Anna Munch var besatt av Knut Hamsun. Jeg ble besatt av å lese videre etter å ha lest første side i romanen Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø. Besatt i den forstand at jeg synes det var en slukebok; jeg hadde problemer med å ta pauser fra lesingen. Jeg har lånt utgaven jeg har lest av biblioteket.

Forventningene var der etter at jeg så forfatteren ble intervjuet om romanen i bokprogrammet til Brenner tidligere i høst. De ble innfridd. Både i bokprogrammet og i etterordet forteller forfatteren hvorfor boken, utgitt i 2016, ble en roman, og ikke en biografi:

«Min første tanke var å skrive en biografi om Anna Munch, men det viste seg raskt at kildematerialet inneholdt for mange hull til det. Av kildemateriale finnes det først og fremst brev skrevet av Anna Munch til en rekke av datidens kulturpersonligheter. Men mens jeg har mange brev, bøker og andre kilder som viser hvordan Anna Munch så på sine omgivelser, har jeg, bortsett fra Hamsuns biografer, så godt som ingen kilder som vi ser hvordan omverdenen så på henne.
Resultatet ble altså en roman, som jeg har forsøkt å legge tett opp til virkeligheten. Hullene i historien har jeg fylt med hendelser jeg anser for å være sannsynlige.»

Anna Cathrine Dahl ble født i 1856 og døde i 1932. Faren var lege og senere medisinaldirektør. Anna var førstefødt og moren fødte tilsammen tolv barn. I 1883 møter Anna Ragnvald Munch. De gifter seg, flytter til Trondheim og får datteren Signe.

Det går ikke bra med ekteskapet. Anna ønsker å skrive og det gjør hun. Får utgitt bøker. Mot ektemannens vilje. Han har ikke tro på kvinnelig åndsarbeid og tåler ingen form for kvinnelig overlegenhet. Men det største problemet er ektemannens raseri; han kan bli sint for bagateller.

I 1891 hører Anna Munch et foredrag av Knut Hamsun:

«Anna har lest referatene fra Knut Hamsuns foredragsrekke i Kristiania. Om hvordan Ibsen har blitt kalt en dilettant, enda han satt på første rad, bare noen skritt fra talerstolen, sammen med en ung pianistinne og i selskap med med ekteparet Grieg.
Han skuffer henne ikke. Og enten folk er enige eller uenige med ham, så etterlater denne Knut Hamsun salen i en oppildnet stemning. Noen er fra seg av begeistring, andre synes det er noe nymotens tull, at han er en uforskammet oppkomling som umulig kan ha lært særlig nye latin slik som han uttaler ordene. Han anerkjenner verken Shakespeare, Zola eller Maupassant fullt ut. Og mot «de fire store» er han nådeløs, frakjenner Ibsen enhver litterær evne, men vedgår at Bjørnson kan ha sine øyeblikk.
Anna har sittet helt stille og kjent hvordan ordene hans griper tak i nakkehårene hennes. Hun er nesten svimmel av undring og begeistring.
Anna stopper ikke engang utenfor, der folk samler seg i høyrøstede klynger. Hun går sporenstreks hjem og skriver et brev til Knut Hamsun. Det han tenker, har hun også tenkt. Og mer enn en gang har hun kjent viktigheten av hans litterære sjeleliv. Av de dionysiske dimensjonene som også Nietzsche snakker om. Menneskene trenger denne nye litteraturen. Selv har hun riktignok hatt stor glede av Ibsens skikkelser, men la gå. De virker statiske og gammeldagse nå. Han har ødelagt dem for henne.
Fortsatt i ekstase, for blekket har tørket, ber hun piken poste brevet. Det er det første brevet hun skriver i en slik sinnstilstand. Ennå vet hun det ikke, men det skal bli flere.»

Mer skal ikke jeg røpe. Romanen er interessant og spennende. Formen som er valgt, at fortellerstemmen er datteren Signe, likte jeg godt. Og ikke minst; at den etterlater seg mange spørsmål for denne leser. En skikkelig godbit av en bok var Hennes Løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø.

Omtalen er kopi av et innlegg på bokbloggen min her

«Det er spådd nye tider, men disse nye tidene, hva annet kommer de med enn nye herrer og nye treller? I skogen kan man nok kjenne øyeblikk av frihet, slik også noen kan kjenne den dagen de forlater den, og kanskje den første dagen et helt annet sted, til man skjønner at det som kunne likne frihet likevel ikke var det, hva i all verden var nå dette man trodde var så fritt?»

Sitatet er fra bok nr. 5 i serien om skogfinnene av Britt Karin Larsen: Det synger i lauvet. En roman på 358 som jeg har lånt av biblioteket.

Med tanke på bøker jeg vanligvis leser, herunder at jeg ikke er opptatt av å følge bøker serier, er det litt underlig at jeg liker bøkene til Britt Karin Larsen om folket på Finnskogen. Også med tanke på hvor jeg vokste opp; et sted der de høyeste «trærne» var i knehøyde.

Finnskogen; det forbandt jeg med grå koier i NRK program og Lars Monsen. Mygg, mygg, mygg. Kvelende skog. Langt fra det jeg må ha; utsyn til sjø og hav. Men så feil kan man ta. Britt Karin Larsens bøker om skogfinnene har gitt meg en innsikt om en del av historien som jeg mener det er viktig at jeg kjenner til.

Jeg skal være så ærlig at bok nr. 4 i serien like gjerne kunne vært et punktum for min interesse ved at Lina gikk ut av serien. Men jeg synes jeg måtte fortsette, og nå har jeg lest bok nr. 5: Det synger i lauvet. Det angrer jeg ikke på.

Romanen Det synger i Lauvet av Britt Karin Larsen ble gitt ut i 2013. Mostamägg er tomt før en liten familie på tre flytter inn. Annika, datteren til Lina, skal få en rolle i deres liv; det gir livet hennes mening. Det er mange aktører i Britt Karin Larsens bøker. Men litt etter litt fanger jeg opp tråden fra tidligere bøker. Ingen vits i å stresse. I tillegg dukker det det opp nye mennesker å følge. Det er menneskene som er tråden i bøkene. Jeg er ikke så lite imponert over Britt Karin Larsen evne og vilje til å fortelle historiene, og måten hun gjør det på.

Omtalen er kopi av et innlegg på blokbloggen min her

Det var i et bokprogram på NRK radio at jeg hørte om den nye romanen til Cathrine Evelid: Drømmer fra Texaco. Jeg har lest og tidligere skrevet om debutromanen i innlegget:

Mamma er en countrysang av Cathrine Evelid - en god debutroman

Drømmer fra Texaco ble utgitt i 2016 og er på 254 sider, og jeg har lånt romanen av biblioteket.

Fortelleren i romanen er Rita. Rita er ti år når hun og den ett år yngre søsteren Linda sammen med moren Aud kommer kjørende for å flytte inn hos Finn. Romanen starter slik:

«Mora vår drev bilen framover med brystet pressa mot rattet. Mørket la som et lokk over sletta. Fjellene lå bak oss, svarte og glisne som tenner på gamle folk. Vi var på vei til han som mor hadde brevveksla med. Han het Finn og eide en bensinstasjon. Han skulle bli den nye faren til meg og søstera mi.
Vi hadde kjørt hele dagen og kvelden.
— Følg med, sa mor. - Se etter Texaco.
Jeg glodde ut på min side, og Linda på den andre. Jeg så ikke at det var mørkt, at vi ikke kunne se noe. Mor stirra oppmerksomt mot horisonten, holdt seg standhaftig midt i veien, bet bare tennene sammen når trailersjåførene tuta og pressa seg forbi. Noen ganger tuta hun tilbake, men da måtte hun slå hardt mot rattet for å få lyd. Bilen var ei folkevogn kjøpt på avbetaling. Med lange mellomrom brøyt hun stillheten.
- Dere får eget rom med køyeseng!
Alt kom til å bli bedre nå.
— Vi er snart framme hos Fjærpennen, sa jeg lavt.
- Skal du kalle ham det? sa Linda.
- Hva skal du kalle ham? spurte jeg.
Hun tenkte voldsomt, jeg kunne se det, for hun bevega leppene mens hun prøvde ut ordene. Så lente hun seg over setet og sa til mor: - Må vi kalle ham far?»

At jentene ikke har hatt de mest optimale oppvekstsvilkårene før de flytter inn hos Finn, får leseren kjennskap til etterhvert. De trenger en far sier moren, og ikke bare den første og beste heller:

«For vi hadde allerede møtt noen som ikke dugde. Det var ikke så lett å vite på forhånd. Du må kysse en del frosker, sa jeg, for det hadde jeg hørt. Men da så mor på meg og sa at det var ikke sånn en fant ut av det. Så sa hun: - De fleste er nemlig padder, og det ser du på lang avstand. Det var forskjell på ei padde og en frosk. Men nå hadde hun kanskje funnet seg et fint eksemplar. Han eide hele denne bensinstasjonen med skilt som lyste i natta, og inne la det nok sjokolader og sukkertøy på rad og rekke i hyllene.»

Hvordan det skal gå med dem hos Finn avhenger ikke bare av han, men familien til Finn. Det ligger et mørke over familien på grunn av den eldre broren Alf som ligger i koma på grunn av en ulykke. Ikke minst er det er mørke rundt moren Sølvia. Det var Alf som skulle overta bensinstasjonen etter faren. Søsteren Evy er en dame med mye livskraft, selv om hun er gift med «skadedyret» Ernst som Finn kaller han.

Drømmer fra Texaco er aller mest en usentimental roman om to jenter med stor livskraft og overlevelsesevne. Som har lært seg å gjøre det beste ut av situasjonen de er i til enhver tid. Den livskraften har de etter moren. Selv om Rita og Linda er forskjellige, har de hverandre. Som leser kunne jeg ikke gjøre annet enn å krysse fingrene for dem; og håpet er at de endelig kommet et sted der de kan slå seg til ro. En god roman synes denne leser.

Ikke helt enkelt å plassere handlingen tidsmessig, men Baccara er nevnt og da tenker jeg at det må være på 1970-tallet – her er gruppen med sin kjente Yes Sir, I Can Boogie

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

«Ingrid agerte som sitt gamle jeg, hun snakket i telefonen og svarte med den vanlige entusiasmen på invitasjoner og forslag, siden hun ikke visste hva annet hun skulle gjøre, og dessuten befant hun seg midt inne i det samme nettverket som før, det hadde ikke forandret seg: Det var Jan og de to sønnene, det var Ulla og Jørgen i nabohuset, det var vennekretsen og det var skolen, der alle korridorer og klasserom til enhver tid var mer eller mindre fylt med mennesker, og der man var forventet å være oppmerksom, hilse, holde opp dører, snakke, lytte, forklare, forstå, gjøre seg forstått.
På skolen var det bare på handikaptoalettet hun var alene. Og det var begrenset hvor mange ganger hun kunne gå inn på handikaptoalettet og la ansiktet henge, begrenset hvor lenge hun kunne sitte der inne og finne trøst i det faktum at det var fire vegger og en låst dør mellom henne og noe annet levende vesen. Det var som om hun hadde mistet noe som tidligere hadde fått henne gjennom dagene, et slags stoff, noe som hadde forsynt gjøremålene med mening, noe hun ikke hadde lagt merke til før det ikke var der lenger.
Ja ja, tenkte Ingrid. Hadde hun levd for hundre år siden eller på en annen kant av kloden, ville hun vært død for lenge siden.»

Sitatet over er fra Nina Lykkes siste roman Nei og atter nei, som ble utgitt i 2016. Det var noen tankesekvenser som ble litt lange for meg. De kunne gjerne vært brutt opp med mere handling. Men utover det synes jeg romanen var rasende god, og derfor lest jeg den i en rasende fart. Den frembrakte mange følelser hos denne leser: oppgitthet, irritasjon, fly forbannelse, og ikke minst innimellom en god latter.

Ingrid er femti år og er kommet inn i et modus der alt er et ork. Men lite vet hun om det som kommer: ektefellen Jan er blitt avdelingsdirektør i departementet, og der jobber den femten år yngre luremusa Hanne som rådgiver. Jan blir hekta på Hanne. Det er bare en ting å si: les, les les!!!

Jeg har lånt romanen på 268 sider av biblioteket.

Omtalen er kopi fra dette blogginnlegget

Erling Kagge skriver i sin bok Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute at stillhet er den nye luksus; at stillhet innehar en kvalitet som er mer eksklusiv og varig enn annen luksus. En bok til ettertanke og som jeg tror kan være interessant for mange å lese. Å lese den var både gjenkjennelse og den har gitt meg nye tanker. Jeg har blant annet fått en bedre forståelse for hvorfor jeg liker å lese bøker og drive på med foto; at det er med på å gi meg en indre ro som jeg har behov for.

Boken ble utgitt i 2016 på Kagge forlag og forlaget beskriver boken slik her:

Du må skape din egen stillhet.
Hva er stillhet?
Hvor er den?
Hvorfor er den viktigere enn noen gang?
Tre spørsmål – trettitre forsøk på svar.

Det var studenter ved St. Andrews-universitetet i Skottland som stilte spørsmålene etter en forelesning han hadde der. Etterpå klarte han ikke å la være å tenke videre på spørsmålene, og det er grunnlaget for boken Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute. Den er på 142 sider inkl. register og noen bilder, og er i et lite format. Men den er innholdsrik i den forstand at den setter i gang tankeprosesser som leseren kan tenke videre på, og som kan være grunnlag for samtaler og diskusjon. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Ingen kan vel være uenig med Kagge at vi lever i støyens tid, og at stillheten er under press. Innledningsvis skriver Erling Kagge at det har tatt han tid å lære å stenge verden ute:

«Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den – og der, langt nede under en kakafoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg.»

Han skriver at for han er den mest interessante stillheten den han har inne i seg, og stillheten han leter etter er en personlig opplevelse. Den finner han ikke bare ute i naturen. Og stillheten må skapes, og er forskjellig fra person til person.

«Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: Se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet.
Stillheten virker berikende i seg selv. Det er en kvalitet, noe eksklusivt og luksuriøst. En nøkkel som kan låse opp nye måter å tenke på. Jeg tenker ikke på det som en forsakelse eller noe spirituelt, men et praktisk grep for å få et rikere liv. Eller litt sleivete sagt: En dypere form for opplevelser enn enda en gang å skru på tv-en og se på nyhetene.»

I boken skriver han bl a om hvor avhengighetsskapende forventninger til skjerm og tastatur er, og hvordan man kommer inn i en dopamin loop. Han er inne på 33 ulike temaer, og jeg skal avslutte innlegget med en smakebit om stillheten mellom mennesker.

«Det som tilsynelatende skjer mellom to mennesker, er naturlig nok bare en liten del av historien. Under overflaten foregår det et spill. Hadde vibrasjonene blitt lydsatt, ville det vært nok støy til et serbisk hornorkester. Jeg aner ofte at det foregår noe, men forstår det sjelden godt.
Når jeg reiser i Japan, føler jeg at det kommer bedre til overflaten. Jeg kan ikke språket, men har da glede av å være sammen med mennesker som behersker det. For mens vi nordmenn gjerne opplever stillhet i en samtale som noe som skal brytes - en god journalist vet at de beste poengene i et intervju ofte kommer like etter at hun har klappet sammen pc-en og takket for intervjuet – er stillheten en vesentlig del av en konversasjon på japansk. Når jeg over tid kan se og høre to som snakker japansk med hverandre, slår det meg at de korte og lengre pausene virker like vanskelig å uttrykke som det å få uttalen av ordene riktig. Stillheten fremstår like innholdsrik som ordene.
På meg virker pausene som en bro, hvor samtalepartnerne tenker at de er på den ene siden av elven, og når de snakker igjen, beflnner de seg på den andre siden."

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Det var tilfeldig at jeg lånte boken av biblioteket, og en av de som har lånt den tidligere har goffet i seg sjokolade – fy flate for et griseri! Rene svinestien! Om dette påvirket min leseopplevelse er ikke lett å si. Uansett, min begeistring er ikke like stor som forlaget beskriver boken kan jeg konkludere med etter å ha lest den.

Tok en kikk på Wikipedias oversikt over bøker som har fått Nordisk Råds litteraturpris her og av bøkene har jeg tidligere lest:

1984
Göran Tunström
Juloratoriet
1987
Herbjørg Wassmo
Hudløs himmel
1994
Kerstin Ekman
Händelser vid vatten
2002
Lars Saabye Christensen
Halvbroren
2009
Per Petterson
Jeg forbanner tidens elv
2010
Sofi Oksanen
Puhdistus (Utrenskning)
2012
Merethe Lindstrøm
Dager i stillhetens historie
2014
Kjell Westö
Hägring 38 (Svik 1938)

Pettersons bok er helt klart den jeg likte best med Westös bok som nummer to. Tunströms bok husker jeg lite av, og mener å huske at den ikke falt helt i smak. Jon Fosses bok vil jeg nok sette i samme kategori leseopplevelse. Ikke på grunn av innholdet, men formen. Og da spesielt bok nr. 2: I Olavs draumar. Med form mener jeg gjentakelsene. Jeg klarer ikke å se god poesi i alle gjentakelsene. Det er ikke en gjentakelse, men i ett kjør i enkelte partier. Noen ser lyrikken i den - jeg det litt barnebokaktige. Eller teatralske.

En periode ble jeg lattermild, og kom til å tenke på eventyret Kjerringa og grisen. Om kjerringa som hadde vært på torvet og kjøpt en stabukk av en gris som ikke ville hoppe over gjerdet, og hun måtte derfor involvere den en og den andre, og til slutt er regla så lang som et vondt år. Vel, vel; kanskje uanstendig å tenke slike tanker og skrive om dem opp mot en bok skrevet av en forfatter som bor i Grotten; Statens æresbolig for fortjente kunstnere. Men så var det den ytringsfriheten...

Over til det mer saklige; første og andre bok, Advake og Kveldsvævd, reddet min leseopplevelse. Det er en fin fortelling som det ikke er vanskelig å bli berørt av. Men formen blir i sum for høytsvevende for meg som er uten litteraturfaglig kompetanse og derfor ikke har de rette vibbene og innarbeidet de rette frasene.

Jeg trekker meg nå inn i min egen grotte for å lese Erling Kagges Stillhet i Støyens tid og etter det er Nei og atter Nei av Nina Lykke. Men først skal jeg spise middagsrester fra i går, og det er faktisk røkt svineskinke...

Angående griseri og griser - her er et svin jeg og datteren min møtte utenfor hotellet The Boar’s Head i Charlottesville , Virginia – sommeren 2012. Har lest en gang at skal man få til at det vokser mose på blomsterpotter skal man smøre dem inn med kefir – kanskje det er denne metoden de har brukt her.

Kopi av et innlegg på bloggen min

Å skrive at jeg er datter av en sauebonde, er like feil som å skrive at jeg er bokanmelder. Jeg omtaler bøker jeg leser og jeg vokste opp med litt sauedrift. Uansett; begge deler gjorde at jeg fattet interesse for Sauebondens liv av James Rebanks da jeg leste om boken i DN magasinet lørdag 20. august 2016. Nå har jeg lest den, og det var en annerledes god bok for meg å lese. En bok det gir mening å lese. En liten omtale kommer her:

Memoarene til sauebonden James Rebanks (41 år) ble en litterær sensasjon da den ble utgitt i England i 2015, og boken er oversatt til 13 språk. Det er forlaget Press som har utgitt boken på norsk i 2016, og boken jeg har lest er et lesereksemplar.

James Rebanks er saubonde, og eier en liten fjellgård i Lake District. En av trehundre bondefamilier som livnærer seg av landskapet og det eldgamle levesettet som har røtter femtusen år tilbake i tid. Han la ut bilder fra livet på gården på Twitter, og fikk tusenvis av følgere. Et essay i magasinet The Atlantic, gjorde mange forlag interessert. Rebanks har bachelor og mastergrad i moderne historie, og har jobbet frilans som rådgiver for Unesco innen bærekraftig turisme.

Det var sauebonde Rebanks ville bli. Jobbe på gården til faren for etterhvert å overta gårdsdriften. Men det å slutte tidlig på skolen for å begynne å jobbe med sau var en idiotisk tanke for læreren:

«At vi, våre fedre og våre mødre kanskje kunne være stolte, hardtarbeidende og intelligente mennesker som drev med noe verdifullt, eller til og med noe beundringsverdig, var for henne en helt fremmed tanke. For en som betraktet suksess som noe man kunne vise til i form av utdannelse, ambisjoner, eventyrlyst og strålende yrkesprestasjoner, må vi ha fremstått som noen svært dårlige eksemplarer. Ingen nevnte noen gang «universitet» på denne skolen. Ingen hadde uansett tenkt å begynne å studere - folk som reiste sin vei, hørte ikke lenger til her; de forandret seg, kunne egentlig aldri komme tilbake. Det visste vi i ryggmargen. Utdannelse var en vei vekk, men vi ønsket oss ikke vekk. Vi hadde tatt vårt valg. I ettertid har jeg forstått at det moderne menneske over hele verden er helt besatt av hvor viktig det er «å komme seg ut» og «utrette noe» i livet. Det ligger en underforstått tanke bak dette, en jeg etter hvert misliker sterkt - at det å bli i hjembygda og gjøre fysisk arbeid ikke egentlig har noen verdi.»

Rebanks sluttet på skolen da han var femten år, men begynte å studere senere i livet. Boken er en fortelling om tradisjoner, familie, arv, men eller mest om sauer. Alle de gjøremål som det å drive med sauer krever. Sauene er livsgrunnlaget, og det får han frem i denne boken.

«Det som følger på disse sidene, er dels en redegjørelse for arbeidet vi gjør gjennom årets gang, dels en slags memoarer om min egen oppvekst i 1970-, 1980- og 1990-årene og menneskene rundt meg pa den tiden, som min far og farfar, og dels er det en beretning fra et annet perspektiv om Lake Districts historie - fra ståstedet til menneskene som lever her, og som har gjort det i mange hundre år.
Det er historien om en familie og en gård, men er også en mer omfattende beretning om mennesker som blir glemt i den moderne verden. Den handler om at vi er nødt til å åpne øynene og se de glemte menneskene som lever midt blant oss, i en tilværelse som ofte er rotfestet i tradisjoner og en fjern fortid. Hvis vi ønsker å forstå folk innunder fjellene i Afghanistan, må vi kanskje først prøve å forstå folk innunder fjellene i England.»

Vi får være med på livet å gården gjennom alle årstider. Sauerasen Rebanks har satset på er Herdwick-sauer som er naturlig hjemmehørende i Lake District.

«Den første gangen jeg så Herdwick-sauer på gården var, var da jeg var liten. De hadde mer personlighet enn mer moderne sauer. De halvt år gamle lammene sto der og så innsiktsfullt på meg. Med den mørkebrune ulla og de kraftige, hvite beina minnet de litt om teddybjørner der de sto i den tidlige vinterulla. Farfar hadde kjøpt hundre stykker av en nabobonde for å feite dem opp. Han ble temmelig paff da de (i motsetning til de andre sauerasene våre) så ut som om de syntes den beskjedne gården hans var det rene paradiset. De ble feite fort, og han kunne selge dem med fortjeneste.»

Det er ikke bare sauebøndene som elsker Lake District. Turister er det mange av, men de kjenner en annen type kjærlighet til området:

«Det er en merkelig følelse når man langsomt blir oppmerksom på at hjembygda og omgivelsene dine er høyt elsket av andre mennesker. Det er enda merkeligere og en smule urovekkende når man gradvis oppdager at man som innfødt ikke egentlig er en del av den historien og betydningen de tillegger stedet. Det er aldri noen turister her når det regner i bøtter og spann, eller når det snør om vinteren, så det er fristende å tenke på det som en godværskjærlighet. Det forholdet vi har til landskapet handler om å være der i tykt og tynt.»

Rebanks får virkelig frem all slitet og at vinteren kan være et helvete. Og lettelsen når våren kommer, både for mennesker og dyr.

«De dagene da vi fører flokken tilbake opp på fjellbeitet, er de beste øyeblikkene i livet for meg. Ingenting er som den følelsen av frihet og plass du får når du jobber med flokken og hundene oppe i fjellene. Der slipper jeg unna alt det meningsløse som prøver å fortære meg der nede. Livet mitt får en mening, en jordnær, sanselig mening.»

Erika Flatland anmelder boken i Aftenposten:

«Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Sauebondens liv er blitt en bestselger i den engelskspråklige verden: Rebanks treffer tidsånden nettopp ved å gjøre sitt beste for å unngå den.»

På NRK.no anmelder Anne Cathrine Straume boken:

Blir du ikke fascinert av det engelske fjell-landskapet etter å ha lest James Rebanks' fortelling fra en sauebondes liv, blir du det aldri.

Kopi av en omtale fra bokbloggen min her

Krimforfatteren Peter James og hans bøker var ukjent for meg før jeg fikk tilbud om å lese Død manns grep av forlaget Vigmostad & Bjørke som har utgitt romanen på norsk i 2016. Romanen ble utgitt på engelsk i 2011 med tittelen Dead Man’s Grip. En god leseopplevelse var denne boken for meg.

Peter James er ingen ukjent forfatter, og det norske forlaget beskriver han slik her:

«Peter James (født 1948) har hatt stor suksess i nærmere 40 land med bøkene om politimannen Roy Grace. Forfatteren skapte seg et navn som filmprodusent i USA før han flyttet tilbake til England og slo gjennom som spenningsforfatter. «

Jeg leser ikke mange krimbøker i løpet av et år. Men når jeg først leser krim, foretrekker jeg bøker av engelske forfattere. Jeg hadde derfor forventninger til boken, og den skuffet ikke. Jeg forventer at krim skal være spennende, og jeg forventer at boken ikke skal være full av bestialiteter. Død manns grep er spennende helt til siste slutt. Drap er en grusom handling, og det kommer man ikke unna her heller. Men forfatteren har heldigvis tonet bestialitene ned.

Handlingen foregår i Brighton og starter med at en amerikansk student blir påkjørt og drept. De som er involvert i påkjørselen er føreren av en semitrailer og føreren av en privatbil. Privatbilen er kjørt av advokaten Carly Chase, og hun blir arrestert for å ha kjørt med promille. Føreren av semitraileren blir tatt for å ha brutt kjøre- og hviletidsbestemmelsene. Føreren av den tredje bilen, en hvit varebil, stikker av fra stedet.

Politiets oppgave er først og fremst å finne føreren av varebilen. Den som leder etterforskningen er Roy Grace. Studenten som ble påkjørt og drept er medlem av en voldelig amerikansk mafia-familie. Når moren til den drepte utlover en dusør for de som kan identifisere føreren av varebilen, er dramaet i gang. I tillegg er det et drama i livet til Roy Grace som ikke avsluttes i denne romanen.

Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen. Men liker man god tradisjonell engelsk krim, som jeg gjør, er dette en bok som jeg kan anbefale. Jeg leser gjerne flere bøker av Peter James. Samboeren min, som fikk lov til å lese den før meg, likte den også veldig godt.

Omtalen er kopi av et innlegg på bokbloggen min her

«Man kan fylle koffertene, tømme hyllene, vaske seg ut av huset, la nøkkelen stå i døren og synke stille inn i natten. Men vil det ikke alltid være noe som blir igjen? Et avtrykk, om aldri så lett, ordene du har sagt, plassen kroppen din har opptatt, bildet du har vært i en annens øyne. Ingen blir helt borte, med mindre minnene om dem er blitt fordrevet av dem som ble igjen.»

Med jevne mellomrom er det oppslag i media der man spår type jobber som vil bli overtatt av roboter; senest denne uken hørte jeg en spådom i jobbsammenheng. En ting kan jeg si med sikkerhet: boken En fremmed ved mitt bort – Familiefortelling er skrevet av et menneske, ikke en maskin. Sitatet over er fra boken.

Forfatteren Ivo de Figueiredo var helt ukjent for meg til jeg hørte han fortelle om boken utgitt i 2016 i bokprogrammet til Brenner på NRK. Nå er boken lest, lånt av biblioteket, og for meg var leseopplevelsen en innertier. Interessant, spennende og tankevekkende. En bok som tok meg med til ukjente deler av verden. En bok som vekker følelser. Som også tok meg med til de mer nærliggende områder: mitt eget liv.

Innimellom under lesingen har jeg ofte tenkt på boken jeg skrev om i innlegget:
Diktsamling: Heime mellom istidene - Guri Sørumgård Botheim

Spørsmålet som både forfatteren og jeg som leser gjør meg, er om hjemløshet er med på å forme farens skjebne.

«De fleste trenger å høre hjemme et sted. Fitz de Sousza er kanskje et unntak i så måte. Da jeg forlot villaen hans, tenkte jeg at jeg hadde møtt en mann som har overvunnet savnet etter et hjemland, som har funnet tilhørighet i sine idealer og gjort selve livsreisen til sitt hjem.
Motsatsen hans er i tilfelle slektningen min, Savio, hvis hjem er uløselig forbundet med slekten, jorden og tradisjonen i Goa. Jeg forstår Savios sinne mot dem som har vendt hjemlandet ryggen, jeg sympatiserer med hans fortvilelse foran utslettelsen. Men det stanser der. Selv om det er lett å føle med en minoritet som kjemper for å bevare sin livsform, ættesamfunnet, stammefellesskapet og forpliktelsen til jorden, så forutsetter denne livsformen en renhet, en tilhørighet man har eller ikke har.»

«Å gjøre livsreisen til sitt hjem»; er det ikke slik vi er når vi er unge – da alt er fremover. Men et sted i livet begynner en å tenke på fortiden. Det var en form for midtlivskrise som fikk Ivo de Figueiredo til å sette i gang prosjektet som har resultert i denne boken. Men i en verden som hele tiden er i forandring, tenker jeg at det kan være smart å gjøre livsreisen til sitt hjem.

Som det står på bokomslaget handler boken om Ivo de Figueiredo, eller Ivo Bjarne de Figueiredo, om en Bamble-indianers leting etter farens historie, og denne letingen ender med at forfatteren må omskrive sin egen historie.

«Sommeren 2011 bestemte jeg meg for å reise i fars liv og samle alt jeg kom over. Besøket hos tantene mine i Boston var første etappe, nå har jeg tatt fatt på andre etappe, fars barndomsrike i Øst-Afrika. Ikke et øyeblikk under den lange reisen klarer jeg å fortrenge ironien som hviler over hele ekspedisjonen — at jeg ikke simpelthen reiser til Spania, finner huset der han bor og ringer på. Men jeg kjenner ham ikke lenger, og gjorde det neppe som barn heller. Hvilke følelser ville et gjensyn nå ha vakt? Jeg tror jeg ville ha sett ham med mitt eget barneblikk, og jeg er redd for hva disse øynene vil se. Jeg må betrakte ham fra avstand, se ham uten at han ser meg. Eller like gjerne, lete etter ham et annet sted, finne ham i en annen tid. Derfor har jeg reist til dette øyriket utenfor Afrikas kyst, så lang er veien min tilbake til far»

Ivo de Figueiredo ble født i 1966 og vokste opp i Bamble i Telemark, og det var dit faren flyttet for å gifte seg med moren til Ivo, Marit. Foreldrene møttes i London der moren var au pair og faren studerte. Faren var av indisk-portugisisk opprinnelse, født på Zanzibar. Forfedrenes land var Goa. Noen år etter at foreldrene ble skilt og faren flyttet fra Norge, mistet han kontakt med faren. En far som gjorde barndommen utrygg:

«Var friheten for grenseløs? Ingen røtter til å holde ham igjen, ingen bånd som kunne binde de sterke armene hans. Ingen stemme i hjertekammeret som sa at nok var nok. Samtidig, de blå brevene fra familien han hadde forlatt, fra dem som fortsatt levde innesperret, eskene med mat, fotografiene, smalfilmene. For far kan ikke currytrianglets forsendelser bare ha brakt med seg trøst, men også en følelse av maktesløshet. I alle fall minnet de ham igjen og igjen om alt han hadde mistet, om familien han lengtet etter, som han skyldte alt og som nå levde i desperasjon.
Hvorfor han i denne tilstanden av savn og sorg ikke tok bedre vare på den familien han selv hadde skapt, på mor, meg og brødrene mine, er mer enn jeg noensinne kan forstå.
Han hadde fått alt han ønsket seg, livet lå foran ham som en blank, norsk sommerdag.
Likevel var det ikke nok. Vi var ikke nok.»

Faren kom fra en familie der utdanning og oppdrift betydde alt. Det var slik han havnet i London. Men aller mest var årsaken at imperiene falt fra hverandre. Verden var i bevegelse. Faren var den første som forlot storfamilien som dengang bodde i Nairobi. Moren til faren, Hermina, måtte se barna sine, den ene etter den andre, forsvinne ute av livet sitt til andre verdensdeler. Hjemløsheten fulgte henne hele livet.

Ivo de Figueiredo er i tillegg til å være forfatter utdannet historiker. Å få historiske hendelser beskrevet og knyttet til mennesker og deres skjebne slik han gjør i denne boken, gjør at jeg husker de bedre i ettertid. Slike bøker skaper bilder som kalde faktabøker ikke klarer.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bokbloggen min her

Det var etter at jeg så bokprogrammet til Brenner på NRK der den alltid energiske, engasjerte og utadvendte Tore Renberg fortalte om sin nye roman Du er så lys, at jeg bestemt meg for å lese den. Jeg har lånt romanen på 268 sider av biblioteket.

Jeg lurer alltid på, og særlig etter de diskusjonene som har vært i media den siste tiden, om det er noe selvbiografisk i romanene jeg leser. Steinar, som er grunnlaget for historiens eksistens, er som Tore Renberg energisk og utadvendt. Men i dette intervjuet med Dagbladet om romanen, som han beskriver som en skikkelig vond bok om mistenksomhet, svarer Renberg på spørsmålet «Det er mye mørke der og. Hvor har du hentet det fra?»:

«Fra et ubehagelig nært sted. Jeg dikter nesten aldri opp kompliserte ting å skrive om, denne gangen er det mennesker jeg må beskytte som gjør at jeg ikke vil snakke om det.»

Jeg opplevde ikke Du er så lys som en dyster bok selv om den har en alvorlig undertone. Den var spennende og det var fornøyelig bl a når familiene til ekteparet Jørgen og Vibeke ble beskrevet. Mange ulike mennesketyper. Men vi ser mennesket utenfra, som den nye naboen til Jørgen og Vibeke, Steinar, er et typisk eksempel på.

Jeg avslutter med å sitere fra første side i romanen – det synes jeg er beskrivende for romanens innhold:

«HAN KOM HARDT inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det
var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje
vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile
begynte.
Han hadde eit gneistrande blikk og eit smittande humør, den
eldste son min kalla han ein gong eit stjerneskot, det har eg aldri
gløymt. Han var eit av desse vakne menneska som spreidde latter
rundt seg og ei kjensle av at alt kunne hende. Du fekk liksom
trong til å gjere noko etter at du hadde vore i lag med han. Male
ein vegg, grave ei grøft, ta i eit tak.
Han fekk arbeid som fastlege på denne litle plassen vår, han
var i slutten av 30-åra, slank og godt trena. Han blei fødd på den
andre kanten av landet, i ein mellomstor by eit par timar sørvest
for hovudstaden, og han brukte å seie, med eit smil, at det var
kjærleiken som flaug han til bygda; kva elles skulle få ein mann
til å dra så langt vekk heimanfra?
Han heitte Steinar og blei naboen vår 13. mars 2014. Først var
det ei glede, det kjende vi alle, som om ein god og forbløffande
varme hadde slått rot like ved huset vårt, sa gjekk det over i ei bølgande
uro, for det falda seg ut ein forbanna katastrofe.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min er

Helt tilfeldig ble jeg gjort oppmerksom på romanen til Sigrun Slapgard: Maleren. En veldig god bok synes jeg etter å ha lest den.

Romanens tema er livet til maleren Anders Castus Svarstad (1869 – 1943).
Svarstad ble kjent med Sigrid Undset under et opphold i Roma i 1909. Han var på dette tidspunktet gift og hadde tre små barn. Svarstad og Undset innledet et forhold som medførte at han skilte seg fra Ragna og giftet seg med Undset som han fikk tre barn med. Undset flyttet fra Svarstad da hun var gravid med deres tredje barn, og hun skilte seg fra han i 1924 etter at hun ble katolikk. Sitat fra boken – det er 1928 og Undset har fått Nobelprisen i litteratur:

«Det sto svart på hvitt og lyste mot ham i avisen. Hvordan hun hadde beskrevet sitt liv med ham.
I 1912 ble jeg i Belgia gift med den norske maler A.C.
Svarstad. Da jeg i 1924 ble opptatt i den katolske kirke,
måtte imidlertid dette ekteskap oppløses idet han tidligere
var skilt fra en dame som enda er i live. Vi har tre barn. Siden
1919 bar jeg vært bosatt på Lillebammer.
Så kort kan det sies.»

Jeg har vært helt oppslukt under lesingen av romanen som ble utgitt i 2015 og som jeg har lånt av biblioteket. Og hele tiden har jeg tenkt på biografiene jeg har lest om Sigrid Undset og som står i bokhyllen, bl a en biografi skrevet av Sigrun Slapgard.

Jeg kjente til hovedtrekkene av Undsets forhold til Svarstad, men det å lese om dette med Svarstad i fokus, gir historien en ny dimensjon.

I dette intervjuet med Slapgard om romanen Maleren sier hun bl a dette:

«I arbeidet med Maleren har Sigrun Slapgard fått tilgang til hittil ukjente brev, og hun har snakket med nå avdøde kilder som sto nær både Svarstad og Undset.
— Brevene og kildene viser en annen Svarstad enn det som er fremstilt gjennom de ulike Undset-biografiene, inkludert min egen, sier forfatteren. - Han havnet veldig i skyggen av den store forfatteren. Og det er nok riktig å si at han ble demonisert av enkelte.
Slapgard skriver om en far som sørger dypt og som føler seg enda mer skjøvet til side da først datteren Maren Charlotte dør av sykdom i 1939 og så den 27 år gamle sønnen Anders, som har meldt seg til de norske styrkene, blir drept av tyskerne ved Segalstad bro 27. april 1940.
Svarstad var i Stockholm og stilte ut bilder da Sigrid Undset ankom byen tre uker etter at sønnen var død og fikk den grufulle beskjeden. De svenske avisene skrev om den store forfatterens store tap, men ingen registrerte at den unge soldaten hadde en far, en billedkunstner som faktisk også var i Stockholm på denne tiden.
— Jeg tror det tok livet av ham. Han døde av lungebetennelse to år etter. Jeg tror han døde av sorg. Jeg må si jeg ble veldig grepet av den ensomme mannen som sto der til slutt.»

Det er både interessant og tankevekkende å lese om livet til den fattige husmannsgutten som arbeider seg frem til det han mest av alt ønsker å bli og har evner til: å bli kunstmaler. Hans oppturer og nedturer og det samfunn han var en del av. Ikke minst kunstnermiljøet. Det er også interessant og tankevekkende å lese om Sigrid Undset fra dette perspektivet. Jeg har aldri forstått hva det er med katolisismen hun ble så tiltrukket av at hun tok slike drastiske valg som hun gjorde. Enda mindre forstår jeg det etter å ha lest romanen Maleren av Sigrun Slapgard.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

«Hva skal jeg gjøre uten henne? Hun skal finnes. Hun har alltid funnes. Hun skal være der. Der, i leiligheten. Slik at vi kan besøke henne av og til. Altfor sjelden og altfor kort. I det landet der ingen av oss liker å være.»

«Hun» er mormor til fortelleren i romanen Leiligheten av Nora Szentiványi. «Vi» er fortelleren og fortellerens familie. «Landet» er Ungarn. Leiligheten er mormorens knøttlille leilighet i Budapest.

Romanen Leiligheten ble utgitt i 2016 på Forlaget Oktober og boken jeg har lest er et lesereksemplar. En roman som gjorde et stort inntrykk på meg. Den fikk frem i meg både såre grunnleggende følelser om det å forlate og bli forlatt. I tillegg er den tankevekkende fordi den har et tema som jeg har lest lite om: de som valgte å flykte fra Ungarn da landet var i kommunismens jerngrep. Men også på et mer generelt grunnlag: hva som skjer i et familieforhold når mennesker velger å flykte fra et diktatur, og familiemedlemmer som en er knyttet til, blir igjen. I en verden der mange mennesker ikke ser annet valg enn få flykte er den særlig aktuell mener jeg.

Nora Szentiványi er født i 1969 i Budapest og oppvokst i Gøteborg. Hun har bodd i Norge siden 1997.

Forlaget omtaler romanen slik:

«I en liten leilighet i Budapest i 1970 pakker et ungt par livet sitt sammen. Alt de får med seg er spedbarnet sitt og en koffert. De flykter fra hjemlandet Ungarn, fra et system bygget på redsel. Barnets mormor blir igjen alene.
Leiligheten er mormorens historie, fortalt med sorg og avstand av det voksne barnebarnet, hvor det man vet og det man ikke kan vite om henne føyes sammen. Det er en roman om å leve adskilt fra de aller nærmeste, og om en flukt som for alltid vil prege livet til dem som dro – og til den som ble igjen.

Fortellerteknisk er romanen slik jeg liker at en historie fortelles. Fortelleren søker å forstå sine foreldre og mormor ved å tenke tilbake til det hun vet om dem. On de valg de har tatt i livet. Vi blir tatt med til fortid og nåtid uten at dette fortelles i kronologisk rekkefølge. Det gjør en fortelling mer levende for meg fordi det er nettopp slik det er for et menneske – vi tenker ikke kronologisk – tankene beveger seg frem og tilbake.

«Å forlate et menneske. Sin nærmeste. Å forlate henne så hun blir helt alene. Henne som har født en og tatt hånd om en hele livet. Henne som man er den eneste for.
Men man er ung. Man er tjuetre år. Man har et lite barn. Noe annet har man ikke. Man har ingen egen leilighet og ingen utsikter til å få en. Det er i denne leiligheten man kommer å måtte bo i all overskuelig fremtid. Man har en utdanning, man er syerske og man har ingen utsikter til å kunne bli noe
Annet noen gang. Man har flere ganger søkt om å få komme inn på universitetet for å studere biologi, men man har fall avslag ettersom man ikke er medlem av kommunistpartiet. Man tenker at man kanskje vil ha flere barn en gang. Hvordan skal man kunne få plass til flere barn i denne leiligheten. Kanskje man holder på å eksplodere av irritasjon over moren sin. Kanskje hun går en på nervene. Kanskje man aldri har kommet særlig godt overens med moren sin. Kanskje man er sint. Kanskje man ikke vet hvorfor man er sint. Kanskje det er alt sammen, innestengtheten, håpløsheten, fastlåstheten, fremtidsløsheten. Gråheten.
Ingen kan forstå hvordan det er å leve i et diktatur, har jeg hørt dem si. Ingen som ikke har opplevd det. Det er historien jeg har vokst opp med. At man kan ikke leve i et diktatur.
Men jeg tenker på dem som valgte å bli. Hvis det nå var et valg. Valget ikke å ta et valg. Å bli, holde ut, gjøre det beste ut av situasjonen. Å bli i tryggheten.
Tryggheten, utryggheten. Det er en slags trygghet og en slags utrygghet. Ingen er trygg. Ingen er trygg i et diktatur.»

Mormoren valgte å bli selv om hun etterhvert hadde kunnet flyttet etter familien til Sverige:

«Hun gjorde et valg. Man kan begynne der. Et valg som hun gjorde, som var hennes. Hun valgte å bli. Å fortsette på det livet som hun kjente, som var hennes liv. Hennes leilighet, hennes arbeid, hennes venner og bekjente, hennes slektninger, hennes språk, hennes hjemland. Alt som omgir et menneske, alt man kjenner, alt man vet hvordan fungerer. Tryggheten i alt som man kjenner til. Bare hvordan gateskiltene ser ut, eller regningene, eller hvordan man hilser når man meter naboen, eller hvordan man handler på torget. Slikt som gjør en usikker når man er utenlands. Slikt som er spennende når man er turist, særlig når man er ung, men som føles mer og mer besværlig med alderen. Med alderen og vanene. Med alderen vil man at alt skal være som det alltid har vært. Det blir viktigere for en. Men blir det det viktigste? Viktigere enn frihet? Er det sånn de står, vektskålene? I den ene er friheten, i den andre tryggheten.»

Etterhvert kommer mormor på besøk til Sverige, og familien besøker henne. Men ingen trives i det landet de forlot:

«Det er kanskje like greit at jeg sier det med det samme: Jeg liker ikke å være her. Jeg liker ikke dette landet. Jeg liker ikke menneskene, det landet har gjort med dem. Det landet har gjort dem til. Og det de har gjort med landet. Kan man si det på den måten? Det finnes et land. Mennesker har bodd her i uminnelige tider. Det enorme slettelandskapet som er så fruktbart. Det gunstige klimaet. Den eneste trusselen er tørken. De milevide slettene som skifter i gult og brunt.
I de varmeste timene på sensommeren forlater hun ikke leiligheten. Hun sitter i leiligheten i varmen og holder ut. Ærendene sine gjør hun tidlig på morgenen.» Allerede ved syvtiden tar hun på seg skoene, tar av seg forklekjolen som hun går med over klærne når hun er hjemme, tar handlenettet sitt og går mot sentrum.»

Leiligheten av Nora Szentiványi håper jeg blir godt mottatt og lest av mange.

Her fra litteraturkritikk.no: Leiligheten er en vond og klok beretning om de som blir igjen:

«Hvor mye kan en liten leilighet romme, ikke av ting, men av minner, følelser, av sorg og savn? Hvor mye kan den skjule eller berette? Hva blir værende når noen har reist, hva setter seg i veggene og hva gjemmer seg i krokene? Nora Szentiványis debutroman, sirkler rundt en liten leilighet i Budapest. Den forteller om hva som skjer når kvinnen som bor der blir forlatt, blir værende alene igjen i de tomme rommene.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min

Jeg fant boken til Tomm Kristiansen om Henry M. Stanley (1841 – 1904) på et loppemarked i sommer. Interessant å lese om Stanley som jeg kunne lite om. Men det er også en brutal historie.

Stanley hadde en brutal oppvekst. Avvist av moren og etter bestefarens død ble han plassert på fattighuset. Det var først etter at Stanley var blitt berømt og pengene strømmet inn at familien viste interesse for han. Brutalt å lese det han opplevde på reisene og den brutale atferden han viste. Men det er en del av historien, og verden er ikke blitt mindre brutal. Uansett, boken var vel verdt å lese.

«Førstesekretær Smith i innenriksdepartementet representerer øvrigheten og historiens gang. Dersom han var begynt å sitte seg fram ti-femten år tidligere, kunne han til og med endt som understatssekretær, i hvert fall tror han det selv.
Dosenten i nummer 15 har det skarpeste hode sør for Themsen og er blitt den fryktede mann han er på ren og skjær hjernemasse.
Den beklagelige litteraten i nummer 35 holder det gående som best han kan på rykter om både sin litt for kjente mor og sin fremdeles ukjente far.
Og Paddy, løsarbeideren som har sitt utkomme alt etter Vårherres vær og vind, ville i alle tilfelle være den han til alles fortvilelse er — han vil skille seg ut under enhver omstendighet, på jorden og i himmelen — eller den andre plassen.
Resten av folket i Paradise Road er fornøyd med å fylle ut de ovenfor nevnte, de sterke personlighetene i gaten. De er den nødvendige bakgrunn, satt inn i livet for å mumle — som alle skikkelige kor gjør det for de store solistene.»

Førstesekretæren, dosenten, litteraten og Paddy er noen av noen av beboerne i Paradisveien som hjertevarmeren av en bok omhandler, en bok skrevet av Richard Herrmann: Paradisveien En gate i London. Boken ble utgitt i 1968, og jeg har kjøpt boken. Men den som ønsker å lese boken uten verken å låne eller kjøpe den, kan lese den på Nationalbiblioteket.no.

Vi møter beboerne i Paradisveien i ulike settinger. På puben til Harry; Hertugen av Wellington, der de fleste møtes og der den lettsindige irlenderen Paddy er stamgjest. Vi er med i sorg når apotekerfruen Mrs. Smelley dør av kreft. Vi er med bookmaker Spender og ektefelle på dere ulykksalige seilas på Themsen. På sommerfesten som arrangeres av den tiende Lord Lumpit. Vi er med Paddy på en tur til Irland der han må foreta vendereis når han blir ansett for en risiko for munn- og klovsyke. Og mye, mye mer. Hverdag og fest, samarbeid og skillelinjer. Store og små dramaer.

Boken på 194 er en fornøyelse å lese – fra første til siste side. Boken tar oss tilbake til en tid som var, og det kjennes veldig godt innimellom å lese slike bøker. Jeg har lest den en gang tidligere, men nå har jeg kjøpt alle bøkene til Richard Herrmann og leser de i rekkefølge. Jeg gleder meg veldig til å lese den neste boken fra 1970: Bak den svarte døren.

Når det gjelder beboerne er det ingen tvil, det var Paddy som skapte mest begeistring hos denne leser. Det har nok med å gjøre at jeg for noen uker sider var i Irland, bl. a i Galway, og tenkte imens jeg reiste rundt: jaggu er irer kreative. Og Paddy er kreativ, og har uflaks, Jeg avslutter med sitat fra boken der Paddy blir tatt for ikke å ha betalt fjernsynslisens:

«Først kunne han ikke finne lisensen, enda han lot som om han lette. Så var det ikke engang hans apparat, han tok vare på det for en venn som han ved ettertanke dessverre hadde glemt navnet på. Det var også gått i stykker for flere år siden, det var ikke i bruk, men det hadde det med å komme på av seg selv, av vanvare, når han ikke så på det, han måtte ha sparket til det.
Det ble en bot på fem hundre kroner, subsidiært en måneds fengsel, han kunne velge. Han kunne forsåvidt skrive under på et papir med det samme, erklære seg skyldig på stedet, det var i grunnen det greieste for begge parter.
Det er i slike umenneskelige stunder en irlender i England hører sitt hjemlands toner i luften og sier at nå får det være nok.
Det vil si, Paddy sa noe ganske annet, men de britiske lover mot stygge ord i skrift og tale er meget strenge, og for ikke å bringe ytterlige anklager over Paddys hjemsøkte person, må vi dessverre avstå fra å sitere ordrett hva han tømte seg for i disse vanskelige juridiske omstendigheter.
Som et sømmelig referat kan vi slå fast at Mr. Patrick O'Reilly fra Galway Bay hadde gått rettens vei for atskillig mindre. Han anla sak, også på stedet, mot politi, kringkasting, parlament og regjering. Han krevde erstatning for ærekrenkelse, tillitstap og grovt innbrudd. Subsidiært fengselsstraff.
Hadde de hørt om privatlivets fred, om menneskerettighetene, om frihet?
Det var for eksempel engang en spirrevipp som het Hitler. Han ble så stor på det at de måtte ta ham for det, til slutt. Han, Paddy, hadde ofret litt av hvert i sakens anledning, deriblant nesten livet. Men da var vel disse hvalpene i uniform ikke tørre bak ørene ennå.
«Eller hva?» sa Paddy.
Så blir det altså enda en sak for Paddy, og hele gaten har bedt ham om å erklære seg i hvert fall delvis skyldig, gå inn for en betinget dom.
«Ikke tale om,» sier Paddy og satser nok en gang på henleggelse på grunn av bevisets stilling.»

Omtalen er kopi av et innlegg fra bloggen min her

Tomas Espedal sier her at han har tatt fatt på slutten av sitt liv: - «Jeg håper jeg har to bøker igjen å skrive.»

Jeg håper det blir flere bøker selv om hans livsførsel med mye alkohol, og som han ikke legger skjul på også brukes som en form for selvmedisinering, neppe er helsebringende. Nå har jeg lest Året som ble utgitt for kort tid tilbake. Det er få forfattere som gir meg en altoppslukende leseopplevelse som Tomas Espedal – selv om ikke alt er behagelig å lese om. Eksemplaret jeg har lest er lånt av biblioteket.

Forlaget kategoriserer boken her som en roman og beskriver innholdet slik:

«Så enkelt, så vakkert åpner Tomas Espedals nye roman, Året. Tomas Espedals prosa har alltid hatt en poetisk undertone, og i denne boken er det poetiske enda mer fremtredende enn tidligere. Året er en bok om å elske den samme hele livet, selv når kjærligheten ikke blir gjengjeldt. Det er en bok om aldring og desperasjon, om stillstand og gjentagelse. Handlingen starter den 6. april, den datoen den italienske dikteren Petrarca første gang så sin elskede Laura, da hun var 13 år. Hudløst og vakkert undersøker Tomas Espedal om kjærligheten til den ene, kjærligheten som ikke tar slutt, den kjærligheten Petrarca beskriver i diktene til Laura, om den fortsatt har relevans i vår tid, den store kjærligheten. Er den fortsatt mulig?»

Året er som mange de andre bøkene til Espedal selvbiografisk der han utleverer seg selv. Et gjennomgående tema i boken er kjærlighetssorgen han fortsatt har etter at kjæresten forlot han for en del år tilbake. Formen han har valgt er som å lese et langt dikt.

«Aah det er godt å bo alene
i et hotell
en mørk glede er det
å bo i denne store stillheten
i et lite rom.
Du er jo her for å kjenne på ensomheten savnet
av den du elsker.
Når noe gjør ondt
så skal du ikke unngå det
nei
du skal møte det ondeste
med all din svakhet
og la deg bli ødelagt.
Du skal oppsøke ensomheten
for å kjenne at du er alene
for å kjenne at du er forlatt
for å kjenne at du har elsket
for å kjenne kjærligheten
som kan ødelegge deg fullstendig.
Kjærligheten
hva vet du om den
for du har mistet den du elsker
for du forstår at du ikke kan leve uten henne
og likevel skal du leve
uten henne.
Selv om du tror at du skal dø
uten henne
skal du leve
og nå vet du hva kjærligheten er
og hva den kan gjøre med deg
her du er på livets grense
mot døden
nå kan du velge
om du vil leve eller dø.
Og når du vil leve
hvordan skal du leve uten den du elsker
hvordan leve alene
uten kjærlighet
jeg vet det ikke.»

Det var i dette intervjuet med Aftenposten 27. august 2016 jeg leste om romanen første gang. Sitat fra intervjuet:

«Som alltid med Espedals bøker dras vi inn i et eget univers. I høstens bok handler det om kjærlighetssorg og det handler om årstidene.
Jeg leser boken som et budskap om «å være i sorgen, om å ta seg tid til sorgen». Det står i kontrast til sterke føringer i vår tid som handler om å komme seg videre, legge ting bak seg, forte seg inn i nye forhold, raskere karrieresprang, materiell progresjon. Du sier på en måte «vær i det»?
– Det er helt riktig, jeg sier vær i det. Det er en utfordring når noe blir vanskelig. Når noe blir vondt er det lett å flykte inn i noe annet. At du er i stand til å føle noe så sterkt er også en god ting. Men man kan jo gå til grunne.»

Det er krevende å være nær et menneske som opplever sorg. Det er slik jeg opplever å lese boken. Nå handler ikke romanen på litt over 200 sider bare om kjærlighetssorgen, men det er hovedtema. Derfor skal jeg avslutte innlegget med dette sitatet:

«Å miste noen
som ikke blir borte
er nesten verre
enn å miste den
som er borte
for godt.
Å leve med kjærlighetstapet
samtidig som den du elsker
elsker en annen.
Det er en sang.
En novembersang.
En kjærlighetssang
i november.
Jeg elsker deg.
Det tar ikke slutt.
Heller ikke sangen tar slutt.
Det er noen andre som skal synge den.»

Omtalen er kopi av et blogginnlegg her

«Da oldtidens egyptere balsamerte sine døde herskere for å forberede dem til deres neste liv, ble hjertet omhyggelig behandlet og lagt tilbake i legemet, mens hjernen ble kastet. En pinne ble stukket opp i nesen, hjernen ble vispet til grøt, for deretter å bli sugd ut. Hjernen ble avfall. Det skulle ta lang tid før menneskene forstod at vi er den vi er på grunn av hjernen vår.«

Sitatet er det første avsnittet i boken Hjernen er stjernen Ditt eneste uerstattelige organ av Kaja Nordengen, som er hjerneforsker og lege.

Jeg er i utgangspunktet vitebegjærlig. Men jeg må innrømme at jeg får frysninger av tanken på alle organene som er i kroppen vår. Men artikkelen om forfatteren og boken hun nettopp har utgitt på Kagge forlag, og som jeg leste om første gang i Moss Avis for noen uker siden, gjorde meg nysgjerrig. Nå har jeg lest den interessante og lettleste boken, et leseeksemplar fra forlaget, og det angrer jeg ikke på. Jeg fikk svar på mange ting jeg har lurt på, bl a om og hvordan hjernen påvirkes av stress. Jeg var faktisk ikke klar over at Nansen var Norges første hjerneforsker. Det gjør at det blir enda mer interessant å lese biografien om Nansen som står ulest i bokhyllen.

Jeg har ofte lurt på hvorfor unge mennesker er dårlig til å planlegge. Det forstår jeg bedre etter å ha lest boken:

«Mennesker har imidlertid flere unike funksjoner enn bare språk i pannelappen. Helt foran i pannelappen har vi et område som kalles prefrontal hjernebark. Her finner vi personligheten og evnen til å planlegge. Den prefrontale hjernebarken er den nyeste delen av hjernen, og da ikke bare i evolusjonær forstand, for det er også den delen av hjernen som utvikles sist i oppveksten.»

Jeg kunne ikke la være å tenke på Donald Trump da jeg leste dette:

«Mennesker som har skadet den prefrontale hjernebarken, mister evnen til å forholde seg til reglene som kulturen har diktert. De blir ofte stimulusstyrte. Får de lyst til å klype noen i rumpa, så gjør de det.»

Forfatteren skriver at den franske filosofen René Descartes påpekte at vi er fordi vi tenker, og var overbevist om at kropp og sjel var adskilt, og at sjelen var noe ikke-fysisk. Han mente at all informasjon vi får om omverdenen blir sendt via noe han kalte konglekjertelen som ligger bak i hjernen, og fra denne kjertelen i hjernen ble informasjon sendt videre til vår ikke-fysiske sjel.:

«Men hva er sjel? Hvis sjelen er jeg-et, altså summen av det vi tenker, føler, tror og gjør, så er det ikke så langt unna at det vi kaller personlighet. 200 år etter Descartes, bidro jernbanearbeideren Phineas Gages tragiske skjebne til at vi med sikkerhet kan si at sjelens sete ganske riktig befinner seg i hjernen, men ikke i konglekjertelen. Da Gage fikk en jernstang gjennom hodet i en arbeidsulykke, ble han fraktet til lege, og et halvt års tid senere lot det til at han var helbredet. Likevel var personligheten hans fullstendig endret. Den forreste delen av pannelappene hans var blitt ødelagt i ulykken, noe som gjorde at han ikke lenger holdt avtaler og heller ikke greide å styre temperamentet sitt. Han klarte dessuten ikke å holde på jobber. Tolv år etter ulykken døde han tungt alkoholisert, ensom og forlatt. Historien om Gage har blitt en tragisk klassiker for oss hjerneforskere – ikke fordi han er den eneste med endret personlighet etter en traumatisk hjerneskade, men fordi han er det første kjente eksempelet. Fra oppfatningen om at personlighet var noe uangripelig og ikke-håndfast så en nå hvilke konsekvenser en hjerneskade i pannelappene kunne ha. Descartes kunne ikke ha rett i alt. Selvet er fysisk.»

Dette var noen smakebiter fra boken. Etter å ha lest den er jeg enig: Hjernen er stjernen. Og organet ble mindre skummelt for meg å tenke på. Boken på 208 er oppdelt i kapitler og undertemaer, som f. eks kapitlet Hukommelse og læring der en blant annet kan lese om kortidshukommelse og langtidshukommelse. Bak i boken er det et stikkordsregister.

Kagge forlag beskriver innholdet og presenterer forfatteren slik:

«Kan du spise «hjernemat» for å huske bedre? Kan hjernen trenes opp? Kan du aktivisere deler av hjernen du ikke bruker? Kan du smile deg glad? Hjernen er stjernen innvier deg i alle hemmelighetene om ditt mest utrolige organ.
Hjernen din gjør deg til den du er. Den lærer, den forelsker seg og den tolker kompliserte mønstre. Men hjernen lokker deg også til å ta dårlige valg og den belønner avhengighet. Hvorfor gjør hjernen som den gjør? Det ligger store muligheter i å vite hvordan hjernen virker, og her gir lege og hjerneforsker Kaja Nordengen deg innsikten du trenger.
Med forord av May-Britt Moser, nobelprisvinner i medisin, og illustrasjoner av Guro Nordengen.»
«Kaja Nordengen jobber som lege i spesialisering i nevrologi og postdoc. ved Akershus universitetssykehus. Hun fullførte en doktorgrad om hjernen i 2014. Nordengen har holdt en rekke kurs om hjernen og nervesystemet, og har de siste åtte årene undervist ved Universitet i Oslo. Hun har også holdt foredrag for biologiklasser fra videregående og på TEDx Oslo. Kaja Nordengen bor i Oslo med mann, datter og hund.»

Omtalen er kopi av innlegg på bloggen min

Det var boken jeg skrev om i innlegget:

James Rebanks: Sauebondens liv

jeg ble inspirert til å kjøpe og lese en biografi om Beatrix Potter. Det var en leser av min blogg som tipset meg om Sara Gristwoods biografi: The Story of Beatrix Potter som er utgitt av National Trust i 2016. Et supert boktips!

Boken til Gristwood er, i tillegg til å fortelle om livet til Beatrix Potter, slik en biografi av en kunstner skal være: full av bilder og Beatrix Potters tegninger. Rett og slett en vakker bok i tillegg til at den var interessant.

Beatrix Potter er mest kjent som forfatter og illustratør, og hun ga bl a ut 23 barnebøker der Petter Kanin var en av de mest kjente figurene. Det som ikke jeg var klar over, er at hun, også kjent som Mrs Heelis, drev gårdsbruk og hadde enorm respekt av sauebøndene i Lake District. James Rebanks skriver bl a dette i boken sin:

«Testamentet hennes er et ganske påfallende dokument for en kvinne som for alltid vil være kjent for de fleste på grunn av barnebøkene hun skrev. Testamentet handler ikke om bøkene, det uttrykker i stedet hvor opptatt hun var av gårdene hun etterlot seg, hvordan forpakterne hennes skulle ivaretas og respekteres, og fremtiden for saueholdet i fjellene og sauebøndenes levesett. For henne ble det ikke bare med snakk, for hun testamenterte bort femten gårder og over seksten tusen hektar til National Trust. Hun stilte som betingelse at fjellgårdene skulle ha fjellbeitende besetninger av «ren Herdwick-rase».»

Beatrix Potter ble født i 1866 – rett inn i Victoria-tiden. Hun vokste opp i et rikmannsstrøk i Kensington i London. Faren var advokat. Beatrix fikk som alle andre jenter dengang ingen skolegang utenom undervisning av guvernanter. I nesten et halvt århundre skulle hun ha fast bosted i barndomshjemmet. Men Beatrix Potters hjerte tilhørte landsbygda nord i England der familierøttene var. Hun var ensom som barn, en ensomhet som kan ha fostret fantasien og skaperevnen skriver forfatteren Sarah Gristwood. Det faktum at hun var omgitt av bøker har også bidratt.

«Near the end of her life, hearing the house had been destroyed by a World War II bomb, Beatrix would call it her 'unloved birthplace', and she would remember hers as an 'unhappy home circle'. The environment in which she was raised was indeed repressive to our eyes. But a measure of repression was the norm for a Victorian girl of the moneyed classes, and Beatrix's upbringing did afford her some unusual opportunities. The source of her particular distress may „ have been two-fold.»

Familien, foreldrene og broren Bertram, ferierte på landet, et av stedene de leide hus var Dalquise i Skottland som Beatrix ofte benevnte som «home sweet home», der de bl a utviklet sin interesse for dyr og insekter. Et bilde i boken viser at Beatrix var en dyktig tegner allerede som åtte åring.

Hunden Spot var sammen med dem på reisene. Andre uvanlige kjæledyr var bl a frosker og øgler.

«Some credit must surely be given to the Potter Parents for tolerating them all; as travelling companions when alive, and as subjects for dissection when dead.»

Beatrix skrev en kodet dagbok fra hun var 14 til hun var 30 år; kodet på grunn av morens nysgjerrige blikk. Kunsten ble Beatrix tilfluktssted.

“It seems significant, looking back, that it was in 1892 - from the family's annual spring trip, which this year had taken them to Falmouth - that Beatrix Potter wrote the first of the picture letters that would eventually give birth to her books. Her one-time governess Annie Chapman had married, and Beatrix was fond of visiting Annie Moore and her growing family. Her diary, too shows her trying out writing i n various forms, experimenting with descriptions of people and place.”

Bildebrevene hun sendte var første steg til bøkene som etterhvert ble utgitt. Det var kaninen Benjamin som inspirerte henne skriver hun i dagboken. Den første boken var The Tale of Peter Rabitt utgitt i 1902.

Beatrix Potter giftet seg med William Hellis i 1913, og hun døde 22. desember 1943. Hun skulle komme til å leve et helt annet og etterhvert et mer innholdsrikt liv enn det hun så for seg i de første årene av livet. Hun var vel den første forfatteren som forstod at hun kunne tjene penger ved spinoff-produkter. Hennes forskning og teori rundt et tema innen mykologi skulle ikke bli anerkjent før i 1997. Boken viser at Beatrix Potter var en kapasitet på mange områder.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her]1

Øystein Hellesøe Brekkes bok Knut Alvssons krig – Ridderen som ville erobre Norge ble utgitt i august 2016 av forlaget Vigmostad og Bjørke.

Boken starter i år 1483 – det året Kong Hans blir kronet til konge:

«Knut Alvsson var i slutten av tjueårene ved kroningen av kong Hans i Trondheim. Før den tid vet vi ingenting konkret om ham, som sagt ikke engang fødselsåret. Ja, selv det at han blir slått til ridder i Trondheim, er noe vi må resonnere oss fram til ut fra andre kilder — det er ikke skrevet ned noe sted. Det beste v i kan få til, er å si noe om hvilken bakgrunn Knut kom fra, og hva som hadde formet ham så langt i livet.»

I boken til Øystein Hellesøe Brekke følger vi Knut Alvsson frem til han blir drept i 1502. Han var den eldste sønnen til ridderen Alv Knutsson som var Norges rikeste mann, og den vestlandske stormannsdatteren Magnhild Oddsdatter fra Voss. Alv Knutsson var en slektning av den siste kongen av den norske kongeætten, Håkon V som døde i 1319.

Til tross for sin rikdom mv slet både Alv Knutsson og sønnene Knut og Odd med å vinne kongens tillit. De var ikke tatt opp som riksrådsmedlemmer. Men det ble derimot Henrik Krummedike, den nye lensherren på Akershus. Det var han som etterhvert skulle være med på å bestemme Knut Alvssons skjebne.

Forlaget skriver om bokens innhold:

«Tidlig på 1500-tallet allierte han seg med opprørske svenske adelsmenn i en krig som snart trakk inn store deler av Norden. Men for å løsrive landet fra kongen i København måtte Knut Alvsson først beseire kongens fremste mann i Norge, som også var en gammel personlig fiende.
Kampen mellom de to, som nådde sitt klimaks på et skip på havnen i Oslo sommeren 1502, avgjorde Norges skjebne de neste 300 år.
Dette er en besettende fortelling om riddere og borger, svik og troskap – men den gir også et gripende innblikk i vanlige folks liv i perioden.»

Ikke bare var det interessant å lese om bakgrunnen for stridighetene og spennende å følge Knut Alvssons skjebne. Det er også fint å bli minnet på hvor få mennesker som bodde i Norge på den tiden dette skjedde:

«Det bodde omtrent 200 000 mennesker i Norge rundt år 1500. Omtrent 90 % av dem tilhørte bondebefolkningen. Selveiende bønder, leilendinger, bondekoner, drenger, tjenestejenter, alle var med i arbeidsfellesskapet på gårdene. De utgjorde ni av ti nordmenn. Om du hadde levd på slutten av 1400-tallet, ville du også etter all sannsynlighet ha vært en av dem. Da ville en del ting ha sett litt annerledes ut enn de gjorde fra Knut Alvssons perspektiv.»

Bergen var på den tiden den største byen i Norden med sine 7 000 innbyggere.

Knut Alvssons krig – Ridderen som ville erobre Norge har økt min kunnskap om en del av norsk historie som var rimelig ukjent for meg før jeg leste den. Boken er på 232 sider inkl. register mv,, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Om forfatteren:
«Øystein H. Brekke (født 1977) har mastergrader i middelalderhistorie og internasjonal politikk. Han har vært involvert i flere prosjekter innenfor historieformidling. Til daglig arbeider han med oversettelse.»

Omtalen er en kopi av innlegg på bloggen min her

Jeg har brukt fjorten dager på å lese den historiske romanen Ulvetid av Hillary Mantel. Lang tid tatt i betraktning av at jeg kjøpte og leste den like etter at den ble utgitt på norsk i 2010.

At jeg valgte å lese Ulvetid om igjen, har med å gjøre at jeg så filmatiseringen av romanen i sommer og kjøpte Falkejakt som er roman nr. 2. Første gang strevde jeg med den selv om jeg har lest en del om de historiske hendelsene den spinner rundt; Henrik VIII og Anne Boleyn. Men etter å ha sett filmatiseringen falt alt på plass. Det var som å flytte inn i historien, en utrolig fin leseopplevelse ble det denne gangen.

I Ulvetid er det Thomas Cromwell som er hovedperson og portretteres, advokat av yrke og etterhvert den nærmeste rådgiveren til Henrik VIII. Forlaget Press som har gitt ut romanen på norsk beskriver Cromwell slik her:

«Han er sønn av en smed, han er Englands nest mektigste mann. Thomas Cromwell er bølle og sjarmør, humanist og slåsskjempe, melankoliker og politisk geni. Folk viker unna ham. Tragedien leder ham fram til Henrik 8s side. Sammen vil de bryte alle lover for å skape et nytt England.»

Når historien starter jobber Cromwell for erkebiskop Thomas Wolsey. Når boken slutter er Wolsey død og Thomas More halshugget. Wolsey som ble for mektig for kongen og anklaget for «å drive et land i landet». Men på tidspunktet i historien sitatet er hentet lever begge og «han» er Cromwell:

«Thomas More, lordkansleren, er den første til å signere alle tiltalepunktene mot Wolsey. Det sies at én merkelig anklage er blitt tilføyd på hans anmodning. Kardinalen blir beskyldt for å ha hvisket i kongens øre og pustet ham i ansiktet; siden kardinalen har syfilis, har han hatt til hensikt å infisere monarken.
Da han får høre dette, tenker han på hvordan det må være å leve i hodet på lordkansleren. Tenke seg til å skrive en slik anklage og sende den til trykkeriet, la den sirkulere i hoffet og over hele riket, sende den ut dit folk er villige til å tro hva det skal være; sende den ut til hyrdene på marken, til Tyndales bondegutter, til tiggerne på veiene og tålmodige vesener i stall og fjøs; ut til de bitende vintervindene og den svake vårsolen og snøklokkene i Londons hager.»

Ulvetid er på 700 sider, full av dialoger og navn. Bakerst i boken er det en oversikt over medvirkende aktører. Hillary Mantel fikk Bookerprisen for Ulvetid, og det fikk hun også for romanen Falkejakt. Hun får frem hvordan det kan ha vært å være så tett på begivenhetene som Cromwell var og hvordan han ble en så mektig aktør. Jeg er spent om jeg kommer til å like Falkejakt like godt. Men først er det noen andre bøker jeg skal lese.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

På bokomslaget til romanen Til Fyret av Virginia Woolf står det at den er et mesterverk og en av de mest sentrale romanene i moderne litteratur. Til fyret ble utgitt i 1927, og romanen har jeg kjøpt og lest fordi jeg har et lite prosjekt der jeg ønsker å vite mer om den genierklærte Virginia Woolf og bøkene hun utga.¨

Mesterverk; jeg har tenkt mye over hva som gjør at enkelte bøker blir omtalt som mesterverk. Selv om jeg synes Til fyret var enklere å komme gjennom enn Mrs Dalloway, skal jeg være så ærlig på at konsentrasjonen forsvant litt for ofte da jeg leste del en. At den var nyskapende da den ble utgitt tviler jeg ikke på. Men jeg savner at noen forklarer hva som er det mesterlige i den.

I boken jeg skrev om i innlegget

Biografi: Virginia Woolf av Bjørg Vindsetmo

står det:

«Det boklesende publikum i England hadde forlengst oppfattet at Virginia Woolf var en romanforfatter de måtte lese hvis de skulle kunne rose seg av å «følge med» og å være intellektuelt oppegående. Oppdagelsen hadde absolutt ikke gledet dem, for Virginia var ingen lett forfatter å forholde seg til, og Mrs. Dalloway og Til fyret ble regnet som vanskelig tilgjengelige og «eksperimentelle».«

Romanen er et portrett av hennes mor og far. Bjørg Vindsetmo skriver:

«Dette var gode år med berømmelse og stadig økende selvsikkerhet. Likevel lå depresjon og angst på lur, og med jevne mellomrom lå Virginia til sengs og ble pleiet som prinsessen på erten av Leonard. Sommeren og høsten 1925 hadde hun en av sine lengre sykdomsperioder og var nesten konstant sengeliggende i over fire måneder. Denne gangen var det nok ikke bare selskapskarusellen som hadde snurret for fort. Virginia hadde begynt å skrive Til fyret. Tilsynelatende skrev hun lett og flytende - selv om hun strevde med komposisjon og formproblemer. Men Til fyret var boken om Virginias barndom, om mor og far og om familien Stephens sommerparadis i Talland House. Skrivingen virvlet opp både lykkelige og smertefulle barndomsminner som sikkert bidro til at hun ble syk. I tillegg var det ofte slik at Virginia trengte å ligge i sengen i perioder hvor hun samlet seg om en ny bok.»

Romanen på 206 sider er inndelt i tre deler: Vinduet, Tiden går; og Fyret. Fra biografien:

«Å si at Til fyret handler om Virginia Woolfs barndom er selvfølgelig en grov forenkling. Virginia sa at hun snarere skrev en sørgesang enn en roman, men ikke et øyeblikk blir fortellingen om herr og fru Ramsay privat. Kanskje kunne man kalle romanen en reise til lyset? Kunsten seirer over død og sorg og savn, kunstneren skaper orden i kaos: «Midt i kaos fantes form; alt det som fløt og drev falt brått til ro,» sier Virginias alter ego, maleren Lily Briscoe. Allerede på planleggingsstadiet visste Virginia Woolf at de tre delene skulle handle om «far og mor og barn i hagen; om døden; og om seilturen til fyret.»

Mellom første og siste del går det ti år. Jeg likte del to og tre bedre enn første del. Noen av de lange tankerekkene i del en ble i overkant overlesset for denne leser. En annen ting er formen hun velger. Et eksempel fra del en:

«Ikke før var måltidet over, sa forsvant herr og fru Ramsays åtte sønner og døtre fra middagsbordet, lydløst som hjort, og søkte tilflukt på soverommene, som var det eneste sted i huset der en kunne ha fortrolige diskusjoner om alt og ingenting; Tansleys slips; den nye valgloven; sjøfugl og sommerfugler; folk; mens solen flommet inn i loftsrommene, som var atskilt bare av tynne plankevegger, slik at en kunne høre hvert eneste fottrinn, høre den sveitsiske piken gråte over sin far som lå for døden av kreft i en dal i Graubünden, skinte på flaggermus, flanellsbukser, stråhatter, blekkhus, malerposer, biller og småfuglkranier, mens den varmet opp de lange, krusete tangremsene som var spikret opp på veggen så de gav fra seg en lukt av salt og gress, en lukt som også satt i handklærne, fulle av sand etter badingen.»

Uten å lese slike setninger full av informasjon om igjen og veldig sakte, har ikke jeg en sjans å få med meg innholdet. Jeg tviler på om en mer leservennlig form hadde gjort det hun skriver her til dårligere litteratur. Men når jeg da har opplevd del en til tider i overkant strevsom å komme gjennom, oppveier mye i del to og tre slitet. Et eksempel fra del to:

«Da nå huset stod tomt, med stengte dører og madrassene rullet opp, kom de løsrevne vindene, fortropper for en stor hær, susende inn, strøk over nakne planker, nappet og viftet, møtte ingenting i soverom eller stue som helt kunne motstå dem, bare tapeter som blafret, treverk som knirket, nakne bordben, gryter og dekketøy som alt var støvet, anløpent, sprukkent. Avlagte, etterlatte ting – et par sko, en jaktlue, noen falmete skjørt og jakker i skapene - var det eneste som hadde bevart en menneskelig form, og som med sin tomhet vitnet om at de en gang lhadde vært fylt av liv og bevegelse; at hender en gang hadde strevd med hekter og knapper; at speilet en gang hadde rommet et ansikt; hadde rommet en tredimensjonal verden der en skikkelse snudde seg, en hånd gjorde en rask bevegelse, døren åpnet seg, barn kom styrtende inn; og gikk ut igjen. Nå speilte det bare lyset, som dag etter dag, lik en blomst som speiler seg i vann, fikk sitt klare bilde kastet tilbake fra veggen midt imot. Bare skyggene
av trær som viftet i vinden, bøyde seg dypt på veggen og formørket et øyeblikk flaten der lyset speilte seg; eller en fugl i flukt kastet en svak skygge som flakset sakte over gulvet i soverommet.»

Mesterverk eller ikke; jeg angrer ikke på at jeg leste romanen. Det som jeg likte ved den er så bra at jeg oppveier passasjer da jeg sleit. Det å kjenne til Virginia Woolfs liv mener jeg er en fordel når en leser Til Fyret. Jeg er spent på den siste boken jeg skal lese; Et eget rom.

Bilder av fyr har jeg ikke annet enn dette som jeg tok av en fyrlykt ved hotellet her på Larkollen en tidlig morgen i juni:

Omtalen er kopiert fra bokbloggen min her