Hannah Ryggen (1894-1970) var helt ukjent for meg til jeg leste en anmeldelse av biografien skrevet av kunsthistorikeren Marit Paasche: Hannah Ryggen En fri. Anmeldelsen var i Aftenposten – link til anmeldelsen der anmelderen skriver:

Marit Paasche med formidabel biografi om Hannah Ryggen Godt tenkt og formidlet om en av de største i norsk kunst. Marit Paasches biografi er en livsfortelling man blir berørt av.

Fra biografien:

«Hanna Josefina Maria Jonssön, som hun var døpt i Malmo i 1894, kom ikke fra privilegerte forhold. Hennes foreldre var fra arbeiderklassen. Moren, Kama Gall Jönsson, var opptatt av at de tre barna hennes skulle tjene til livets opphold. Både Hannah og lillesøsteren Agda Jönsson ble utdannet til barneskolelærere, mens broren Erik Gustav William Jönsson fikk arbeid i bank. Men læreryrket fylte ikke Hannahs tilværelse med nok mening. Med støtte fra søskenbarnet Emil Nilsson, som hun var spesielt knyttet til, tok hun derfor initiativ i kunstnerisk retning.»

Ved siden av sitt yrke som lærer tok hun utdannelse med sikte på å bli maler. Det var da hun av på en reise til Tyskland i 1922 at hun møtte Hans Ryggen som hun senere ble gift med. I 1923 bestemte hun seg for å slutte å male og gå over til å veve.

«Det er vanskelig å si hvorfor hun slutter med maleri akkurat idet hun er i ferd med å mestre det. Det vi vet, er at Hannah Ryggen ønsket å arbeide med hendene og at hun tidlig skjønte at hun kunne uttrykke noe annet i veven enn i maleriet. Veven knyttet an til folkekunsten og håndverket, og i dette lå det et politisk aspekt som hun tidlig identifiserte seg med og som var til i stede gjennom hele hennes virke: Det ble en egen måte å erfare på, et henders blikk.»

Hannah Ryggen uttalte at hun vevde uten mønster og ville utrykke sin samtid i veven: vev handlet ikke om mønster og kopiering, men om å skape med utgangspunkt i forestillingsevnen. Hun trakk også frem likheten mellom å veve og det å male.

«Som en maler står foran sitt tomme lerret mener jeg billedveversken skal sitte foran sin vev, uten mønster, uten ytre hjelpemidler. Som maleren ut av sin fantasi skaper maleriet på lerretet, vil jeg veversken skal skape veven ut av sin fantasi. Først da blir nemlig vevning en kunst.»

Hennes syn på forholdet mellom det sivile samfunn var i overensstemmelse med Arts and Crafts-bevegelsen som hadde slagordet – Kunst for alle, kunst i alt – som reflekterte at bevegelsen var svært opptatt av folkeopplysning og tilgjengelighet. Teppene hun laget var ment for allmennheten; de skulle henge i offentlige bygninger, skoler og andre steder. I tillegg mente hun at kunsten skulle virke i samspill med naturen.

«I årene fra 1935 til 1956 viet Hannah Ryggen billedveven til et forsvar for enkeltmennesket som trådte ut av fellesskapet for å si sin mening; til den som betalte en høy pris for å la sin stemme bli hørt. Samtidig ga hun også rom for å la hverdagen, livet på gården og naturen få komme til syne i veven.»

Og hvilken bok er det jeg leser om igjen annet enn Henry D. Thoreaus Walden Life in the Woods:

«Thoreau og Ryggen delte en uromantisk ærbødighet og vilje til å bruke naturen, samt et sivilisasjonskritisk ønske om å være i et med naturen. De delte også en politisk grunnholdning.»

De store teppene hun laget var svært arbeidskrevende, og hennes kunstneriske virksomhet var i begynnelsen et økonomisk tapsprosjekt for familie.

Biografien er lærerik. Konflikter og dystre hendelser i hennes levetid og som hun vevde inn i sine tepper, var det mange av. Som blir mer levende ved å lese om dem og se teppene hun vevde for å protestere. Som historien bak dette teppet Etiopia (1935) – Italias invasjon av Etiopia:

«Den etiopiske hæren var dårlig utstyrt; de fleste soldatene hadde bare håndvåpen å forsvare seg med. Haille Selassie måtte flykte. Selassie henvendt seg til Folkeforbundet, i en tale der han ba om militær støtte. Talen er godt kjent og ble avsluttet med ordene: « It is us today. It will be you tomorrow.» Folkeforbundets svar var imidlertid unnvikende og resultatet var kun en finansiell og handelsmessig boikott av Italia. Den passive holdningen ble inntatt fordi England og Frankrike ønsket å ha Mussolini som en alliert mot Hitler. Først da Italia offisielt ble med i andre verdenskrig på tyskernes side, gikk britene inn med militær hjelp og var med på å gjøre Etiopia til et selvstendig land igjen.»

På en utstilling i Paris ble verket sensurert – for ikke å støte de italienske representantene, ble den delen av verket der Mussolinis hode gjennomboret av spyd, brettet dobbelt.

Hvor store de største verkene til Hannah Ryggen er, vises dette bildet fra en utstilling ved Nasjonalgalleriet i 2015 – det er teppet Verden i veven (1942) med Churchill i midten der han vokter sitt land:

I tillegg til Hannah Ryggens kunstneriske virke, kan vi lese om hennes liv sammen med Hans Ryggen og datteren Mona på Ørlandet.

En absolutt lesverdig biografi om en sterk person som hadde en klar retning for sin kunst. Jeg har lånt boken av biblioteket.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bokbloggen min Tones bokmerke

Biografien er utgitt på Pax Forlag i 2016 og forlaget beskriver biografien slik:

«Hannah Ryggen (1894–1970) var utdannet maler, men valgte å uttrykke seg kunstnerisk, politisk og personlig gjennom billedveven. Hun ble født i Malmø, men bodde mesteparten av sitt liv på Ørlandet og i Trondheim. Hennes rike kunstnerskap sprang ut av en nær tilknytning til naturen, og en sterk interesse for maleri, folkekunst og politikk.
Hannah Ryggens arbeider utgjør en egen form for modernisme. Hun var fri i sin kunst og hadde en enorm tro på kunsten som uttrykk – på mange måter målte hun krefter med Picasso. Et viktig trekk ved Hannah Ryggens tepper er de monumentale og sterke anti-fascistiske teppene, som Etiopia (1935), der vi ser Mussolinis invasjon av Etiopia og Gru (1936) av Francos herjinger i Spania. Eller Drømmedød (1936) der fredsforkjemperen Carl von Ossietzkys kamp mot nazismen er tema. Arbeider som dette vakte stor oppmerksomhet på 1930- og 40-tallet, og i europeisk sammenheng er de unike. Denne boken bygger på et omfattende kildemateriale, som bringer oss tett på Hannah Ryggens kunstnerskap.»

Romaner som inneholder en historie, der en del av spenningen er hvordan det skal gå med personene i handlingen, forsøker jeg å være forsiktig med hva jeg røper fra handlingen. Slik er det med Bror din på prærien av Edvard Hoem. Jeg overlater til forlaget å beskrive innholdet – se til slutt i innlegget. Romanen er en fortsettelse av romanen jeg skrev om i dette innlegget:
Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem

Bror din på prærien har stått ulest i bokhyllen siden den ble kjøpt i 2015, samme år som den ble utgitt. Ikke fordi jeg ikke trodde jeg skulle like å lese den, men fordi bøker jeg låner av biblioteket alt for ofte blir lest foran bøker jeg har kjøpt.

De historiske rammer hva angår den tiden handlingen er hentet fra, er ikke ukjente for meg. Men det blir mer levende når Edvard Hoem trekker frem enkeltpersoner som har gjennomlevd denne historien og fyller på med diktning. Han har gjort denne historien levende for meg, romanen gir troverdige bilder.

En ting er historien som fortelles. Som er spennende fordi en ønsker å vite hvordan det går med personene i handlingen. Men i tillegg gir romanen grunnlag for refleksjoner opp mot det norske samfunnet idag.

Det var mennesker fulle av pågangsmot som utvandret til Amerika. De hadde ikke noe sikkerhetsnett i form av ytelser fra det offentlige. Verken i Norge eller dit de kom. For de som reiste til Amerika var håpet om en bedre fremtid skapt av de som hadde reist foran og reklame for det forjettede land. Akkurat som foreldrene til Doris Lessing, ble realitetene for mange som reiste noe helt annet. De måtte slite hardt for å livberge seg. Spørsmålet for Eilert blir om han klarer å skape seg en bedre fremtid enn den han ville hatt om han hadde blitt i Norge. Slåttekaren Knut Hansen Nesje alderspensjon er at et av barna vil overta det lille bruket han har slitt og strevet for. Det er hans håp.

Bror din på prærien er en roman, 466 sider, som kommer til å sitte igjen lenge etter at jeg har lest den. Den neste boken av Edvard Hoem som jeg skal lese er Heimlandet. Barndom som er en fortsettelse av en annen god bok av Hoem som jeg skrev om i innlegget: Mors og fars historie av Edvard Hoem

Oktober forlag omtaler handlingen i Bror din på prærien slik:

Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet S/S Juno i Kristiansund, med kurs for Amerika. På kaia står far hans, slåttekaren Knut Hansen Nesje, sterkt prega av stunda. Seks veker seinare bankar Eilert på døra hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota.

Eilert er ein vakker ung mann, godt over seks fot høg, og jentene i det nye landet set blikket rett på han. Da han kysser den romantiske Rosa Edelblad, er det med både sterk lyst og frykt for å bli bunden. Eilert forsøker å la arbeidet styre han.

Det skal kome ei stor og gjennomgripande vending i Eilerts liv, som om han har vore på feil spor. Etter tolv år som fri arbeidshand i Sør-Dakota, Minnesota og Wisconsin bryt han opp – slik 50 000 andre nordmenn i si tid gjorde – og startar på den lange reisa til prærien i Canada. Hausten 1905 tar han land ved Eidswold (Donalda), Alberta.

Heime i Norge ser Nesje at åra går, og han uroar seg for om han skal få sjå sonen sin att i dette livet.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen Tones bokmerke

Inspirasjon til å kjøpe og lese Doris Lessings selvbiografi Under huden fikk jeg fra boken jeg skrev om i innlegget:

Biografi: Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen

Doris Lessing ble født i 1919 og døde i 2013. Selvbiografien ble utgitt i 1994 og tar for seg tiden frem til hun flyttet fra Sør-Rodesia, dagens Zimbabwe, til England i 1949. Den er på 404 tettskrevne sider. Interessant, underholdende og godt skrevet. Livet hun har levd og samfunnet hun var en del av, har gitt grunnlag for bøkene hun har utgitt. Beskrivelsen av perioden hun var med i kommunistgruppen, Left Book Club, i Salisbury kunne for min del kunne vært kortet ned.

«Men min mor var samvittighetsfull, arbeidssom, gjorde alltid det hun mente var best. Hun var et godt, hederlig menneske. Det hendte aldri at hun slo eller fikte til et barn. Hun snakket ofte om kjærlighet.
Ømheten hun aldri hadde lært, kom ut som bekymring og engstelse, og - i min brors tilfelle - gjennom å gjøre ham 'svakelig', slik at hun kunne pleie ham; i mitt tilfelle, gjennom faktisk å gjøre meg syk en stund.
Far var kjærlig, men ikke øm. Ingen av mine foreldre likte å vise hva de følte. Hvis min mors datter hadde vært som henne, av samme stoff, ville alt ha gått bra. Men hun var så uheldig å få et overfølsomt, alltid observerende og dømmende, opprørsk, kjærlighetshungrende barn. Som manglet ikke bare ett, men flere lag hud.»

Det var i yrket som oversøster på et sykehus i England moren møtte faren. Han måtte amputere et ben å ha vært i skyttergravene i 1. verdenskrig. En krig som forfulgte foreldrene, men også fikk følger for Doris oppover i barndommen.

Doris, broren og foreldrene bodde de første årene i Persia (dagens Iran). Faren var bankansatt. Doris har mange erindringer fra denne tiden.

«I årevis hadde jeg lurt på om jeg kunne skrive en bok, en personlig historie, men fortalt gjennom drømmer, for jeg husker drømmer godt og har tidvis skrevet dem ned. Graham Greene har prøvd noe slikt. Denne ideen om en drømmebiografi ble til verdenen bak veggen i En overlevendes erindringer. Jeg brukte barneværelset i Teheran og mine foreldres personligheter, begge overdrevet og forstørret, for slik er det i drømmeverdenen. Jeg brukte den siden av min mor hun selv beskrev som 'jeg har ofret meg for mine barn'. Den tidens kvinner hadde ingen hemninger mot å si dette; de fleste hever seg over det nå. Hun var den frustrerte, klagende kvinnen jeg først møtte som min mor, men som ofte har dukket opp i mitt voksne liv, noen ganger som en venninne. Hun snakker ustanselig om hvilken byrde barna er for henne, hvordan de sliter henne ut, hvor mye hun har brent inne med og hvor lite hun blir satt pris på, for bare en mor vet hvor mye av seg selv hun må gi til utakknemlige barn som suger til seg hennes dyrebare talenter og safter som svamper.
Poenget er at denne typen snakk foregår i barnas nærvær, som om de ikke var der, ikke kan høre henne fortelle verden hvilken byrde barn er, hvordan de tar livet av henne.»

Faren var bitter og anså England som fullt av selvgode skurker som hadde beriket seg på krigen. Folket som ikke hadde den ringeste skyttergravene hadde vært.

I 1946 reiste familien til England via Russland med tog. En strabasiøs reise. Etter seks måneder i England reiste de til Afrika. De var blitt oppfordret til å dra til Sør-Rhodesia – de ble forespeilet at de ville bli rike på fem år av å dyrke mais. Forberedelser var det mange av, moren hadde store forventninger til det livet de skulle leve og gjorde derfor store innkjøp. Men en av forberedelsene er nærmest grotesk og tragisk å lese om:

«Bortsett fra å handle på Harrods, Liberty's og Army & Navy-butikkene, fikk begge to trukket alle tennene. Tannlegen og legen sa de måtte. Tenner var årsak til utallige onder og lidelser, de var bare til besvær, og dessuten ville det ikke finnes gode tannleger i Sør- Rhodesia. (Løgn.) Denne vanvittige selvlemlestingen var alminnelig den gangen. 'Vi fortsetter a brenne lys i kirker og konsultere leger' - Proust.»

Men ingenting gikk som forventet:

«Begge to trodde i årevis at lykken ville snu seg for dem. Kanskje innså hun ikke med en gang at den uføre mannen hennes ikke ville være i stand til å hamle opp med bushen, og at de aldri ville tjene seg rike, som utstillingen hadde lovet, men hun innså iallfall at det var slutt på det livet hun elsket, med middagsselskaper, musikkaftener, teselskaper og pikniker. Hun må ha følt seg dypt og inderlig snytt. Da de dro til Persia, hadde hun med seg alt som trengtes til et middelklasseliv. Hun kom til Afrika med klær til å gå på besøk i og til å ta imot gjester i, visittkort, hansker, skjerf, hatter og fjærvifter. Selskapskjolene hennes var langt mer elegante enn noe en kunne vente seg å se selv i Government House den gangen. Hun trodde antagelig det var dit hun ville bli invitert. Hun hadde nok kanskje trosset sin far for å bli noe så alminnelig som en sykepleierske, men hun hadde aldri tenkt å gi avkall på familiens middelklassestatus. Barna skulle leve opp til hennes ambisjoner, og vel så det. Så det første året, da hun ble grundig klar over sin egen situasjon og hva slags naboer hun hadde, utsatte hun dem bare. Farmen ville snart gå godt, og da kunne hun reise hjem til England, få barna inn på gode skoler, og det virkelige livet ville begynne. I mellomtiden kunne hun ikke ha gjort mer effektiv, oppfinnsom, energisk bruk av det hun fant rundt seg i bushen og på farmen.»

Moren ble foreskrevet å gå til sengs en periode med det Doris mener etter dagens diagnoser var angst. Doris kokte når moren sutret over situasjonen og sa til dem «Stakkars mamma, stakkars syke mamma» og ville klemme dem. For å hjelpe mor kom den grusomme og alkoholiserte Mrs Mitchell med sin tyranniske sønn. Men det var fortsatt moren som underviste Doris og broren Harry.

Her er et av minnene som har bitt seg fast i Doris hukommelse som forteller om hvordan de svarte ble behandlet og farens holdning til dette:

«Jeg har et skarpt lite minne fra den tiden, og det var lignende episoder opp gjennom hele barndommen. Min bror, eller jeg, gjorde som vi hadde sett andre gjøre, og ropte til husboyen at han skulle komme med skoene våre - som var i samme rom. Far ble kok rasende - høyst ulikt ham. Hvordan våget mor å la barna bli ødelagt, hvordan våget hun å la oss kalle en voksen mann 'boy'? Brydde hun seg ikke om at vi ville bli bløtaktige og bortskjemte av å bli vartet opp? Dette fikk det bli slutt på. Denslags ville han ikke ha noe av. Han hadde ikke for vane å slå i bordet, men i dette tilfellet gjorde han det. Gjennom hele barndommen irettesatte han mor, mer bedrøvet enn sint, for galskapen i å vente at en mann som kom rett fra en hytte i bushen, skulle forstå betydningen av å dekke bordet med sølvtøyet i riktig rekkefølge, eller hvordan han skulle ordne børster og speil på et toalettbord. For allerede meget tidlig hadde mors stemme steget til den skingrende fortvilelsen typisk for hvite fruer hvis syn på seg selv, sin familie, avhang av at det hersket middelklassenormer hjemme. 'For Guds skyld, jenta mi, ' sa han, mildere i tonen straks han så engstelsen i det sinte fjeset hennes. 'Skjønner du ikke? Det er rett og slett latterlig.' 'Men det er jo jobben deres, ikke sant?'»

Når moren er ulykkelig over ikke å bo i England, sa faren til henne at hun måtte tenke på at England var ikke noen dans på roser med tiggerne, de arbeidsløse, krigsveteranene og de lettsindige jentene. For foreldrene var krigen et stadig tilbakevendende samtaleevne, ikke minst for faren med hans stadige klagesang, sviket mot soldatene, makthavernes hjerteløshet og korrupsjon.

For all del, biografien er ikke noen tristesse. Før Doris begynte på Klosterskolen, var hun innom to skoler. Da hun gikk på Rumbavu Park, rett utenfor Salisbury, bodde hun hos en Mrs Scott som drev et pensjonat. Biddy er en jente som passet på barna en periode. Nancy var datteren til Mrs Scott:

«Jeg var allerede et sosialt vesen, ivrig etter å glede folk med opplysninger om andre. Jeg fortalte Mrs. Scott at mannen hennes hadde sagt god natt til Biddy da hun var i bare underkjolen. Stemmen jeg brukte var mine foreldres - verdensklok og misbilligende. Jeg ante ikke hva jeg sa. Om Mr. Scott ga Biddy en klem, og sto med kinnskjegget, duftende av Pears såpe, trykket mot øret hennes, var det bare et tegn på en allmenn menneskevennlighet jeg lengtet etter. Men Mrs. Scott la øyeblikkelig budbringeren for hat, og skjelte ut mannen sin»

Doris var åtte år da hun bodde hos dem. I tillegg til den uvennlige Mrs Scott ble hun mobbet av datteren i huset, Nancy. Oppholdet på åtte måneder var tilstrekkelig til at hun i lange tider etterpå ble uvel av å kjøre forbi huset deres.

En redd og ulykkelig pike begynte på Klosterskolen. Utrolig hva foreldre kan utsette barn for når en leser om hvordan de katolske søstrene behandlet barna. For noen må det ha vært selveste House of horror. Det eneste som var positivt var at det fantes ingen mobbing på skolen.

«Jeg gikk på Klosterskolen i fire år. Eller i en evighet. Jeg pleide å våkne om morgenen når klokken ringte, og ikke tro at jeg ville overleve den endeløse dagen til det ble kveld. Og etter denne endeløse dagen ville det komme en til. Og en til. Hjemlengselen herjet meg som en sykdom. Det er en sykdom. Da jeg var i slutten av sekstiårene og bukket under for sorg, tenkte jeg: Herregud, det er dette jeg gikk gjennom som barn, jeg hadde glemt hvor forferdelig det var. Hva lengtet jeg etter? Hjemme. Jeg ville være hjemme. Jeg savnet moren min, faren min og lillebroren min, som inntil han var åtte år, fremdeles bodde hjemme. Jeg savnet hundene, og katten min. Og savnet å være i nærheten av fuglene og dyrene i bushen. Jeg vansmektet, higet etter at denne pinselen skulle være over. Jeg trodde den aldri ville ta slutt. Jeg har utvekslet minner med menn som ble sendt på kostskole i England da de var syv år, og noen husker denne bunnløse fortvilelsen. Det må finnes hundrevis av memoarer og selvbiografier som vitner om fortvilelsen til små barn som ble sendt for tidlig på skole. Det er grusomt å sende små barn på pensjonatskole. Vi vet del alle sammen. Men likevel gjør folk som utmerket godt husker hvordan de led, som ble sendt hjemmefra da de var syv eller åtte, det samme mot sine egne barn. Dette sier noe ganske viktig om den menneskelige natur. Eller om engelskmenn.
Jeg kan neppe ha levd konstant med denne smerten i fire år, men hver gang jeg tar frem mine indre bilder av Klosterskolen, blir jeg overveldet av sorg.
Når jeg dro hjem i feriene, virket slutten av dem så langt borte at det var som en benådning. Seks uker. Selv fire uker. Når hver dag var endeløs, var selv en uke et osean av tid.»

Det hun lengtet hjem til var de fine opplevelsene i feriene som det var mange av. Hun undrer på hvorfor da de vonde opplevelsene de fire årene er sterkere den gode, og hva det kommer av.

Bøker var en stor del av barndommen til Doris. I begynnelsen barnebøker i bokpakker fra London:

«Problemet med disse bøkene var at de var så forførerisk lette, som å spise karameller. Noen ganger undres jeg over barnebøker. Hvis ingen sier om Dickens eller en hvilken som helst annen voksenbok at den kanskje er for vanskelig, snubler og sjangler du deg gjennom bøkene, og hopper over det du må, men det varer ikke lenge for du får tak i dem. Barnebøker tar fra en appetitten på å anstrenge seg. Jeg leste disse bøkene i årevis, dysset meg i søvn med dem, dagdrømte over dem. Jeg levde nesten utelukkende i dagdrømmer. Bortsett fra når jeg var med broren min i bushen, hvor du måtte være våken.»

Doris klarer å skape bilder av hvordan det var å leve på farmen; lyder, lys, lukter osv. Et av de øyeblikk som hun følte seg levende til stede i livet:

«Jeg kommer gående opp fra bushen hvor jeg har vært alene, og stopper da jeg ser foreldrene mine sitte i hver sin stol foran huset. Av en eller annen grunn, kanskje noe jeg har tenkt på i bushen, ser jeg dem meget klart, men fra et barns synspunkt, to gamle mennesker, grå og trette. De var ennå ikke femti. Begge disse gamle ansiktene er engstelige, anspente, fulle av bekymring, nesten sikkert om penger. De sitter i skyer av sigarettrøyk, trekker røyken inn og slipper den langsomt ut, som om hvert drag er narkotisk. Der sitter de, sammen, sitter fast sammen, holdt der av fattigdom og - mye verre - av hemmelige, forbudte behov fra dypet av deres to så forskjellige livshistorier. På meg virker de patetiske, ikke til å holde ut; det jeg ikke orker, er hjelpeløsheten deres. Jeg står der, et sint, nådeløst, trassig barn, og sier t i l meg selv: jeg skal ikke. Jeg skal ikke. Jeg skal ikke bli sånn. Jeg skal aldri bli sånn som dem. Jeg skal aldri sitte og trekke ekkel røyk ned i lungene og holde sigaretter med nikotingule fingre. Husk dette øyeblikket. Husk det bestandig. Ikke glem det. Ikke bli som dem.»

Det er mye mer jeg kunne skrevet om denne biografien. Notatene er mange. Om mennesker hun har kjent, mange som har gitt ideer til karakterer i romanene. Livet hun levde etter at hun flyttet til Salisbury. Det kompliserte forholdet til moren. Giftemål, barn og skilsmisser. Jobber hun hadde. Hennes politiske liv. Tidsånden. Biografien er rikholdig. Men skal jeg få lest flere bøker, etterhvert biografien som tar for seg livet etter at hun flyttet til England, stopper jeg her. Juni har helt klart vært en måned for biografier, og flere skal leses fremover.

Omtalen er et innlegg fra min blogg Tones bokmerke

«Virginia Woolfs liv ble svært ulikt det livet moren, Julia, hadde levd. Hun ble aldri et speil der mennene rundt henne kunne se seg selv i dobbelt størrelse. Hun ble aldri sykepleier, hun fikk ikke barn å ta seg av, hun engasjerte seg ikke spesielt i skjebnene til fattige enkeltmennesker eller syke, gamle slektninger. Ekteskapet med Leonard liknet heller ikke på foreldrenes ekteskap. Var Virginia ødelagt av de mennene som hadde forgrepet seg på henne da hun var liten? Hadde hun, ved å velge bort den måten å være kvinne på som moren ville akseptert, valgt seg over i en slags maskulinitet? Ble hun mindre kvinne fordi hun valgte å jobbe og å tenke? «

Sitatet over er fra boken om Virginia Woolf av Hilde Hagerup.

Det skal godt gjøres om navnet Virginia Woolf ikke dukker opp i en eller annen sammenheng innenfor litteratur. Hvem var denne kvinnen som gjør at hun nevnes så ofte. Hva er det med bøkene hennes som gjør at hun er så kjent.

Romanen Mrs Dalloway av Virginia Woolf står i min bokhylle. Antakeligvis kjøpt en gang det var månedens hovedbok i Bokklubben. Påbegynt flere ganger, men det var ingen kjemi mellom meg og romanen.

Virginia Woolf var tema i denne boken jeg skrev om i innlegget:

Michael Cunningham: Timene (The Hours)

Men det var Mari som har bokbloggen Flukten fra virkeligheten som tipset meg om boken til Hilde Hagerup her

Boken jeg nå har lest er på 96 sider er en del av IKON serien til Gyldendal forlag. Målgruppen er i utgangspunktet unge lesere. Men jeg har lest mange biografier skrevet for unge lesere som har vært mitt i blinken for meg, og det var Hilde Hagerups bok også.

For boken fikk Hilde Hagerup Kulturdepartementets pris for beste fagbok for barn i 2011, og juryens skriver om sin begrunnelse;

"Hilde Hagerup skriver med stor entusiasme om emnet sitt, noe som smitter over på leseren. Vi får innblikk, ikke bare i Virginia Woolfs dramatiske liv, men også i diktningen hennes på en levende og forståelig måte. Forfatteren bruker sin egen stemme og sine egne erfaringer i teksten, uten å bli for subjektiv eller flytte fokus over på seg selv. Dette er en biografi som formidler Woolfs utfordringer og prestasjoner på en måte som vil kunne treffe unge lesere."

Jeg kan slutte meg til begrunnelsen. Jeg har nå et bedre grunnlag for å lese Mrs Dalloway, og har også kjøpt følgende bøker:

Bjørg Vindsetmo: Virginia Woolf
Virginia Woolf: Til fyret
Virgina Woolf: Et eget rom

Hilde Hagerup presenteres slik på Ubok.no:

«Hilde Hagerup er født i 1976. Etter barndom og ungdom i Fredrikstad dro hun til Storbritannia, der hun bl.a. har studert den 3. verdens historie ved Universitetet i London.
Hilde Hagerups bøker har fått stor oppmerksomhet og anerkjennelse og er utgitt i Danmark, Sverige, Island, Litauen, Tyskland, Frankrike, Thailand, Finland, Nederland og Kroatia. For "Bølgebiter" (1998) ble hun tildelt Kulturdepartementets debutantpris. "Høyest elsket" utkom i 2000, og for "Løvetannsang" (2002) mottok hun Kritikerprisen, Sonja Hagemanns barnebokpris og Skolebibliotekarenes pris. For "Bittet" (2007) ble hun tildelt Kirke- og kulturdepartementets litteraturpris.
Hilde Hagerup har også skrevet en biografi om Agatha Christie, flere noveller og skuespillet "Kolibri". I 2005 kom romanen "Lysthuset", hennes første bok for voksne. I tillegg til sine egne bøker har hun bidratt med noveller i en rekke antologier.»

Ved å lese boken har jeg fått et innblikk i livet til Virginia Woolf fra hun blir født 25. januar 1882 til hun begikk selvmord 28. mars 1941. Med steiner i lommene gikk hun ut i elven Ouse, og ble funnet tre uker senere.

Virginia Stephen blir født inn i en familie med «mine, dine og våre barn». Sammenlignet med hovedvekten av britiske borgere på denne tiden, var familien godt stilt materielt sett.

«Virginias familie tilhørte den øvre middelklassen. Rike barn som Virginia hadde guvernante eller nanny, som bodde hos familien og sov i et rom i tilknytning til
barneværelsene. Barneværelsene i 22 Hyde Park Gate 18 i fjerde etasje. De besto av to rom; et soverom, der guvernanten sov sammen med de fire yngste barna, og et lekerom, der de oppholdt seg på dagtid. Det var som en egen verden. Utenom turene i Kensington Gardens, var det på i barneværelsene de tilbrakte det meste av tiden. Hvordan var det å være et barn og skulle sove, spise og leke på to mørke rom i fjerde etasje? Hva fant de på dagen lang? Noe av det første Virginia husket fra barndommen sin, var verden slik den så ut under bordet i lekerommet.»

Som de fleste andre rike mennesker på den tiden, dro familien Stephen til et landsted ved sjøen om sommeren: et hus utenfor St Ives i Cornwall som de leide mange år på rad. Forfatteren mener at det er ingen tvil at Virginia har brukt sin egen familie og egne minner derfra i romanen Til fyret. Jeg har vært i St Ives, og her er et bilde jeg tok dengang:

Selv om faren Leslie støttet ideen om at kvinner burde få utdannelse, fikk dette ingen betydning for Virginia og søsteren Vanessa. Brødrene Thoby og Adrian fikk gå på privatskoler og senere på Cambridge. Virginia og Vanessa fikk hjemmeundervisning som foreldrene stod for. Det gikk ikke alltid så bra. Farens undervisning i matematikk som eksempel var ikke bedre enn at Virginia måtte legge sammen på fingrene resten av livet. Men det var en positiv ting for Virginia: hun fikk fri tilgang til farens bibliotek, og det var gjennom bøkene hun leste at hun fikk sin intellektuelle ballast.

«Likevel var hun bitter hele livet, hun følte at brødrene hadde hatt tilgang på kunnskap hun selv hadde blitt snytt for. Og hvorfor det? Virginia irriterte seg over at hun ikke fikk måle seg mot andre:
«Var jeg smart, dum, pen, stygg, lidenskapelig eller kald», skrev hun seinere. «Delvis fordi jeg ikke har gått på skole og aldri har konkurrert på noen måte med barn på min egen alder, har jeg aldri hatt mulighet til å sammenlikne talentene og feilene mine med andres.»
Det stemte nok ikke helt, hun var i hvert fall veldig klar over at hun kunne bli forfatter og likte at folk skrøt av henne. Faren var enig. Han mente også at hun burde skrive. Det i seg selv var en kompliment, det var jo nettopp litteraturen som var Leslies egen verden. Særlig fordi faren så talentet hennes, virker det ekstra urettferdig at Virginia aldri fikk lov til å gå på skole.»

Allikevel, for Virginia og Vanessa hadde foreldrene et mål, døtrene skulle bli gift. Men Virginia var opptatt av å være selvstendig, også økonomisk. Hun jobbet som lærer i litteratur på en kveldsskole og tjente penger på artikler hun skrev. Tema rundt at hun som en av victoriatidens kvinner hele livet skulle passes på av menn tok hun opp i Et eget rom som ble utgitt i 1929 og er basert på forelesninger hun holdt på Cambridge året før.

Da Virginia var tretten år dør moren plutselig av revmatisk feber, superkvinnen som hadde vært full av omsorg for alle, men samtidig vært pen og feminin.

«Var det noe maskulint bare over det at man i det hele tatt hadde mål og ambisjoner? Det er kanskje ikke så rart at det var faren Virginia hadde sterkest bånd til av foreldrene. Følelsen av å måtte velge mellom det å skrive og det å være kvinne, skulle forfølge Victoria hele livet.»

Morens død utløste Virginias første depresjon, og legen beordret hvile og frisk luft, men aller viktigst var det at Victoria sluttet å skrive og tenke:

«Leger i victoriatiden mente at psykisk syke eller nervøse kvinner var en fare for seg selv. De måtte beskyttes, spesielt mot intellektuelle aktiviteter. Det å lese og skrive var direkte skadelig for en nervøs jente. Man trodde at for mye kunnskap og tenking kunne føre til at jenter ikke kunne få barn! Det var altså bedre å være en dum mor enn en klok enslig kvinne. Virginias familielege bestemte at undervisningen hennes skulle stoppes. I stedet anbefalte han at hun var mye ute. Halvsøsteren Stella marsjerte henne gjennom London Zoo, de besøkte portrettgalleriet og nasjonalgalleriet, og Virginia fikk oppgaver hjemme i hagen.»

Dette var noen smakebiter fra boken til Hilde Hagerup. Det skjedde mye i livet til Virginia Woolf. Et liv som i stor grad ble styrt av menn. Brorens overgrep ikke minst som fikk negativ betydning for henne. Men til tross for all motbør hun fikk, også fra depresjonene som satte henne tilbake i perioder, fikk hun skrevet mange bøker som fortsatt leses. Bøker som er inspirert av livet hun levde og tiden hun levde i. Det er også skrevet mange bøker om Virginia Woolf. Boken til Hilde Hagerup er en inspirasjonskilde til å lese flere bøker skrevet om og skrevet av Virginia Woolf.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bokbloggen min Tones bokmerke

Å lese boken Veien ut: en mann, en skog, ett år, ingen plan av Bjørn Gabrielsen fikk meg i godt humør. Jeg har humret meg gjennom store deler av boken. Den var interessant og lettlest. Skal jeg trekke ned på noe, fant jeg en del språkfeil. Det er synd. Men i og med at jeg likte boken av andre årsaker, har jeg ikke hengt meg opp i dem. Formen han har valgt minnet meg om boken jeg har lest av Bill Bryson:

Bill Bryson: Hjemme. En kort historie om de nære ting

Boken ble utgitt i 2006 og var helt ukjent for meg for meg før jeg ble tipset om den som en kommentar til dette blogginnlegget:

Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene

Om i hvor stor grad Bjørn Gabrielsen ble inspirert av Thoreau til året i skogen er uklart for meg. Men han nevner Thoreaus bok flere ganger, som her:

«På mange plan var Thoreau en pirkete og selvhøytidelig kødd. Walden er full av klapp på egen skulder, som der han filosoferer over hvor bra det er å ikke ha noe mat å tilby gjester, for da står i stedet samtalen i sentrum. Men på sitt beste er Thoreau enormt inspirerende, et oppkomme av både dyster sannsigelse om utviklingen i vestlige samfunn, og av observasjoner av både naturen og menneskesinnet. Thoreau flyttet ut 4. juli, på den amerikanske grunnlovsdagen. Datoen var selvfølgelig ikke tilfeldig, et mål med prosjektet var å feire sin egen uavhengighet, i en tid der han mente at sambygdingene og medamerikanere hadde gjort seg til slaver.»

Over er et bilde av Bjørn Gabrielsen (f. 1967), kilde Dagbladet.no. Gabrielsen er i tillegg til å være forfatter næringslivsjournalist og litteraturkritikker

Kagge forlag beskriver innholdet i boken slik:

«17. mai 2005 feirer Bjørn Gabrielsen sin egen uavhengighet ved å flytte inn i en spartansk hytte i Nordmarka utenfor Oslo. Uten husleie eller strømregning (og i og for seg uten strøm) og andredistraherende elementer fra storsamfunnet sikter han mot en mest mulig uavhengig tilværelse i skogen. Han rydder seg en potetåker mellom trærne, han hogger ved til vinteren, han stopper sokkene, han bruker bikkjene til transport av parafin, vann og byggematerialer. Valper fødes, et svalepar bygger reir i mønene under verkstedet og hønene verper. Men bakom synger sosiale forpliktelser, gamle løfter og de ubetalte regningene.»

En feil; hønene verper ikke fordi det ikke ble noen høner. Årsaken til dette kan en lese i boken. Men boken inneholder så mye mer. Det er Gabrielsens betraktninger og skråblikk på mange temaer som gjør denne boken interessant for meg å lese.

Årsaken til at han valgte å flytte ut i skogen:

«Jeg har fatt nok av å ikke vite hvor noe av maten min kommer fra, av ikke å kunne reparere tingene som omgir meg, av følelsen av ikke å kunne skille mellom det som er viktig og det som bare er tull. Når jeg ser tilbake på mitt liv, kan jeg virkelig ikke tro all den tiden jeg har brukt på å koble meg til internett eller konfigurere printere. Jeg vil leve rent og nært.
Jeg har ingen planer om å bli en eremitt, for jeg har ikke fått nok av familie eller venner. Jeg kommer til å beholde jobben fordi jeg, i teorien, synes man skal betale sine regninger. Og det synes, i praksis, også mine kreditorer. Jeg kommer til å bruke moderne teknologi og hjelpemidler der det passer seg. Det er ingenting skittent i kunnskap eller fikse løsninger.
Det jeg vil prøve, er å finne en vei ut, men uten å melde meg ut. Alle kan ikke bruke en million på å pusse opp et småbruk og leve det gode liv. Alle kan ikke tømme sparebøssa og leve tredve år på seilbåt. Jeg har en skeiv liten bu i skogen utenfor byen, tre sykler, noen bikkjer, litt lån og noen gamle regninger. Det er startgrunnlag bra som noe.»

Gabrielsen flytter også ut på grunnlovsdagen, og etter noen betraktninger om 17. mai skriver han om hans grunnlov for det neste året, der § 7 er slik:

«Å bruke minst mulig av verdens ressurser, men samtidig oppføre meg noenlunde normalt sammen med andre.»

I § 8, den siste, står det at dersom det blir konflikt mellom paragrafene 1-7, gjelder til enhver tid § 7.

Så er han i gang:

«Hva pleier man å si når man holder 17. mai-tale? Noe om krigen, gjerne. Og om hvor heldige vi er. Nordmenn vet at de ikke egentlig står i sentrum for verdens oppmerksomhet, det gjør den voldsomme feiringen litt rar. Jeg kikker bort på hundene. Pastor logrer ivrig med halen, han tror alltid det skal skje noe artig når jeg ser på ham. Jeg løfter ølboksen.
«Skål,» sier jeg. «Nå er det oss.»

Om hyttelivet:

«Her er noe av hovedpoenget med den gammeldagse form for hytte: Man vinges til å reflektere over hvordan i huleste ens forfedre overlevde. Det er lett å le av tradisjonelt norsk hytteliv, hø hø, folk bruker tid og penger og krefter på å gå på utedo når de har tipp topp OBOS-leilighet og så videre, men egentlig er det reinspikka forfedredyrking. Å hogge sin egen ved er en anerkjennelse av at ens gener er blitt ført gjennom historien ikke bare takket være ren flaks, men gjennom ufattelig blodslit.
Generasjonen som nå sitter og myser gjennom sykehjemmenes persienner, er de siste deltakerne i det ultimate realityprogrammet. De er de siste med minne i egne bein og muskler fra en tid der det å «unne seg noe» en dag kunne bety katastrofe neste onsdag. De fikk seg aldri til å dusje hver dag selv etter at de fikk varmtvannsbereder, fordi instinktet til å spare på varmtvannet aldri forsvant. De klarer ikke å ringe etter drosje, selv om de vet at de har råd.»

Gabrielsen reflekter over amishfolket som ønsker å være uavhengige av storsamfunnet og avslutter kapittelet slik:

«Motvilje mot det å la egne barn få en sekulær utdannelse, kombinert med en villighet til å nyte godt av moderne vitenskap, er en av de tristeste selvmotsigelsene i samfunn som forfekter «atskillelse» fra storsamfunnet. I den arabiske verdenen, med tre hundre millioner mennesker, store oljerikdommer og dessuten vuggen til legevitenskapen, publiseres færre forskningsrapporter enn i Israel, som har seks millioner innbyggere. Og Israels prestasjon skyldes ikke hjelp fra landets ultraortodokse, som foretrekker at kvinnene lager mat og føder barn mens mennene studerer religiøse tekster. Men i det øyeblikk prostataen begynner å bli vanskelig, er brått storsamfunnets tilbud helt ok, både for emirer og hasider. La de vantro ta opp lån for å gjøre ungene til kirurger, så kan de lappe oss sammen når det passer oss, for de selv drar til helvete.»

I kapitlet om lesing og skriving, skriver han bl a dette:

«Jeg har jo som jobb å lese. Jeg leser og leser, og så skriver jeg i en næringslivsavis litt om hva bøkene handler om, og om de er noe særlig å spare på. En sjelden gang hender det at jeg i ettertid skjønner at jeg tok helt feil. Det handler ganske sjelden om at bøker jeg trodde var gode, viser seg å være helt idiotiske. Som oftest går det den andre veien, bøker jeg syntes virket uviktig, lever videre og durer og murrer inne i hodet.»

Jeg innser at jeg gjennom dette innlegget ikke har fått frem hva jeg syntes var så morsomt i boken. Men det er nå en gang slik at det ikke er en setning, men noe som kommer forut som gjør at nettopp en setning eller avsnitt fikk meg til å humre. Dessuten er det jeg synes er morsomt nødvendigvis ikke det andre trekker på smilebåndet av.

Uansett, som jeg skriver innledningsvis: til tross for en del språklige blemmer likte jeg denne boken veldig godt. Absolutt en bok jeg kommer til å huske at jeg har lest. Boken er på 254 sider og jeg lånte den av biblioteket.

Omtalen er kopiert fra min blogg her

«Ellisif Wessel (1866-1949) kunne med enkelhet valgt å se på samfunnet utenfor ved å trekke tunge fløyelsgardiner litt til side. Men hun gjorde ikke det, hun valgte et stormfullt liv i samfunnets ytterkant. En tilværelse der hun ble hatet, der avisene kalte henne for Morderengelen.
Hva drev henne til å mene så sterkt om samfunnskreftene at store deler av landet ønsket å stille henne for retten? Og spyttet når de hørte navnet hennes?
Det var det som vakte min interesse og nysgjerrighet.»

Sitatet over er fra forordet til romanen Himmelstormeren av Cecilie Enger. Romanen ble utgitt i 2007. Men den var helt ukjent for meg før den var hovedboken i Bokklubben i mars (?) i år, og jeg leste om den her.

Jeg har kjøpt boken og "spart" den til Ingalills biografisirkel der månedens tema er I rettferdighetens navn. Romanen er et portrett av Ellisif Wessel, men jeg antar at jeg kan snike den inn som en biografi.

Romanen var like god som forventet. Det er litt underlig at jeg ikke kjente til denne delen av historien som Ellisif representerte. Selv om jeg vokste opp i Vest Finnmark, og hendelsene rundt Ellisif utspant seg i Øst Finnmark, burde jeg vel strengt tatt ha lært om henne. Men de kontroversene som var rundt henne, ikke minst det at hun var begeistret for den russiske revolusjon, er muligens årsaken. Eller var hennes bidrag ikke stort nok i den tid der mennenes bragder har vært trukket frem som viktig.

Ellisif Müller ble født inn i en borgerlig tilværelse. Faren var lege. Hun ser de fattige rundt seg. Som kvinnen Ellisif og moren møter. Kvinnen som drar på en vogn med liket av sønnen. Moren som har en sterk gudstro, troen som Ellisif etterhvert forlater:

«Om kvelden sa moren at det aller viktigste ved kristendommen var at den ikke bare skulle læres, den skulle også leves.
Gutten på vognen hadde fylt fem år, hadde ett yngre søsken, med en annen far. Oline Larsson var ikke gift, hadde gått utfordrende kledt da hun var yngre, hun hadde satt håret sitt opp i frisyrer så nakken og huden bak ørene ble synlig. Til tross for at hun kom fra et godt hjem. Fattig, men godt.
Moren til Ellisif lukket øynene der hun satt ved sengeenden, og ba Gud om å se til den døde gutten på vognen.
Og hun bad også om at Herren skulle se til Oline Larsson i hennes sorg, og at hun skulle forstå at skurvsopp måtte behandles.»

Kvinnen som jeg skrev om i dette innlegget bidro også til Ellisifs engasjement:
Lady Barbara Arbuthnott og hennes menn – av Eiliv Odde Hauge

«Den britiske kvinnen lady Arbuthnott representerte den nye tiden. For Ellisif ble hun blikket inn i fremtiden!
Ellisif fikk lytte til diskusjoner og problemstillinger hun aldri tidligere hadde hørt tale om. Lady Arbuthnott som kjente (og diskuterte med!) menn som dikterne Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie.
For ikke å glemme den sjokkerende, til tider gudsbespottende og gudsfornektende ordbruken til ladyens mange venner, eller ideene om at Ellisif, som kvinne, burde foreta sine egne livsvalg. Disse menneskene kikket over vinglassene og sa med høylytt sikkerhet at Ellisif om ikke lenge, når mennesker som dem selv ble mange nok, ville kunne ta examen artium. De reiste seg ustøtt og entusiastisk fra dypet av burgunderrøde stoler, eller fra sennepsgule sjeselonger, de tok bena ned fra skamlene og snakket oppglødd om at det nå var like for kvinner ville få adgang til universitetet, og de så på Ellisif som om hun representerte den rene moderniteten, når de så at hun også kom til å få oppleve at det svake kjønn fikk stemmerett.
Men aller viktigst, mente de, var det å skrive sant. For å skrive sant, var å være i sannhet. Det var slik de uttrykte seg. Og å være i sannhet var det eneste riktige, uansett pris.»

Faren til Ellisif hadde vært lege for Barbara Arbuthnotts sønn, og det var slik hun ble kjent med ladyen. Barbara Arbuthnott fikk betydning for Ellisifs kamp helt konkret som jeg kommer tilbake til.

Ellisif var 16 år da hun forlot Dovre med tog for å begynne på Nissens Pikeskole.

«Det er faren hennes som har ønsket det, og hun har ikke strittet imot et sekund! Ellisif skal ta middelskoleeksamen for piker. Hun skal få være blant de aller første som får forsøke seg, et resultat av en flammende krig tre ar tidligere om hvorvidt jenter skulle få ta guttenes eksamen, selv om kravene i matematikk ble redusert. Hun vet ikke om moren har vært like begeistret for ideen.»

Hun skal bo hos samme vertinne som fetteren Andreas Wessel. Han er da 24 år og halvveis til medisinsk embetseksamen.

Ellisif nyter å være i hovedstaden, med alt den har å by på. Hun får ikke lov, men vandrer rundt på egen hånd. Ellisif begynner å tvile på Den hellige ånd, hun trekkes mot unitarismen og teosofien. Hun trekkes mot de som kjemper for kvinners rettigheter. En av dem er Gina Krogh som klassevenninnen snakker om:

«Hun har aldri hørt om denne Gina Krog.
- Neivel, sier Kristine, og ser opp på de gylne septemberbladene som skjelver på den store ospen som vokser tett inntil muren, på utsiden av skolegarden.
- Moren min sier hun er fremtidens bolverk. Kristine smiler.
- At hun er giftig? spør Ellisif.
- Sannsynligvis betyr det bare at Gina Krog er mer moderne enn min mor, sier hun. - At hun snakker om ting som overdøver kjedsomheten hjemme hos oss. Søsteren min sier at Gina Krog i våres har sagt at kvinner bør få delta i stortingsvalgene. Og at hun nettopp har dannet noe som heter Norsk Kvinnesaksforening, med en mann som formann!
- Hun vil ikke engang høre tale om en slik forening.»

Ellisif trekkes også mot Andreas, mot kjærligheten. Til tross for den motstand de møter mot at fetter og kusine skal gifte seg, gifter de seg 4. mars 1886 i Dovre kirke. Morens motstand er så sterk at hun ikke er til stede i datterens bryllup. At hun med dette mister kontakten med moren skal bli en av Ellisifs sorger i livet. På gavebordet ligger det som skal bli Ellisifs viktigste verktøy i den kampen hun går inn i – å dokumentere den sosiale nøden og urettferdigheten hun møter nordpå:

«Det er en bryllupspresang Ellisif ser lenge på, nesten uten å våge å røre ved den, i frykt for at den kan løse seg opp som en drøm mellom hendene hennes: Fra lady Arbuthnott har hun (ikke begge to) fått et fotografiapparat. Det ligger i en egen koffert med utstyr, glassplater, stativ, kamerahus. Og ladyen har sagt at det er det beste fra Sverige, et Hasselblad 9 x 12.
Om ettermiddagen reiser Ellisif og Andreas Wessel. Ingen av dem aner riktig hvor de skal, det er for fjernt og fremmed. Og for langt.
Andreas er nyutnevnt distriktslege i Sør-Varanger.
Ellisif er nitten år, og nå reiser hun til Kirkenes.»

Når Ellisif kommer til Sør-Varanger bor der 337 nordmenn, 733 samer og 862 finner. Gruvedriften med opprettelsen av Syd Varanger øker befolkningen. Virksomheten tiltrekkes arbeidere som lever på et eksistensminimum. Som utnyttes for profitten som eierne er ute etter. Fra før er samfunnet preget av fattige mennesker. Disse møter Ellisif når hun er med Andreas ut til pasienter. Når de kommer til legekontoret.

Ellisifs største sorg er barna som hun føder for tidlig. Den blir ikke mindre når hun ikke får gravlegge dem på kirkegården.

«Presten griper hendene hennes. Hun vil kaste opp.
- Hvis vi begynner å gravlegge mennesker som, ja, som ikke er døpt. Som ikke er frelst og innviet hos Gud. Så mister kirkegården sin, skal vi kalle det... sin renhet. Det er rett og slett galt.
Han har et tonefall som Ellisif ikke kan tolke. Skulle hennes lille sønn, som aldri rakk å gjøre en eneste ond gjerning på jorden, aldri tenke en dårlig tanke, skulle han skitne til de andre døde?»

Sønnen, Peter Jan, som får leve til han dør av tuberkulose når han er elleve måneder. Anders er samtidig sørpå og blir behandlet for samme sykdom. Det er hjerteskjærende å lese om.

«Andreas kaller tuberkulosen for en ondskapsfull tiggerkjerring.
For i Finnmark, og i Sør-Varanger spesielt, sniker den seg rundt fra bosted til bosted, langs fjorder og over vidder. Den hvite pesten bærer hun med seg, skjult i hoste og spytt, hun er kledt i skitne klær, og hun søker seg særlig til steder der menneskene bor tett, der hun kan stikke seg bort i en mørk krok, for noen legger merke til henne. Der det er trangt og lysfattig, og der lyden av surklende lunger er så alminnelig at infeksjonen uforstyrret får spre seg i blodet. Hun skiller ikke mellom forsørgere, spedbarn eller mennesker på spranget inn i voksenlivet. Hun bryr seg ikke om det er høytid eller sorg. Hun er målrettet, hun går helt inntil, hoster eller prater lavt, slik at den hun henvender seg til noen uker senere kjenner hvordan trettheten får alt til å dreie seg om den søvnen som fyller nettene med svette og feber.»

Ellisif var en sterk og modig kvinne. Det er sterkt å lese om hennes historie og det samfunnet hun var en del av. Hun kjempet for de som ikke hadde muligheter for å kjempe for seg selv. Ga en stemme til de fattige i samfunnet. Hun var med på å stifte fagforeningen Nordens klippe. Protesterte mot urettferdigheten hun observerte - skriftlig og muntlig. Diskuterte. Kompromissløs selv om hatet fra motstanderne var sterkt. At hennes voldsomme engasjement var skremmende for de borgerlige, som kjente sin tilværelse truet, er enkelt å forstå. Særlig det at hun var tiltrukket av den russiske revolusjonen. Gå nå hjem lille legefrue, var det mange som sa og tenkte. Andreas var ikke alltid enig med Ellisifs metoder, men kjempet for saken på sin måte. Også han fikk utrettet mye. Johan Falkberget var også en av Ellisifs støttespillere.

Himmelstormeren er en en gripende og tankevekkende historie som kommer til å stå som en klippe i bokhyllen. Som vil minne meg på at det er noen som har kjempet for alt det jeg tar som en selvfølge. Ellisif ville vært stolt om hun hadde sett at jeg med den største selvfølgelighet har tatt mine valg i livet. Uten å kjenne skam for at jeg jeg har valgt bort å ha mange barn. Valgt å være i arbeid hele livet fordi det var det beste for meg. Er republikaner. Kan ærlig si at jeg tviler på at det finnes en Gud. Har vært organisert hele arbeidslivet selv om jeg ikke er organisert under arbeiderbevegelsens faner. Er tillitsvalgt med en arbeidsgiver som må ta foreningen vår på alvor. Slik at vi arbeidstakere ikke må stille med lua i hånda. Slik kunne jeg fortsatt i det evinnelige. Takk til Ellisif!

Omtalen er kopi av et blogginnlegg på bloggen min Tones bokmerke

Nå er det bare noen dager til jeg skal på fotokurs. Da jeg fikk tilsendt programmet, fikk jeg kalde føtter. Typisk deg, var kommentaren jeg fikk her hjemme. Mye sannhet i det.

Det er lenge siden jeg gikk på nybegynnerkurs - i mars 2012. Før kurset var jeg totalt blank. Kunne ingenting om kameraets funksjoner, hva ISO, blender og lukketid var. Men jeg lærte såpass mye gjennom kurset at jeg ikke bruker de ferdigstilte funksjonene på kameraet. Forøvrig et veldig flott og inspirerende kurs, og jeg var klar for fortsettelsen. Blant annet å gå på flere kurs som fotografen hadde.

Men så flyttet fotografen ut av Norge. Jeg har tatt en del bilder, men jeg er fortsatt en amatør. Jeg har bl a lest en fotobok av en amerikansk forfatter. Men det er noe med å bli inspirert av levende mennesker.

Hell og lykke – akkurat som jeg trengte det kommer fotografen en tur innom Norge og satte opp et videregående kurs der jeg er påmeldt. Men før jeg meldte meg på, måtte jeg forsikre meg om at jeg hadde noe på kurset å gjøre. Mener selv at jeg burde tatt nybegynnerkurset om igjen nå når jeg har mer erfaring. Men fotografen mente kurset var greit også for meg, så til helgen braker det løs med et tre dagers kurs.

Boken til Tom Schandy og Baard Næss: Fotoinspirasjon – Bli en bedre fotograf kjøpte jeg da den ble utgitt i desember 2014. Lest litt i den tidligere, men det er så mange andre bøker som alltid har kommet foran. På grunn av kurset var det på tide å lese den fra perm til perm. Det har jeg gjort, og det er en veldig flott bok. Den er som tittelen beskriver: inspirerende og grunnlag for at en kan bli en bedre fotograf.

Boken er inndelt i kapitler med ulike tema som: Hva skal jeg velger av utstyr, grunnleggende kamerakunnskap, det gode landskapsbildet osv osv. Den er illustrert med mange bilder der de tekniske detaljene er opplyst. Lettlest slik at den er en bok også for de som er helt blanke som jeg var første gang jeg gikk på kurs. Jeg har ingen problemer med å anbefale boken. En blir selvsagt ikke en god fotograf av å lese en bok, men teori er alltid greit å ha med seg. Og jeg er kommet til en erkjennelse: noe må man bare pugge seg til kunnskap.

Boken har gjort meg tryggere på at jeg ikke kommer på kurset som fullstendig novise. Og en ting er å si, jeg har ikke mye kamerautstyr. Et billig kamera, to linser og et billig stativ. Så får jeg etter kurset vurdere om jeg skal investere i noe bedre og mere utstyr. Mulig jeg kjøper meg en snorutløser før kurset. Men en utstyrsfreak vil jeg neppe bli.

Her er en link til foto.no der boken er anmeldt:

De prisbelønte fotografene Tom Schandy og Baard Næss har laget en introduksjonsbok i fotografi for de som ønsker å bedre basiskunnskapene.

Kopi av et innlegg fra bokbloggen min Tones bokemerke

«Eg merka stilla kring Grung straks eg flytta inn i Villa Eckhoff tidleg på totusentalet. Eg hadde like for jul året for hatt brann i leilegheita mi i Bergen sentrum og måtte finne meg ein ny stad å bu. Da ein nær ven plutseleg ringde og spurde om eg ville passe huset hans, sa eg straks ja. Huset hans var eit Grung-hus: Villa Eckhoff var bygd i 1931 og lag berre hundre meter fra Villa Grung. Det var med andre ord det næraste nabolaget til arkitekten sjølv. Heile området bestod faktisk av Grung-hus. Huseigaren fortalde meg at det var planlagt to hundre hus her, men at Grung berre kom til tretti. Alle visste at like etter krigen tok arkitekt Grung sitt eige liv. Han kasta seg utfor eit stup ikkje langt unna Villa Grung og Villa Eckhoff. Det var umogleg for han å leve med landssvikarstempelet. Enkelte meinte at sjølvmordet var feigskap: at Grung ikkje var mann nok til å sta inne for ugjerningane sine under krigen.»

Sitatet over er fra starten av boken Stupet Leif Grungs krig av Nicholas Møllerhaug utgitt i 2016. Det var en anmeldelse av boken i Aftenposten på sist søndag som gjorde at jeg lånte boken av biblioteket. Anmelder, Hilde Østby, er positiv til boken, men er kritisk til hvordan en del fakta fremstilles. I boken skriver Møllerhaug om sine undersøkelser rundt arkitekt Leif Grung der han forsøker å finne ut om Leif Grung var en landssviker eller dobbeltagent under 2. verdenskrig.

Forlaget VigmostadBjørke beskriver bokens innhold slik:

«Noregs kanskje fremste internasjonale arkitekt, Leif Grung, tok livet av seg i oktober 1945. Namnet hans var blitt synonymt med landssvik. Han hadde bygd ei rekke hus for tyskarane og tent store pengar.
Men det gjekk også rykte om at han hadde vore alliert spion.
Kva var sanninga av desse totalt motsette versjonane? Då Nicholas Møllerhaug fatta interesse for Grungs skjebne, tok det ikkje lang tid før dei første åtvaringane kom: «Du må halde deg unna Grung!»

Møllerhaug byrjar å leite etter svar i arkiva, og oppdagar at sentrale dokument har blitt borte. Gjennom å ta lesaren med inn i jakta etter spor og vitnesbyrd fortel denne boka ei besettande og tragisk historie om arkitektur, motstand, intriger og misunning.»

Til slutt i innlegget har jeg linket til diverse artikler mv.

Når det gjelder egen leseopplevelse, vil jeg først berømme formen forfatteren har gitt boken. I tillegg hans engasjement og at han har delt dette gjennom boken. Jeg sammenligner den i så måte med en annen bok jeg har lest og skrevet om:

Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie

Mange faktabøker blir unødvendige kjedelige når de ikke inneholder bilder. Bilder i faktabøker gjør innholdet mer levende. Jeg har heller ikke sansen for faktabøker der man har «klæsjet» sammen bilder i midten av boken. I boken til Møllerhaug er det mange bilder, og bildene er plassert i sammenheng med teksten de skal illustrere.

Jeg synes det er modig gjort å ta opp tema. For noen kan opplysningene forfatteren presenterer, og slutningene han trekker, være vondt å lese. Boken har skapt debatt, og det er viktig også å lytte til de som er skeptiske til boken. Men jeg er overbevist om at det var «ugler i mosen rundt behandlingen av Leif Grung. Historien er der for at vi kan lære av den. Og hva angår å være modig tenker jeg på denne modige boken:

"Morfar Hitler og jeg" skrevet av Ida Jackson blir mest sannsynlig "Årets bok" for meg

Så kan man tenke: dersom han var dobbeltagent – hvorfor valgte den ressurssterke Leif Grung å ta sitt eget liv?

Forfatteren har en del refleksjoner rundt tema som jeg følger. En tanke jeg har, er at den generasjonen Leif Grung var en del av, hadde ikke åpenhet som sitt varemerke. I dag står det et kriseteam i beredskap når mennesker opplever traumatiske ting. En kan bare tenke for et trauma det må ha vært for Leif Grung og familien å leve med beskyldningene. Han ble ikke satt i fengsel og på den måten kunne beskyttes mot seg selv. Det var mektige aktører som han hadde mot seg, og fallet var enormt. Stemningen som var like etter krigen var naturlig nok preget av hevnlyst, og den som stod med mistankene mot seg hadde det ikke enkelt.
Igjen og uten sammenligning forøvrig, skjebnen til Leif Grung fikk meg til å tenke på en annen skjebne - hvordan Hjalmar Johansen ble behandlet av Roald Amundsen, og som var medvirkende til at Hjalmar Johansen tok sitt eget liv:

Ragnar Kvam Jr.: Den tredje mann - Beretningen om Hjalmar Johansen

Hva som er sant og ikke sant rundt Leif Grung er heldigvis ikke opp til meg å vurdere. Men det er interessant.

Jeg har i løpet av våren fulgt TV serien på NRK: Arkitektens hjem. Utrolig interessant, og programmene blir ikke mindre interessante etter å ha lest boken om Leif Grung. Jeg skal helt klart se TV serien om igjen.

I tillegg var jeg i Bergen for under to uker siden, og fikk en liten omvisning på Nordnes og området rundt. Det var et nydelig vær, men helt klart: Bergen er en flott by. Jeg skulle ønske jeg hadde lest boken før omvisningen. Men jeg kommer helt sikkert til å reise til Bergen igjen.

Vil du høre et intervju av Nicholas Møllerhaug på NRK radio, Kulturhuset, kan du gå inn her:

Bergensarkitekten Leif Grung ble anklaget for å være landssviker etter krigen - og kastet seg i døden fra en klippe. Kan en ny bok endelig bevise at han var dobbeltagent for britene?

Boken til Møllerhaug engasjerer – her er link til en del artikler:

*Aftenposten - kronikk: Hemmeleghald og norsk naziarkitektur | Nicholas Møllerhaug

Aftenposten: Langt flere norske arkitekter samarbeidet med tyskerne enn hva som tidligere er kjent.

Bergens tidende: Nicholas Møllerhaug er respektløs i sin behandling av både arkiver og enkeltmennesker i boken «Stupet - Leif Grungs krig»

Bergens tidende: Carolyn Ahmers krasse kritikk av «Stupet - Leif Grungs krig» bekrefter ein ting: Leif Grungs krig held fram den dag idag - over 70 år seinare.

Nrk: Boken om stjernearkitekt Leif Grung fremstår som en skattkiste, men om han jobbet som dobbeltagent mot den tyske okkupasjonsmakten er fortsatt usikkert.

Arkitektnytt.no: NALs arkiv om det interne krigsoppgjøret har vært forseglet siden 1945. Nå krever BAF-leder Geir Brekke at det åpnes.*

Omtalen er kopi av et blogginnlegg jeg skrev på bloggen

Det er ingen litteratur som jeg synes kan være så komplisert som lyrikk. Men når lyrikk først treffer meg, er det ingenting som er så fint.

Lyrikk er den sjangeren innenfor litteratur som jeg synes er nærmest musikk. Jeg kan lytte til en musikkutgivelse, og i begynnelsen kan det være enkelte låter jeg liker, enkelte låter er totalt likegyldige. Så går det en tid og plutselig treffer musikken som tidligere har vært likegyldig for meg. Slik er det med dikt. Derfor kan ikke en diktsamling leses bare en gang.

Diktsamlingen Enslige utsikter av Kolbein Falkeid, som ble utgitt i 2000, inneholder ti dikt. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt: Kolbein Falkeid Samlede dikt. Om Enslige utsikter skriver forlaget Cappelen Damm:

«I Kolbein Falkeids dikt kan alle gå inn og hente opplevelser og ny erkjennelse. Det er dikt preget av rolige, gode bilder og en sterk indre sammenheng. Dikteren, som har nådd den aktverdige alder da man i andre tider ble lyttet til, er ikke blitt noen vismann. Han har ikke svarene, men stiller mange spørsmål. Her er ensomhetsobservasjoner knyttet til eget og andres liv, med refleksjoner rundt spørsmålet om ikke denne alenetiltstanden er menneskets egentlige ståsted. Ellers er det fenomenet aldring og følgelig den økende gravitasjonskraft mot jord som opptar forfatteren. Og forundring over fenomenet mot.
Til våren! sier vi.
Jaja, men det er langt dit.
Og hva grønt er
har vingene glemt.»

Jeg anser meg for en novise hva angår lyrikk. Selv om det snart er to år siden jeg kjøpte Kolbein Falkeid Samlede dikt, har jeg knapt begynt å lese i den. Men jeg har observert dikt i samlingenen jeg liker godt. Det som har inspirert meg til å lese, og nå skrive om diktsamlingen Enslige utsikter, er at jeg har meldt meg på Heddas Bokhyllelesing, og i mai er temaet Les ei novelle- eller diktsamling fra 2000-tallet.

Diktene i samlingen Enslige utsikter er av varierende lengde. Jeg har lest diktene flere ganger. Men selv om enkelte dikt appellerte til meg, er deler av diktsamlingen lite tilgjengelig og uinteressant for meg. Kanskje kan dette forandre seg med tiden.

Det første diktet Jord ser nedover seg begynner slik:

«Jord ser nedover seg selv.
Mørket drømmer lys.
I mørket drømmer lyset håp og holder
livet i en stramt
oppstigende mulighet.»

Vel, uklart for meg hvilken retning forfatteren vil med dette, både verset og tittelen, og særlig når neste vers kommer:

«Dette er det eneste stedet.
Alt annet er fantomer.
Virkelighet flagrer gjennom parken
som ark med statistiske tabeller,
ugjendrivelige,
men snart utvisket av regn.»

Det neste diktet Aldre likte jeg godt; diktet starter slik:

«Visst kjenner jeg alderen:
En slags siste grinete vinterdag
som tungpustet gjennom slapset i mars.
Nedforbakkene går oppover,
og de store drømmene
har krympet til lommerusk»

Jeg liker diktet fordi det uttrykker alder på en ironisk måte, og sier også noe om det å være ungdom – hvor fort tiden går - noe som kan presenteres til de helt unge med ungdommelig overmot:

«Rart hvor fort det har gått forresten.
Når jeg lukker øynene en blunk,
står han der i vårpussen.
Skjortekragen utenpå jakkeslaget.
Forventningene dynget så høyt over virkeligheten
at den kveles under dem.
Og så uvitende grønn
at verden trør til side og slipper han forbi kontrollpostene
av skir forundring."

Et annet vers i samme dikt:

«Denne uendelige historien
om alt uvitende ungt. Som når det får vite,
tror det er det første som vet. Det måker
alderen foran seg, de andres alder,
alderen til dem som har gått foran,
den alderen som også har vært uvitende engang
og fått vite
og nå er blitt uvitende og resignert
fordi den vet.
Kanskje.»

Om Kolbein Falkeid skriver Cappelen Damm:

«Kolbein Falkeid er født i 1933 og debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han har utgitt mangeogtyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger. Blant disse kan nevnes En annen sol (1989), som måtte trykkes i flere opplag, Utrøstelig bøddel (1997), Enslige utsikter (2000) og Vind, eple (2003). I 2007 kom Samlede dikt, med forord av Lars Saabye Christensen, som ble en bestselger. Det er laget flere utvalg av Falkeids dikt. I 1998 kom De store strendenes samtale med etterord av Paal-Helge Haugen, og i 2011 Uvisshetens land, med illustrasjoner av Ivar Rudi og etterord av Torgeir Schjerven. Schjerven skriver: "Om man leser hans samlede produksjon, danner det seg et bilde av en vaktsom observatør i stadig bevegelse. Alt dette konkrete i diktene hans, lite som stort, utgjør en strøm som gir forestillingsevnen smidighet og utvider fantasien som forutsetning for våkenhet og tilstedeværelse." I sitt åttiende år skrev Falkeid samlingen Øyet og virkeligheten (2014). Det er både en blidhet og et dypt eksistensielt alvor over disse poetiske betraktningene fra en bauta i norsk samtidspoesi. Falkeid bor i Haugesund og har skrevet flere av tekstene til visegruppa Vamp.»

Kopi av omtalen som ble skrevet i et innlegg på bokbloggen Tones bokmerke

Liv Køltzow (f. 1945) var en ukjent forfatter for meg før jeg leste at hun i april 2016 ble tildelt Gyldendalprisen for 2015. Romanen Melding til alle reisende ble utgitt i 2015 er på 283 sider. Den har selvbiografiske elementet i seg, bl a har forfatteren og hovedpersonen i romanen Kaja Baumgarten diagnosen Parkinson sykdom. Men dette er ikke ene og alene et tema i romanen.

At denne omtalen blir kort har ikke sin årsak i at jeg ikke likte romanen. Kort blir den fordi jeg er sliten av helt andre årsaker, og liker å skrive ferdig omtalen av en bok før jeg begynner på neste.

Jeg likte romanen. Den var underholdende og til tider morsom, selv om det ligger et alvor i bunn. Jeg synes hun fint får frem hvordan sykdommen rammer uten at dette blir en dyster fortelling. Kritikerne har også skrevet positivt om romanen.

Jeg avslutter innlegget med å kopier hva forlaget Aschehoug skriver om handlingen i Melding til alle reisende:

«Forfatteren Kaja Baumgarten blir diagnostisert med parkinson en januardag i 2001, og tenker med seg selv: "Hit skulle jeg. Jeg ville levd på en annen måte hadde jeg visst det." Diagnosen leder til en gjennomgang og revurdering av livet, og romanens første del viser glimt av en kontrollert og borgerlig tilværelse og skildrer krisen som inntreffer etter diagnosen. I 2007 møter forfatteren en mann på et rehabiliteringssenter. Kaja er syk, og det er Vegard Vinsnes også. De to innleder et forhold som endevender og setter på spill alt som har vært til nå. Vegard finner Kajas notater til en roman om ham, og kjærlighetsforholdet settes på prøve. Hvis det i det hele tatt er et kjærlighetsforhold. For hvem er det egentlig som utnytter hvem?»

Omtalen er et innlegg fra bloggen min her

Jeg har i tidligere innlegg skrevet om hvordan jeg «oppdaget» diktsamlingen til Guri Sørumgård Botheim: Heime mellom istidene som ble utgitt for kort tid siden. Det var da jeg tilfeldigvis hørte på NRK radio programmet Diktafon - link til programmet:

Forfatter Guri Sørumgård Botheim diktdebuterer med boka Heime mellom istidene. Botheim spør: Hva betyr det egentlig å føle seg hjemme?

Foto: Benedikte Skarvik

Her er hva forlaget Samlaget har skrevet om forfatteren, og der jeg har hentet bildet av henne over og noe av det de skriver om diktsamlingen:

*«Guri Sørumgård Botheim (f. 1978) kjem frå Lesja og bur i ei 1950-talsblokk i Ila i Trondheim. Ho debuterte med romanen Ramstein pensionat(2009) i lag med søstera si, Sigrid. Dei var redaktørar for boka Søsken (2011) i lag med Ingrid og Kjersti Rognes Solbu. Sigrid og Guri skriv humorspalte i Dag og Tid, og er kjent for særeigne opplesingar. Guri arbeider som avdelingsleiar ved Norsk Forfattersentrum Midt-Norge. Heime mellom istidene er den første diktsamlinga hennar.

I denne diktsamlinga undersøker Guri Sørumgård Botheim kva det vil seie å kjenne seg heime. Ho tek utgangspunkt i si eiga tilknytning til heimplassen, bygda der forfedrane truleg har levd sidan istida. Nokre av dei har reist ut, men har alltid komme heim att. Ho spør seg om ho blir den fyrste som flyttar og ikkje kjem attende. I ei leilegheit i Trondheim prøver ho å lage seg ein heim i lag med kjærasten. Men ei rastlausheit forstyrrar.»*

Nå har jeg leste diktsamlingen flere ganger. Lyttet til radioprogrammet flere ganger. Jeg liker diktene veldig, veldig godt. Og tenker at jeg må følge mer med når det utgis nye diktsamlinger.

Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Men dette er helt klart en bok jeg ønsker å kjøpe. En bok som er inspirerende fordi hun har vært så kreativ i valg av tema, form, presentasjon mv. En diktsamling jeg tenker kan være en fin gave å gi til noen en vet kan være interessert i temaene hun har valgt. Eller bare er glad i flotte bøker.

Jeg har også lest boken som hun ble inspirert av og som jeg har skrevet om her,

Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene

Jeg ble ikke like begeistret for Thoreaus bok som Guri Sørumgård Botheim. Men så forteller hun at hun leste den gjennom et år, jeg leste den i løpet av noen dager. Hun hadde også et annet mål ved å lese den enn jeg hadde. Hun innleder diktsamlingen ved å sitere Thoreau:

«Mennesket bodde så å si i telt her i verden og vandre gjennom daler, over sletter eller fjelltopper. Men se, nå er mennesket blitt sine redskapers redskap!»

Diktsamlingen er delt i tre deler: Heime, Trondheim, og Fjellet. I del en og tre skriver hun på dialekt og del to, som er den lengste, skriver hun på nynorsk. For meg er det ingen problemer med å forstå dialekten hun skriver på, og språket som er valgt gir helt klart en egen dimensjon til diktene.

At denne diktsamlingen treffer meg, har nok helt klart noe å si med at jeg ofte tenker på hva det vil si å føle seg hjemme. Hjemplass er for meg ikke det stedet jeg bor, men det er jeg vokste opp. Når jeg f eks er på jobb og sier at nå drar jeg hjem, så er det der jeg bor. Men når jeg tenker på å reise nordover til der jeg vokste opp, tenker jeg på at jeg skal reise hjem. Som det står i diktsamlingen:

»det e en generasjon sia oss fløtte hit
nå kalla oss gardn for
heime»

Hun stiller dette spørsmålet som hun også svarer på:

«e heimen et bilde
tå den som bur der?»

Når man er ung og flytter fra hjemplassen, er det ikke alltid at en har tanker om en flytter for godt eller skal komme tilbake. Jeg tenkte ikke så mye på det, var bare trist der og da, og så ventet det store eventyret. Tenkte ikke på at det ville bli en mulighet for at hjemlengsel skulle fylle en så stor del av livet mitt. Sørumgård skriver:

«e vil ikkje vera
den som reise
og ikkje kjem attende»

Og når man kommer hjem, hvem er man da:

«e e en gjest
i en barndomsheim»

Innimellom dukker det opp noe som gir et innblikk i en sorg som ligger der, om en tidligere kjæreste som er borte. Om å flytte fra Singssaker til Ila skriver hun:

«eg flytta fra Singsaker stiv av sorg».

Et annet sted:

«sorg søv ikkje
men isa ned¨
tina upp att
i varmare vér»

Og dette:

«livet e ikkje sjølvreparerende på alle plan.»

I del to er det sivilisasjonskritikken inspirert av Thoreau får en plass, som hun skriver:

*«radioen er forteljingane frå forbipasserende
Facebook er grendahuset

marklyft lyftar nykløvd ved

hesten gjorde eit arbeid
nå er det arbeid å ha hest»*

Guri Sørumgård Botheim har laget en nydelig video som jeg har linket til nedenfor. Jeg avslutter innlegget om Heime mellom istidene med videoen der hun leser litt første del av diktsamlingen.

Omtalen er kopiert fra bokbloggen min Tones bokmerke

Noen bøker er bare slik at en merker kjemien ved å lese første setning. Det er ikke hva andre har skrevet om den som skaper forventninger til romanen, men dens begynnelse. Det skjedde med romanen Barneloven av Ian McEwan.

Barneloven på litt over 200 sider ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015. I 2015 leste jeg og skrev om to andre bøker av Ian McEwan: Sementhagen og Hjelp fra fremmede. Jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket. Men jeg skal være ærlig, begynnelsen og midtpartiet av romanen synes jeg var bedre enn slutten. Slutten ble for daff synes jeg. Da dabbet min interesse av. Jeg kjente meg snytt.

Barneloven starter slik:

«London. En uke etter treenighetssøndag. Uforsonlig junivær. Høyesterettsdommer Fiona Maye var hjemme denne søndagskvelden, lå på sjeselongen, stirret forbi de strømpekledde føttene mot utsnittet hun så av de innfelte bokhyllene ved peisen og det lille Renoir-litografiet av en som bader, som hun kjøpte for femti pund for tretti år siden og som hang ved det høye vinduet på den ene siden. Antakelig en forfalskning. Under det, en blå vase midt på et rundt valnøttbord. Ingen erindring om hvordan hun anskaffet den. Eller når hun sist satte blomster i den. Peisen hadde ikke vært tent på et år. Med en tikkende lyd dryppet svarte regndråper med ujevne mellomrom ned på det gulnede, sammenkrøllede avispapiret i peisen. Et Bokhara-teppe lå over brede, polerte gulvplanker. I utkanten av synsfeltet ruvet det lille flygelet med familiefotografier i sølvrammer på den dype, svarte lakken. På gulvet ved siden av sjeselongen, innen rekkevidde, lå utkastet til en dom. Fiona lå på ryggen og skulle ønske at alle disse tingene befant seg på havets bunn.»

Av en eller annen grunn tenker jeg på Helen Mirren i rollen som DCI Jane Tennison i krimserien «Den mistenkte» (Prime Suspect) når jeg leser om Fiona Maye. Som karakter. Dyktig i sin rolle som politiinspektør. Profesjonell. Stålkontroll. Kjølig. En type menneske jeg ønsker å ha distanse til. Her er bilde av Helen Mirren i rollen:

Fiona Maye er dyktig. Høyt respektert. Men det har kostet å komme dit hun er i dag. Selv om hun har god kontakt med egen familie og ektefellen Jacks familie, har det aldri passet å få egne barn under klatringen i karrierestigen. Når ektefellen Jack ønsker seg og ber om hennes tillatelse til et kontrollert sidesprang med en annen kvinne, kommer Fiona ut av balanse:

«I hånden holdt hun sin andre skotske whisky med vann. Hun var skjelven, hadde ennå ikke hentet seg inn etter den stygge episoden med ektemannen. Det var sjelden hun drakk, men Talisket med springvann var balsam, og hun vurderte å gå bort til skjenken i den andre enden av rommet og hente sin tredje. Mindre whisky, mer vann, for hun skulle i retten i morgen og var vakthavende dommer nå, tilgjengelig dersom behovet meldte seg, enda hun lå der og ikke hadde summet seg ennå. Han hadde kommet med en sjokkerende erklæring og lagt en utålelig byrde på skuldrene hennes. For første gang på mange år hadde hun faktisk ropt høyt, og et svakt ekko runget fremdeles i ørene. «Din idiot! Din jævla idiot!» Hun hadde ikke bannet høyt siden de bekymringsløse turene til Newcastle i tenårene, selv om et og annet kraftuttrykk snek seg inn i tankene hennes når hun hørte sirkelbevis eller irrelevante lovanvendelser. Og så, ikke lenge etterpå, hvesende av sinne, hadde hun sagt høyt minst to ganger: «Hvordan våger du!»»

Jack sier at han trenger det og spør når de elsket sist:

«Når var det? Han hadde spurt om det før, liketil og kranglevorent. Men en overbefolket nær fortid kan være vanskelig å huske. I familiedomstolen myldret det av underlige uenigheter, prosedyrer med nye momenter, intime halvsannheter, eksotiske anklager. Og som i alle deler av jusen måtte omstendighetenes finkornede særegenheter innlemmes i all hast... «

I tillegg til å se for meg Fiona som Helen Mirren i rollen som Jane Tennison, kom tankene til albumet Og så kom resten av livet til Kari Bremnes. En ting er at jeg som leser lurer på om, og eventuelt hvordan, rystelsen i privatlivet påvirker arbeidet til Fiona. Men hva med privatlivet. «Det er ikkje alltid det går sånn som du hadde tenkt» synger Kari Bremnes i sangen «E du nord» Er dette begynnelsen på slutten for Fiona eller «en ny begynnelse»...

Hva Barneloven handler om? Enkelt og greit lar jeg avslutningsvis Gyldendal forlag presentere innholdet:

*«Men Fionas yrkesmessige suksess har gått på bekostning av ekteskapet. Forholdet mellom henne og mannen, Jack, er turbulent, og samtidig bærer hun på en sorg over barna hun aldri fikk. Mannen hennes ber henne i desperasjon om å vurdere åpent ekteskap, og etter en heftig krangel flytter han ut. Bruddet skaper et tomrom i henne; er det kjærlighet hun har mistet, eller er det en moderne form for ære? Er det ikke forakt eller utfrysning hun egentlig frykter?

På flukt fra disse spørsmålene graver hun seg ned i jobben. Hun fatter spesielt interesse for en svært kompleks sak der en 17-årig gutts liv står i fare da foreldrene nekter ham å motta blodoverføring. Familien, som er medlemmer av Jehovas vitner, har vansker med å akseptere denne livreddende behandlingen fordi den strider mot deres tro. Utfallet av saken blir skjebnesvanger, ikke bare for gutten, men også for Fiona. I kulissene står Jack og et havarert kjærlighetsliv, og jaget etter å løse saken - og ikke minst redde ekteskapet - setter Fiona på en nervepirrende prøve som vil holde leserne fengslet helt til siste side.»*

Omtalen er kopiert fra min bokblogg Tones bokmere

«Folks strev beror i grunnen på en misforståelse. Mange lar fort sine beste evner bli pløyd ned eller gå i oppløsning. Drevet av en innbilt skjebne, som folk kaller «det nødvendige», er man opptatt av å samle seg skatter — slik det står skrevet i en gammel bok — som møll og rust vil fortære og tyver vil bryte seg inn og stjele. Det er et liv for tåper, og det vil de innse når de står ved slutten av det, om ikke før.»

Sitatet over er fra boken jeg har lest: Walden Livet i Skogene av Henry D. Thoreau. Jeg er helt enig i det han skriver over, og mye annet. Samtidig synes jeg tidvis at det er unyansert. Dette med tanke på at jeg mener han kunne hatt med noe av det positive som samfunnsutviklingen på den tiden hadde bidratt med.

Årsaken til at jeg kjøpte og har lest boken har jeg skrevet om i dette innlegget:

Venter på en bok: Walden Livet i skogene av Henry D. Thoreau

Forlaget Pax som har gitt ut boken på norsk beskriver den slik:

"Walden. Livet i skogene" er en vakker og konkret fortelling om Thoreaus tilværelse som nybygger og eneboer ved Walden Pond i Concord. Henry David Thoreau (1817-1861) var amerikansk filosof, også berømt for klassikeren "Civil Disobedience". I "Walden" har han skrevet ned egne tanker og opplevelser i nær kontakt med jorda, skogen og dyrelivet. Han reflekterer rundt forholdet mellom individ og samfunn, sivilisasjon og natur, og drøfter verdier og valg i tilværelsen. Men Thoreau er en praktisk mann, som hogger trær, bygger hus, sanker bær, og fisker. Han studerer fugleliv og dyrespor, ville blomster, været og naturens rytme. Dessuten elsker han å lese og å tenke. Alt dette gir et rikt liv. Thoreaus naturfilosofi er både påvirket av Rousseaus "tilbake til naturen" og av Østens tenkning. Han var kritisk til den vestlige sivilisasjonens "fremmedgjøring" og protesterte mot forbrukskulturen. I sin tur inspirerte han skikkelser som Mahatma Gandhi og strømninger innen fredsarbeid og naturvern. Thoreau kan sees som en viktig referanse i bøker som Pirsigs "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel" og i Loes "Doppler". "Walden" er tidligere blitt utgitt på norsk med tittelen "Livet i skogene". Nå nyutgis den i bearbeidet oversettelse, og supplert med noter. Dette er en klassiker for naturelskere, livsfilosofer og sivilisasjonskritikere!»

Hans eneboertilværelse varte i to år. Om årsaken til at han tok dette valget:

«Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsket ikke å leve et halvdødt liv - livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig. Jeg ville leve dypt og helt og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv, på flukt, ved å skjære en bred skåre og la ljåen gå så dypt som mulig - og trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form.»

Thoreau er ingen eremitt. Han både har besøk og besøker andre i disse årene. I dag fins det drøssevis av bøker som beskriver naturopplevelser, med flotte fotografier. I tillegg til dette er det mange naturprogram i ulike TV-kanaler. Derfor blir det han beskriver om sine naturopplevelser for meg ikke noe ekstraordinært.

Det som er mer interessant for meg, er der Thoreau filosoferer over og kritiserer samfunnet. Men det er ikke til å komme fra: jeg synes formen bærer preg av at den ble utgitt i 1854. Jeg mister av og til tråden når jeg leser fordi han «døtter» så mye innimellom. Til bokens forsvar er det å si at i den perioden jeg har lest boken, har det vært mye annet å holde rede på i hodet mitt som har tatt konsentrasjonen.

«Jeg ser unge mennesker, mine sambygdinger, hvis ulykke det er at de har arvet gårder, hus, låver, fe og landbruksredskaper, for den slags er det lettere å skaffe seg enn å bli kvitt. Det hadde vært bedre de var blitt født under åpen himmel og ammet av en ulvinne, da hadde de med klarere øyne kunnet se den åkeren de var kalt til å arbeide på. Hvem gjorde dem til muldens treller? Hvorfor skal de sluke to hundre mål jord når mennesket er dømt til å ete bare en enkelt håndfull? Hvorfor begynner de å grave sine graver så snart de er født? Nå må de prøve å leve et menneskeverdig liv mens de drar på alle disse tingene, og kare seg fremover så godt de kan. Hvor mange stakkars umenneskelige sjeler har jeg ikke møtt, nesten knust og kvalt under sin bør, der de kom krypende langs livets vei mens de skjøv en låve loran seg, tjueto meter lang og tolv meter bred og med en augiasstall som aldri var blitt rengjort, foruten fire hundre mål åker, eng, havnehager og skogteiger! De eiendomsløse, som ikke har et slikt unødvendig og arvet påheng å stri med, synes det er slitsomt nok å skulle holde styr på og avle opp noen få kilo kjøtt og blod.»

Samtidig beskriver han hvordan de aller fattigste har det, og kontrasten mellom de rike og de fattigste:

«Hvordan står det så til hos det fattige mindretall. Kanskje det vil vise seg at i samme grad som noen har hevet seg over forfedrenes levekår, så lever andre under langt verre forhold enn disse gjorde.
De rikes overflod er en motsvarende konsekvens av de fattiges fornedrelse. På den ene siden finnes palasser, på andre siden husløse og gjeldsslaver. De myriadene som bygde pyramidene til gravplasser for faraoene, ble foret med hvitløk, og selv fikk de neppe noen verdig begravelse. Mureren som gjør gesimsen på slottet ferdig om dagen, vender kanskje om kvelden hjem til et skur som ikke er så lunt som en wigwam engang. Det er en feiltakelse a tro at karene til en stor del av befolkningen i de landene hvor en ellers finner alle de vanlige tegn på sivilisasjon, ikke kan være så begrensede som dem de innfødte lever under. Jeg tenker her på de forarmede fattige og ikke på de forarmede rike. For å innse det behøver jeg ikke gå lenger enn til de skurene som har grodd opp overalt langs jernbanelinjene våre, sivilisasjonens siste fremstøt. Der ser jeg på mine daglige spaserturer mennesker som bor langs en svinesti, med åpen dør hele vinteren for å få lys inn, og tilsynelatende uten en vedpinne i huset, og kroppene hos både gamle og unge er krokete fordi de så lenge har sittet sammenkrøpet i kulde og elendighet, og lemmene og åndsevnene deres er i lang tid blitt hemmet i veksten. Det er sannelig betimelig å se nøye på den menneskegruppen som ved sitt slit har skapt de arbeidene var generasjon kan rose seg av å ha frembrakt.
Slik er også, i større eller mindre grad, vilkårene hos de forskjellige arbeidergruppene i England, verdens store arbeidsanstalt. Eller jeg kunne henvise til Irland, som på kartet er avmerket som en av de hvite eller opplyste flekkene på jordkloden. Se på den fysiske forfatningen hos irene og sammenlign den med forfatningen hos nordamerikanske indianerne eller de innfødte på sydhavsøyene eller et hvilket som helst annet naturfolk før det ble ødelagt ved møtet med den siviliserte rase! Og likevel tviler jeg ikke på at irenes ledende menn er like kloke som gjennomsnittet av ledende menn innenfor sivilisasjonen for øvrig. Irenes kår viser bare hvor mye elendighet som kan bestå side om side med siviliserte forhold. Jeg behøver neppe ytterligere å peke på arbeiderne her i våre sørstater, de som produserer de viktigste eksportvarene i landet, og som selv er en viktig handelsvare der. Jeg skal innskrenke meg til dem som sies å leve under moderate omstendigheter.»

I forordet står det at Thoreau jobbet med å oppheve slaveriet, og det på et tidspunkt da det kunne være direkte farlig å tilkjennegi at man var motstander av slaveriet. Han hjalp også rømte slaver over grensen til Canada. Forsvarstalen for slaveforkjemperen kaptein John Brown, som ble dømt til døden og henrettet, er utgitt i bokform og skal være noe av det fineste Thoreau har skrevet. Han protesterte også mot de høye militærutgiftene som han mente var alt for høye og uverdig en kulturstat, og nektet av den grunn en tid å betale skatt. Dette måtte han i fengsel for, men ble løslatt ved kausjon.

Thoreau var universitetsutdannet. Han er innom mange temaer i sin sivilisasjonskritikk. Et av temaene er litteratur. Han skriver at folk ødsler sine evner på det som kalles lett litteratur – her får både leserne og bøkene gjennomgå:

«I bibliotekdistribusjonen vår er det et verk i flere bind med tittelen Little Reading, og til å begynne med trodde jeg det var navnet på en by jeg aldri hadde vært i. Det finnes folk som, lik skarven og strutsen, kan fordøye alt slikt selv etter en solid middag med kjøtt og grønnsaker - for de tåler ikke å gå glipp av noe. Er visse andre lik maskiner som fremstiller dette fóret, så er disse leserne kveget som kjører denne hakkematen i seg. For nitusende gang leser de historien om Zebulon og Sefronin, om hvordan de elsket hverandre som ingen hadde elsket før, og hvordan deres kjærlighets strøm aldri stilnet et eneste sekund — kort sagt hvordan den for av gårde og snublet, kom seg opp igjen og pilte videre! Om hvordan en uheldig stakkar havnet oppe i et kirketårn enda det ville vært bedre for ham om han aldri hadde greid å komme så høyt som opp i en støpul engang. Og etter at den overstrømmende forfatteren omsider har fått anbrakt ham der til ingen verdens nytte, ringer han med klokken for at hele verden skal styrte til høre — akk, ja! — hvordan han kom seg ned igjen! Jeg vil hevde at man gjorde best i å forvandle alle slike universalromaners høytstrebende helter til væhaner, på samme måte som man før i tiden pleide å anbringe heltene i stjernebildene; så kunne de svinge rundt seg selv til de rustet, og ikke komme ned igjen mer i det hele tatt for å plage skikkelige folk med narrestrekene sine. Neste gang forfatteren ringer med klokken, vil jeg ikke røre meg av flekken om det så er hele forsamlingshuset som brenner ned. «'Dudli-dudli-dei – san’ roman fra middelalderen av den berømte forfatteren til 'Dudli-dudli hei-san', utkommer i månedlige hefter. Stor sensasjon! Vær så vennlige ikke å trykke på der bak!» Alt slikt sluker folk med oppspilte øyne, spent og primitiv nysgjerrighet og utrettelig flinthard magesekk, som et fire års barn med sitt fargestrålende to-cent-hefte om Askepott - og så vidt jeg kan se uten spor av nytte for deres evne riktig uttale eller betoning, og uten å være blitt flinkere til å trekke ut eller tilsette noe moral til det hele. Resultatet er et sløvet syn, treghet i vitale deler og en generell utvanning av alle sinnsevner og intellektuelle potensial. Den slags vørterkake bakes daglig i praktisk talt hver eneste ovn, med større iver enn brød av ren hvete, rug eller mais, og finner et langt sikrere marked.»

Lett litteratur eller «vørtekakene» som han sikter til selger som aldri før og nå skriver vi 2016. Det ser ikke ut som om utdannelsesnivået, som har økt etter 1854, og hva man velger å lese, er synonymt. Jeg synes det er synd at han sammenligner denne type litteratur med vørtekake, det synes jeg smaker godt. Askepott-bøker hadde passet bedre.

Det var noen smakebiter fra Walden Livet i Skogen av Henry D. Thoreau. Ikke lett litteratur, men lesverdig selv om boken etter min mening er preget av «tidens tann».

Omtalen er en kopi av et blogginnlegg på min bokblogg Tones bokmerke

Når jeg ser foto av moskus, selve urdyret, tenker jeg at den må være vokst opp gjennom jorden. Nå jeg ser foto av lappugla, som er avbildet på bokomslaget, tenker jeg at den må være vokst ut av et tre.

Når det gjelder boken til Felix Heintzenberg & Tom Scandy: Nattens lydløse jegere som er en bok i tekst og bilder om de 11 ugleartene i Norge, Sverige og Finland, er det en ting å si: løp og kjøp! Det har jeg gjort, og det er en av de fineste bøkene jeg nå eier. Passelig avpasset tekst til flotte bilder av uglene. Om ikke du har interesse for ugler, kan dette være en flott gavebok til den «som har alt» og som liker å ferdes i naturen.

Boken ble gitt ut i 2015, og det var ikke tvil i min sjel at den måtte jeg ha. Fra boken:

«Hvis man får muligheten til å se ei ugle, blir man slått av hvor vakre de er med sine glødende øyne og maleriske fjærtegninger. Ikke sjelden blir det et møte på kloss hold. Mange ugler tillater oss å komme svært nær, samtidig som de med store ugleøyne titter på oss, så man undrer seg over hvem som ser på hvem.»

F eks fikk jeg vite gjennom boka at den lille spurveugla ser like bra som oss mennesker som bruker kikkert. Også at spurveugla er av de få som er mest aktive om dagen, ofte tidlig om morgenen eller om kvelden. På det mørkeste om natten sover den.

En får veldig lyst til å gå ut i naturen når en leser boken. Vi er i mai og det er en fantastisk måned f eks hva angår dyre-og fugleliv. Jeg er tidlig ut med hunden min og erfarer det selvI boka står bl a følgende om denne årstiden:

«Nå i mai har skogens vinterstillhet forlatt oss, og fuglesangen høres overalt i den spirende konsertsalen. Fuglene sitter i trærne og forteller oss om sin fortreffelighet. Kanskje de til og med deler noen av minnene fra vinteroppholdet i sør...»

Jeg tror det var en ugle som fløy i sidevinduet på bilen min på vei til jobben en tidlig mørk vintermorgen i 2015. Jeg så den først i billykten ute på jordet, før den plutselig var i vinduet. En stor fugl som så ut til å jakte på noe.

Det er også en kattugle som holder til i et skogholt like ved. At det er en kattugle er jeg nå blitt sikker på etter å ha lest boken. På slutten av boken er det en del fakta rundt uglene, og der står det hvilke lyder en kattugle har. Bl a at den innleder gjerne med et dypt «hoo» i et sekund, for etter en pause på fem sekunder etterfulgt av et langtrukkent og vibrerende «ho’o’o’o’o’o». Akkurat det jeg bruker å høre. Etter å ha lest boken kommer jeg til å følge ekstra med når jeg hører kattugla, og kanskje er jeg så heldig at jeg får sett den. Men om ikke jeg får sett den eller tatt et foto, har jeg den flotte boken.

Hvilken ugleart jeg synes er finest er jeg usikker på. Men det er noe med lappuglen som fenger meg veldig

Andre bøker jeg tenkte på når jeg leste i den, er bøkene til Britt Karin Larsen om skogfinnene. På samme måten som når jeg leser bøkene hennes, kjente jeg at naturen kom så tett inn på meg når jeg leser i boken om uglene. Ikke minst tenkte jeg på bøkene om skogfinnene når jeg leste dette:

«Jo mer man tenker tilbake til uglas livsstrategi sist vinter, desto mer menneskelig fremstår den lille hannen i våre øyne. Han lever som vi mennesker levde for ikke alt for mange generasjoner tilbake. En gang var vi selv et skogsfolk som var tvunget til å samle og fylle spiskammeret for vinteren. Med stor tålmodighet, fra utsiktspunkter og gjemmesteder, prøvde våre forfedre å overraske en intetanende elg, hjort eller rådyr. Et velforsynt matforråd var livsviktig hver gang vinterens snø og kulde feide over landet. Det var en tid med hardt arbeid. Men det var også en tid for ro, en nærhet til naturen og et samspill med årstidene som vi i dag knapt kan gjette oss til. Nå har vi forlatt våre røtter, erstattet spiskamrene med supermarkeder og skogen med urbane jungler, i stadig søken etter utvikling og økonomisk suksess. Jakten på penger har forvandlet Nordens en gang så tallrike gammelskoger til unge tømmerplantasjer, monokulturer som har drevet bort mange av de organismene som trenger den artsrike, eldre skogen for å leve sine liv. Spurveugla lever fortsatt i den skogen som gir både hjem, mat og beskyttelse for hele familien. Den lille ugla blir enda mer menneskelig når den minner oss om hvor vi kommer fra – og kanskje hvor vi egentlig hører hjemme.»

I tillegg til fakta om hver ugleart, er det også andre fakta rundt ugler. Her er forlagets beskrivelse av boken, Tom &Tom:

«Uglene er blant våre mest fascinerende og folkekjære fugler. I Norge, Sverige og Finland hekker 11 arter i ulike miljøer, fra jordbrukslandskapet i sør til fjelltoppene i nord.
Selv om man sjelden ser ugler, finnes de ofte i nærheten av oss. De fleste artene er tilpasset et liv nattestid. For å kunne være aktive i døgnets mørke timer har de et avansert sanseapparat og andre tilpasninger. Ekstremt god hørsel, fantastisk syn, samt en nesten lydløs flukt er noen eksempler. De prisbelønte naturfotografene Felix Heintzenberg og Tom Schandy presenterer i denne boka alle de 11 uglene som hekker i Norge, Sverige og Finland, med fantastiske bilder og inspirerende tekster.»

Til slutt, snøugla er en av artene som er omtalt i tekst og bilder. Her en filmsnutt fra BBC Earth om en snøugle i Alaska som til og med jager bort ulver – jeg er målløs:

En omtale som er kopiert fra bloggen min Tones bokmerke

I går mandag 9. mai leste jeg de siste sidene av Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. En blanding av lettelse og fornøydhet med meg selv. Vemod ble det på slutten. Det har tatt to uker av min lesetid å komme gjennom romanen. Det er mange lesetimer i et kort menneskeliv. Særlig med tanke på alle bøker jeg har lyst til å lese og som jeg har forventninger til.

Jeg har lest mange henvisninger til Fjodor Dostojevskijs bøker. Noen skriver at de har lest enkelte bøker flere ganger. Mange skriver om sin leseopplevelse med stor begeistring. Som denne på Forlagsliv.no:

«Spilleren var mitt første møte med Fjodor Dostojevskij, og den gjorde meg fullstendig besatt av ham. Høydepunktet i forfatterskapet hans er for meg Brødrene Karamasov. Det er en mangefasettert idéroman, en mesterlig psykologisk roman og ikke minst er den kanskje tidenes beste krimroman med fire brødre mistenkt for fadermord. Dette er en roman som handler om de viktigste eksistensielle problemene: Det ondes problem, frihetens vesen og menneskets troslengsel. Samtidig er handlingen godt forankret i en sosial virkelighet: et svært fargerikt russisk miljø. Ryggesløse kvinner, hellige menn, onde godseiere og sågar djevelen selv befolker persongalleriet.»

Romanen Brødrene Karamasov ble skrevet i 1879-1880. Og er nesten tusen tettskrevne sider. Alle varsellampene burde lyse. Men allikevel: jeg kjøpte boken, og har nå lest den.

Det var nå jeg skulle skrive at livet mitt blir aldri det samme som etter å ha lest Brødrene Karamasov. Slik er det ikke. Det ville være å overdrive. Faktum er at tidvis var det et slit. Men når jeg leste partier som jeg synes er glitrende, da er mye av slitet med enkelte partier glemt. Selv om jeg ikke kommer til å gjøre det, forstår jeg at noen har lest romanen flere ganger.

Slik beskrives boken på NRK.no:

«Brødrene Karamasov er den mest storslagne roman som noen gang er skrevet, mente Sigmund Freud. Hva gjør du med raseriet mot en far som truer og ødelegger og tar for seg?
Dmitri, Ivan, Aljosha og halvbroren Smerdjakov er barn av Fjodor Pavlovitsj Karamasov, senil, ondsinnet og vellystig. Alle sønnene, bortsett fra Aljosha, som er novise i et kloster, hater gamle Karamasov av ulike grunner. Dmitri er forelsket i samme kvinne som faren. Ivan hater sin far fordi han er så lik ham. Smerdjakov avskyr den gamle fordi han ødela moren. Alle vil de ha farens penger. Faren myrdes på mystisk vis. Hvem er den skyldige? Under denne forbrytelsen tumler Fjodor Dostojevskij med svære og dyptgripende temaer, og han gjør det på en måte som ikke slipper taket.»

Jeg skal ikke inngi meg på en analyse av romanen. Den kompetansen innehar ikke jeg, men mange andre. Mitt innlegg blir litt om min leseopplevelse.

Det som jeg sleit med, var enkelte av de lange dialogene. Særlig der temaet for samtalen ikke engasjerte meg. Et det et særtrekk ved russere at de liker å prate og prate og prate? På innpust og utpust? Det fikk meg til å tenke på boken jeg lest og skrev om i innlegget:
Peter Normann Waage: Russland er sitt eget sted - streker til et lands historie

I denne boken skriver forfatteren bl a dette om russere, og jaggu er han ikke innom Dostojevskij:

«Nå kan man kanskje mene at det er grisgrendtheten i Norge som har skapt mistenksomhet mot naboer og andre som uforvarende kan komme til å krysse ens vei. Det er et talende faktum at nordmenn måler avstanden til nærmeste hus i steinkast. Men på det russiske bondelandet har det vært og er det fremdeles enda lengre mellom bosettingene. Derfor henviser flere forskere til de store avstandene og de harde klimatiske forskjellene som noe av årsaken til landets kollektivistiske karakter. Likeledes skal man ikke oppholde seg lenge i landet for å oppdage hvor omgjengelige og pratsomme russerne er. Fullstendig ukjente mennesker kan føre de mest intime samtaler, særlig under lange reiser — slik innledningen til Fjodor Dostojevskijs Idioten viser. Grunnlaget for hele intrigen blir lagt ved at fyrst Mysjkin og Rogozjin kommer i snakk på toget. Ingen russer reagerer på det. Nei, her er det mer enn klima og spredt bebyggelse som skaper forskjellen mellom norske og russiske omgangsformer.»

Dialogene jeg sleit med var typisk rundt religiøse grublerier. Men også der hysteriske kvinner er med. Også enkelte andre lange partier enn dialoger der religion var tema ble langtekkelige for meg. Jeg er ikke ateist, jeg er døpt, konfirmert og fortsatt medlem av den statskirka. Jeg kan filosofere over mye, men noen religiøs grubler er jeg ikke. Det som interesserer meg, forundrer, sjokkerer og skremmer meg er f eks andre menneskers bokstavtro tolkning av religiøse skrifter.

Etterordet er skrevet av oversetteren Geir Kjetsaa. Det ondes problem er et av temaene i romanen; sitat fra etterordet:

«I en paradoksal form har form har filosofen Nicolaj Berdjajev gitt følgende oppsummering av dikterens syn på det ondes problem: «Det ondes eksistens er et bevis på Guds eksistens. Hvis verden ene og alene besto av godhet og rettferdighet, ville det ikke vært nødvendig med Gud, for da ville verden selv vært Gud. Gud er fordi det onde er. Og det betyr at Gud er fordi friheten er.»

Det finnes mange tolkninger av denne romanen. Jeg skal som skrevet tidligere ikke begi meg inn på det selv om jeg gjorde meg mange tanker underveis. For Brødrene Karamasov har mange lag og gir leseren mye å tenke på. Det var også forfatterens mål med romanen – fra etterordet:

«Uklarhetene og selvmotsigelsene i den dialogiske kamp som utspiller seg i hans romaner, har også dype røtter i Dostojevskijs syn på diktningen. Han tok avstand fra den oppfatning at alt skulle være lett forståelig og behagelig innlysende i et kunstverk. En forfatter måtte ha rett til å holde noe tilbake i det uklare og mystiske. «La leserne arbeide litt selv,» sa han, og forsvarte sin rett til å skrive vanskelig og innviklet.»

Vanskelig og innviklet er Brødrene Karamasov til tider. I motsatt ende er den morsom og underholdende. Jeg har humret en god del, særlig av den elleville Dmitri. Hans kamp for kvinnen som han og faren sloss om, skaper de helt utrolige situasjoner. Når han blir avhørt etter at faren blir funnet drept, og han må vitne under rettsaken, er scener som er uforglemmelige. Dmitri er den som jeg mest levende kan se for meg. Forstår godt at damene har tapt sitt hjerte til han. Et levende menneske med mange svakheter.Å lese om sladderpressen er helt utrolig, ikke mye har forandret seg.

Lurer du på om du vil lese en bok av Fjodor Dostojevskij er kanskje ikke Brødrene Karamasov den beste å begynne med pga at den er på nesten tusen sider. Årsaken til at jeg valgte denne romanen, var boken jeg har linket til nedenfor. Orhan Pamuk skriver at han leste Brødrene Karamasjov som attenåring, og livet hans ble aldri det samme etterpå. Det blir det for meg, med unntak at nå har jeg endelig lest en bok av en forfatter jeg har lest mye om. Om det blir flere bøker, må fuglene vite. Men ikke på en lang stund ihvertfall.

Link til et innlegg om:

Andre farger (Other Colors) av Orhan Pamuk - en bok om livet, kunsten, bøker og byer

Innlegget er kopiert fra bloggen min Tones bokmerke

For egen del er det å innrømme at selv om jeg har likt mye av musikken til Bruce Springsteen, har jeg aldri vært noen super-fan. Ikke har jeg anlegg for å bli det, verken overfor musikere eller andre kjendiser. Etter å ha lest biografien er jeg blitt betatt av Bruce Springsteen og musikken hans. Muligens fordi jeg samtidig har lyttet til musikken hans og sett videoer der han fremfører låter. Bruce Springsteen har en fantastisk utstråling på scenen, og det er forståelig hvordan han er blitt en slik stjerne. Men artisten har også sine mørke sider, og det er noe av det en kan lese om i biografien.

Tro om Franz Kafka ble betatt av menneskene han leste om. Han leste mange flere biografier enn meg og var et hakk mer følelsestyrt enn denne leser. Men ikke hadde de noen konge av rock,n‘roll da Kafka levde. Hva den mannen gikk glipp av.

Biografien Bruce av Peter James Carlin ble utgitt i 2012 og for første gang i Norge i 2013. Jeg har kjøpt og lest biografien inspirert av Ingalill som har bloggen Moshonista. Hun var ikke like heldig med sitt valg av bok som jeg var. Det kan du lese her: Drunk and happy.

Utdrag fra det Gyldendal skriver:

«Denne kritikerroste biografien er den første på 25 år som er skrevet med Springsteens egen medvirkning. Forfatteren har hatt fri tilgang til hovedpersonen, familie og bandmedlemmer og skildrer en tøff arbeiderklasseoppvekst, et kronglete kjærlighetsliv og en mann besatt av å lykkes.
Med tekster som snakker til hjertet og musikk som snakker til kroppen, har Springsteen fylt stadioner verden rundt og solgt 120 millioner album siden 1970-tallet. Han er bunnløst ærlig i sangene sine, men hemmelighetsfull når det gjelder sitt eget liv. Carlin tegner et portrett av en mann som både kjemper med sin egen berømmelse og som ofrer alt for publikum. «

Jeg fikk biografien i posten for over en uke siden. Men da var jeg godt i gang med å lese Kaci – min mamma som jeg måtte lese ferdig. Det er noen likheter mellom Bruce Springsteen og Kaci Kullmann Five. Bruce ble født i 1949 og Kaci i 1951. Begge var fan av Elvis og Beatles. Begge var ungdommer da 1968-generasjonen herjet. Men det meste er ulikt. Der Kaci tok avstand fra det 1968’erne stod for, var Bruce mer delaktig i opprøret:

«Det komiske her var selvsagt at Bruces ville sveis og klær ikke sa noe som helst om hvilke dårlige vaner han hadde. Han var nedknuget av besteforeldrenes merkelige liv og hatet farens røyking og drikking, så Bruce var for glad i følelsen av kontroll til at han ville risikere å destabilisere seg selv med dop, alkohol og psykososialt anarki. Så mens foreldregenerasjonen syntes han så ut som en friker på grunn av håret, gjorde Bruces sta og edruelige vaner at han skilte seg ut fra de sløve hippiene han hang sammen med. Og mens tenåringen Bruce klarte å mønstre energi nok til å bry seg litt om politikk og de antiautoritære strømningene i tiden, var ikke interessen hans spesielt filosofisk eller intellektuelt basert. «Det var veldig virkelig», sier Bruce. «Generasjonsmessig var alt politisert. Jeg kjente ingen som ikke iallfall lot som om de var interessert. Hvis du ikke var det, måtte du finne en eller annen måte å posere på.» Og i Freehold var en utradisjonell sveis og blomstrete skjorte utenpå buksa nok til at du ble en skyteskive.»

Bruce Springsteen vokste opp i Freehold i New Jersey. Faren Doug hadde hatt en tøff oppvekst. Søsteren Virginia på fem år ble påkjørt og drept av en lastebil, og foreldrene til Doug, Fred og Alice, kom seg aldri over tapet av datteren. Doug gikk rett og slett for «lut og kaldt vann» - særlig de første årene av livet. Foreldrene til Doug så ikke utdannelse som noe viktig:

«Fred og Alice var helt klare på at det ikke var noen vits i å satse på noen form for utdannelse, ikke noen vits i å strebe etter en fin jobb. De var fullstendig uinteressert i prestasjoner, for ikke å snakke om bøker, kultur og alt annet som ikke skjedde akkurat her og nå. Så hvis Doug hadde lyst til å bli boende i huset deres og sløve vekk livet sitt, passet det dem perfekt. Han var, tross alt, barn av sine foreldre.»

Inn i denne atmosfæren av likegyldighet flyttet Bruce som ble født i 1949 sammen med foreldrene Dough og Adele, og søsteren Ginny (Virginia). Bruce ble behandlet som en solkonge av bestemoren. Ginny interesserte hun seg ikke for:

«Det var en rolle jeg var forventet å spille», sier Bruce. «Jeg skulle erstatte barnet de mistet. Det gjorde at det ble en komplisert følelsesgreie, og følelsene kom ikke rett fra hjertet mitt. Vi (Ginny og Bruce) var symbolske figurer, og det kan være en stor byrde for et barn. Og det ble vanskelig for alle sammen.» Bruce ble så oppslukt av besteforeldrenes intense oppmerksomhet at han etter hvert trodde at det var dem, og ikke de egentlige foreldrene hans, som var mor og far. «Det var følelsesmessig veldig incestuøst, og mange ulike foreldreroller skled over og inn i hverandre. Hvem som bestemte, og de ulike ansvarsområdene man hadde, var veldig forvirrende for et lite barn. Jeg visste aldri hvem jeg skulle være lojal mot. Og da var det allerede gått altfor langt. Det var for sent å snu.»

Det var Adele som sørget for at Bruce begynte på skole. Doug uttrykte ingen meninger om det, men besteforeldrene erklærte at de ikke så noen hensikt i å ta utdannelse all den tid han ikke ville ha bruk for den. Adele følte seg helt satt på sidelinjen i sønnens liv:

«...og hun var mer enn lei av å spille den pliktoppfyllende kona i et så kaotisk miljø. Adele tok en avgjørelse. «Jeg sa til mannen min: 'Vi må komme oss ut herfra'», sier hun. Hvis Doug var uenig, vant han ikke diskusjonen. Da de fikk nyss om at noen slektninger skulle flytte ut av tomannsboligen sin i Institute Street 39, bare tre og et halvt kvartal øst for huset til Fred og Alice, tok de over leiekontrakten og flyttet inn noen dager senere.
I dag sier Bruce at det var den eneste måten moren kunne gi familien sin et tilnærmet normalt liv på.»

Men den gang opplevde han den brå forandringen som grusom. Selv om Bruce gjorde hva han kunne for å tilpasse seg på den kristne skolen, slet han med å sosiale relasjoner. Han var en einstøing, alltid alene, tankene hans var helt annet sted og han hadde et veldig levende indre liv. På grunn av sin sta væremåte ble han ydmyket av de strenge nonnene ved skolen og klassekameratene moret seg over han. Det var ofte Adele hentet han på rektors kontor ved slutten av skoledagen. Senere har Adele angret på at hun plasserte han på den katolske skolen; hun burde forstått at Bruce var annerledes.

Bruce sier at Elvis var en pioner for en ny type mann, og at alle endret oppfatning om alt etter det: raser, sex, kjønnsroller, hvordan man kunne se ut, hva man hadde på seg. Plutselig var det kult å være annerledes. Også Beatles satte spor.

Bruce kjøpte en gitar. Faren hatet gitarspillingen. Men ikke moren. Første juledag 1964 lå den en elektrisk Kent- gitar under juletreet som hun hadde kjøpt for penger hun hadde lånt. Når han ikke var på skolen eller hørte på musikk spilte han gitar, opptil ti timer pr dag. Det første bandet han ble tatt opp i fikk han sparken fra. Han lærte seg flere sanger og ble tatt opp i bandet Castilles som han var med i frem til 1968.

"Da Bruce en kveld traff en radmager, rappkjefta gitarist fra Shadows på Hullaballo Club i Middeltown i New Jersey, trengte de ikke snakke lenge sammen før han skjønte at han hadde truffet en rock,n roll-sjelefrende."

Dette var i 1966 og gitaristen var Steve Van Zandt. Som har fulgt han opp gjennom karrieren. Som mange andre musikere har gjort.

Bruce beskrives som en intelligent, men akademisk uinteressert elev. Men han uttrykte til venner at han var fast bestemt på å studere. Bruce som likte å skrive fortalte kameratene i det nye bandet Earth at han hadde lyst til å gå på journalisthøyskolen. Colleget der han gikk var redd for hva andre colleger og universiteter var blitt rammet av: opprør, protester og opptøyer. De var derfor ute etter elever som skilte seg ut og holdt øye med dem. En av dem var Bruce. Ikke minst pga det lange håret. Enten imponerte han sine medelever eller så skremte han dem, ingen turte kødde med Bruce. En i bandet forteller at Bruce var veldig hyggelig, morsom, intelligent og med enorme musikkunnskaper, og at han var fryktløs på scenen.

«Han virket utsultet, og med de slitte klærne, det lange krøllete håret og den loslitte gitarkassa, så han enda mer sjuskete ut enn resten av det sjuskete klientellet på Upstage»

Det er beskrivelsen av Bruce når han første gang kommer for å spille på nattjamming på Asbury-Park-klubben i 1969. I dag sier han at planen var å gi dem bakoversveis. Det gjorde han, og dette ga grunnlaget for at bandet Child, som etterpå endret navn til Steel Mills ble startet. Bandet ble en suksess. Bruce drakk Pepsi når andre drakk øl. Han knarket ikke. Han var 22 år før han smakte alkohol. Damene falt for den lokale stjernen, til og med den skamroste musikeren Janes Joplin. På denne tiden hadde foreldrene til Bruce flyttet fra Freehold til California sammen med lillesøsteren Pamela som han savnet. Samtidig som han kjente en lettelse over å ha ristet av seg foreldrene. Det ga han muligheten til å finne sin egen vei. Våren før de reiste var faren mye dårlig, og det skjedde mye rart, forteller Ginny, og antyder at faren var bipolar.

Stuart Mills med Bruce som frontfigur, hadde suksess. Etterhvert kom med Van Zandt med i bandet og erstattet en av musikerne som ble for opptatt med å ruse seg. Men en konsert som ble stoppet av Middeltown-politet ble begynnelsen på slutten for bandet:

«For Bruce, som fylte 21 år bare noen dager etterpå, fikk konserten store konsekvenser. Han hadde tilbrakt brorparten av kvelden med å bli hyllet av nok et stort og entusiastisk publikum. Men den stygge avslutningen på konserten, og Middletown-politiets ivrige brutalitet, gjorde dypt inntrykk. «Disse politiske greiene med Steel Mill», sa han til Tom Cohen noen dager senere, og tenkte på alle låtene han hadde skrevet om å stanse krigen, unnslippe myndighetene og forandre verden. «Vi snakker alltid om revolusjonen, men ingen bryr seg egentlig. Ingen gjør noe. De vil bare snakke om det.» Den neste revolusjonssangen Springsteen skrev, antagelig med hjelp fra Robin Thompson het «Change It. Denne gangen ble ropet om sosial revolusjon levert dynket i sarkasme.»

Bruce gikk i tenkeboksen. I 1971 var Stuart Mills historie. I 1972 var samarbeidet med Mike Appel som manager et faktum; han hadde funnet en som var like vill i blikket og elsket musikk som han selv, det var ikke bare forretninger. For Bruce som var desperat etter å lykkes som musiker, men ikke opptatt av å bli rik og berømt, viktig.

«Det virker ikke som om de folka der har noen venner», sa han da han så på bilder av store rockestjerner som gikk ned en flytrapp, snakket med pressen eller dukket inn i limousiner og forsvant i en sky av glinsende krom, glitter og sigarettrøyk. «Ikke la meg bli som de gutta der. Og hvis jeg noen gang blir som dem – og glemmer hvem de egentlige vennene mine er - må du gå rett opp på scenen og gi meg en på trynet.»... Det som slo Grant, foruten at vennen hans var så opptatt av å være ydmyk, var hvor skråsikker Bruce var på hvor han var på vei. «Han visste allerede den gang at han ville bli en av de gutta. Han siktet så høyt. Og det viste seg jo at det ikke var så dumt.»

I 1972 var det første albumet et faktum: Greatings from Asbury Park N.J. Et album på 35 minutter med sanger, «poetiske og underlige låter som ikke var egnet for radiospilling»; skrevet av en «obskur tjueåring fra Jersey Shore»

«Og det gikk ikke lang tid før andre omtalte dem – av og til nedsettende, av og til som en kjempekompliment – som Bruce Springsteens apostler. «Vi ble alle påvirket av auraen hans», sa Popovich noen få måneder før han takket for seg i 2011. «Enkelte ting har så stor tiltrekningskraft. Du har tro på det, fokuset er så voldsomt. Det var nøyaktig det som skjedde med Bruce. For oss var han en underdog, han var ingenting, og folk lot seg facinere av det»

Biografiens hovedvekt er på det musikalske. Kronologisk tar den for seg den musikalske utviklingen. Musikalske prøvelser. Forholdet til det nye bandet E. Street Band. Turnélivet. Av og til for detaljert for denne leser jf at jeg vet jeg aldri vil huske slike detaljer. Mest av alt viser biografien hvor viktig det er for han å yte maksimalt overfor fansen.

«Der og da, der han sto badet i kraftig scenelys og lyden av nok en vellykket opptreden, hørtes det ut som et løfte. Så slo de av scenelysene, publikum stormet mot utgangene, og crewet begynte å pakke ned lysriggen, trommene, forsterkerne og keyboardene, og bar alt sammen inn i trailerne. Så var det å gå om bord i bussen og kjøre ut på motorveien som skulle føre dem til den neste hallen i den neste byen der den neste gjengen med fans og potensielle tilhengere sto og ventet på at han skulle gjøre nøyaktig det samme en gang til.»

En av hans tidligere kjærester sier at Bruce elsket hotellivet og det å være på reisefot. Samtidig medført også det prøvelser. Bandmedlemmer som brukte dop ville ikke at han skulles se at de brukte det, og mistenke at dette påvirket prestasjonene på scenen. Når han oppdaget at noen dopet seg ble han rasende, og truet med å gi dem sparken.

Etter suksessen med Born to Run kom rettsaken mot Appel og avtalen i 1977 som følge av rettsaken. Han sier at han ikke ville ødelegge Appel. Han ville bort fra han, men Appel var der da han trengte han og fortjente pengene han fikk.

«Når du er i slutten av tjueårene er du gammel nok til l å innse at «livet ikke lenger er helt åpent. Voksenlivet innebærer mange kompromisser. Og sånn må det være. Det er mye du ikke vil inngå kompromisser om og mange ting du tviholder på.» Og ingen av disse tingene burde vært relevante for en rockestjerne som hadde solgt over en million plater. «Vi hadde gitt ut en plate som solgte i bøtter i spann», fortalte Bruce til Zimny. «Men jeg dro hjem til Asbury med flere millioner i gjeld.«

Eksistensielle utfordringer; tiden rundt 1978 – uttalelse fra en av Bruces tidligere kjærester:

«Jeg tror Bruce var redd for å være lykkelig fordi det ville ødelegge kreativiteten hans;» sier Hyser. «På den tiden iallfall, kom kreativiteten fra sinne, ikke lykke. Jeg tror han var ekstremt analytisk, men han var samtidig redd for smerte. Og den gangen hadde han aldri gått i terapi.»

Etter suksessen med The River og før utgivelsen av det mørke albumet Nebraska:

«Det var så avgjort et farvel med en epoke i livet mitt, den første perioden med reising, turnering og de første platene», sier Bruce. «Det var mer innadvendt kontemplasjon. Jeg var tretti eller trettien, og noe dro meg i retning av min egen barndom. Det førte meg inn i Nebraska, så det var ganske opplagt hvor jeg hentet inspirasjon til tekstene. Men jeg aner ikke hvor den musikken kom fra.»

Han satte seg inn i bilen og oppsøkte gatene i Freehold, den nå ubebygde tomten der huset til besteforeldrene hadde stått:

«...gikk tankene hans tilbake til den kronisk iskalde stua i barndomshjemmet. «Jeg prøvde å fange hvordan stemningen i det huset var da jeg var liten gutt», sier han. «Øde, fortapt...bare denne ekstreme indre uroen.»

Etter utgivelsen av Nebraska fikk han en psykisk knekk som gjorde til at han gikk i terapi.

Bruce hadde et sterkt behov for å samle musikken og imaget sitt i et sterkt og utvetydig uttrykk:

«Jeg hadde en ide, og det var en ide jeg hadde jobbet med på flere plater», sier han. «Den var der på Nebraska, tvers gjennom The River, hele Darkness on the Edge of Town, og egentlig også på Born to Run. Jeg en merkelig blanding av Elvis og Woody Guthrie, og jeg strebet etter den rosa Cadillacen på min egen måte, men jeg var fascinert av mennesker som hadde blitt talsmenn for sin egen generasjon. Elvis, Woody Guthrie, Curtis Mayfield og Bob Dylan, selvsagt. Jeg vet ikke om jeg følte at jeg hadde det inne, eller om jeg bare tvang meg selv i den retningen, men jeg tenkte iallfall mye på det. Antakelig fordi det først og fremst dreide seg om identitet.» Bruces selvransakelse blandet seg fint med hans sosiale, politiske og kommersielle ambisjoner. «Du kan ikke finne ut hvem du er hvis du ikke skjønner hvor du kommer fra og hvilke krefter som påvirket livet ditt da du var liten, som tenåring og som ung mann. Hva er rollen din? Hvordan gir du deg selv makt og kraft?»
Bruce fant ut hvordan han skulle skaffe seg makt og kraft den første gangen han gikk ut på en scene med en gitar i hånden. Han hadde jobbet seg opp fra sosial usynlighet i barndommen i Freehold, via lokal og regional popularitet til å bli stor rockestjerne. Born to Run og The River gjorde ham til et kulturelt ikon, og med et nytt album han allerede var helt sikker på at ville gjøre ham enda mer berømt, været han en mulighet til å påvirke samfunnet som gikk langt utover plasseringer på Billboard-lista, artikler i Rolling Stone og konsertarenaene. Han kunne være Amerikas ukjente ansikt: De som gikk i krigen, ofret sin fysiske og psykiske helse og ble oversett når de kom hjem, arbeiderne som brukte livet sitt på å utføre de helt nødvendige jobbene alle de andre bare tok for gitt.»

Biografien om Bruce Springsteen har gitt grunnlag for et langt innlegg, men inneholder mye mer enn smakebitene jeg har gitt. Jeg avslutter med noen ord om låten Philadelphia som han skrev i forbindelse med filmen Streets of Philadelphia

«Da Bruce sa ja til å skrive en sang til Jonathan Demmes film om en AIDS-syk, homofil mann som støtte på institusjonaliserte fordommer, trengte Bruce bareå tenke tilbake på sin egen barndom. Alt han trengte å vite, eksisterte allerede i hans egne minner. De andre barna som lo av klærne hans. Avstanden mellom leken i skolegården og den ensomme plassen hans borte ved gjerdet. Han visste alt om forakten, og den bitre smaken forlot aldri tungen hans. «Det er alt ber om: å bli godtatt og ikke bli skjøvet bort», sa han til homsebladet Advocate i 1996.»

Tom Hank vant Oscar for Beste skuespiller og Bruce Springsteen fikk Oscar for Beste sang:

«Mannen som hadde vært gæren etter film siden han var liten, tok imot i statuetten med en kort tale, takket filmfolkene for at de hadde invitert ham til «deres fest», og så tok han statuetten med seg hjem til foreldrene. Da han plasserte Oscar-statuetten på kjøkkenbordet foran Doug Springsteen, gråt faren av stolthet. Så gjentok han setningen han hadde ytret den gangen sønnen ringte for å si at han hadde skrevet kontrakt med Columbia Records: «Jeg skal aldri mer fortelle folk hva de skal gjøre».

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Jeg leste første gang om Kaci min mamma av Christina Five Berg i A-magasinet i 2015, året boken ble utgitt. En bok jeg bestemte meg for å låne og lese. Både underveis og etterpå er min konklusjon at det var en bok som var verdt å lese. Av mange årsaker. Jeg likte også formen den er skrevet i.

Kaci er høyrepolitikeren Kaci Kullmann Five. Forlaget Aschehoug beskriver innholdet slik:

*«Jeg var ett år da mamma ble leder av Unge Høyre. Etter det gikk det bare én vei for hennes politiske kometkarriere, og for likestillingen i det norske samfunnet. Politikken tok fra meg mammaen min. Slukte henne. Hennes valg fikk store konsekvenser for meg. Savn, sorg, bitterhet.

Jeg, og mange barn med meg, har betalt en pris for den likestillingen vi har i dag, tenkte jeg sårt som voksen. Likevel er likestillingen et umistelig gode for meg. Denne tanken fikk meg til å skrive historien om mamma og meg. Jeg ville at historien også skulle handle om likestilling fra barnets perspektiv. Og om barnets behov for sin mor.

Hovedfortellingen er mammas historie. Om engasjement, om en «flink pike» og den kontinuerlige kampen inni henne mellom politikken og familien hvor hun aldri strekker til. En konstant, vond tidsklemme. Den andre fortellingen er barnets historie. Jeg kjemper på min side en stille kamp for å forstå verden, og mammas valg. En kamp for å få mammas oppmerksomhet, og en kamp for å være noe annet enn «dattera til».*

Fortellingen veksler mellom den barnslige lille verden og den store, komplekse voksenverden. Begge historiene er for meg like viktige. Fortalt med en stolthet over mamma, men samtidig anklagende fordi jeg følte at hun valgte bort meg - det som skulle vært viktigst. Likevel skjer det noe med meg mens jeg skriver boken. Det blir ikke bare en fortelling, men en prosess for oss to.»

Kaci ble født i 1951 og ble døpt Karin Cecilie Kullmann, men etterhvert omdøpte hun seg selv til Kaci. Hun tryglet moren om å få begynne på skolen et år for tidlig. Hun fikk tilleggsnavnet Terrier’n på skolen, hun tøffet seg for de store med sterk ordbruk og tøff fremferd for å kompensere for fysisk underlegenhet:

«Alfabetet åpnet en ny verden. Hun slukte bøker. Leste mens hun pusset tenner, på hodet i sofaen, under dynen med lommelykt. Om hun bare kunne bli like pen, flink og smart som Frøken Detektiv. Kaci hadde det aller best hjemme med en bok, eller blant bokhyllene i biblioteket, hvor alle var så stille som om de var inne i en bomullsdott.»

Faren var tannlege og moren husmor. Kaci tenkte at hun skulle få seg en utdannelse og tjene penger slik at hun kunne slippe å be en mann om penger slik moren måtte. Moren ville tjene egne penger slik flere andre husmødre gjorde på denne tiden, og mannen aksepterte at hun gikk ut i jobb. En aksept ikke alle menn ville gitt.

Da Kaci var 16 år ble hun kjæreste med Carsten Five. I 1969 og etter å ha avlagt artium reiste hun til Frankrike som au pair. Et år etter var hun hjemme igjen, og begynte på Handelsgym i Oslo. Dette mente hun kunne kommer godt med uansett hva hun valgte å studere videre. Bokføringskunnskapene kom godt med som inngangsbillett til den politiske karrieren i Høyre. Carsten ble valgt til leder av Bærum Unge høyre høsten 1970, Kaci ble kasserer. Da Kaci fortalte foreldrene at hun ville studere på Blindern, sa faren:

«Hva? Hvorfor det? Skal ikke du og Carsten gifte dere snart?»

Kaci protesterte; hun ville skaffe seg en utdannelse slik at hun kunne klare seg selv. Dessuten så hun ingen motsetning mellom ekteskap og studier.

Kaci og Karsten giftet seg i 1972. Kaci var da avansert til viseformann i Bærum Unge Høyre. Carsten, som da var blitt med i styret til Akershus Høyre og valgt inn i Bærum kommunestyre, var engasjert i Ja til EF-aksjonenen:

«Den voldsomme EF-motstanden i 1972 er blitt karakterisert som «en vekkelse» som gikk over hele landet. Befolkningen var delt i to. Selv om Kaci likte å provosere på sin måte, orket hun ikke å gå med Ja til EF-merket på jakken hver dag. Det var direkte ubehagelig. En dag hun hadde festet merket på jakkeslaget, ble hun spyttet på. Hjertet hennes hamret sint under EF-merket. Hva var det ved Europa som gjorde folk så redde og uforskammede? Carsten ble skilt fra sin vennegjeng fra skoledagene på grunn av sitt positive syn på EF. Han slapp ikke i inn i varmen igjen for nesten 30 år senere. EF-kampen var så steil at den til og med splittet familier. Det var som om alle påstander ble tillatt når følelsene tok overhånd.»

På Blindern var stemningen også amper, det var den revolusjonære 68-generasjonen som regjerte. De som hadde Pol Pot, Mao, Enhver Hoxas og Josef Stalin som forbilder. Kaci følte seg ikke velkommen. Politikken tok nå mesteparten av Kacis tid, og høsten 1972 rykket hun opp som formann i Bærum Unge Høyre. På det første Unge Høyres Landsforbund i 1973 og Kaci kom i sentralstyret. I mai 1974 holdt hun sitt første innlegg på moderpartiets landsmøte. På vei opp til talerstolen angret hun på klesvalget, et miniskjørt av cordfløyel.

I oktober 1975 var Kaci gravid og reiste sammen med Terje Svabø til Sovjetunionen for å opprette kontakt med opposisjonelle mot det sovjetiske regimet. Etter å ha kommet trygt hjem til Norge ble det avholdt pressekonferanse og det de kunne fortelle fra turen vakte oppsikt. Da Christina var ett år gikk turen til Tanzania og Sør-Afika. Ettårsdagen ble feiret uten mamma, og Carsten, som senere skulle bli en stor støtte for Kaci, forstod den gang ikke Kacis prioritering. I august 1976 ble Kaci leder av Unge Høyre.

I del to av boken Kaci min mamma er annet hvert kapittel Christina opplevelse av å ha en flink, pliktoppfyllende og hardt arbeidende politiker som mamma. En mamma som var svært lojal mot partiet. Som fikk mye motbør på grunn av sine standpunkter, ikke minst i kampen for fri abort. Også i eget parti. Men også mye ros. Oppturer og nedturer. Konflikten mellom politikken og hensynet til familien.

Det er spennende. interessant og lærerikt å lese om Kacis karrière og hvordan hun stod på bl a i kampen for likestilling. Hvordan det norske samfunnet utviklet seg. Det er sårt å lese et barns savn etter mamma, en mamma hun måtte dele med partiet. Som ikke ble enklere i tenårene. Å hele tiden bli konfrontert med hva moren hadde sagt mv. Pågående journalister. Uforstandige lærere. Uforskammede mennesker. Eldre kvinner som ringer hjem til familien og sier at Kaci skal brenne i helvete for sin kamp for selvbestemt abort. Unge gutter som truer Kaci med at de skal voldta Christina. Det er ikke fritt for at jeg ofte hadde en stor klump i halsen av å lese om det Christina forteller. Etterhvert kommer det til en liten gutt som skal savne mamma like mye.

Alle ville ha mer av Kaci. Da Kaci etter 17 år i politikken takket for seg:

««Lar barna gå foran partiet», var en av overskriftene i avisene: «Kaci ofrer seg for familien.» Jeg rystet på hodet. Var det ikke vi - familien – som hadde ofret? Var det ikke en større nyhet at partiet hadde gått foran barna i seksten år? For meg virket alt snudd på hodet. Partiet hadde hatt førsteretten på mamma så lenge jeg kunne huske.»

Jeg avslutter med en link til TV2 sitt innslag om boken der Christina og Kaci er på besøk i studio:

«Christina Five Berg savnet at en tilstedeværende mor i oppveksten. Nå ønsker hun å gi barnet en stemme i likestillingskampen gjennom boka «Kaci, min mamma». «

Omtalen er en kopi av et innlegg jeg skrev på bokbloggen Tones bokmerke

Forlaget Pelikanen starter sin omtale av romanen Store hendelser i liten skala av Bjørn Arild Ersland slik:

«Hva skjer når det ikke lenger er bruk for deg, verken hjemme eller på jobb og du er den siste dette går opp for?»

Politikerne har opplest og vedtatt at befolkningen skal stå lenge i jobb. Det skal være regelen. Interessant. Dessverre er det en del som Arne. Som både kolleger og leder trekker et lettelsens sukk etter at vedkommende har sluttet i jobb.

I dette tilfellet har leder klart å få Arne til å gå av med AFP-pensjon på 62 år. Det er Arne som er fortellerstemmen i romanen. Men ved det han forteller forstår vi mer enn det han forteller. Vi forstår at arbeidsoppgavene han har hatt ikke er nødvendig at noen utfører. Men også at det neppe er mulig å gi han andre oppgaver. Han er på en måte størkna i fortiden og har ikke selvinnsikt til å se det. Eller er dette et forsvarsverk han har laget for å takle livet. Det er som å møte en katt som føler at den er truet – den skyter rygg for å virke større enn den er.

Romanen starter med markeringen av at Arne slutter:

«Det var en flott markering de stelte i stand til lunsjen i dag. Sjefen hadde bestilt kake og snitter, og jeg tror de må ha tomt hele blomsterkassa da de kjøpte presang til meg. De joggeskoene var ikke billige.
Eva mener det er disse du trenger, sa sjefen da jeg fikk skoene overrakt. Hun sier at hun har studert den maten du går på her i gangene, og da skal visst disse skoene være spesialtilpasset beina dine.»

Det blir en gave til – et grafisk blad av Håkon Bleken – fra et utplukket lager av slike bilder:

«Fylkesrådmannen kom med en gave på vegne av fylkeskommunen. Det er kanskje et litt dystert bilde, kommenterte han. Men jeg har konferert litt med fylkeskultursjefen, og vi har falt ned på at du er en mann som vil tåle dette.»

Slik tenker Arne der og da:

«Nå er motivutvalget tydeligvis blitt ganske uttynnet, og de sliter nok med å bli kvitt restopplaget. Samtidig har Bleken-litografiene vært igjennom en betydelig prisstigning, og skal jeg være helt ærlig, er dette en mye flottere gave enn de sølvlysestakene de deler ut borte på kommunen.
Da jeg fikk sett nærmere på bildet, må jeg si som sant er at selv Bleken neppe kunne laget motivet med et mørkere sinn. De svarte strekene skal nok illustrere noen folk eller skygger som halvveis står og sitter. Tolker jeg det negativt, vil jeg si det er en gjeng med dauinger.»

Svartere kan det vel neppe bli når en ser det fra utsiden. Tragikomisk.

Inntrykket han ønsker å gi:

«Under avskjedstalen viste jeg at jeg på ingen måte er en slagen mann. Det er det inntrykket jeg tror de sitter igjen med. Jeg er en mann som ser framover, og for å understreke dette poenget var skopresangen en gavepakke...»

I takketalen trekker Arne frem sin rolle i det hele – han kaller seg en regional utviklingsaktør. Noe annet han fremhevet er sitt store prosjekt: arbeidsplassbiblioteket. Det samme med forfatterturen uka før som vi skal få delta på.

«Under lunsjen var jeg plassert mellom sjefen og fylkesrådmannen.
Jeg tror rådmannen opplevde det som ganske uventet at en helt alminnelig bibliotekar kunne gi en såpass skarp analyse av hva fylkeskommunen egentlig driver på. med.
Men nå er det altså blitt bestemt at nye koster skal feie her på kontoret mitt. Jeg antar at det er en prosess de har hatt gående lenge før avgjørelsen nådde meg. Det virket i hvert fall slik den dagen i vår, da sjefen i en bisetning antydet at jeg var moden for pensjonen.
Det er mye her jeg kunne grepet fatt i, men sluttresultatet er altså en pult så slikka og rein at man ikke skulle trodd det har vært folk her de siste årene. Jeg tviler på om Kripos ville funnet sa mye som en DNA-tråd om de skulle bli satt på saken med å finne ut hvem som har holdt til her. Jeg liker å gjøre ting skikkelig. De to kassene som står ved døra er alt som blir med meg hjem. De tar jeg med i heisen sammen med joggeskoene og Bleken-bildet når Ingrid, kona mi, kommer med bilen.»

Det har ikke vært enkelt og skal ikke bli enkelt for Arne. Datteren Anne studerer i København, og der skal kona Ingrid kjøpe en leilighet for å være nærmere datteren. Arne snakker med datteren i telefon og kjenner det store tomrommet etter at hun flyttet hjemmefra. Arne er optimist, blant annet fordi han ennå tror han skal kunne være en slags freelancer for fylkesbiblioteket.

Bjørn Arild Erslands roman Store hendelser i liten skala er, som forlaget skriver på bokomslaget, en komisk roman med et stort alvor.

Boken jeg har lest er et lesereksemplar jeg har fått fra forlaget. Romanen er på 196 sider og utgitt i 2016.

Her er link til NRK’s anmeldelse av romanen:

«Liten roman om store ting
Han har lang erfaring fra barnelitteraturen, der han har utforsket sin egen fortellerglede. Nå har Bjørn Arild Ersland skrevet sin første roman for voksne. Som debut betraktet er boken et nydelig stykke arbeid»

Du kan også høre anmeldelsen her

Link til bloggen min som omtalen er kopiert fra

Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland utgitt i 2015 er på kortlista til Bokbloggerprisen 2015.

Jeg skulle låne boken av det lokale biblioteket, men der er den sporløst forsvunnet. Den er liten og gul sa jeg, 93 sider, sikkert stukket seg vekk. Men den er fortsatt ikke funnet, og eksemplaret jeg har lest måtte sendes fra Halden. Bra er det, for boken falt i smak hos denne leser.

Jeg humret godt over mange av tekstene. Det er også tekster der jeg måtte tørke av meg fliret. Men for all del, Fotturar i Norge er ingen tristesse. Det er heller ingen bok som får en til å tenke på sure sokker og gnagsår.

Forlaget Samlaget presenterer bokens innhold slik:

«Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans.

Fotturar i Norge er sniglegift og draumar, beatlitteratur og avbestilte feriar. Fotturar i Norge er sjølve livet, på godt og vondt, full av humor, melankoli, trass og pågangsmot.»

Ingalill som har bloggen Moshonista, har intervjuet forfatteren. Intervjuet kan kan du lese her; det anbefales.

Tekstene er av ulik lengde. Jeg ler dersom en forfatter skaper hverdagskomikk i sine tekster, og særlig der det blir tragikomisk. En av de første er han som skal hoppe basehopp fra Kjerag uten godkjenning. Ingen skal vite det. På vei opp for å hoppe møter han en fotturist. Som han irriterer seg over. Styrken på irritasjonen og det han tenker er gjenkjennelig. Tanker som man i ettertid kan le av at en tenkte. En annen tekst er han som er blakk og sniker til seg middag hos naboen, og som motytelse forteller han morsomme historier. Men så overrasker naboen han:

«Etter eit hyggeleg og mettande måltid med mykje god raudvin kom Halldor likevel med ein brannfakkel av dei sjeldne. Noko eg absolutt ikkje var budd på. Halldor hadde laga kaffi til oss, og eg hadde nettopp avslutta ei historie om
ein idiot fra Stavanger som me alle lo godt og lenge av, slik det jo alltid er lett å le av folk fra den kanten av landet.
- Du, Torbjorn ... det er ein ting eg har tenkt på.»

Hva som er Halldors sitt forslag, skal ikke jeg røpe. Men jeg kan tydelig se for meg forskrekkelsen det skaper hos Torbjørn. En annen historie om en som er blakk, er Johannes som reiser rundt som en fant, og er så frekk at en kan få hakeslepp. Så frekk at det blir komisk.

En av de korteste tekstene:

«FOTTURAR I NORGE JOBBAR IKKJE I OLJA
Han bur ikkje i Stavanger og køyrer Porsche Cayenne til
hytta si på fjellet når det er helg.
Men han kunne ha gjort det.
Om han hadde fått tilbodet, hadde han sagt ja, på timen.
Om berre lønna var feit nok.
Fotturar i Norge har berre moral til eit visst punkt.
Etter det
er det berre pengane som rår.»

Sånn er det jo når vi tenker etter.

Mer skal ikke jeg røpe av innholdet. Det er en bok av de sjeldne synes jeg. På en positiv måte. Jeg skal helt klart lese boken Du er her igjen og alt er forandra : kortprosa av Gaute M Sortland utgitt i 2011.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

«Foreldrene mine var bemerkelsesverdige mennesker, på sine svært forskjellige måter. Det de hadde felles, var energien. Første verdenskrig tok knekken på dem begge. Granatsplinter ødela benet til faren min, og deretter måtte han bruke trebein. Han kom seg aldri etter skyttergravene. Han døde da han var 62 år, en gammel mann. Som dødsårsak på dødsattesten skulle det ha vært skrevet: Verdenskrigen. Min mors store kjærlighet, en lege, druknet i Kanalen. Hun kom aldri over det tapet. Jeg har forsøkt å gi dem de livene de kunne ha hatt hvis det ikke hadde vært for første verdenskrig...

...Den krigen, Verdenskrigen, krigen som skulle gjøre slutt på all krig, lå knugende over barndommen min. Skyttergravene var like nærværende for meg som alt jeg faktisk så rundt meg. Og her er jeg fremdeles, og prøver å kravle frem og legge denne uhyrlige arven av meg, prøver å komme meg fri.

Hvis jeg kunne møte Alfred Tayler og Emily McVeagh nå, slik jeg har skrevet dem, slik de kunne ha vært dersom Verdenskrigen aldri hadde inntruffet, håper jeg de ville godkjenne de livene jeg har gitt dem.»

Sitatet er fra forordet Alfred & Emily av Doris Lessing. Første delen av boken er fiksjon, her har Doris Lessing diktet over hvordan livet til foreldrene kunne ha blitt om første verdenskrig ikke hadde startet. En krig som ble så ødeleggende for faren på grunn av det han opplevde i skyttergravene og benet han mistet. Depresjonene og til slutt tok diabetes livet av han. En krig som på den måten påvirket livet til hele familien. I fiksjonsdelen møtes foreldrene, men de gifter seg ikke med hverandre. Alfred blir bonde slik han ønsket og gifter seg med Betsy. Emily blir sykepleier slik hun ble, men gifter seg med legen hun møtte i jobben. En jobb der hun møtte de grusomme konsekvensene av nedslaktingen under krigen.

I den andre delen av boken, som jeg kommer til å fokusere på i dette innlegget, skriver hun om hvordan livet deres ble, med særlig fokus på den tiden de bodde i Sør Rhodesia, nå Zimbabwe.

Den første delen av boken Alfred & Emily som jeg har lånt av biblioteket, utgitt i 2008 og er på 264 sider, kan jeg isolert sett oppsummere som en blodfattig og kjedelig affære for meg å lese. Men jeg ser verdien for Doris Lessing å dikte frem en alternativ livsvei for foreldrene, særlig etter å ha lest memoarene i del to. Samtidig antar jeg at store deler av historien er fortalt i biografien Under huden som jeg har kjøpt og blir den neste boken jeg leser knyttet til Doris Lessing.

Jeg bestemte meg for å lese Alfred & Emily etter at jeg leste boken:
Biografi: Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen

Slik starter del to:

«Jeg har skrevet om min far på forskjellige måter, i lange og korte stykker, og i romaner. Han fremtrer klart, utvetydig, helt som seg selv. Man kan skrive et liv i fem bind, eller i en setning. Kanskje slik: Alfred Tayler, en livskraftig og frisk mann, ble alvorlig såret i første verdenskrig, prøvde å leve som om han ikke var satt ut av spill, men sykdommen nedkjempet ham, og ved slutten av et altfor kort liv tryglet han: «Man gjør jo slutt på lidelsene for en syk, gammel hund, så hvorfor ikke meg?»

Men denne setningen overser imponerende ting. I Kermanshah i Persia kunne han ri til arbeidet i banken. Jeg har sett ham bli firt ned i en ujevn gruvesjakt i en bøtte, med trebeinet stikkende ut så det slo mot fjellsiden i sjakten. Han løp, eller humpet, i fedreløp på skolen der broren min gikk. Han klatret opp i et vanskelig tre til en hytte broren min og jeg hadde bygd. Han kunne trampe av sted i bushen, og falle mer enn en gang, eller klyve over de store jordklumpene på et oppløyd jorde.

Den gjenstanden som satte ham i stand til å gjøre alt dette, kalte han «trebeinet mitt», og den ble oppbevart, i to eksemplarer, lent mot en vegg i mine foreldres soverom.»

Om moren – i sterk konflikt med den sunne og energiske kvinnen moren var da hun ankom Afrika:

«Da hun ble syk, like etter at hun kom til farmen, ble hun utålelig sentimental, og dette fører meg rett inn i den vanskeligste delen av det jeg prøver å forstå.

Ingenting av det hun noensinne fortalte om, eller av det som ble sagt om henne, eller som man kunne slutte seg til om henne ut fra den fantastiske tiden som ungjente, så travel, så full av prestasjoner, eller ut fra årene som sykepleier, der vi hadde det beste av alle vitner, selveste faren min, eller årene i Persia, så hyggelige og så sosiale, ingenting av det som er å se i alt dette, stemmer overens med moren min slik hun ble.»

Hva som var årsaken til at de reiste til Afrika:

«Ti år etter at de kom til Banket - altså like for det ble konstatert at faren min hadde diabetes, og det langsomme og deretter raskere forfallet med alvorlig sykdom og død hadde begynt - sto det dårlig til med driften på farmen.

Vi stagnerte, vi gikk på tomgang i en bakevje. Ingenting gikk bra, og allerede ble det sagt «Men når vi kommer tilbake til England, da . . . » .

Hva kunne vi legge skylden på?

Så behagelig det er med disse greie konklusjonene man trekker ut fra etterpåklokskap! Så tilfredsstillende med dette selvfølgelig når man ser tilbake på allting i ettertid. Hvis du gjør det slik, vil selvfølgelig dette skje ...
Nå er det lett å se at ingenting kunne gå riktig.

Det var helt og holdent deres feil, men hvordan kunne de ha sett det? For det første må man være i stand til å se seg selv i sammenheng med omstendighetene, se familien og dette huset, innhyllet i myte og synsvinklene «Hvis bare ...» eller «Hadde vi visst . . . » .

En gang var foreldrene mine på permisjon fra Persia, og så Imperieutstillingen, og avdelingen som viste Sør-Rhodesia, var prydet med store maiskolber og invitasjonen: «Bli rik på mais.» Mener du altså at de idiotene trodde på et slagord på en utstilling? Men mange idioter gjorde det og reiste ut og dyrket mais og ble rike. Under krigen var det skapt formuer av maisdyrking, for maisen ble kjøpt av regjeringer som mat til soldater og dyr.

Men de menneskene som hadde gjort dette, var allerede i ferd med å gå over til tobakk, der de kom til å gjøre det svært bra.

Men faren min var ikke interessert i å bli rik. Han ville tjene nok penger til å dra tilbake til England og virkeliggjøre drømmen om å kjøpe en gård i Essex eller Suffolk eller Norfolk og være engelsk bonde. Men moren min drømte om noe annet. Å drive farm i Rhodesia skulle bety en fortsettelse av det hektiske livet hennes i Persia, bare festing og moro. Og det er akkurat her jeg har
den største vanskeligheten med å prøve å få dette til å stemme overens med den moren jeg kjente: alltid syk, konstant lidende, pliktoppfyllende, opptatt av å ivareta andres behov, som en edwardiansk lady. Hvordan kunne hun være en flagrende sosietetsdame?»

De hadde ikke økonomi til å reise til England. Dessuten var det nedgangstider, moren nærmet seg femti år og faren ble rammet av diabetes. Doris forhold til moren var elendig. Til tider hatet hun moren.

«Jeg ser tilbake på mødrene i min generasjon og grøsser og tenker: Ah, herregud, la det aldri, aldri skje igjen ... og jeg ser tilbake på min mor og vet at det hun egentlig var, den virkelige Emily, døde i det sammenbruddet hun hadde like etter at hun kom til farmen. Lenge visste jeg at jeg aldri hadde kjent faren min, slik han virkelig var, før krigen, men det tok meg mange år å se at jeg heller ikke hadde kjent moren min, slik hun virkelig var. Den virkelige Emily McVeagh var en pedagog, som fortalte historier og kom med bøker til meg. Det er slik jeg ønsker å huske henne.»

Sånn er det når tiden går. Alt mildnes. En forstår sine foreldre bedre. Og velger å huske de positive opplevelsene. Og håper at ens egne barn ikke har et like anstrengt forhold til en som forelder. Moren hadde for god tid og den brukte hun til å blande seg inn i livet til datteren, og på den måten skapte datterens behov for total frigjørelse fra moren. Tenk om....

Det var smakebiter fra denne boken med mange andre tema enn jeg har referert til. Tema som jeg antar at jeg kommer til å lese mer om i selvbiografiene jeg har kjøpt etter å ha lest den interessante biografien til Elisabeth Beanca Halvorsen om Doris Lessing.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min

Kilde for bildet: telegraph.co.uk : Doris og Emily