Jeg leste Kjell Westös roman Svik 1938 før den vant Nordisk Rådelitteraturpris 2014, og konkluderte med at det var en sjelden god roman. Etter å ha lest den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánssons roman Fiskene har ingen føtter, nominert til prisen for 2015, konkluderer jeg med det samme.

Da jeg leste Svik 1938 var det mest handlingen jeg likte. Det var et godt språk, men det var ikke det som jeg synes fremhevet romanen. Romanen til Jón Kalman Stefánsson, her er det språket.

Jeg kunne stoppet her, og bare sagt «amen» til utdrag av anmeldelsene som er sitert her hos det norske forlaget Press og der boken er presentert. Men jeg skal forsøke å bl a vise ved sitater hva det er som gjorde at jeg likte romanen så godt. Jeg har lånt boken utgitt i 2013 og på norsk i 2015 av biblioteket. Det er helt klart en bok med stor gjenbruksverdi: den kan leses flere ganger. Derfor bør jeg kjøpe den. Merker det spesielt når jeg sitter her og skriver dette innlegget og leser det jeg har notert meg: jeg får lyst til å lese den om igjen.

Det er så mye av det han skriver som er så vakkert formulert. Riktig plassert i handlingen. Det virker så enkelt når jeg leser det, men det er vel nettopp det som er kunststykket: å skrive slik at det virker enkelt for leseren. At leseren skal kjenne seg igjen og tenke: slik er det, dette kunne jeg skrevet selv.

Mer om min leseopplevelse mv kan du lese i dette blogginnlegget

Jeg var ikke kjent med at filmen Ugler i mosen hadde sitt grunnlag i en bok. Det var Ivo Caprinos første spillefilm, filmen er restaurert og er å få kjøpt på DVD. Den hadde premiere 2. juledag i 1959 og var den eneste filmen Ivo Caprino laget med levende mennesker. Hovedrollen som Maren hadde Lille Grethe (Grethe Kausland).

Boken som filmen har sitt grunnlag i er Marens lille ugle skrevet av Finn Havrevold og ble utgitt i 1957. Jeg kom over boken ved et innlegg som ble lagt ut på Facebook av Nasjonalbiblioteket og det var på Nasjonalbiblioteket.no jeg leste boken.

Jeg kan godt forstå at boken var populær og er gitt ut i flere opplag, senest i 1991, for jeg ble sjarmert i senk av den. Den er morsom, fantasifull og spennende. Ikke et eneste dødpunkt. Jeg tar like godt kortversjonen av handlingen slik den presenteres her på Wikipedia:

«Familien Monsen består av mor Monsen og far Ole Henrik Monsen, barna Trine og Maren, undulaten Fridtjof den frue og ugla «Maltas skrekk». De har arvet et falleferdig landsted på Sørlandet etter onkel Pavel. Da de besøker huset kommer søstrene på sporet av onkel Pavels skatt. Mens de to leter etter den skjulte skatten, forsøker far fortvilet å ringe til kontoret. Og mens mor kjemper tappert for å holde humøret oppe, skjer det merkelige ting i det gamle huset.»

Familien bor i Oslo. Som tradisjonen var dengang jobbet far, og mor var hjemme. De to døtrene er svært ulike. Trine er eldst, rotete og full av futt. Maren er ryddig, og mer ettertenksom. Maltas skrekk er Marens tøyugle som blir levendegjort i kontakten med Maren. Når de får brev at de har arvet landstedet, er det ingen gledelig nyhet for faren på grunn av familiens dårlige økonomi. Men da faren samtidig i avisen kan lese at de har vunnet i lotteri, går han med på at de skal reise til Sørlandet i helgen. Familien reiser sjøveien med dampskipet Bæla II. Spenningen starter allerede på turen da en av mannskapet prøver seg på et mytteri – i ekte sjørøverstil. Det blir ikke mindre spennende når de kommer ned til landstedet, et skikkelig kråkeslott.

Jeg mener at denne boken fint kan leses som barnebok i dag. Det er synd jeg ikke kjente til boken som barn. Jeg var fantasifull, og det jeg leste i bøker og så på TV var med når vi unger lekte sammen.

Her er bildet av en av Furbyene min datter hadde, i tillegg til de elektroniske. Om den skal forestille en ugle vet ikke jeg. Men de var populære, og det er synd at jeg heller ikke fikk lest boken til henne. Når man først skal leses bøker høyt for barn, er det gøy at de er morsomme og spennende. Jeg siterer igjen fra biografien om Tove Jansson - spenning er viktig også for barn:

"Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst. Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle like romanen Til bølgene av Ida Løkås like godt som hennes debutroman som jeg skrev om i innlegget:

Det fine som flyter forbi av Ida Løkås

Den kritikerroste romanen Det fine som flyter forbi vil alltid han en plass i livet mitt fordi begynnelsen beskriver hvordan jeg opplevde arbeidssituasjonen da jeg leste den. Mye er forandret etter januar 2013; til det bedre. Samtidig er det slik at all motgang i livet er læring når en får det på avstand. Men det ser en ikke når en er midt oppe i en opplevd deprimerende tilværelse.

Til bølgene som ble gitt ut i august 2016 av Forlaget Vigmostad & Bjørke og er på 173 sider. Utgaven jeg har lest er et lesereksemplar. Selv om handlingen i Det fine som flyter forbi og Til bølgene ikke kan sammenlignes, ser også i hovedpersonen i Til bølgene at «det fine flyter forbi» - livet står på en måte «på vent».

Romanen begynner slik:

«Det er høst, men jeg kan ikke huske at det har vært sommer. Det har regnet i flere uker. Kanskje til og med i flere måneder. Men nå har skylaget revnet, og streker av sol skjærer seg gjennom lufta.
Jeg står ute i hagen for siste gang og lytter til skogen som synger. Lener hodet bakover og ser en fugleflokk fly over himmelen. Jorda surkler under støvlene idet jeg begynner å gå. Det er som om bakken prøver å holde meg igjen. Selv med stokken i den høyre hånden er hvert skritt en utfordring, og med ustøe steg stavrer jeg meg opp på terrassen der jeg blir stående og hvile.
Det lyser fra stuevinduene i huset jeg lenge har tenkt på som mitt. Den grove arbeidslampa er skrudd på og fyller rommet med en varm glød. Det er nesten helt tomt nå. Gardinene tatt ned. Møblene solgt. Alt som står igjen, er hauger med pappesker.»

Hovedpersonen er Zahl. Huset han har bodd i har vært eid av tvillingbroren Sigbjørn, og var en gang bestemorens hus. Nå må Zahl flytte hjem til faren igjen. I motsetning til Sigbjørn som er gift, har barn og er i jobb, er Zahl ikke i stand til å jobbe etter en ulykke i tenårene. Det å flytte hjem til faren gjør at han blir enda mer isolert enn han har vært. Men endringen skjer når den gamle legen han har gått hos pensjonerer seg, og den nye legen begynner å stille spørsmål ved om det er nødvendig at Zahl tar de sterke smertestillende tablettene.

Det tok noen sider før historien i romanen Til bølgene vekket min leselyst. Men etter noen sider fikk jeg lyst til å vite mer om Zahl og hans livshistorie, og ikke minst hvordan det ville gå med han videre i livet. Til bølgene er en samtidsroman, og den inneholder et tema som dukker opp i samfunnsdebatten med jevne mellomrom: unge uføre som havner utenfor samfunnet. De gjennomfører ikke studier og er ikke i jobb. Livet har stagnert i et samfunn der det å være i arbeid er en suksessfaktor.

Skaden Zahl fikk har begrenset livet hans. Samtidig er det noe trygt med å ha det slik han alltid har hatt det. Menneskene rundt han har akseptert at dette er livet til Zahl. Eller; de er for nær til å legge press på han for å sjekke ut om det kan være en mulighet for en endring av tilværelsen. Det er da den nye legen som har den nødvendige distanse, men også har en rolle som forplikter til å sette i gang en prosess – for å få Zahl til selv å se at det finnes en annen mulighet enn det livet han lever nå. Hun er klok nok til å forstå at det tar tid å endre en livssituasjon. En barndomsvenn som flytter hjem blir også et positivt innslag i livet til Zahl.

Jeg likte den nye romanen til Ida Løkås og er spent på hvordan kritikerne vurderer den.

Omtalen er kopi av et dette blogginnlegget

Barneboken Varden Steinar og drømmen om å gå av Randi-Lise Hjelmeland Almås og Nikolai Lockertsen, burde minst være å finne på hver eneste hytte og turisthytte i den norske fjellheimen. Boken ble utgitt i august 2016 på Forlaget Vigmostad og Bjørke. Det er en varm og spennende bok for målgruppen den er tiltenkt. Med flotte tegninger. Kan skape mange fine lesestunder, og inspirere voksne og barn til å komme seg ut i naturen.

Det er på vei opp til Vardefjellet at en kan finne Varden Steinar. Han er så liten at menneskene ikke ser han. Derfor får han aldri besøk av menneskene som de andre vardene: Hvilesteinsdvarden, Utsiktsvarden, Støttesteinsvarden, Storsteinsvarden og Toppvarden.

Varden Steinar drømmer om å kunne gå – kanskje han da kan hjelpe menneskene og kanskje komme helt opp til Toppvarden? Alle de andre vardene ler av Steinars drøm med unntak av Gråstein, en gammel og klok varde:

«Ikke bry deg om de andre, Steinar. Om du tenker hardt nok på drømmen din kan den gå i oppfyllelse», sier Gråstein.

Det skjer spennende ting når Varden Steinar møter menneskebarnet Aurora.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bokbloggen min Tones bokmerke

En bok på 100 sider har ofte mer innhold enn en bok på 500 sider er min erfaring. Det hadde også debutboken til Mikkel Vika som er en novellesamling på 108 sider og inneholder 10 noveller. Novellesamlingen ble utgitt i 2016 og forlaget Vigmostad og Bjørke som jeg har fått et lesereksemplar fra, beskriver den slik:

«Nowa Huta er en novellesamling om menneskeskjebner i flere østeuropeiske land og kampen for å overleve i kjølvannet av kommunismens fall. Nowa Huta, eller «det nye stålverket», er navnet på en arbeiderbydel i Kraków, et kommunistisk propagandaprosjekt.»

Bildet av forfatteren er en kopi fra en artikkel her på NRK.no der han blir presentert sammen med seksten andre av høstens debutanter:

«Vika vokste opp i Tønsberg og bor i dag på Nesodden. Han er utdannet samfunnsviter, arbeider som saksbehandler i Patentstyret, har tidligere vært redaksjonsassistent i Bergensavisen og praktikant ved Norges ambassade i Estland.»

En av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg er Alle vil til Auschwitz. Temaet er foreldre som forlater sine barn for en jobb i et annet land. Faren som er bygningsarbeider må ta farvel til sin lille datter som skal bo hos moren hans. Moren til datteren er også reist:

«Mamma skal på hotell, sa vi. Hun reiste ut for å vaske hotellrom, den lille jenta aksepterte at hun dro. Vi vinket bak sperringene, kunne ikke følge henne lenger. Hun satt på skuldrene mine, så moren forsvinne i køen av andre mødre og fedre. Alle smilte, til sine barn. Tilgjorte bevegelser med munnen, de bar i seg en gråt. Vi satt i bilen, tiden jobbet imot oss. Den lille stemmen spurte, hvor skal mamma på ferie? Til et land som heter Irland, svarte jeg, og håpet at hun ikke ville spørre mer.»

Nå er det faren som skal dra:

«Yttergangen smalner, er nær ved å kvele meg. Bagen henger over skulderen. Med sine knappe tre år er hun for liten til å begripe, for henne er dette en alminnelig dag. Pappa ved døra, det knyter seg i magen. Jeg vil kaste opp, lar det være. Stryker henne igjen over ansiktet, tar tak i ørene. Alt ved henne er glatt, jeg vil lære meg kinnene hennes. Det lar seg ikke gjøre, det er ikke som å huske et telefonnummer, en fødselsdag. Jeg vet det så godt, det gjør så vondt. Det er lenge til jeg vil kjenne henne igjen, jeg håper hun vil gjenkjenne meg.»

Jeg likte novellene til Mikkel Vika. Det var en god debutbok med mange sterke historier som gjorde inntrykk på meg.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

I tilfelle mine skriblerier skulle skape noen tvil: den selvbiografiske romanen De urolige av Linn Ullmann har gitt meg en av de beste leseopplevelsene noen sinne. Jeg kan ikke analysere romanen slik litteraturkritikerne med utdannelse på området kan, og som er sitert her hos forlaget Oktober. Som alltid er det egen leseopplevelse jeg skal forsøke å beskrive.

Jeg fant ingen dødpunkter i romanen. Leseopplevelsen var den samme fra første til siste side. Men det er ingen tvil: slutten gjorde ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg har lest romanen over mange dager. Det var bare det jeg leste der og da som var viktig. Jeg tenkte ikke på hva jeg hadde lest tidligere og forventninger om hva som skulle komme på de neste sidene.

Forlaget beskriver bl a innholdet slik:

«De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.»

Barnet er forfatteren Linn Ullmann og foreldrene er Liv Ullmann og Ingmar Bergmann. Romanen har stått ulest i bokhyllen min siden den ble utgitt i 2015. En forventet god bok blir ikke dårligere av at jeg venter med å lese den har jeg tenkt.

De urolige er den første boken jeg har lest som Linn Ullmann har skrevet. Jeg forsøkte meg på en av romanene for en del år tilbake, men jeg ga opp etter noen sider. Årsak ukjent.

Hun skriver i romanen:

«Jeg ble født utenfor ekteskap, og i 1966 ble dette fortsatt sett på med hevede øyebryn. Uekting. Bastard. Lausunge. Illegitim. Det gjorde ikke noe. Ikke for meg. Jeg var en bylt t i mammas armer. Det gjorde ikke noe for faren min heller. Ett barn fra eller til. Han hadde åtte fra før og var kjent som demonregissøren (hva nå det måtte innebære) og kvinnebedåreren (ganske klart hva det betyr). Jeg var den niende. Vi var ni. Storebroren min døde mange år senere av leukemi, men den gangen var vi ni.
Det var mamma de så på med hevede øyebryn. Det gjorde de fordi hun var jente. Hun brydde seg ganske nøye om hva folk sa. Hun elsket barnet sitt. Det er det mødre gjør. Hun este ut og bar det frem. Uektingen. Men hun skammet seg også. Hun fikk brev fra fremmede. Ungen din skal brenne helvete.»

Romanen er et utdrag av livet til Linn Ullmann; hvordan det var å vokse opp sammen med foreldre som var fulle av seg selv. Og; å vokse opp sammen med er vel ikke helt riktig å si heller. Det var en svært kort tid de var en familie på tre. Og etterhvert hadde ingen av foreldrene tid til datteren.

Hun skriver et sted i romanen:

«Egentlig tror jeg at jeg har sørget over foreldrene mine hele livet. De forandret seg foran øynene mine slik barna mine forandrer seg foran øynene mine, og jeg vet ikke helt hvem jeg var for dem.»

Her i dette intervjuet sier Linn Ullmann bl a dette:

«De urolige er en kjærlighetsroman, i flertall. Det er min kjærlighet til mine foreldre. Det er deres lange vennskap. Og det er kjærligheten til et sted, min fars hjem på den svenske øya Fårö. Det er faren, moren og jenta som har det travelt med å bli voksen. De er sårbare i sine kjærlighetsforsøk.»

Det ikke er noe glansbilde hun tegner av foreldrene. Tvert om. Hva forfatteren mener meg å si at det var deres kjærlighetsforsøk vet hun best selv. Men det er vel ikke feil at romanen viser at foreldrene ikke fikk det helt til. Uten at det virker som om de reflekterte over om de lyktes eller mislyktes som foreldre. Her der hun skal flytte sammen med moren til USA - moren som fremhevet at hun hadde nerver som var fulle av krøll:

«Jeg sier mamma at hvis det er sånn at vi skal flytte til USA igjen, har jeg noen betingelser. Jeg er tolv år og har betingelser.
Mine betingelser er: Jeg vil fortsette å danse ballett, og jeg vil ha en katt.
- Du skal få en jævla katt, sier mamma, - hva som helst, jeg orker ikke mer. Jeg er så sliten.»

Liv Ullmann sier i dette intervjuet:

«- Hun dikter ganske mye, men hun gjør det bra! Jeg elsker Linn og unner henne all suksess med denne boka, sa Ullmann den gang. «

Selv om jeg ikke har fått et generelt negativt inntrykk av Liv Ullmann, verken tidligere eller ved å lese boken, har hun alltid virket noe fjern for meg. Under lesingen tenkte jeg en del på det. Av en eller annen grunn kom bildet av Tove Janssons Snorkfrøken opp i hodet mitt. En rosa dame som svever på en rosa sky. Selv om hun i intervju har lagt sterk vekt på å skape inntrykk at hun ikke er en diva. Jeg har lest og har Kjetil Bjørnstads biografi av Liv Ullmann: Livslinjer i bokhyllen, og vurderer å lese den om igjen med tanke på romanen til Linn Ullmann.

Linn Ullmann beskriver faren slik i intervjuet nevnt ovenfor:

«— Faren min var punktlighet og orden. Han hadde et lite univers fullt av regler. Jeg forsto mye av dette universet. Jeg kan fortsatt få hjertebank om jeg eller andre ikke er helt presise. Det var trangt, men trygt. Jeg følte kjærligheten vår, og den var innenfor denne verdenen. På slutten av livet hans ble jeg helt satt ut da han en gang kom 17 minutter for sent til den faste filmvisningen klokken tre i hans hjemmekino på Fårö. Da forsto jeg straks at det snart var over.»

Fiksjon eller sannhet: romanen De urolige har gjort et sterkt inntrykk på meg; og det gjelder både form og innhold. Da jeg hadde lest siste side måtte jeg ut og gå meg en lang tur med bikkja. Men det er ingen roman som slipper så lett – den har krøpet inn i blodbanen. Romanen har skapt sterke bilder. Mange tanker om mye. Jeg er glad for at slike bøker utgis – romanen bekrefter at det å være menneske er komplisert. For noen er livet en motorvei – for andre en skogsbilvei med masse humper. De urolige er en roman jeg kan ta ut av bokhyllen, lese noen sider og legge tilbake – en roman med stor gjenbruksverdi.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Det er bare Knausgård som får meg til å lese en tekst om Q-tips som han avslutter slik:

«Selv om Q-tips er utbredt, de finnes så godt som i alle hjem, nevnes de ikke ofte. Det står heller ingen bruksanvisning på dem, så overfor Q-tips er man overlatt til seg selv. Når jeg skriver dette, slår det meg at jeg aldri har sett noen andre bruke den. Og heller aldri har noen fortalt meg hva den brukes til, eller gitt meg noen form for instruksjoner. Kanskje brukes den til noe helt annet? Kanskje har jeg misforstått alt sammen, slik at du som leser denne teksten sitter og ler av meg nå? Hør på dette, da! Han bruker Q-tips til å pelle ut ørevoks! Det er alltid faren ved å skrive om det intime, man kan bli ledd av, og få ting er mer truende for en forfatter enn det. På baderommet kan man låse døren og sørge for at man er helt alene når man sysler med det intime. Skulle det være latterlig, spiller det ingen rolle, ingen vil noensinne få vite det. Og noe av det gode ved selvpleien, når man tømmer små porer for smuss, river ut de lengste hårene fra slimhinnen i nesen, stusser øyenbrynene, er nettopp at man ikke blir betraktet eller vurdert, ikke engang av seg sely, men står helt tom foran speilet, fylt av selvhåndteringens ro. Det kan hende at mennesket en dag vil bli utkonkurrert av datamaskinene og robotene, at den kunstige intelligensen vil kunne utvikle både egenvilje og selvbevissthet, men aldri at den ville komme på å utvikle hverken ørevoks eller Q-tips, nesehår eller nesesaks, og så lenge det er slik, så lenge det bare er vi som kan falle manikyrisk til ro, vil vi klare oss helt fint.»

Teksten Q-tips er i boken Om vinteren av Karl Ove Knausgård utgitt i 2015. Med fine bilder av Lars Lerin. Jeg har tidligere lest og skrevet om bok nr 1 i serien på fire bøker her:
Karl Ove Knausgård: Om høsten

Også boken Om vinteren er skrevet til en ufødt datter og tekstene er fordelt på desember, januar og februar. Han skriver om datteren som blir født i den siste måneden.

Selv om teksten om Q-tips er fornøyelig å lese, er det tekstene som gjelder det menneskelige som jeg liker best, som i teksten innledningsvis der han skriver til sin datter:

«Dette høres idyllisk og lykkefullt ut. Og det var det også, både dagene på strendene på Farø og den første skoledagen var gode dager. Men når du en gang leser dette, kjære du, hvis alt går som det skal og svangerskapet forløper normalt, noe jeg håper og tror, men som det ikke finnes noen garantier for, vil du vite at det ikke er slik livet ser ut, at det ikke er dager med sol og latter som er regelen, selv om de også finnes. Vi er overlatt til hverandre. Alle våre følelser og ønsker og begjær, hele var individuelle psykologiske konstitusjon, med alle sine merkverdige krinkelkroker og harde plater, stivnet en gang tidlig i barndommen, nesten umulige å rive opp, står mot andres følelser og ønsker og begjær, og deres individuelle psykologiske konstitusjon. Selv om kroppene våre er enkle og smidige, i stand til å drikke te av det tynneste og fineste kinaporselen, og manerene våre er gode, slik at vi som oftest vet hva de ulike situasjonene krever av oss, ligner sjelene våre dinosaurer, de er digre som hus, rører seg tungt og langsomt, men blir de redde eller sinte, er de livsfarlige, skyr ingenting for å skade eller drepe. Med det bildet vil jeg si at selv om alt kan virke tilforlatelig i det ytre, skjer det alltid helt andre ting i det indre, og i en helt annen størrelsesorden. Mens et ord i det ytre bare er et ord, som faller til marken og forsvinner, kan et ord bli til noe enormt i det indre, og det kan holde seg der i mange år. Og mens en hendelse i det ytre bare er en hendelse, ofte tilforlatelig og alltid snart overstått, kan den bli altavgjørende i det indre og skape redsel, som hemmer, eller skape bitterhet, som hemmer, eller tvert imot skape overmot, som ikke hemmer, men som kan føre til et fall som gjør det.»

Teksten fikk meg til å tenke på hva instruktøren sa på et hundekurs: det en hund lærer som valp kan sammenlignes med å sette et avtrykk i sement. Sementen tørker og avlæring av det en hund har lært er vanskeligere jo eldre hunden blir.

Jeg liker også Knausgårds beskrivelser av stemninger i naturen – som i Vinterlyder:

«Å gå i skogen om vinteren er noe helt annet enn å gå i den om sommeren. Allerede om høsten begynner skogen å tømmes for lyd, idet trekkfuglene flyr sørover, og idet bladene på trærne, som hele sommerhalvåret har fylt skogen med sin risling og rasling, faller av. Når kulden kommer, fryser bekkene til is, og den jevne sildringen og klukkingen - som hvis de er store nok, på avstand lyder som susing eller til og med, om det strømmende vannet finner resonans i kløfter eller bratte bergvegger, som during - opphører. Det første dekket av snø får de siste lydene, dem av raslende føtter gjennom lovet, til å forsvinne, samtidig som andre og større skritt blir dumpe. I de neste månedene er det denne stillheten som rader.»

Her fra teksten Gjester; om de gjestebevisstløse. De som selv ikke er gjestebevisstløs kjenner igjen disse, de finnes i mange varianter.

*«I de fem årene vi har bodd her, har vi hatt hele spekteret av gjester, fra de mest hensynsfulle og gjestebevisste til de som har kommet veltende inn og tatt over alt med sitt, de gjestebevisstløse som behandler andres hjem som sitt eget, og dermed gjør oss som bor her til gjester. Få ting gjør meg mer rasende enn det, men jeg vil aldri gi opp min rolle som vert, så jeg rydder smilende opp etter dem, nikket blidt og enig da gjesten på en handletur i går tok ut kjøttstykkene fra handlekorgen min og sa at vi ikke kunne spise så dyrt kjøtt, at det var uetisk og umoralsk, og da jeg senere samme kveld stekte de billige kotelettene på komfyren på kjøkkenet, protesterte jeg ikke da han grep stekespaden min og vendte stykkene i stekepannen, men tok høflig et steg til side. Etter at vi hadde spist, og satt rundt bordet, med vintermørket som et hav av svart utenfor vinduene, avstod jeg også fra å følge impulsen om å gå inn på kontoret, hente Eddadikt og lese høyt fra «Håvamål» for dem, denne norrøne oppvisning i gjesteetikk, hvor det i trettifemte vers heter:

Ta farvel,
ikke vær på gjesting
stett på samme sted;
lett kan det hende
en blir lei av den kjære
om han glemmer å gå.»

Selv om ikke alle tekstene falt i smak, synes jeg at Knausgård en ordkunstner av de sjeldne. Og han er unik som kan gjøre inntrykk ved å skrive om de mest trivielle ting med stor ærlighet fra et liv som har sine oppturer og nedturer. Som det gjør for de fleste av oss.

Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket, og har reservert den neste boken i serien: Om våren.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

«Hukommelse er en fleksibel instans: Sannheten om våre liv redigerer og forteller vi forskjellig etter hvem vi snakker med, og hva vi har behov for å huske - selv der hvor vi ønsker å være oppriktige og forstå hvilke mønstre som styrer våre liv. Slik var det også i høy grad for deg. Det du var reddest for av alt, var å bli utsatt for andres kritikk, for andres hånlatter. Samtidig hadde du et sterkt behov for anerkjennelse, beundring og oppmerksomhet. Denne lengselen etter å bli sett og samtidig skrekken for å bli vurdert preget deg hele livet. Selv i brev og dagbøker er det en forfatter som skriver - som har like mye behov for å skjule seg som avsløre seg selv. Når du skulle fortelle ditt liv, hadde du kanskje mer enn de fleste av oss trang til å redigere og kontrollere og ikke minst: fortelle en god historie. Det er med andre ord ikke lett å få øye på den «egentlige» Virginia Woolf.»

Sitatet over er fra en biografi om Virginia Woolf (1882 – 1941) skrevet av Bjørg Vindsetmo. Den ble utgitt i 1997 og jeg leser den i et «prosjekt» jeg har om å bli kjent med den genierklærte forfatteren Virginia Woolf, og har kjøpt noen bøker skrevet om henne og skrevet av henne. Til slutt i innlegg har jeg linket til innlegg om andre bøker jeg har lest i den forbindelse. Sitatet er fra forordet til biografien i form av et brev fra Bjørg Vindsetmo til Virginia Woolf.

August er fjerde runde i biografisirkelen her på bloggen Moshonista, og kategorien er «Friske frøkner og festlige fruer». Virginia Woolf var sammensatt, som de fleste av oss er. Når hun hadde gode perioder var hun både frisk og festlig, men når hun var syk var hun så langt nede som et menneske kan bli. Følg med på bloggen til Moshonista (Ingalill) og på Bokblogger.no hvilke bøker andre bloggere har valgt.

Til slutt i biografien på 176 sider inkl. register er det en epilog: «Epilog – en historie om tolkninger» som avsluttes slik:

«Leonard sier at historien om Virginia Woolf er historien om «geniets tragedie». Det lyder så opphøyet. Virginia Woolf blir så fjern. Geni-modellen, akkurat som incest-modellen, den feministiske modellen eller den nevrobiologiske modellen, fratar Virginia Woolf noe av hennes menneskelighet - på godt og vondt. Det fratar henne både hennes svakhet og hennes styrke, hennes uvillighet til å møte alt ubehagelig - i det kroppslige, alminnelige og hverdagslige livet - og hennes dristige evne til å sveve, til å løfte seg høyt på fantasiens vinger. The Flight of the Mind er en treffende boktittel. Ordet flight har to betydninger, som flukt på norsk. Det betegner både det å flykte og det å fly. Uten å være gammeldags moraliserende kan man vel si at Virginias redsel for tomhetsfølelse og depresjon og hennes redsel for å bli invadert av andre mennesker, førte til at hun hadde lett for å ignorere, benekte og flykte fra vanskeligheter. Som kunstner var imidlertid hennes evne til å utholde smerte, angst og usikkerhet nesten ubegrenset. Kanskje kunne man si at historien om Virginia Woolf er «det sensitive menneskets tragedie». Som forfatter snudde hun det til å bli det sensitive menneskets triumf.»

Det er ikke bare fra forordet og etterordet jeg får lyst til å sitere fra; jeg får lyst til å være en skikkelig sitat-kjerring eller sladder-kjerring som Virginia Woolf var når hun hadde sine gode perioder. Hun elsket konversasjon og latter, og hun elsket sladder. Ofte og ikke helt uten grunn ble hun beskyldt for å være en ondsinnet sladderkjerring.

«Virginia kunne være et strålende vittig og humørfylt midtpunkt i selskapslivet - full av overraskelser, av fantasi, av rammende ondsinnetheter og uforutsigbare spørsmål. Mange mennesker kom i selskap for å se og høre Virginia «opptre», nærmest som en skuespiller eller sirkusartist. Ryktene spredte seg fort om når hun var «i form» - det betydde muligheten for å oppleve «a good Virginianism». Forfatteren Christopher Isherwood har laget en kortversjon: «Vi drakk te. Virginia strålte av glitrende livlighet og var et oppkomme av sladder og elegant malise. Det gjorde henne til Londons beste vertinne. Vi satt trollbundet - vi glemte våre avtaler og våre kjærester, vi satt der time etter time - helt til vi fikk vennlige hint om å forlate huset.» Leonard var tildelt den utakknemlige rollen som «den gjerrige impresario» som forsøkte å begrense stjerneartistens opptredener, og det var ikke alle som opplevde hans hint som vennlige.»

Men så var det de dårlige periodene som var langvarige. Sykdommen som gjorde at hun til slutt valgte å avslutte livet. Biografien tar for seg livet til Virginia Woolf fra hun ble født til hun døde, og hennes forfatterskap. Virginia manglet ingenting materielt, men det hjelper lite når helsa sviktet henne. Leonard var ikke Virginias store kjærlighet; de hadde et platonisk ekteskap, men han ble etterhvert en viktig støtte for henne.

«Det var kjærligheten til litteraturen som var Virginia Woolfs største kjærlighet. Det var ingen eller intet hun elsket høyere og med større frydefull sensualitet og evne til nærhet. I disse årene fikk hun også en mannlig medsammensvoren i sitt estetiske univers og i sitt modernistiske, «feminine» prosjekt-Marcel Proust. Fra 1922 og framover leste hun Marcel Proust, og det er ikke rart at franskmannen Proust med sin feminine sanselighet og livs følelse tiltalte og inspirerte henne langt mer enn den maskuline James Joyce. Hun skrev i dagboken: «Å, om jeg kunne skrive som Proust! Akkurat i dette øyeblikk er den forunderlige, vibrerende følelsen av fylde og intensitet han gir meg - det er noe sanselig i det - så sterk at jeg er sikker på at jeg kan skrive slik. Jeg griper pennen, og så kan jeg ikke skrive sånn. Ingen stimulerer gleden ved språket som Proust: Det blir en besettelse.»

Virginia bestemt seg tidlig for at det var forfatter hun ville bli:

«Vanessa skulle bli kunstner og Virginia forfatter. I disse ulykkelige ungdomsårene gikk de lange turer sammen og snakket om kunst og litteratur og sine dristige framtidsplaner. Hjemme holdt de til på glassverandaen ut mot hagen: Vanessa malte mens Virginia leste høyt. Søstrene hadde alltid hatt et nært forhold, og følelsen av fangenskap under en despot skapte et dypt fellesskap som varte livet ut. Nåtiden var forferdelig, men når man er ung, ligger hele den store, spennende framtiden foran en som trøst og mulighet. I 1899, da Virginia var blitt sytten år, begynner dagboken igjen. Nå er det en forfatter som over seg. Hun skriver for et publikum. Hun arbeider målbevisst med å øve opp sin observasjonsevne, hun skriver naturskildringer for å utvikle og nyansere språket. Det er få forfattere som så flittig, så tidlig og så målbevisst ambisiøst har forstått at det å skrive er en kunst man må lære seg: øve, øve, jevnt og trutt. Virginia lærte seg å legge merke til og beskrive detaljer, å «være i øyeblikket» - en kunst hun senere som forfatter behersket virtuost.»

Despoten var faren som Virginia hadde et hat-kjærlighetsforhold til, og hun var helt klart farens favorittbarn. Barna så ikke mye til moren; moren var ofte borte for å pleie syke slektninger og lot de små barna være sammen med barnepikene helt fra de var et halvt år gamle. Victoria vokste opp i et hjem av bøker, gammel sorg og uuttalte konflikter.

«Det var ikke så mye avstanden mellom menneskene i det store huset som var problemet. Det var tettheten og nærheten - på godt og vondt, selv om moren stadig forsvant ut på sine veldedighetstokter. På det meste bodde det sytten, atten mennesker i barndomshjemmet som delte ett baderom og tre toaletter. Virginia Woolfs store behov for å være alene og for uavhengighet av andre mennesker, stammer nok for en stor del fra disse barndomsårene. Det var ikke mange muligheter for privatliv i det store, mørke huset. Virginia benyttet seg imidlertid flittig av den muligheten som sto til disposisjon: Hun tok sin tilflukt i bøkene.
Bøkene ble for Virginia et fristed, et sted å puste, drømme, være seg selv. Hun har beskrevet hvordan det i barndomshjemmet var umulig å distansere seg fra «disse instinktene, all denne hengivenhet, lidenskap og tilknytning som bandt meg til andre mennesker fra første stund». Virginia ble ofte i sitt voksne liv, forsåvidt med rette, beskyldt for at hun ikke viste noen genuin interesse for eller innlevelsesevne i andre. «Min lille båt dupper ustadig på de krappe og gyngende bølgene. Det fins ikke (det må jeg notere) noe universalmiddel mot sjokket ved et møte,» skriver hun i The Waves. Virginia Woolf hadde en dyp frykt for å bli invadert og visste lite om hvordan man setter naturlige grenser i samliv og samvær med andre mennesker. Hun skaffet seg etter hvert et universalmiddel mot det sjokket møtet med andre mennesker innebærer: Hun distanserte seg og lukket seg inne i sitt eget selv. Det var ingen god løsning, men den ga den beskyttelse hun må ha følt hun trengte.»

Hvor mye barndommen hadde å si for de psykiske problemene hun etterhvert fikk, og som til slutt gjorde at hun ikke ville leve lenger, er ikke enkelt å svare på selv om det er skrevet mye om tema:

«Det varte imidlertid ikke mange år etter Virginia Woolfs død før de første dypdykkene i hennes psyke startet. Hennes barndom og ungdomstid har siden nærmest vært for en slagmark å regne. Front står mot front, anklagene farer som prosjektiler mellom leirene om manglende innsikt og feilaktige teorier. Den psykoanalytiske skolen står fremdeles sterkt – selv de mer rigide, ortodokse teorier holder stand.»

Det var noen smakebiter fra biografien skrevet av Bjørg Vindsetmo. Jeg har ingen problemer med å anbefale biografien til de som ønsker å bli bedre kjent med Virginia Woolfs liv og forfatterskap. Bøker som ligger ulest i bokhyllen er romanen Til fyret, og Et eget rom med et innledende essay av Janneken Øverland.

Bøker jeg tidligere har lest har jeg skrevet om i innleggene:
Virginia Woolf: Mrs. Dalloway

Hilde Hagerup: Virginia Woolf

Omtalen er kopi av dette innlegget på bloggen min

Krimbøker leser jeg sjelden for tiden. Men av og til er det noe som fanger min interesse for en krimbok. Når det gjelder boken jeg nå har lest, Storesøster av Gunnar Staalesen, var det en tur til Bergen i vår som la grunnlaget for at jeg fikk lyst til å lese boken. På vei til en omvisning på Nordnes i strålende vær gikk vi forbi statuen av Varg Veum utenfor Strand Hotell; bildet er hentet fra denne artikkelen i VG

Vi var også på «kontoret» til krimhelten. Jeg ble sjarmert av Bergen og av at Varg Veum er «levendegjort» med en egen statue. Selv om det er lenge siden jeg har lest en bok om Varg Veum og sett filmatisering av bøkene, måtte jeg lese Storesøster som ble gitt ut i august 2016.

Forlaget Gyldendal, som jeg har fått et lese-eksemplar av, beskriver handlingen slik her:

«Varg Veum får overraskende besøk på kontoret sitt, av en kvinne som presenterer seg som hans halvsøster. Kvinnen har et oppdrag til Veum. Hennes guddatter, en nitten år gammel sykepleierstudent fra Haugesund, flyttet fra hybelen sin i Bergen to uker tidligere. Siden har ingen hørt fra henne. Hun har ikke etterlatt seg noen ny adresse. Hun svarer ikke på mobiltelefonen. Politiet har ennå ikke tatt saken alvorlig.
Veum påtar seg oppdraget. Etterforskningen avdekker halvt fortrengte ugjerninger og oppmagasinert hat. Den fører Veum til konfrontasjon med en voldelig og kriminell MC-bande og på sporet av et fellesskap som utfolder sin livsfarlige virksomhet i internettets dunkle anonymitet.
Møtet med storesøsteren skal også komme til å vise Veum ukjente sider av hans egen forhistorie. Til slutt ender det med en kamp på liv og død, også for Veum.»

Med tanke på at de fleste forsvinninger og drap har tilknytningen til personer i den nærmeste bekjentskapskrets/familie, virker handlingen i en del krimbøker noe søkt for meg. Men det er en utfordring å lage krim som skal fenge kresne lesere.

Storesøster er krim jeg liker å lese. Forfatteren har ikke fylt handlingen med alskens bestialiteter. Spenningen er der likevel. Flere overraskelser underveis. Forfatteren satser på gode dialoger, det liker jeg. Selv om man ikke kan kreve at fiksjon skal være troverdig, synes jeg troverdighet rundt handlingen er viktigere for handlingen i krimbøker enn annen fiksjon. Varg Veum er litt rufsete og innerst inne en ensom sjel. Kjapp i replikken, og med humoristisk sans. En krimhelt jeg kan tenke meg å følge med fremover.

Til NRK Hordaland antyder forfatteren at neste bok i serien om Varg Veum kanskje er klar allerede høsten 2017:

«Avslører Varg Veums familiehemmeligheter: Gunnar Staalesen sender Varg Veum ut på et dypdykk i sin egen families mørkeste hemmeligheter i boken «Storesøster». – En minioppfølger av bergenstrilogien min, sier forfatteren...Jeg kommer til å holde på så lenge jeg har nye idéer. Den neste Varg Veum-boken surrer allerede ganske så detaljert i hodet mitt. Den kan dukke opp allerede neste høst, sier forfatteren.»

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bokbloggen min her

Det har vært en «blåsebort-dag» i dag, og således en super dag å sitte inne og lese bøker. Jeg har lest boken til Edvard Hoem: Heimlandet. Barndom. Boken har jeg kjøpt. En roman på 168 sider som ble utgitt i 2006, og er oppfølger til denne boken som jeg leste i februar 2014 og skrev om i innlegget:

Mors og fars historie av Edvard Hoem

Begge bøkene synes jeg er fantastiske bøker, og jeg synes at de er minst like gode som bøkene om Slåttekaren. Det han skriver om gjør sterkt inntrykk på meg. Som leser må jeg gjøre meg refleksjoner underveis. På en lavmælt måte får han frem en skildring av et Norge i endring som påvirker Edvard Hoem og hans familie.

En kan lese historiebøker om denne tiden, men det er når dette knyttes til mennesker, som i dette tilfellet Edvard Hoem og hans familie, at en virkelig forstår hvor store endringene i samfunnet var. Boken er verken en tristesse eller romantiserer det livet de levde sammenlignet med samfunnet i dag.

Edvard Hoem ble født i 1949, og er eldstesønn og odelsgutt på gården Bakken i Hoem-bygda der han vokste opp. Moren Kristine hadde en datter med seg inn i ekteskapet med Knut Hoem. Boken er en roman der Edvard erindrer hvordan det var å vokse opp på gården og frem til han er 14 år og reiser fra bygda for å gå på realskole: Molde kommunale høgare almennskule.

Faren var legpredikant, eller emissær som det også ble kalt. Han var derfor på reise store deler av året. En av erindringene er da Edvars sammen med søsteren og faren reiser til kirken. Moren er «blitt tjukk igjen» enda veslebroren bare var et år; det skulle komme mange barn etter dette. En ungeskokk som det ikke alltid var like enkelt å mette. Når faren hjelper presten med å kle på deg, slik moren bruker å hjelpe Edvard, tenker Edvard at det er prest han skal bli.

«Da salmesongen tok til, snudde odelsguten seg og såg på menneska. Det var eit opent rom i ryggstøet, og der kunne han halde auge med dei som sat bak. På kvinnesida var det mest kjerringar med skjerande mål. Men mellom kvinnene og dei sat ein mann med ei vorte på nasen. Han forstod det måtte vera Djevelen. For det var i Vågøy kyrkje han lærte djevelen å kjenne. Han hadde ikkje høyrt om den karen før han kom dit. I det blåmåla kjøkkenet vart ikkje djevelen nemnd. Det var noko forferdeleg med djevelen. Han sat der og heldt auga med dei, og det var ikkje råd å koma unna for heile den lange gudstenesta var over.»

Før Edvard begynte på skolen var hans verden i hovedsak foreldrene, søsken og besteforeldrene. Et av dyrene på gården var den vakre hesten Perle som var like gammel som Edvard. Et annet dyr som er en del av erindringene er Bedehuskalven. En av bestefarens mål i livet er at bygda skal få et bedehus. Søsteren blir sendt rundt for å selge lodd med Edvard, «odelspresten», på slep, og den største gjenstanden var en kvit kvigekalv: Håpet som den ble kalt.

«Systera ville ikkje ha han med, men han trygla og bad så lenge at mora til slutt gav etter, og let han få følgje da Wenche skulle rundt på gardane og samle inn namn i loddbøkene. For odelspresten i Bakken var det ikkje eingong Livets Bok, det var Livets Bøker som skulle sprengast av tallause skarar. Gjennom sommaren gjekk han og systera frå gard til gard. Når ein selde lodd for bedehuset, var det ikkje vanskeleg å finne ut korleis folk hadde det bak sine mørke kjøkkenruter. Det var systera som førte ordet. Han måtte finne seg i å spela rolla som ein slags kontrollør, men denne oppgåva gjekk han inn i med alvor. Han brukte augo alt han vann for å passe på at dei ikkje vart lurte på pengane. Han var ikkje opplagt til det vennlege tullpratet som møtte dei når dei hadde bore fram ærendet sitt, og systera måtte stå aleine for dei lange og kronglete samtalene som etter landsens skikk måtte førast før folk henta tiøringar i syltetøykrukker i skapet og hestehandlarpungar i bordskuffen under voksduken. På Bortegarden sat eit ektepar ved bordet. Han likte seg ikkje da han kom inn, for det lukta ikkje som heime, og lukta gjorde han kvalm. Den gamle herremannen Edvard Eliassen sat i benken og spytta skrå til sides for seg, da hjelpte det ikkje odelspresten at dei heitte det same, han fann namnefellesskapen berre forferdeleg. Men kva måtte han ikkje gjennom når det galdt å drive inn pengar til bedehuset?»

Odelspresten og moren står på loftet og strigråter når den heldige vinneren henter Håpet.

Gården Bakken blir tilkoblet strøm, en stor begivenhet. Men en annen stor begivenhet skjer:

«Da var det slutt på den ulidelege første barndommen, han skulle endeleg få koma på skulen. Han visste godt at lærerinna på Hoem kjende til kor reint han las i bok, og ho hadde ymta frampå om at odelspresten kunne få koma på skulen når han ville. Men faren trudde ikkje det kom noko godt ut av å skilja han ut, og slo fast at han fekk halde følgje med «dei hine». Odelspresten opponerte ikkje mot dette, men syntest det var lenge å vente. No skulle han endeleg sleppe inn i Eit Nytt Liv i den raudmåla vesle bygningen med torvtak på Indre Hoem, der lærarinna Inga Moen Kvalsnes, eller «ho Moen» som dei sa for å harsellere over at ho tviholdt på jentenamnet sitt, regjerte over åndslivet i Karviland med hard hand. Det hadde ho gjort i snart førti år. Halve bygda hadde glede av å gapast over alt dette kvinnfolkgrevet sa og gjorde, men så snart ho dukka opp i ei forsamling, vart det knystrande stilt. Kvinner helste verdnadsfullt, mannfolk og gutungar reiv hovudplagga av. Det fanst ikkje eit menneske som var fødd hitanfor Ålesundsbrannen som ikkje hadde hatt henne til lærar, derfor kjende ho verdien på hauet til kvar einskilt, og kunne minne folk om korleis dei hadde gjort det til folkeskule-eksamen dersom enkelte vart for kjepphøge på det.»

Forventningene ble ikke helt innfridde. Selv om læreren forsøkte å legge til rette for at Edvard skulle få nok utfordringer, ble det til tider kjedelig for han. I tillegg gjorde dette til at han for de andre ungene ble Gullungen. Bygdedyret er også til stede i Hoem-bygda.

Etterhvert som Edvard vokser til observerer han hvordan moren setter seg selv og egne behov til side for at ungene skulle ha det bra:

«Ho snakka til eldsteguten som om han var vaksen, men sa ikkje alt som kunne vore sagt. Den eldste gjekk for å vera snill og hjelpsam, og sa sjeldan imot. Man han var opptatt av seg sjølv til å ha nokon omtanke som gjekk lenger enn til augneblinken. Kanskje var ho sjølv skuld i det. Ho klaga aldri, var ikkje fullt fortruleg med andre enn mannen. Ho snakkja med andre bygdefolk anna enn på misjonsmøter og juletrefestar der ho stilte opp med fem gutebarn i heimestrikka jakker, og ei lita jente i kvit strømpebukse på kneet. Barna skulle vera reine, heile, mette og skuleflinke. Svigerfaren skulle vera reinvaska, mett og ikkje ha noko på henne. Mjølka til meieriet skulle vera bakteriefri og ha rett fettprosent, kalvane skulle vera pussa og velstelte, grisen skulle ikkje vera for feit og ikkje for mager. Det skulle slaktast på aukande måne, og kalvane kom på fallande flo. Ho såg etter flovatnet når det kom kalv til gards, og gjekk og la seg når vatnet steig for å stå opp når det fall, og da kom som regel kalven. Var det midt på natta, vekte ho ikkje barna til å hjelpe seg, for dei skulle kanskje på skulen. Når dei vakna om morgonen, var kalven i bingen.
Ho lærte barna til å tru at dei var noko, men dei skulle ikkje skryte av det. Sjølv var ho flink til å teikne og måle, men fordi ho ikkje hadde tid , hadde ho heller ikkje målarsaker i huset. Verkeleg klok på henne kunne eldsteguten ikkje bli.»

Etterhvert som Edvard vokser begynner han å stille spørsmål til seg selv om den rollen han er tiltenkt. Om foreldrenes levemåte. Han ser hvor fattigslig det er på gården. Barna stiller kritiske spørsmål til troen til foreldrene som gjør at de skiller seg ut. Edvard forstår etter hvert at han må velge, og det å velge medfører som alltid at en må velge bort noe.

Heimlandet. Barndom er som romanen Mors og fars historie en bok som fint kan leses flere ganger.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min - link til innlegget

«Jeg var full av selvtillit og optimisme, skjønt jeg hadde fint lite å rutte med: mindre enn 150 pund; manuskriptet til min første roman, Det synger i gresset, allerede kjøpt av en forlegger i Johannesburg som ikke hadde lagt skjul på at det ville ta sin tid for han utga den, for Det synger i gresset var så undergravende; og noen noveller. Jeg hadde et par store kofferter med bøker, for dem ville jeg ikke skilles fra, noen klær, noen få smykker. Jeg hadde ikke villet ta imot den ynkelige pengesummen min mor ville gi meg, fordi hun hadde så lite selv, og dessuten var hele hensikten med denne reisen å komme bort fra henne, bort fra familien og fra dette fæle, provinsielle landet Sør-Rhodesia, hvor det, hvis det overhodet ble ført en seriøs samtale, alltid dreide seg om raseskillet og de svartes udugelighet. Jeg var fri. Endelig kunne jeg være meg selv. Jeg følte meg selvskapt, selvtilstrekkelig. Er det en tenåring jeg beskriver? Nei, jeg var nesten tredve. Jeg hadde to ekteskap bak meg, men jeg følte ikke at jeg hadde vært virkelig gift.»

Sitatet er fra selvbiografien Skyggevandring av Doris Lessing som tar for seg årene 1949-1962 og som ble utgitt i 1997. Selvbiografien er på 357 sider og boken har jeg kjøpt. Helt til slutt i innlegget har jeg linket til tidligere innlegg om bøker skrevet om og av forfatteren.

Hvilket inntrykk sitter jeg igjen med av Doris Lessing etter å ha lest bøkene? En dame med stort pågangsmot er det vel ingen tvil om. Hun skriver selv at hun ble sett på som sær – taktløs, steil, «vanskelig». Perioden hun beskriver i denne boken var hard for de fleste. Folk i London var slitne etter å ha gjennomlevd blitzen. Det er ingen rik forfatter vi kan lese om, det er så vidt «hjulene snurrer rundt» økonomisk sett i den perioden hun forteller om.

Doris Lessing hadde Peter på to og et halvt år fra ekteskapet med Gottfried Lessing med til London. De to barna fra første ekteskap bor hos faren Frank Wisdom i Sør-Rhodesia. Hun skriver at hun var fullstendig utkjørt etter reisen; Peter, som har det som plommen i egget, våknet klokken fem om morgenen med et gledeshyl og sovnet motvillig klokken ti hver kveld.

Beskrivelse av det London hun møter og hvor raskt en by kan endre seg til det bedre:

«Dette London fra slutten av førtiårene, begynnelsen av femtiårene, er forsvunnet, og nå er det vanskelig å tro at det fantes. Byen var umalt, bygningene var skjoldete og sprukne, triste og grå; den var krigsskadet, noen områder lå fullstendig i ruiner, med hull fulle av skittent vann som en gang hadde vært kjellere, og den var hjemsøkt av plutselige, mørke tåker - dette var før The Clean Air Act. Ingen som bare har opplevd dagens London med sine velholdte, rene bygninger, overfylte kafeer og restauranter, god mat og kaffe, gater som til langt over midnatt er fulle av unge mennesker ute på byen, kan tro hvordan London var den gangen. Ingen kafeer. Ingen gode restauranter. Klærne var ennå «kriseklær» fra krigen, dårlige og stygge. De såkalte Spisesalene, subsidiert under krigen, var ofte de eneste stedene en hel bydel kunne få seg et måltid...Innen tiåret var omme, var det kommet kaffebarer og iskrem, takket være italienerne, og gode, billige indiske restauranter. Klær var fargerike, billige og uhøytidelige. London var atter malt og var blitt lys og vennlig. Det meste av bombeskadene var borte. Fremfor alt var det kommet en ny generasjon som ikke var trettet ut av krigen. De snakket ikke om krigen, og tenkte heller ikke på den.»

Deres første bosted:

«Det første stedet jeg bodde, var i Bayswater, som på den tiden var temmelig medtatt og vanskelig å forbinde med fordums storhetsdager. Prostituerte sto oppstilt langs gatene hver kveld. Jeg skulle dele en leilighet med en sørafrikansk kvinne og barnet hennes: jeg skrev om denne noe utilfredsstillende erfaringen i In Pursuit of the English. Leiligheten var stor og møblert. To rom var leid ut til prostituerte. Da jeg oppdaget dette – jeg skjønte ikke med en gang hvem disse velkledde unge jentene som fór opp og med trappene med menn var – og tok det opp med den sørafrikanske kvinnen fordi jeg ikke trodde de to småbarna hadde godt av de, gråt hun og sa jeg var slem.»

Etter seks uker fikk hun tak i et kvistværelse i Denbigh Road, ved Portobello Road, og det var så lite at hun ikke fikk pakket ut skrivemaskinen. Peter hadde kommet inn i en kommunal barnehage, var sosial og stortrivdes.

Doris Lessing fikk en ny agent som bistod med å løse henne ut av den dårlige avtalen hun hadde med forleggeren i Johannesburg, og fikk solgt boken Det synger i Gresset. Men hun var ikke villig til alle endringer den nye forleggeren ville ha inn i boken, og særlig ikke at Moses hadde voldtatt Mary Turner.

«Hele poenget med Det synger i gresset var de hvites stilltiende, fordekte regler for skikk og bruk, ingenting noensinne sagt, alt underforstått, og forholdet mellom Mary Turner, den hvite kvinnen, og Moses, den svarte mannen, var skildret på en slik måte at ingenting var eksplisitt. Dette skyldtes bare delvis mitt litterære instinkt. Faktum er at jeg aldri har funnet ut om Mary lå med Moses eller ikke. Noen ganger tror jeg det ene, noen ganger det andre. Mens det var ganske alminnelig at hvite menn lå med svarte kvinner, og den stadig voksende gruppen av såkalte fargede beviste dette, hadde jeg bare én gang hørt om en hvit kvinne som lå med sin svarte tjener. Straffen – for mannen – var henging. Dessuten var tabuene svært sterke. Hvis Mary Turner lå med Moses, ville denne fattige kvinnen som tviholdt på bildet av seg selv som hvit frue, ha brutt sammen. Men hun var jo skjør, hun var gal - jo, men hun ville ha blitt gal en annen måte: straks jeg sier det melder uttrykk og ord seg som ville beskrive denne andre formen for galskap. Nei, når alt kommer til alt tror jeg ikke hun lå med ham. Da jeg skrev boken, var jeg sikker på at hun ikke gjorde det. Den episoden historien vokste ut fra, var følgende: jeg overhørte foraktelig og bekymret snakk på verandaene om en kone på en farm i nærheten som «lot kokken knappe igjen kjolen i ryggen og børste håret hennes». Min far mente - med rette, tror jeg - at dette var et uttrykk for grenseløs forakt for mannen: som når aristokrater tillot seg alskens i intim og ufin oppførsel i tjenernes nærvær, fordi de egentlig ikke var mennesker.»

Hun finner et nytt bosted sommeren 1950, Church Street Kensington, en fin liten leilighet i øverste etasje der hun og Peter bodde i fire år. Livet i det forrige huset var som å ha havnet i en viktoriansk roman. Nå ble livet en fortsettelse av tilværelsen i Salsbury der folk stakk innom døgnet rundt til tekopper, mat diskusjon og ofte heftig debatt. Hun kom i kontakt, eller skal vi si fanget, inn i et kommunistisk miljø. Også denne boken er det mye politikk, herunder om hva hun opplevde på en reise til Sovjetunionen. Hun skriver bl a dette:

«Jeg har følt meg fristet til å skrive et eget kapittel med overskriften «Politikk», så folk som synes hele temaet er kjedelig, kunne hoppe over det, men politikk gjennomsyret alt på den tiden; den kalde krigen forgiftet atmosfæren. Og likevel er det vanskelig, fra dagens perspektiv, å begripe et tenkesett jeg nå mener var sinnssykt. Har det noe å si om en kvinne bukket under for galskap? Nei. Men jeg snakker om en hel generasjon, og vi var grepet av en slags massepsykose eller kollektiv selvhypnose. Det er ikke noe forsøk på å rettferdiggjøre dette når jeg sier at jeg nå mener at alle massebevegelser - både religiøse og politiske - er en form for massehysteri, og en generasjon senere vil folk si: Men hvordan kunne du tro . . . hva det nå enn var?
Tro - det er nøkkelordet. Det dreide seg om en religiøs innstilling, identisk med den man ser hos religiøse fanatikere. Arthur Koestler og andre skrev en bok som het Guden som sviktet, og nå er det opplest og vedtatt at kommunismen er en religion. Men å si dette er ikke nødvendigvis det samme som å forstå det. Kommunismen arvet ikke bare en glødende overbevisning, men også et landskap av helter og skurker, de frelste og de ufrelste. Vi arvet kristendommens referanseramme. Helvete: kapitalismen; tvers igjennom ond. En frelser, tvers igjennom god - Lenin, Stalin, Mao. Skjærsilden: du kan ikke lage omelett uten a knuse egg (straffarbeid, konsentrasjonsleire og så videre). Og så paradiset. . . himmelen . . . Utopia.»

Det er enkelt å forstå at mennesker så kommunismen som løsning på f eks den fattigdommen og utnytting av arbeidere, f. eks i gruvene. For å bekjempe raseskillet slik det startet for Doris Lessing. I 1956 la Krustjov «kortene på bordet» angående Stalins forbrytelser. Det viste seg at sannheten var mye verre enn det han fortalte om. Som hun skriver; Hitler er blitt utpekt som vår tids forbryter, mens Stalin var tusen ganger verre og Hitler beundret Stalin. Allikevel får Stalin fortsatt bedre behandling av venstresiden. Doris Lessing ble i Partiet i flere år etter det selv om hun, etter det hun skriver, var skeptisk til mye rundt kommunismen.

«Det som var – er – viktig for dette sjiktet av venstresiden, har alltid vært det dramatiske, for ikke å si det melodramatiske: aldri bare en liten, nøktern, beskjeden innsats. Det finnes riktignok mennesker på venstresiden (og andre steder) som jobber år etter år for å forbedre et eller annet lite aspekt av livet for alle, men aldri den delen av venstresiden jeg soknet til.»

Kjæresten Jack var motvekten til at hun hadde en skepsis til det som ble misjonert. Å melde seg inn i Partiet mente han var en feil.

Jack var en av mennene hun hadde, en mann på «gjennomfart» i livet hennes, og hun var knust da han gjorde det slutt. En annen var en amerikaner, og hun skriver:

«Jeg husker med skam over min egen dumhet at da han kom opp i sengen til meg – jeg tror det var den første natten han var i leiligheten – var det jeg følte, at ensomheten jeg hadde levd med siden Jack forsvant, var over. Det finnes ingen større tosk enn en kvinne som trenger en mann. Det vil si en mann å dele gode og onde dager med.
Dumheten varte ikke lenge. Han var enda en mann som ikke la skjul på at han bare var på gjennomfart.»

Friheten hun hadde kjent ble forstyrret av at moren annonserte sin ankomst:

«Og nå fikk jeg et brev fra min mor hvor hun sa at hun kom til London, hun skulle bo hos meg og hjelpe meg med Peter, og - her var den uunngåelige, surrealistiske, hjerteskjærende ingrediensen – hun hadde lært seg å skrive på maskin og skulle være min sekretær.
Jeg klappet sammen. Jeg gikk rett og slett til sengs og trakk ullteppet over hodet. Da jeg hadde fulgt Peter i barnehagen, krøp jeg inn i mørket i sengen og ble der til jeg måtte hente ham.»

Moren reiste etter noen år tilbake til Sør-Rhodesia – til sønnen, Doris Lessings bror. Forholdet til moren kjenner jeg meg delvis igjen i, og ikke minst det hun skriver her:

«En må være voksen, virkelig voksen, ikke bare av år, for å kunne forstå sine foreldre. Jeg var middelaldrende da det slo meg at jeg aldri hadde kjent min far som den han virkelig var, den han ville ha vært uten den fryktelige krigen. Som ung var han optimistisk og robust, spilte fotball, spilte cricket og biljard på landslaget, gikk og - det var det han hadde mest glede av - danset på alle dansetilstelninger i mils omkrets, tok det som en selvfølge å gå kilometer etter kilometer til en dans, danse hele natten og gå tilbake igjen. Krigen hadde drept denne unge mannen og etterlatt en dyster, hissig mann som snart skulle bli halvt invalid, og så en meget syk mann. Hvis jeg noen gang skulle ha møtt den unge Alfred Tayler, ville jeg ha gjenkjent ham? Og likeledes min mor. Jo, jeg visste at krigen hadde knekket henne også, ikke minst fordi den drepte hennes store kjærlighet, slik at hun til slutt giftet seg med et av krigens ofre - og tilbrakte resten av sitt med å pleie ham. Men det var en annen ting det tok meg lang tid å få øye på. Det var den jenta som hadde trosset sin far for å bli sykepleierske, tålt år da han ikke engang ville snakke med henne. Dette var den kvinnen som gjorde inntrykk på alle hun møtte, med sin styrke, sin dyktighet, sin selvstendighet, sin humor. Jeg tror neppe jeg ville ha hatt stort å si til den unge Emily Maude McVeagh, hvis jeg hadde møtt henne, men jeg ville ha kunnet la være å beundre henne.»

Siste gang hun møter moren er da hun var i Salisbury i 1956:

«Jeg tilbrakte en ettermiddag med min mor. Hun bodde hos sin gamle venninne mrs. Colborne, og vi møttes med vår vanlige høflighet, og under overflaten, verdener av sorg.«

Moren dør av slag i 1957. Doris Lessing blir lammet av sorg, og som vanlig får hun vondt av moren for det forferdelige livet hun hadde hatt, og i denne stormen av medynk kommer tankene hva, hvis...

«Det var en vond, langsom tid, som jeg befant meg på flere tusen meters dyp under seigt kaldt vann. Peter visste at bestemoren hans var død, men hvorfor skulle han bry seg om en gammel dame som hadde vært der en stund og reist? Det finnes dødsfall som ikke er harde slag, men sår som brer seg mørkt, ute av syne, og aldri bli virkelig borte. Det hender at jeg tenker: Sett at hun kom inn her nå, som gammel kvinne, og her sitter jeg og er en gammel kvinne . . . hvordan ville det være? Jeg velger å tro at vi ville dele en slags humoristisk forståelse. Av hva da? Jo, av hvor fordømt smertefullt livet er. Men først og fremst tror jeg at jeg bare ville holde om henne . . . Hvem? Lille Emily, hvis mor døde da hun var tre år og overlot henne til tjenerne, en kald og avvisende stemor, en kald og plikttro far.»

I og med at Doris Lessing er forfatter, er livet som forfatter, ikke minst det å få tid til å skrive, skriveprosessen og forlagsbransjen en del av biografien, der hun bl a sammenligner forlagsbransjen den gang og på det tidspunkt hun skriver biografien.

«Jeg tror en forfatters virkelige liv bare kan forstås av en annen forfatter. Og noen få andre. Før i tiden var disse menneskene forleggere. Forlagsbransjen har forandret seg så mye at det er vanskelig å tro at kjernen i det hele en gang var det personlige forholdet mellom forlegger og forfatter. I femtiårene var hvert eneste forlag blitt startet av en mann - den gangen var det menn - som var forelsket i litteratur. De hadde ofte satset alt de eide, hadde som regel for lite kapital og, jo visst, det hendte at de var dårlige forretningsmenn. De var på utkikk etter nye forfattere, tok vare på dem, utga bøker som kanskje bare solgte i noen hundre eksemplarer. Dagens ordning, hvor alt er rettet mot noen ukers intensivt salg, ble innvarslet av en spøk som - slik det så ofte går - snart slett ikke var noen spøk, men en nøyaktig beskrivelse, brukt av alle i bransjen: «Denne bokens hylleliv er, eller var . . . seks uker . . . to måneder.»

Jeg liker godt Doris Lessings beskrivelser av miljø og møter med ulike mennesker. Hun møtte mange kjente mennesker i og med at hun var forfatter og aktiv politisk. Mange navn og ikke alltid like interessant å lese om. Det som er mer interessant å lese om er møtene med «vanlige» mennesker. Et møte er når hun besøker en av morens bekjente som hun kaller tante Daisy og hennes søster Evelyn i Richmond. Daisy hadde vært sykepleierelev på The Royal Free da moren var avdelingssøster og de ble gode venner. Det var til Daisy moren skrev sine lange ukentlige brev da de bodde på farmen. Slik startet besøket:

«Da jeg besøkte min tante Daisy og hennes søster Evelyn i Richmond, møtte jeg en verden så annerledes enn den bråkete, provisoriske verdenen de fleste av mine venner levde i, at for meg var det en reise til fortiden. Huset var stort og medtatt, trengte maling; det lå i en deilig hage full av fugler. Gamle hus møter deg med en viss reservasjon, holder øye med deg gjennom diskrete vinduer mens du går opp hagegangen, og når du ringer på, er det som om husets beboere, noen av dem rene spøkelser, går i stilling for å hamle opp med denne inntrengeren. For et menneske som meg, som vet alt om England fra hundre romaner og skuespill, utveksler beboerne i et gammelt hus replikker fra romaner de kanskje aldri har lest, ja ikke engang hørt om.
Jeg måtte forberede meg på å være en skuffelse, for tante Daisy var min gudmor, og det var hun som hadde sendt meg bøker om Jesus og apostlene opp gjennom hele barndommen, og her sto jeg, ateist og kommunist.
Jeg ringte på - klokken var høy og skingrende. Var tante Daisy eller tante Evelyn døve? Langsomt gikk døren opp, og der sto to små, smilende gamle damer.»

Det ble flere smakebiter fra biografien enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt å gi. Som i biografien Under huden ble det politiske litt vel dominerende. Men som hun skriver, det var en viktig del av livet i denne perioden, og da blir det slik.
Omtalen er kopi av et blogginnlegg på bokbloggen min

Romanen Mrs Dalloway av Virginia Woolf utgitt første gang i 1925, min norsk oversatte utgave er på 176 sider inkl. etterord, har stått i min bokhylle i mange år. Flere ganger har jeg begynt på romanen, men avsluttet etter noen sider. Men; man ikke være entusiastisk bokleser uten å ha lest en bok av selveste Virginia Woolf. Derfor leste jeg biografien jeg skriver om i innlegget:
Hilde Hagerup: Virginia Woolf

Jeg tenkte at biografien kunne hjelpe meg å forstå grunnlaget for romanen Mrs Dalloway. Det gjorde den, men jeg må være ærlig på at jeg tidvis sleit med å konsentrere meg om det jeg leste.

Det er ikke mye som skjer i romanen – det meste foregår i tankene til personene som er med i handlingen. Ifølge biografien bruker hun teknikken «Stream of Consciousness». Ifølge Wikipedia er dette:

«Stream of consciousness eller bevissthetsstrøm betegner i psykologien den konstante strømmen av vekslende tanker og følelser som et menneske har i bevisst tilstand. Begrepet ble første gang brukt av den amerikanske psykologen William James i boka Principles of Psychology i 1890.
I litteraturteori betegner begrepet en litterær teknikk som i ekstrem grad inntar en indre synsvinkel ved å gjengi en persons bevissthetsstrøm. Begrepet ble introdusert i litteraturteorien av May Sinclair.»

Det er Mrs. Dalloway, eller Clarissa som er fornavnet, som er hovedpersonen. Stedet er London. Tidsrommet er en dag. Big Ben informerer om tiden. Allerede i begynnelsen på romanen får vi en antydning om at Clarissa har tjener og derfor tilhører de øverste klasser, og at hun venter besøk.

«Mrs Dalloway sa hun kunne kjøpe blomstene selv. For Lucy hadde nok å styre med. Dørene skulle løftes av hengslene; Rumpelmayers folk var ventende. Og, tenkte Clarissa Dalloway, for en morgen – frisk som bestilt for barn på badestranden.»

Inntrykk av Clarissa både fra en annens og Clarsissa’s synsvinkel:

«Hun stivnet til på fortauskanten og ventet på Durtnalls vogn var dradd forbi. En henrivende kvinne, synes Scrope Purvis om henne (og han kjente henne som man nå engang kjenner dem som bor dør i dør i Westminster); hadde noe av fugl over seg, av nøtteskriken, blågrønn, lett, livfull, enda hun var over de femti og så hvit som hun var etter sykdommen. «

Det er midt i juni. 1. verdenskrig er over. Den første Clarissa møter er Hugh Whitebrad, en gammel venn, og nå får vi vite at hans kone Evelyn er på en klinikk, for en «indre» sykdom. Videre at Clarissa skal ha selskap og at Hugh er invitert. At det finnes en Richard og en Peter Walsh, og ingen av dem liker Hugh.

«Hun kunne huske scene etter scene på Bourton - Peter rasende; Hugh selvsagt ikke hans likemann i noen henseende, men dog ikke den rene idiot som Peter ville ha det til; ingen pappskalle. Når hans gamle mor ville ha ham til å slutte som jeg er eller følge henne til Bath, gjorde han det uten å mukke; han var virkelig uselvisk, og når han, som Peter gjorde, sa at han ikke hadde hjerte, ikke hjerne, ikke annet enn en engelsk gentlemans manerer og oppdragelse, da var det bare hennes kjære Peter på sitt verste; og han kunne være ulidelig; han kunne være umulig; men skjønn å spasere med en morgen som denne.»

Bourton er barndomshjemmet til Clarissa, og til stadighet går tankene tilbake til Bourton, og hendelser som Clarissa, Hugh, Peter, Richard og Sally var involvert i da Clarissa var 18 år. Peter Walsh som var forelsket i Clarissa skal komme hjem fra India en av dagene.

«For de kunne være borte fra hverandre i hundre år, hun og Peter; hun skrev aldri et brev og hans var så tørre; men så plutselig kom det over henne: hva hvis han var sammen med meg nå, hva ville han si? – noen dager, noen syn brakte ham tilbake til henne rolig, uten den gamle bitterheten; og det var kanskje lønnen for å ha holdt av noen, de kom tilbake midt i St. James’s Park en vakker morgen – det gjorde de virkelig. Men Peter – hvor deilig dagene enn var, og trærne og gresset og den lille piken i rosa - Peter så aldri noen ting av det. Han satte på seg brillene, hvis hun ba ham om det; han så. Det var verdens tilstand som opptok ham; Wagner, Popes diktning, menneskers egenskap i evigheter, og skavankene ved hennes sjel. Sånn som han skjente på henne! Sånn som de trettet! Hun kom til å gifte seg med en statsminister og stå øverst i en trapp; den fullkomne vertinne kalte han henne (hvis hun hadde grått på soveværelset etterpå), hun hadde to i seg til å bli den fullkomne vertinne, sa han.«

Det gikk nesten slik Richard spådde. Hun giftet seg med Richard Dalloway og er høyt oppe i Englands klassesystem. Til og med statsministeren kommer i selskapet senere på kvelden.

Tankene går frem og tilbake mellom nåtid og fortid. Hos alle de som i romanen er gitt en synsvinkel. Lange tankerekker, men ikke hele tiden. Beskrivelser av det miljøet personene som tenker befinner seg i der og da. Tanker de har om seg selv og andre personer. Hun tenker på at Peter har giftet seg med en kvinne han møtte på båten til India, kvinner i India som hun tenker på er dumme, pene, spinkle fjols. Clarissa kan aldri glemme at Peter kalte Clarissa for en kald, hjerteløs snerpe. Han har forsikret Clarissa at han er lykkelig, enda han aldri har gjort noe av alt det de snakket om; hele hans liv hadde vært en fiasko. Ennå kan dette gjøre henne ergerlig.

«Hun er kommet til parkporten. Et øyeblikk stod hun og så på bussene på Picadilly.
Hun ville ikke si om et menneske i verden lenger at de var sånn eller slik. Hun følte seg så ung; samtidig usigelig eldet. Hun skar som en kniv gjennom alt, og samtidig sto hun utenfor og så på. Hun hadde en uavrystelig fornemmelse, der hun stirret på drosjene, av å befinne seg ute, langt langt ute til havs og alene; hun hadde alltid følelsen av at det var farlig, uhyggelig farlig å leve bare en eneste dag. Ikke så at hun syntes hun selv var begavet, eller noe utenom det vanlige. Hvordan hun hadde kommet seg gjennom livet på de brokker av kunnskaper som Fraulein Daniels hadde gitt dem, kunne hun ikke begripe. Hun kunne ingenting; ikke språk, ikke historie; hun leste så å si ikke en bok mer, unntagen memoarer når hun hadde lagt seg; og likevel synes hun livet var så spennende; alt det her; bilder som kjørte forbi; og hun ville ikke si om Peter; ikke om seg selv; jeg er sånn, jeg er slik.»

I boken er det en person, Septimus. Hilde Hagerup skriver:

«Hun har i flere bøker skildret leger som begår overtramp og setter gale diagnoser. Det var hennes egen erfaring med helsevesenet. I boka Mrs. Dalloway skildrer hun hvordan legene forholder seg totalt uforstående til Septimus Warren-Smiths store, desperate sorg. Septimus har kommet mentalt skadet tilbake fra første verdenskrig, og hans oppfatning av virkeligheten stemmer ikke med det resten av samfunnet ser som normalt. Virginia tar Septimus' side - det er noe rasjonelt over galskapen hans. I hvert fall skildres han med stor innlevelse. Det er legene som framstår som idioter. De snakker om frisk luft og sunn mat og hvor viktig det er å sette ting i perspektiv, men både Septimus og leseren oppfatter det de sier som latterlig. Behandlingen Septimus får i boka minner om det Virginia selv ble utsatt for. Opplevelsene hun hadde som trettenåring skulle gjenta seg flere ganger seinere i livet. Legene og de som pleiet henne hadde en enorm makt. Når hun ble syk, var det andre som tok avgjørelsene om livet og hverdagen hennes. Det ble neppe snakket om, men Virginia visste hva som kunne skje og hvor hun kunne ende opp. Halvsøsteren Laura må ha eksistert i bevisstheten hennes som et dystert spøkelse. Noen syke mennesker ble sperret inne og fikk aldri slippe ut igjen. Dersom det hadde skjedd med Virginia Stephen, hadde vi aldri sett noe til forfatterskapet hennes.»

Om det selvbiografiske i romanen skriver Hilde Hagerup også dette:

«Mrs. Dalloway og Septimus møter hverandre ikke, men historiene deres bindes sammen på slutten av boka gjennom en av legene, Sir William Bradshaw, som altså kommer for seint til Clarissas fest når Septimus tar livet sitt. I virkeligheten er det ikke Sir Bradshaw som er linken, det er Mrs. Dalloway og Septimus. Er Mrs. Dalloway og Septimus to sider av Virginia selv? Mrs. Dalloway minner om Julia, moren til Virginia. Hun er opptatt av blomster, av hvem som skal få komme på festen og hvem som er kjedelige og som hun helst ikke ønsker å invitere, hun er en perfekt vertinne. Men på innsiden likner hun på Virginia likevel. Hun har den samme følelsen av at tilværelsen er meningsløs. Det er ikke bare døden som er forferdelig, det er selve livet også. Livet er kanskje enda verre, for hvorfor i all verden går man rundt og gjør alle disse tingene når de ikke skal vare? Hvorfor organiserer hun disse festene, hvorfor introduserer hun folk for hverandre? I de valgene hun har tatt, har hun også mistet noe; noe hun har hatt i seg tidligere som aldri vil komme tilbake, de andre mulighetene. For eksempel forholdet til den småsprø, lesbiske venninnen Sally Seton og til vennen Peter Walsh, alt det hun kunne ha valgt. Det er Septimus som hopper ut av vinduet fra huset i Bloomsbury, og selv om hun aldri får høre detaljene, regner vi med at Clarissa på en eller annen måte forstår at han hopper. Døden er løsningen på et liv som i bunn og grunn er meningsløst.»

Jeg hadde neppe fått det jeg fikk ut av romanen uten å ha lest biografien om Virginia Woolf. Jeg synes den tidvis er utilgjengelig på grunn av de lange avsnittene med lange setninger – tankerekker. Men hele romanen er ikke slik. Hadde det vært faktum, hadde jeg neppe lest den. Greit at forfatteren gir leseren motstand, men for meg finnes det grenser for hva jeg bruker lesetiden på.

Jeg har kjøpt flere bøker om og av Virginia som jeg skal lese:

Bjørg Vindsetmo: Virginia Woolf en biografi
Virginia Woolf: Til fyret

Virginia Woolf: Et eget rom

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

I tre innlegg på bloggen min har jeg gitt smakebiter fra portrettene av de 44 amerikanske presidentene så langt. Jeg har en nyere utgave av boken fra 2013 som også gir et portrett av Obama. Boken er omfattende, men absolutt lesverdig.

Link til det siste blogginnlegget om boken

Det var kanskje ikkje anna å vente at Nobile blei uglesedd i Noreg. Han hadde jo på sett og vis gjort heltane våre til narr. Han viste dei vintervegen, sjølv om han ikkje kunne gå på ski eller kjøre hundespann. Ved hjelp av kunnskap og ei vitskaplig innstilling klarte han det Amundsen ikkje klarte: å fly over polarområdet for eigen maskin.»

Sitatet over er slutten av boken jeg nå har lest: Tragedien Umberto Nobile Polarhelt eller svikar? av Steinar Aas. Det var tilfeldig at jeg fant boken utgitt i 2002 på loppemarked. At Roald Amundsen kunne være en drittsekk og at det ligger mange lik i hans fotefar, var jeg kjent med etter å ha lest disse bøkene som jeg har skrevet om i innleggene:

Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!

Ragnar Kvam Jr.: Den tredje mann - Beretningen om Hjalmar Johansen

Ragnar Kvam Jr.: De fire store og hvordan de ledet sine menn:

Det overrasker meg heller ikke at man den gang ikke kjente til Roald Amundsens drittsekkfakter. Men at han fortsatt i dag ikke har fått den slagside han burde ha, er mer enn interessant. Samtidig burde det ikke overraske meg. Det er sider ved norsk sjåvinisme som gir meg vond smak i munnen for ofte.

Historien rundt luftskipet Norge er beskrevet i Tor Bomann-Larsens biografi. Lite om historien om luftskipet Italia. Tidlig i boken til Steinar Aas beskriver han det som skjedde da skipet Città di Milano kom til Narvik med de overlevende fra Italia-ekspedisjonen, herunder Nobile.

«Om bord satt ein nedtrykt mann, installert som om han var fange, med pålegg om ikkje å ha kontakt med nokon av dei frammøtte journalistane som stod og venta inne på land. I ein månad hadde ei heil verd vore opptatt av lagnaden til italienarane som no satt på «Città di Milano», og i malmbyen var det fleire som spurde seg om dei ikkje burde vore skambanka. Andre meinte at dei ikkje burde sette føtene sine på norsk jord, langt mindre få lov til å reise gjennom Noreg.
Italienarane hadde lagt ut på ein ekspedisjon med luftskipet «Italia» i polarområda våren 1928. På den siste av tre turar over polhavet havarerte luftskipet 25. mai. Ti av mannskapet fall ned på isen da gondolen dei satt i, blei slått mot drivisen aust for Nordaustlandet på Svalbard, og seks forsvann sporlaust med restane av luftskipet ut i isøydet. I over ein månad var store internasjonale hjelpeaksjonar i sving med isbrytarar og fly for å finne og berge havaristane. Mellom redningsmennene var Roald Amundsen og eit mannskap på fire i flybåten Latham. 18. juni letta det tunglasta flyet fra Tromsø, og kom aldri tilbake. Den norske polarhelten var borte for alltid.»

Stopp en halv, var det første jeg tenkte, det var vel ingen som trodde at en mann som gjorde alt for å få oppmerksomhet hadde ve og vel til Nobile & co i tankene da han bestemte seg for å bli med på redningsaksjonen. Tor Bomann-Larsen skriver i sin biografi om Amundsen som bruker denne reisen til å rømme fra en kvinne som er på vei for å gifte seg med han:

«Men venter brudgommen på sin brud? Tvert imot. Han setter himmel og jord i bevegelse for å komme vekk. Det kan se ut som Roald Amundsen heller vil omfavne sin verste fiende på et isflak nord for den 80. breddegrad, enn å ta imot den kvinnen som har lagt alt bak seg for å komme ham i møte med amerikabåten. Det er mer enn et tankekors. Det ligner en flukt - en flukt over hals og hode - fra Uranienborg, fra et liv som pensjonist, fra en død bak huset og fra kvinnen som kommer.
Han rømmer tilbake til helterollen, til det gamle eventyret - inn i rampelyset. Der kan han sitte, midt i verdens oppmerksomhet, godt skjult i ridderens rustning. Tydeligere enn noen gang demonstrerer Roald Amundsen at han er en mann med svekket kjerne; han kan bare eksistere i kraft av verdens beundring.»

En mann med svekket kjerne, det var jaggu godt sagt om Amundsen.

Nobile var luftskipsingeniør og tegner, og en kunnskapsrik forsker på sitt område. Han var i utgangspunktet ikke opptatt av polarområdene, og slett ikke noen polfarer.

«Sett med norske auge var ikkje Nobile nokon eigentlig polarhelt. Han representerte noko heilt anna enn det heltar som til dømes Amundsen og Nansen gjorde. Ikkje var han fysisk sterk. Han var heller ikkje ein representant for den einslige heltens kamp mot isen, eller mannen med stor M. Nobile var familiemannen som følte med kona si, og nærte ei kjærlig omsorg overfor barnet sitt. Han var polarhelten som skreiv eit eige kapittel om hustrua i boka om polarbragdene, og som tok bilde av sine to kjære med seg i gondolen for å døyve saknet.»

Det var Amundsen som kontaktet Nobile.

«Den 15. juli 1925 mottok Umberto Nobile eit telegram frå Oslo. Det kom frå den verdskjende polarforskaren Roald Amundsen som ville møte Nobile til viktige og hemmelige forhandlingar. Telegrammet skulle komme til å prege resten av livet til Nobile.»

Det aspektet burde Amundsen & co hatt med seg da de utsatte Nobile for den voldsomme kritikken i ettertid.

«Thommessen var Nobile sitt faste anker i førebuingane. Han visste ei heilt anna openheit enn dei to andre hovudaktørene. Mussolini og Amundsen. Mussolini hadde ein eigen agenda for ekspedisjonen. Dersom ferda lukkast, kunne han nytte ho i propagandasamanheng. Han heldt ein relativt låg profil enno, men stilte raust opp med ressursar til forebuingane.
Kva så med Roald Amundsen? Nobile hadde stor respekt for Amundsen, men då han blei spurd om han likte han i eit intervju i Dagbladet i 1953, tenkte Nobile lenge over spørsmålet for han svarte: «Likte og likte. Jeg beundret ham.» I andre samanhengar var ikkje Nobile like diplomatisk. Det er ikkje til å stikke under ein stol at Nobile følte seg liten i Amundsen sitt selskap. Nobile hadde vanskar med å bli akseptert av Amundsen. Han påstod mellom anna at Amundsen rekna luftskipet som ein drosje og Nobile som ein drosjesjåfør, og at han var einspora og eigenrådig alt i planleggingsfasen.
I forebuingane var det lite kontakt mellom Nobile og Amundsen. Roald Amundsen heva seg liksom over alle trivielle diskusjonar. Hjalmar Riiser-Larsen og Lincoln Ellsworth fekk ta seg av det. Dei var blitt ein del av Amundsen sitt hoff etter dei to siste flyoperasjonane til Amundsen i 1925. Riiser-Larsen stod for den flyfaglige kompetansen, medan Ellsworh var den amerikanske rikmannssonen som hadde forbarma seg over Amundsen, di alt såg som mørkast ut for finansane til den gamle polarkjempa. No skulle dei to få betalt for sin lojalitet overfor Amundsen og delta i det store prosjektet.
Amundsen hadde ikkje tenkt å gi ved dørene. Dette var hans ekspedisjon. Nobile skulle raskt oppleve det. I tida som kom, var han ei lita brikke i eit større spel. Både Mussolini og Amundsen kjempa kvar på sin kant for heider og ære, og midt mellom dei stod Nobile.»

Riiser-Larsen, Amundsen, Ellsworh, Nobile og Titina– kilde for bildet: https://www.spitsbergen-svalbard.com/spitsbergen-information/history/the-race-to-the-pole-3.html

Det var ikke så viktig for Amundsen at luftskipet holdt seg i luften som det var for Nobile. Om de landet på polen skulle de alltids komme seg ut på egen hånd; det ville bli en ny stordåd for «Chefen». At Nobile tok med seg sin hund Titina, var ikke noe Amundsen likte. Men, dette skriver Tor Boman-Larsen i sin biografi:

«Når polfareren tenker nærmere etter, kan dyret vise seg å komme godt med. Han ser på Wisting og husker Slakteren. Nobiles nipsdyr anslås til fem kilo. Wisting vet å partere hunder og å få mest mulig ut av dem. Det blir ikke mye på hver mann, men den skal deles likt. I det øyeblikk de går ned på isen, er det ham, Chefen, som bestemmer, over mennesker, dyr og dagsrasjoner.
Hundekoteletter er godt. Altmuligmannen kan sine kokekunster. Retten kalte de bare «bikkje». Polfareren kaster et blikk på det spisse, mørke, lille hodet. Kroppen er glatt og hvit. Er det i det hele tatt noen hund?
Det vil vise seg.»

Kilde: http://barkpost.com/first-dog-to-fly-over-north-pole-titina/After the success of the mission, Nobile refused to be photographed without his precious Titina, and eventually she became more famous than the rest of the crew.

Titina var med på begge ekspedisjonene og ble berømt – fra boken til Steinar Aas:

«Nobile var bymannen som helst såg på hunden som ein venn og turkamerat. Han tok med seg fanghunden Titina, ein liten spisshund, og Titina hadde ingen annan funksjon på reisa enn å vere ein kjær følgjesvein. Det var alt Nobile trong av venner om bord, skreiv han seinare.
Dermed fekk Titina ein viktig plass både i reiseskildringar og bilde fra ekspedisjonane. Han blei den mest berømte polarhunden i historia, trass i at han trulig passa best trygt heime i Napoli, som turkamerat når familien Nobile gjekk ein kveldstur på den nærmaste piazza. Titina blei ikkje berre gjord udødelig gjennom polarlitteratur, fotomateriale og annan dokumentasjon. Den dag i dag kan ein sjå den høgt elska hunden til Nobile utstoppa på Museo Storico-Aeronautica Militare i Vigna di Valla, like Nord for Roma. Slik behandla ikkje dei norske polarheltane sine hundar. Kjenslene deira for andre heldt dei for det meste for seg sjølv. Nobile fann plass for Titina i bøkene sin om polferda, og forholdet mellom Nobile og hunden hans var nær sagt rørande.»

I et privat brev til Amundsen kalte en god venn av Amundsen, apoteker Zappfe i Troms, italienerne som var med på ekspedisjonen over Nordpolen for svarte tatere. De passet ikke inn blant «Nordmænd». Vel, historien viser at hadde man en venn som Amundsen fikk man en fiende på kjøpet. Umberto Nobile har bare gode skussmål når man trekker fra de som var under hælen til Amundsen. Nobile fikk sin oppreisning i alle andre land enn Norge. Etter å ha lest boken til Steinar Aas mener jeg at Nobile ihvertfall ikke var en sviker.

Fra slutten av boken til Steinar Aas:

«Den norske behandlinga av Umberto Nobile er eit svart kapittel i nyare norsk historie. Rykte og indisium, klappjakt og lynsjestemning skapte ei felles norsk haldning. Kulturelle og rasemessige fordommar florerte og førte til at anti-italienske haldningar fekk utvikle seg og feste seg blant den jamne nordmann.
Historia om Nobile-tragedien fortel om eit folk som blei lurt opp i stry, og som med sin flokk-mentalitet gjekk rett inn i ein mørk tunnel. Det korkje evna eller ønskte å snu, men ville heller halde fram med å kverne vidare på den betrevitande, nasjonale arrogansen.
Det mest skammelige er likevel at dette skjedde med hjelp fra norske avisfolk og utan at norske politiske eller intellektuelle miljø mukka. Når journalistar kastar seg samstemde inn i hekseprosessen og det elles er taust på alle kantar, er det alvorlig. Like alvorlig er det når representantar for den norske staten får den same kollektive blackouten.
Kva så med norske historikarar og polarforskarar, kunne ikkje dei ha gjort noko? Nobile-saka vitnar om at norske forskarar og vitskapsmenn på det polarhistoriske området ikkje har evna å rive seg laus frå den ishavsimperialistiske og rekordfokuserte polartradisjonen. Enno i 2002 driv ein på og dyrkar dei gamle nasjonale heltane.»

Omtalen er kopi av et blogginnlegg på bloggen min - link til innlegget

Jeg kjøpte boken til Ragnar Kvam Jr.: De fire store Og hvordan de ledet sine menn, utgitt i 2000, på loppemarked. De fire store er polfarerne Robert Falcon Scott (1868-1912), Roald Amundsen (1872-1928), Ernst Shackleton (1874-1922) og Fridtjof Nansen (1861-1930).

Boken på 231 sider inkl. register er interessant, spennende og tankevekkende. Historiene er godt fortalt og fremstilt. Det er ikke vanskelig å la seg rive med. En bok som inspirerer til å lese flere bøker skrevet om polarheltene, men også andre bøker Ragnar Kvam Jr. har utgitt. Smakebitene jeg gir i dette innlegget er fra historien om Scott.

En tanke som slo meg imens jeg leste denne boken, er ledere som ønsker å kvitte seg med ansatte som tør å si sin mening. Jeg har notert meg et innlegg i DN 13. juni 2016 fra denne artikkelen «Expert på snuoperasjoner» - om å rydde opp tapsbringende virksomheter, og at i en slik opprydning kan feil folk forsvinne – der NHH-professor William Brochs-Haukedal sier dette:

«Det er naturlig at en bedrift som taper penger vil kvitte seg med dem som ikke skaper verdier for lønnen, men problemet er å finne hvem det gjelder. Siden mennesker er komplekse, mener han at det alltid er en fare for at lederen ikke leser adferd og intensjoner riktig. Dermed kan feil folk forsvinne ut. Bedriftene risikerer å miste de som er mest tiltrengt, de som har kunnskap, erfaring og er villig til å si fra. «

Villige til å si fra; det er poenget. Lydighet var et stikkord rundt ekspedisjonene. Selv om det er forståelig at det måtte være slik, tapte lederne på at de ikke klarte å skille mellom det som egentlig var gode råd, og det som var forsøk på mytteri. Amundsen klarte ikke det overfor Hjalmar Johansen. En tragedie jeg blir like rørt av hver gang den fortelles.

I mars 2015 skrev jeg blogginnlegg om bøkene:

Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!

Ragnar Kvam Jr.: Den tredje mann - Beretningen om Hjalmar Johansen

Gjennom ovennevnte bøker kjente jeg en god del til det han skriver om Amundsen og Nansen. Om Scott kunne jeg minimalt fra før. Litt mer om Shackleton. Jeg har kjøpt en biografi om Nansen og Shackleton på loppermarkedet som jeg skal lese, og vi har flere biografier om Shackleton på engelsk som jeg skal lese etterhvert.

Alle fire var menn med fremdrift. Men de var ulike som mennesker og dermed ulike som ledere. Det får Ragnar Kvam Jr. frem i denne boken. De konkurrerte mot hverandre, og det var også en kamp mellom nasjoner. Det var ære og berømmelse knyttet til at de nådde sine mål, og det var knyttet forventninger til at de nådde målet fra de økonomiske bidragsyterne.

Ekspedisjonene var i utgangspunktet private, men fikk ofte preg av nasjonale foretak. Norge var en ung nasjon, og polarekspedisjonene var en del av nasjonsbyggingen. Derfor ble bragdene til Nansen og Amundsen så store.

Scott på vei til Sydpolen:

«Nå hadde Scott slått rekorden til Shackleton, og på dette tidspunkt av reisen hadde han mer mat igjen enn rivalen. Men han hadde ikke bedre tid. Opprinnelig hadde han håpet å nå polpunktet senest til jul, nå ville han etter alt å dømme ikke være fremme før i midten av januar. Og stod han først på polen, var ikke hjemveien mindre lang, med den risiko han dermed løp for å bli innhentet av vinterstormene.
Men målet overskygget alt, og lederen for den mest prestisjetunge britiske polarekspedisjon siden Sir John Franklins forsøk på å trenge gjennom Nordvestpassasjen i slutten av 1840-årene tenkte ikke lenger rasjonelt. Halsstarrig og med de spinkleste marginer brøt Scott leir etter noen timers rastløs søvn og fortsatte sydover. Men den smule energi Scott hentet i triumfen over Shackleton, brant snart opp. I det gudsforlatte terrenget rundt Sydpolen var det ikke plass til hovmot.
Samtidig, men det var ikke Scott klar over, viste ekspedisjonen de første spede tegn på skjørbuk; ikke i form av blødende tannkjøtt eller oppsvulmede lemmer, da ville han skjønt det, men i form av begynnende depresjoner, skjørbukens forløper.
Snøen forble dyp, og de måtte stadig knipe på maten. «Vi er så trette at vi nesten ikke kan mer,» skrev han dagen etter at de hadde passert Shackletons gamle leir.»

I tillegg til å slå sin rival Shackletons rekord, var en annen rival på vei til Sydpolen: Amundsen. Som hadde lurt alle inkl. Nansen ved å gi inntrykk av at han skulle til Nordpolen. Som hadde bedre forutsetninger til å komme først. Amundsen var bedre til å planlegge, hadde valgt annet utstyr og la til grunn andre kriterier når han valgte ut ekspedisjonsmedlemmene.

«Når Scott skulle gjøre det endelige valg, var han vel så opptatt av å betone hva han mente det ville si å være mann, og forfengelig som han var, la han vekt på utseende og sosial bakgrunn. Scott handlet dessuten ofte på impuls, som regel diktert av dype svingninger i humør, avhengig av om dagen hadde vært god eller dårlig. Slik kunne planer bli omkalfatret på kort varsel, viktige forberedelser bli skjøvet ut i tid eller glemt, alt mens han boret seg ned i meningsløse detaljer. Særlig hadde han en hang til å skjule ubehageligheter, for seg selv og andre, og han kunne lide av beslutningsvegring, ofte til sine menns fortvilelse.»

Men det var ikke bare ekspedisjonslederen som gikk for ære og berømmelse, de ønsket alle sammen å fortsette. Det er heller ikke sikkert at de fire Scott valgte å ta med til polpunktet var de sterkeste.

Når de endelig kommer frem til Sydpolen møter de noe som blir en skuffelse av dimensjoner: lurifaksen Amundsen har vært der før dem:

«De går bort til teltet. De legger merke til at det bæres av en eneste bambusstang, og at det har en aerodynamisk form. Fra toppen vaier det norske flagget, og under flyr en vimpel med innskriften Fram.
De åpner teltduken. På stangen henger en plate. Der har fem menn skrevet sine navn: Roald Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, Oscar Wisting.
Dato: 16. desember 1911.»

Scott og Shackleton kjente hverandre fra Discovery-ekspedisjonen som Scott ledet. Scott ville ikke ha han med, men det ville en av ekspedisjonens viktigste bidragsytere, og Shackleton mønstret på som tredjestyrmann med løytnants grad:

«Det viste seg å være et heldig valg - iallfall en stund. I likhet med Scott hadde ikke Shackleton tidligere demonstrert noen interesse for polarforskning. Men som sin kommandant forsto han at deltakelse i en ekspedisjon til Antarktis kunne gi ham et etterlengtet puff på karrierestigen. Han eide en sjelden menneskelig varme, og med sine talegaver og sitt vidd kunne han holde mennene fjetret hvor lenge det skulle være. Han var blottet for den innesluttethet som preget Scotts forhold til omgivelsene, og i tillegg rådet han over det harde ekspedisjonslivets viktigste egenskap: Han hadde selvironi. Et menneske som ikke kan le av seg selv, kan heller ikke le av andre med krav på å bli respektert. Her skilte Shackleton seg særlig fra en mann som Amundsen, som i sin pompøsitet ikke tålte at noen spøkte med hans person, og som derfor kunne bli dødelig fornærmet. Men Nansen og Scott var også selvhøytidelige nok til at mennene snart lærte seg hvor grensen gikk.
Alt under seilasen ut med Discovery vokste Shackleton fram som en slags moralsk leder for flokken, selv om han voktet seg vel for åpenlyst å tre inn på Scotts enemerker. Til å begynne med lot selv Scott seg smigre, inntil han forstod at han måtte gripe tømmene selv dersom ikke hans base som leder skulle forvitre. Men det hvilte noe anstrengt over Scott, han ble aldri en av gutta, og ikke ønsket han å være det heller. Han var ute på sin første kommando, med det press det medførte, ikke minst på grunn av oppdragets spesielle karakter. I en slags sosial angst styrte han med avstand til mennene, i motsetning til Shackleton, som la inn nærhet som bjelke i det lederskap han skulle komme til å utvikle.»

Både Scott og Shackleton var bærere av et kraftig ego, og det gikk etterhvert hardt for seg mellom kamphanene. Shackleton må etterhvert forlate ekspedisjonen. Han må gå med på å godta en sykemelding og reise hjem med skipet Morning da det andre alternativet er å bli sendt hjem i vanære:

«Mens Shackleton stod på dekket av Morning og så Mount Ererbus forsvinne, sverget han på at han ville vende tilbake til Antarktis for å vise at han var av kraftigere kaliber enn mannen som hadde forstøtt han.»

En av de som var med Scott til Sydpolen, Oates skrev i sin dagbok:

«Selv tror jeg disse Norskies utgjør en tøff gjeng. De har 200 hunder og (Hjalmar) Johansen med, og han er jo ikke akkurat noe barn. Mens vi må nøye oss med å gå til fots, er nordmennene glimrende skiløpere. Hvis Scott gjør noe dumt, som å gi ponniene for lite mat, vil han bli slått, like sikkert som døden.»

Det at Scott ikke satset på ski og hunder, tok med seg ponniene som jeg mener var dyremishandling på sitt verste, var noe av det som gjorde at de ikke nådde målet. Scott og mennene døde på veien tilbake fra Sydpolen. En gruppe menn fra Kapp Evans fant teltet året etter med Scott sitt budskap i Message to the Public der han oppsummerte slik:

«Vi er svake, og det er vanskelig å skrive. For egen del angrer jeg ikke på denne reisen, som har vist at engelskmenn kan tåle strabaser, være hverandre til hjelp og gå i døden i møtet med samme store mot som noen gang i historien...Måtte disse uferdige ord og våre døde legemer vitne om vår saga...»

England var på vei inn i en krig, og budskapet fra Scott var den oppmuntring landet trengte. I tillegg hadde han med seg brevet til Kong Haakon som Amundsen hadde etterlatt seg på Sydpolen. Scott ble helten, martyren, og hans død ble hengende ved Roald Amundsen

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Romanen For hva det er verdt av Odd W Surén utgitt i 2011, var helt ukjent for meg før jeg leste dette innlegget på Bentebing’s Weblogg.

Med unntak av at jeg synes hovedpersonens tanker trakk litt i langdrag i enkelte kapitler, var dette en god roman, som både hadde humor og alvor i seg.

Aschehoug forlag presenterer romanen slik:

«Jan Olav Valen Grinde bor på et nedarvet bruk, jorden leier han ut til parselldyrkere, og penger strømmer inn. Han skuler mot naboene fra sin middelaldrende ungkarstilværelse; mest forstemmende er det kanskje at Fritzen har anlagt ny vei parallelt med grunneier Grindes gamle, som en asfaltert pekefinger mot manglende samarbeidsvilje.
Jan Olav unnlater ikke å dyrke hevngjerrigheten - inntil studenten Annbjørg Karlsbrua en dag dukker opp. Men hva har han å tilby henne? Og når det kommer til stykket - hva er det egentlig verdt, alt sammen? «

Romanen er skrevet i jeg-form, og det er mye av hovedpersonens tanker vi får kjennskap til. I begynnelsen oppfatter jeg Grinde som en hevngjerrig kranglefant. Men etterhvert får jeg et annet inntrykk: en ensom ungkar, som er lett å vippe av pinnen og godtar det meste. Han har lav selvtillit, og tror at andre går rundt og ler av han. Gremmes enda av et leserbrev han skrev i en avis for 25 år siden. Når han vil bestemme over eiendommen sin, får han dårlig samvittighet og vil rettferdiggjøre det for seg selv. Det at han har vært mye alene, har gjort at han ikke har fått de nødvendige korrigeringer for å kunne endre kurs.

En kursendring skjer etter at han har hatt besøk av en liten gutt og faren. De kommer fra parsellhagen, og gutten vil så gjerne besøke Grinde. Når de toger rundt i huset, får han opp øynene for hvor rotete og møkkete han har det i huset, og hvor utslitt alt han eier er:

«Jeg så boligen slik den fremmede mannen ikke kunne unngå å se den. Jeg så alt jeg ikke hadde gjort. Og hele tiden var vi i bevegelse, guttungen først, vi andre etter. Et lite tog som vandret fra rom til rom. En ekspedisjon til rotpolen.»

Grinde er klar over sine dårlige egenskaper, men skaper de større enn de er. Luller seg inn i dem for å slippe å endre kurs. I bunn og grunn oppfatter jeg han som en snill og medgjørlig fyr. Særegenhetene kan jeg som leser skratte av, men innimellom må jeg tørke av meg fliret. I tankene han har, kan de fleste finne noe de kjenner seg igjen i, enten vil liker det eller like.

Omtalen er kopi av et blogginnlegg jeg skrev her

«En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt. Han leide et værelse hos fru Grubach, og piken hennes kom hver dag litt for åtte inn til ham med frokosten. Men den dagen kom hun ikke. Det var aldri skjedd før. K. ventet en stund for han ringte, fra sin seng kunne han se den gamle damen som bodde like over gaten, hun holdt øye med ham med en nyfikenhet som ellers ikke var hennes vane. Han ble urolig og samtidig merket han at han var sulten. Like etter at han hadde ringt, banket det på døren, og inn kom en mann som han ikke kjente. Den fremmede var slank, men kraftig bygget, han bar en velsittende, mørk drakt som lignet en sportsdress, den var forsynt med en mengde rynker, lommer, spenner og knapper samt et belte; den virket meget praktisk uten at en riktig gjorde seg rede for hva alle disse tingene skulle tjene til.
«Hvem er De?» spurte K. og reiste seg opp i sengen. Men mannen overhørte spørsmålet og lot som om det var en helt naturlig ting at han var kommet inn, han svarte ikke, men sa bare: «De ringte?» — «Jeg venter på frokosten,» sa K. og lette i sin hukommelse for å bringe på det rene hvem mannen var. Men den fremmede lot ham ikke få altfor god tid til dette, han snudde seg mot døren, åpnet den på klem og sa til en som åpenbart sto like utenfor: «Han venter på frokosten sin!» I sideværelset var det noen som lo, det var ikke lett å høre om det var en eller flere personer. Og til tross for at den fremmede slett ikke hadde kunnet erfare noe han ikke visste på forhånd, sa han til K. i en tone som overbrakte han en beskjed: «Det lar seg ikke gjøre.» — «Det var da høyst besynderlig,» sa K., hoppet ut av sengen og trakk på seg buksene. «Jeg skal sannelig bringe på det rene hva det er for slags mennesker som Fru Grubach har sluppet inn, og som tillater seg å forstyrre med på denne måten...»

Slik starter romanen Prosessen av Franz Kafka. Fra de to vokterne får K. ikke vite noe om prosessen som er satt i gang mot han. De har sine instrukser om ikke å gi han noen opplysninger. Når tiden er inne vil han få beskjed.

«Hva var det de snakket om? Hvilken myndighet hadde de? K. levde da i et ordnet, fredelig samfunn hvor rettssikkerheten var stor, hvem våget slik uten videre å trenge inn i hans leilighet? Han pleide ellers å ta tingene tålelig og ikke frykte det verste før det verste viste seg. Han lot hver dag ha nok med sin plage, selv om fremtiden var aldri så truende. Men denne saken måtte han ta annerledes, det følte han.»

K. spør vokterne om hvordan i all verden han kan være arrestert og gir dem sine legitimasjonspapirer.

«Hva bryr vi oss om dem?» skrek den høye vokteren. «De bærer Dem som en unge. Hva vil De egentlig? Tror De at De kan få en ende på denne fordømte prosessen Deres ved å kjekle med et par voktere om legitimasjonspapirer og arrestordre. Vi er underordnede folk som ikke skjønner oss stort på legitimasjon og slikt, det vi har å gjøre her, er å passe på Dem ti timer hver dag, og det får vi vår betaling for. Men vi skjønner da såpass at de høye embetsmenn i hvis tjeneste vi står, tenker seg om både vel og lenge for de lar en mann arrestere. Her foreligger ingen misforståelse. Jeg kjenner riktignok bare de laveste grader innen var embetsstand, men vet at de ikke søker de skyldige, de blir, som det står i loven, tiltrukket av skylden; derfor må de sende ut voktere. Slik er loven. Her er det ikke rom for misforståelse.» -— «Jeg kjenner ingen slik lov,» sa K. — «Så meget verre for Dem,» sa vokteren. — «Det er vel bare noe dere finner på,» sa K., han ville gjøre seg til venns med vokterne og lure seg til å forstå dem. Men vokteren svarte bare avvisende: «De kommer nok til å få føle det.»

Etterhvert kommer en oppsynsmann. Heller ikke av oppsynsmannen får K. vite hva han er arrestert for. Han får et råd om å tenke mindre på dem og å tenke mer på seg selv.

«K. stirret på oppsynsmannen. En mann som så ut til å være yngre enn han, behandlet ham som en skolegutt. Han hadde sagt sin mening like ut og var blitt straffet med en advarsel, og han hadde ikke fått vite noe om hvorfor arrestasjonen var satt i verk.»

K. får beskjed at nå er oppsynsmannens oppdrag utført. K. kan gå til banken der han arbeider som prokurist. For at det ikke skal vekke oppsikt at K. ikke har kommet på arbeidet denne dagen, har oppsynsmannen med seg tre av K. sine underordnede funksjonærer.

Kafka døde i 1924 og den uferdige romanen ble første gang utgitt i 1925, og på norsk første gang i 1933.

Jeg var klar over at romanen ville bli en utfordring å lese. Det er derfor jeg leste biografien Ernst Pawel har skrev om Kafka. Men selv om jeg har lest om livet til Kafka, en interessant biografi, og skrevet mange innlegg om den, må jeg si at jeg sitter igjen som et spørsmålstegn etter å ha lest Prosessen.

Prosessen betraktes som et mesterverk, og det er ikke få som skriver om den. De fleste i positive ordelag. Men jeg har ikke klart å finne konkret hva det er som er så enormt med denne romanen. Jeg må innrømme at tanken på eventyret til H. C Andersen: Keiserens nye klær var til stede imens jeg leste. At de såkalte intellektuelle fremhever denne romanen som så fantastisk slik at de skal få oss om er hoderystende til innholdet til virke uopplyste, uintelligente mv. For på denne måten å heve seg selv opp på et høyere nivå. Gjennom å gjenbruke hva andre såkalte intellektuelle har filosofert seg til. Men heller ikke disse tankene er noen eksakt vitenskap - men et utslag fra en forvirret og utslitt hjerne etter timer i selskap med Kafkas uferdige roman.

Med Josef K. går det ikke bra. Han og vi får aldri vite hva han anklages for, og historien blir mer og mer absurd. Systemet som har satt i gang denne prosessen, er et system utenfor systemet. Han oppdager at mange vet om prosessen og er på den måten overvåket. At det nærmest er en industri som slike prosesser gir grunnlag for. For det er ikke bare Josef K. som har slike prosesser mot seg.

En ting er rettssystemet som mange mennesker kjenner seg overkjørt av, og kan være grunnlag for denne romanen. Advokat- og dommerstanden som en kan ha lite tiltro til. Men en tanke jeg hadde var om Kafka med denne romanen kan ha tenkt å beskrive hvordan det hele tiden foregår prosesser mot oss som enkeltmenneske som er satt i scene av mennesker rundt oss. Av samfunnet som system. Prosesser utenfor rettssystemet som baksnakking, sladder, usannheter osv. Som er vanskelig å oppdage og få stoppet. Så lenge vi ikke er utsatt for det, merker vi ingenting eller vi bryr oss ikke om det. Vi kan til og med være delaktige i slike prosesser. Prosesser som ikke følger samfunnets normale spilleregler og kan bringes inn for domstolene. Josef K. setter i gang med å bevise sin uskyld, han lar seg drive inn i prosessen og blir på den måten en del av systemet.

Kafka var utdannet jurist; han avla eksamen i 1906. Han jobbet i et forsikringsselskap. Om Prosessen skriver Ernst Pawel at Kafka hadde skrevet første kapittel i 1914 og Pawel skriver bl a dette:

«At vår egen verden har tatt igjen og overgått Kafkas visjon i irrasjonell brutalitet, forklarer mye av romanens berømmelse og appell i vår egen tid . Prosessen kan i dag leses som en deprimerende realistisk, men neddempet beskrivelse av livet i mange deler av verden, og ikke minst i Kafkas hjemby, der boken forståelig nok er forbudt. Men selv på dette overfladiske plan har den en tryllemakt hinsides analogiene og gir en dunkel anelse om noe uutsigelig som ligger under språkets overflate.»

Selv om romanen til Kafka er i underkant av 200 sider, ble den etterhvert som absurditetene økte, et slit å komme gjennom. Jeg tenker uansett ikke at å lese romanen har vært bortkastet tid. Det vises ofte til den i ulike sammenhenger, og det vil nå være mer interessant hva andre skriver og tenker om den. Pr nå tenker jeg det er helt utelukket at jeg leser den igjen slik en del lesere skriver at de har gjort. Uansett, ser jeg ikke bort fra at jeg kan få andre tanker om innholdet. Jeg har lånt en tegneseriebok om romanen og er spent om den kan lede meg inn på riktig spor.

Skribleriene er kopi av dette blogginnlegget

«Så mye av livet og det levende handler om lyd, fra barnas løpende føtter som dunker mot gulvet, og deres gråt og gledeshyl, til den jevne pusten deres om natten. Men litteraturen om livet og det levende er nærmere forbundet med intet og det livløse, natten og stillheten enn vi vanligvis tenker oss. Bokstavene er ingenting annet enn døde tegn, og bøkene deres kister. Ikke en lyd har kommet fra denne teksten mens du har lest den.»

Sitatet over er fra teksten Stillheten i boken Om Høsten av Karl Ove Knausgård. En bok på 236 sider med ca 60 tekster. På bokomslaget står det at boken er en personlig encyklopedi. For meg inneholder boken korte tekster med ulike tema som er fordelt på månedene september, oktober og november. Under september er det bl a tekster med tema epler, plastposer, tenner, kirker, piss, skumring og hoggormer..

Jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket og på bokomslaget står det:

«Et barn skal bli født. Og en far setter seg ned for å skrive til det. Han vil vise barnet hva som venter, den myriade av fenomener og materie, dyr og mennesker som vi kaller verden. Han skriver om solen og om grevlingen, om termosen og om pisset, om sengen og om ensomheten, mens barnet vokser i mørket. «

Det er typisk Knausgård å kunne skrive om så mange temaer så enkelt, som f eks teksten Piss som starter slik:

«Å pisse er noe av det aller mest rutineaktige vi gjør. I skrivende stund har jeg levd rundt 16 500 dager. Hvis vi regner med at jeg gjennomsnittlig har pisset fem ganger liver av disse dagene, blir det totale antallet ganger jeg har pisset rundt 75 000. Ikke en gang har jeg undret meg over fenomenet, ikke en gang har jeg stått fremmed overfor det, slik man kan gjøre overfor andre kroppslige lunksjoner og fenomener, som for eksempel hjerteslagene eller tankeimpulsene, selv om det å pisse for kroppen er en enestående handling, siden det forbinder den med omverdenen, som gjennom pissingen blir noe som strømmer gjennom oss. Nei, jeg stiller meg bare opp foran toalettskålen og pisser ned i vannet på bunnen av den, som langsomt skifter bade farge og konsistens: Fra å være blankt og gjennomsiktig, går det over til å bli svakt gulgrønt eller sterkt brungult, alt etter hvor konsentrert pisset er, og fullt av små bobler og blærer...»

Noen tekster likte jeg bedre enn andre. Teksten Løv var en av de jeg likte best, og det på grunn av slutten av teksten. Her er den i sin helhet:

«Bladene på kastanjetreet har begynt å falle av nå, over stengangen på bakken, som bare her og der er synlig. Pilen har også mistet sine blader, og må klippes, den vokser monstrøst fort. Også kronen i epletreet er uttynnet, men i den henger eplene, de ligner små røde lanterner blant alle de nakne grenene. Jeg spiste ett av dem i dag, de er store, mer røde enn grønne, og saftige, kanskje litt for sure, de bor muligens henge en uke til. Jeg gikk over gresset, langt, bløtt og grønt, med den syrlige smaken i munnen, og tenkte på smaker, de forskjellige eplesortenes smaker, disse smakenes alder. Når ble de krysset fram? Attenhundretallet? Nittenhundretallet? Noen smaker i verden er identiske med smakene som fantes for to tusen år siden. Den litt rare aromaen, det litt uvante man kan støte på i et privat dyrket eple, gir meg glede. Jeg tenker ofte på min farmor da, eplene fra hagen deres vi fikk om høsten, av og til en hel kasse, som lå nede i kjelleren de neste ukene. Ja, lukten i kjelleren deres, av epler og plommer. Hun var opptatt av alt som hadde med vekster og hage å gjøre. Hennes sønn, min far, delte det med henne. Jeg føler likevel ingen kontinuitet når jeg tenker på dem slik, de er fremmede for meg. Og det føles bra. Det føles som om jeg har begynt noe nytt, noe helt annerledes, og det er denne familien. Det tenker jeg hver eneste dag, at det er nå som gjelder, at det er nå, disse årene, alt viktig skjer. Det tidligere livet mitt føles bare fjernere og fjernere. Jeg er ikke lenger opptatt av min egen barndom. Ikke opptatt av studietiden, tyveårene mine. Alt dette er langt, langt unna. Og jeg kan forestille meg hvordan det vil være når det som skjer nå, er over, når barna har flyttet ut, tanken på at det var da det viktige skjedde, da jeg levde. Hvorfor satte jeg ikke pris på det mens jeg hadde det? For da, kan jeg tenke, hadde jeg ikke hatt det. Bare det som glipper mellom fingrene, bare det som ikke finner ord, ikke har tanker, er helt og fullt eksisterende. Det er prisen for nærhet: man ser det ikke. Vet ikke at det er der. Så er det over, så ser man det.
De gulrøde lovene som ligger bløte og glatte på steinene mellom husene. At steinene mørkner når det regner, lysner når de tørker opp.»

Vi som har lest Min Kamp bøkene er kjent med forholdt til faren, farmoren og denne delen av familien. Men i tillegg er et mye av det Knausgård skriver som er tankevekkende og som kjennes veldig nært. Noen ganger treffer tekstene meg som et spyd. Som denne teksten.

Om høsten er først bind av fire. Om vinteren og Om våren er kommet ut, og jeg ser frem til å lese bøkene.

Omtalen er kopi av et innlegg på min bokblogg her

«I intervjuet med Roth kom høydepunktet da vi snakket om romanen Everyman. En roman om døden. Hovedpersonens forfall og sykdomshistorie. Etter sigende påbegynt etter at han deltok i begravelsen til forfattervenn og nobelprisvinner Saul Bellow.
Det er et tegn på min relative frimodighet at jeg dristet meg frempå med en personlig betraktning når vi snakket om denne boken. Jeg sier til Roth at selv om man er et ungt menneske, blir man ved å lese denne boken tvunget til å tenke på sin egen død. Men jeg er på utrygg grunn og går opp i toneleie på slutten av setningen, slik at det på engelsk kan høres ut som om jeg spør ham om det forholder seg slik. You do? spør Roth, som dermed signaliserer at han går ut fra at det var min personlige mening. Ja, om det var! Intervjuet sammenfalt med sesongtopp i min sykdomsfrykt. Ja, sier jeg og forklarer at jeg ble tvunget til å se de første sykdomstegnene som begynnelsen på slutten. Ja, i hvert fall de alvorlige, sier han, og så er vi gang.»

Sitatet over er fra boken jeg har lest og skrev om i innlegget:

Hans Olav Brenner: Kunsten å snakke sammen og nødvendigheten av å holde kjeft

Før Brenner er komme dit, kan vi lese om at han forberedte seg på det verste da han skulle intervjue, Amerikas antatt største nålevende forfatter Philip Roth, også kjent som et vanskelig intervjuobjekt.

Jeg kan ikke huske å ha lest om bøkene til Philip Roth før jeg leste boken til Brenner. Nå har jeg lest en, romanen Hvermann utgitt i 2006 som er på 156 sider. Det blir neppe den siste, for Hvermann var en god roman.

Slik var det ikke de første sidene: Himmel og hav tenkte jeg, hvor mye sykdom skal jeg lese om, er det kun dette tema romanen handler om. Men sakte men sikkert ble jeg grepet av historien og hvor elegant historien fortelles. Det er noe med innholdet i denne boken som fikk meg, igjen, til å tenke på Lars Lillo Stenbergs Fullstendig oppslukt av frykt, og særlig der han synger:

«Da er livet til stede
Og det stirrer på deg»

For livet stirret virkelig på hovedpersonen. Etterhvert stirrer livet på meg. Romanen starter slik:

«Rundt graven i den forfalne gravlunden sto noen av de gamle kollegene hans fra New Yorks reklameverden. De mintes ham som energisk og nyskapende og sa til hans datter Nancy at han hadde vært en glede samarbeide med. Der sto også noen som hadde tatt veien opp fra Starfish Beach, seniorlandsbyen ved New Jersey-kysten der han hadde bodd siden senhøsten 2001 - pensjonister som han inn til nylig hadde holdt malerkurs for. Og der sto de to sønnene, Randy og Lonny, middelaldrende menn fra hans stormfulle første ekteskap, som var sin mors barn fremfor noe og følgelig visste lite om ham som var rosverdig og mye som ikke var det, og som var der av plikt og ingen ting annet. Hans eldre bror Howie var der med sin kone, ankommet med fly fra California kvelden i forveien, foruten en av de tre ekskonene, den midterste, Nancys mor Phoebe, en høy og meget tynn, hvithåret kvinne hvis høyre arm hang slapt ned langs siden. Da Nancy spurte moren om hun hadde lyst til å si noe, ristet hun først brydd på hodet, men så tok hun ordet likevel og sa lavt og litt utydelig: «Jeg kan bare ikke fatte det. Jeg ser hele tiden for meg at han svømmer ute i vika - ikke noe annet. Jeg ser bare for meg at han svømmer ute i vika.» Og så var det Nancy, som hadde stått for alle forberedelsene til farens begravelse, og var den som hadde ringt rundt til de fremmøtte for at ikke likfølget bare skulle bestå av moren og henne og broren hans og svigerinnen. Det var bare en person til stede som ikke var invitert, og det var en ferm kvinne med trivelig, rundt ansikt og farget, rødt har, som simpelthen dukket opp på gravlunden og presenterte seg som Maureen, den private sykepleiersken som hadde pleiet ham etter en hjerteoperasjon for mange år siden. Howie kjente henne igjen og gikk bort og kysset henne på kinnet.»

Det er hovedpersonen som begraves. Allerede i innledningen får vi vite mye om denne personen. Menneskene som han har hatt rundt seg i livet og ikke alltid har behandlet like fint. Romanen beveger seg tilbake i tid til hovedpersonens barndom, ungdom, ekteskap, skilsmisse, nye ekteskap, utroskap, alderdom, sykdom; ja selve livet.

En seksvens berørte meg ekstra; der han forsøker å lyve for Phoebe at han ikke har et forhold til en ung kvinne, en av mange han bedrar henne med, og der Phoebe sier til han:

«Man kan tåle mye,» sa Phoebe, «selv om tilliten blir brutt, hvis man bare kan snakke åpent om det. Da blir man livspartnere på en annen måte, men det er fortsatt mulig å ha et samliv. Men å lyve - å lyve er å skaffe seg ussel, tarvelig kontroll over et annet menneske. Det er som å se den andre handle ut fra ufullstendige opplysninger — med andre ord å ydmyke seg. Løgn er så alminnelig, likevel er det et sjokk når man rammes av det. De menneskene som dere løgnere bedrar, blir utsatt for den ene krenkelsen etter den andre, og til slutt kan dere ikke la være å forakte dem. Stemmer ikke det? Jeg er sikker på at løgnere som er like dyktige og iherdige og falske som deg, kommer til et punkt der det er den du lyver for, og ikke du selv, som fremstår som den det er noe alvorlig feil ved. Du tror sikkert ikke at du lyver engang — du ser på det som en vennlighet for å skåne følelsene til din stakkars kjønnsløse ektefelle. Du tror sikkert at løgnen er nærmest en dyd, en slags sjenerøsitet overfor det fehuet som elsker deg. Eller kanskje er det ingen ting annet enn løgn - en forbannet løgn, den ene forbannede løgnen etter den andre. Nei, hvorfor skal jeg fortsette - det er så banalt, vi kan det utenat,» sa hun. «Ektemannen mister lidenskapen for ekteskapet, og han kan ikke leve uten den. Hans kone er pragmatisk. Hans kone er realistisk. Jo, lidenskapen er borte, hun er eldre og ikke den samme som hun en gang var, men for henne er det nok med den fysiske hengivenheten, bare å ligge ved siden av ham i sengen med armene rundt ham, med hans armer om seg. Den fysiske hengivenheten, ømheten, kameratskapet, nærheten ... Men han kan ikke akseptere det. For han er en mann som ikke kan leve uten. Men du skal få leve uten nå, det sier jeg deg. Du skal få leve uten mye. Du skal få oppdage hva det betyr å leve uten! Å, gå din vei! Jeg holder ikke ut den rollen du har redusert meg til. Den stakkars middelaldrende kona, bitter og bedratt, fortært av sjalusi! Vanvittig! Frastøtende! Å, jeg hater deg for det mer enn alt annet. Gå, forsvinn fra dette hus. Jeg tåler ikke synet av deg med det uttrykket i ansiktet, den angrende horebukken! Du får ingen syndsforlatelse av meg — aldri! Jeg finner meg ikke i å bli holdt for narr lenger! Vær snill og gå! La meg være i fred!»

Hvermann av Philip Roth er ikke en trist roman, men en roman jeg som leser tvinges til å tenke gjennom mangt og mye imens jeg leser. Det er en roman som omtales å ha elementer som alderdom, sykdom, begjær og død som tema. En av setningene i romanen som kan oppsummere mye er:

«Alderdommen er ikke en kamp; alderdommen er en massakre.»

Jeg har sett meg ut en annen roman av Philip Roth som er omtalt i boken til Brenner og som jeg tenker å lese: Portnoy's Complaint (1969) på norsk Portnoys besværlige liv.

Omtalen er kopi av et innlegg jeg skrev på bokbloggen min her

Jeg har i et innlegg i januar 2013, faktisk et av de første innleggende på bloggen, skrevet om mitt forhold til Richard Herrmanns bøker mv:

En smakebit på søndag fra Dronning Victorias liv fortalt av Richard Herrmann

Jeg mangler kun en bok utgitt i 1976, Kvinner for freden, og to lydbøker; samlingen er derfor nesten komplett. De fleste bøkene har jeg kjøpt brukt. Over til London fra 1967 er en bok jeg ikke har lest tidligere.

Boken består av seksten kapitler. Ikke alle temaene er like interessante for meg, som f eks kapitlene om daværende statsminister Harold Wilson og utenriksminister George Brown. Det han skriver om cricket er for meg verdt hele boken på 191 sider. Det er lenge siden jeg har lest noe som er så morsomt formulert og så levende beskrevet. Jeg har aldri sett noen spille cricket annet enn på film, og da tenker på «landsby-cricket» og det er det som han beskriver så morsomt.

Boken innledes slik, og det er litt interessant med tanke på dagens Brexit – blir Brexit et nytt vendepunkt for britene – er det en mulighet for at det ikke blir noe av Brexit osv osv.

«Storbritannia er litt — eller mye — av begge deler. Og det har sine grunner. I det hele tatt, britene har større grunn til å være nettopp det de er enn noe annet folkeslag i verden.
De lever i verdens eldste nasjonalstat. Deres politiske tradisjoner går direkte og uten brudd helt tilbake til Wilhelm Erobreren. Parlamentet i London har nettopp feiret sitt 750-års jubileum, og mange av skikkene i det gotiske palasset ved Themsen er like gamle, tungvinte og ubekvemme som Wilhelms rustning.
Da denne normannerhøvdingen gikk i land på sørkysten i det Herrens svarte år 1066, trakk han forresten rustningen på seg bak fram. Krigerne hans tok det som et tegn på ulykke. Men Wilhelm snudde rolig jernbrynjen sin og sa:
«I dag opplever vi et vendepunkt i historien.»

Og det ble faktisk det eneste vendepunkt å snakke om i de siste tusen år, selv om det måtte en Winston Churchill til for å hindre et nytt da Adolf Hitler trodde han kunne gjenta normannernes invasjon i 1940.»

Et kapittel er viet Buckingham Palace, og der skriver han bl a:

«Og aldri har den britiske kongefamilien vært så populær og stått så trygt blant folket som i idag. Aldri har britisk republikanisme vært så absolutt død som nå til dags.»

Dette skrev Richard Herrmann i 1967, og de royale er ikke mindre populære i dag.

Da Richard Herrmann skrev sin bok i 1967 var pundet i 20 NOK. Storbritannia hadde ikke fått innvilget medlemskap i EU. Det har vært endringer på mange områder etter 1967, være seg overhuset, parlamentet, innvandring, osv osv. Det vet en når en leser faktabøker av eldre årgang. Samtidig er det interessant fordi han også skriver de historiske fakta bak institusjonene, f eks Eton. Forfatteren har også tanker fremover. Det er det samme som de som i dag spekulerer i konsekvensene av en Brexit, både for Storbritannia og Europa forøvrig.

Han avslutter kapitlet om cricket og boken slik:

«I 30-årene var det engang en landskamp med Australia oppe i Leeds, det var midtsommer og hetebølge, og australierne slo engelskmennene veggimellom. Det var da det ble sendt budstikke over Leeds: «England i fare, gå i gang og fyr på i peisen!»
De gode borgere av Leeds lempet køl i solen og varmen, og det brant og røk, og røken hyllet inn byen, tykk og brun.
Australierne så ikke ballen til slutt, øynene rant, de slo i tomme luften. Og da dagen var ute, gikk det forløsende ord ut til borgerne: «Thank you, dere kan slutte å fyre. Vi greide det. Vi fikk uavgjort.»

Slik lyder i hvert fall historien, og vi utvalgte i livet som tror på cricket — vi tror på alt.
Og kanskje det ikke er så dumt likevel dette med cricket, nasjonalidretten som er blitt en livsform for britene:
Hvor selv de gebrekkelige i verden får slippe til, hvor man tar tiden til hjelp, hvor man går under tak når det regner, hvor man kaller det te når det er øl, og hvor man glemmer kone og barn og liv og lemmer i kampen for et hederlig uavgjort.»

Den neste i rekken av bøker skrevet av Richard Herrmann er Paradisveien En gate i London som ble utgitt i 1968. Den har jeg lest tidligere, og husker boken som veldig god.

For noen år tilbake var jeg på en reise i Cornwall – da bodde jeg flere netter på The Headland. Cornwall er en flott del av England og å bo på hotellet var en fin opplevelse. Det er et historisk sus over stedet. På hotellet ble bl a The Witches innspilt, etter en bok av Roald Dahl.

Noen bilder jeg tok av hotellet og området rundt:

Omtalen er kopiert fra et blogginnlegg på bloggen min Tones bokmerke