summer på å bespise, innlosjere og underholde en hær av bortskjemte og privilegerte mennesker, de måtte også regne med en god del nasking og skader på hus og eiendom, foruten enkelte mindre helsebringende overraskelser. Da hoffet til kong Charles II forlot Oxford omtrent i 1660, klaget en av dem, som var igjen med forståelig sjokk og vantro over de kongelige gjestene hadde etterlatt «sine ekskrementer i alle kroker, i skorsteiner, arbeidsværelser, kullhus og kjellere.»»

I kapitlet Kjøkkenet skriver han om den populære kokeboken til Elizabeth Beeton:

«Beeton gjorde det klart fra første side at det å drive en husholdning var en alvorlig og humørløs affære. «Som med hærens øverstkommanderende eller en bedriftsleder, slik er det også med husets frue,» erklærte hun. Bare noen linjer før hadde hun hyllet sitt eget uselviske heltemot: «Jeg må åpenhjertig innrømme at hvis jeg hadde visst på forhånd at denne boken ville koste meg så mye arbeid, hadde jeg ikke vært så modig å gå i gang med den,» skrev hun, og ga leseren en følelse av mismot og skyld.

Tittelen til tross feier Book of Household Management gjennom sitt angivelige emne på bare 23 sider. De øvrige nesten 900 sidene er viet matlaging. Men enda så mye hun skriver om det som foregikk i kjøkkenet, var ikke Beeton så veldig begeistret for matlaging, og hun holdt seg så vidt mulig unna sitt eget kjøkken. Man behøver ikke lese mye av oppskriftene for man aner at det er slik – for eksempel når hun påstår at pasta skal kokes i en time og tre kvarter. I likhet med så mange av sine landsmenn og sin generasjon var hun dypt mistenksom overfor alt eksotisk. Det er bare «de som ikke har fordommer mot terpentin» som liker mango, skrev hun. Hummer syntes hun var «heller ufordøyelig» og «ikke så næringsrik som den antas å være». Hvitløk var «motbydelig». Poteter var «mistenkelige; mange av dem er narkotiske, og mange er skadelige». Ost mente hun bare egnet seg for stillesittende personer - hun sier ikke hvorfor - og da bare «i meget små mengder». Særlig måtte man unngå skimmelost, siden dette var soppvekst. «Generelt», tilføyde hun en smule tvetydig, «er ting i forråtnelse ikke sunt å spise, ett sted må grensen gå». Verst av alt var tomat: «Hele planten har en ubehagelig lukt, og når saften varmes opp, gir den fra seg en damp så mektig at den kan forårsake svimmelhet og oppkast.»

Vel, vel – verden er gått videre kan man si. Ihvertfall på kostholdsområdet.

Slik beveger Bill Bryson seg fra rom til rom og ulike temaer. Imponerende hvor mange temaer han er innom. Hvor mange interessante mennesker han er innom. Mange glemt for ettertiden selv om de har bidratt til velstanden vi kan meske oss med i dag. Som var få forunt i 1851, det året prestegården ble ferdigbygd. En av de beste faktabøkene jeg har lest. Lærerik, interessant og krydret med lun humor. En bok som har fått gode kritikker. Noe hadde jeg lest om før, men det meste var ukjent. Jeg leser gjerne flere slike bøker – skrevet av Bill Bryson eller andre.

De jeg ikke var klar over at den som har bygd det indre skjelettet til Frihetsstatuen, var samme mann som tilskriver Eiffeltårnet: Alexandre Gustave Boenichausen-Eiffel. Private bilder fra sommeren 2013 og 2014:

Omtalen er hentet fra bloggen min: tones bokmerke

Med en viss lettelse kan jeg skrive at jeg har lest romanen. Selv om jeg ikke angrer at den ble kjøpt eller lest. Det var et must etter å ha kjøpt og lest de fem andre i serien. Og det skal innrømmes, det var ca 300 sider i den jeg ikke har lest. Link til et kort innlegg på bloggen

Fryktet at romanen skulle bli for trist og alvorlig. Det ble det ikke - heldigvis. Mye er åpent i denne romanen. det liker jeg. Link til et kort-kort blogginnlegg om romanen.

Leste denne på norsk, utgitt av forlaget Press. En av de beste romanene jeg har lest i år. Den har fått meg til å tenke, til å le, jeg har innimellom vært trist, oppgitt – ja de fleste av følelsene et menneske har klarte denne romanen å frembringe. Den får frem hvor komplisert det er å være menneske. Den er filmatisert og jeg skal kjøpe serien. Link til et blogginnlegg om romanen.

Jeg leser ikke mye krim, men krim slik William Landay legger opp sine historier er bøker jeg gjerne leser. Jeg ser frem til at forfatteren utgir flere bøker og at de utgis på norsk. Mer i et blogginnlegg

En fortelling som jeg synes bare blir bedre og bedre. Må bare ha med meg neste roman og krysser fingrene for at jeg fortsatt kommer til å like de andre romanene like mye. Men jeg må holde igjen. kan ikke lese de for tett. Link til et innlegg jeg skrev etter å ha lest romanen

Jeg gledet meg til å lese denne, og ble ikke skuffet. Det å lese om Russlands historie komprimert i en bok på 576 sider eksl. register mv, har til tider gjort et stort inntrykk på meg, og fylt mange av kunnskapshullene jeg har hatt om Norges store nabo i øst. Jeg bruker å tenke på puslespill når jeg fyller på med kunnskap. Når det gjelder Russland tenker jeg på et stort puslespill der jeg hadde en del brikker på plass. Nå når jeg har lest boken har jeg på ingen måte fylt på med alle brikkene, men jeg begynner å se «motivet».Link til blogginnlegget jeg skrev etter å ha lest boken.

Om boken Sent i november skriver Tuula Karjalainen i sin biografi om Tove Jansson bl. a dette: "Sent i november er den siste mummiboka, en avskjed med den litterære Mummidalen og dens beboere. Bokas tema er forsakelse og livets endelighet. Medlemmene av mummifamilien er borte, likevel får nettopp fraværet dem til å være sterkt til stede, kanskje sterkere enn om de faktisk hadde vært der. Mummiverdenens vesener som har vandret til mummitrollenes hjemtrakter, forenes av lengsel og håp om at familiemedlemmene skal vende hjem. Kommer familien tilbake, er gjenkomsten bare innbilning eller en refleksjon av skyggespillet til dalens gjester? Alt forblir åpent. I verden er alt foranderlig, og «Et oppbrudd kommer som et sprang!», som i livet til Snusmumrikken."Mer i et innlegg på bokbloggen

Begynnelsen skapte forventninger, men den holdt dessverre ikke hele veien ut for meg. Jeg klarte verken å bli engasjert i personene eller handlingen slik at den ble «medrivende» hele veien. Om det skyldes denne leser eller innhold, eller begge deler, vet jeg ikke. Jeg syntes forfatteren mistet retning underveis, for meg ble det for mye "babbel" om ubetydeligheter. Fikk f. eks ikke tak i forholdet hans til datteren og krisen han hadde vært gjennom. Mer kan du lese i et innlegg på bokbloggen min her

Romanen har vært omtalt mange ganger, i positive vendinger, og jeg var spent på om jeg ville like den. Det gjorde jeg, og i dag var jeg og leverte boken tilbake til biblioteket og lånte nr 2 i serien. Gleder meg til fortsettelsen. Mer i et innlegg på bokbloggen min

En biografi som var midt i blinken for meg: å lese mer om tsarfamilien etter å ha lest boken til Kari F Brænne: Himmelfall. Link til et blogginlegg om biografien

Ble bedre etterhvert som jeg godtok at det ikke var alt som falt på plass til å begynne med. Jeg synes det er positivt at det finnes forfattere som skaper litteratur som gjør at slike som jeg blir bedre kjent med et lands historie. Det synes jeg at jeg har gjort ved å lese bøkene til Oksanen, særlig denne. Link til bloggen

Over en uke brukte jeg til å lese romanen på over 700 sider. Romanen har bl a resultert i at jeg har kjøpt min første bok om russisk historie som jeg fikk i postkassa i dag. Romanen til Brænne er rimelig unik sammenlignet med andre norske utgivelser. I begynnelsen undret jeg litt, men etterhvert lot jeg all skepsis fare. Jeg likte romanen, men hva mener kritikerne? Jeg venter i spenning, Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen