Krimromanen Filledokka (Ragdoll) av Daniel Cole starter med siste dag i en rettssak i rettsbygningen Old Bailey i London i 2010. Media har gitt saken til «Kremasjonsmorderen» stor oppmerksomhet. På publikumsgalleriet sitter William Oliver Layton-Fawkes med tilnavnet Wolf, politimannen som har fått den tiltalte seriemorderen arrestert. Samantha, et av jurymedlemmene, observerer:

«Wolf hadde vært til stede hver bidige dag av den førtiseks dager lange rettssaken. Han tilbrakte de endeløse timene med å stirre uttrykksløst mot tiltaleboksen fra sin unnselige plass ved utgangen. Han var en tettbygd mann med værbitt fjes og dyptsittende blå øyne, og så ut som om han var i begynnelsen av førtiårene. Samantha tenkte at han kunne ha vært en ganske tiltrekkende mann, om han ikke hadde sett ut som om han hadde vært sammenhengende våken i månedsvis og at all verdens tyngde hvilte på hans skuldre - men det gjorde han altså.»

Seriemorderen som er tiltalt for å ha drept tjuesju kvinnelige prostituerte i alderen fjorten til atten år blir frikjent – en flertallskjennelse ti mot to. Wolf reagerer på frikjennelsen med å gå til angrep på tiltalte.

I 2014 - fire år etter møter vi Wolf igjen. Kremasjonsmorderen er nå fengslet, han begikk et nytt drap etter at han ble frikjent og løslatt. Wolf er tilbake i Met Police i London som politietterforsker. Nå kjent som Fawkes fra «rettsalmassakren». Med utsikt til hans egen leilighet har politiet gjort et makabert likfunn som pressen etterhvert kaller Filledokka. Funnet som kollegaen Emily Baxter introduserer Wolf for er en torso der morderen har sydd på hode, armer og ben. Kroppsdelene er fra seks forskjellige ofre. Den første delen som blir identifisert er hodet til Kremasjonsmorderen.

Media gir også denne saken stor oppmerksomhet, og en disse er ekskona til Wolf, Andrea. Hun kontakter Wolf og viser han bilder av liket hun har fått fra morderen. Men i tillegg har hun fått en liste med navn over seks nye ofre og dato for når de skal drepes. Borgermesteren Turnble er den første på lista og han skal morderen ta livet av samme dag. Det blir en kamp mot klokka.

Filledokka er utgitt i februar 2017 og er Daniel Coles debutroman. På bokomslaget er det opplyst at boken er solgt for oversettelse til 33 land. Ifølge theguardian.com er også rettighetene til å filmatisere boken solgt. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fra forlaget Vigmostad & Bjørke som har utgitt boken på norsk.

Filledokka er en bok med mye fart og spenning. Mange overraskelser underveis. Gode karakterer og forholdet og samspillet mellom dem gir en egen dynamikk til handlingen. Humor er her også. Det jeg likte særlig godt er at handlingen er konsentrert rundt politietterforskerne. Derfor er det åpent rundt hvem som står bak de grusomme handlingene og hva som er motivet. Handlingen foregår i London – det er et ekstra pluss for denne leser. Så ja, skulle det bli film av Filledokka har jeg store forventninger.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bokbloggen min

Da har jeg også lest novellene utgitt i 1970 og etterordet av Jan Erik Vold. Lørdagsstubber som jeg har kjøpt, inneholder kortnoveller Alf Prøysen skrev og som ble publisert i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) fra oktober 1951 til september 1970. Den siste ble utgitt 5. september 1970. Alf Prøysen døde kort tid etter: 23. november 1970.

Totalt ble det utgitt 753 noveller eller stubber som de ble kalt. Boken er på 1183 sider inklusive register. Jeg har lest alle novellene og gitt en smakebit fra hvert år, noen ganger deler av og noen ganger en hel novelle. Det første innlegget skrev jeg i desember 2016.

Alf Prøysen ble født 23. juli 1914. Som mange andre på den tiden, vokste han opp i materiell fattigdom. Som husmannsgutt og etterhvert griskokk var han nederst på stigen i det klassedelte hedemarksamfunnet. Stua der han vokste opp:

Hans skaperkraft viser at oppveksten ikke skapte mental fattigdom hos Prøysen. Tvert imot. Etterordet viser den store og varierte produksjonen han etterlot seg. Temaene i novellene er også varierte selv om han stort sett holder seg i et kjent miljø for han – grågrenda og området rundt. Hans observasjonsevne og lettbente fremstilling av det han observerer er unik. Han så det store i det lille. Erik Byes sang til Alf Prøysen ,Alf, beskriver han så fint der første verset er:

Det gikk en kjempe igjennom landet
og hæin var ydmyk og hæin var stor.
Hæin trådte varsomt på væg og vidde
og hæin for itte med store ord
og itte veit je, men jamen trur je –
at hæin var redd for å setta spor

Noen ganger er Prøysen indirekte bitende mot Bygdedyret gjennom novellens tema, men det gjøres på en humoristisk måte. Humor er et fantastisk verktøy for å avkle snobberi og annet idioti og det behersket Prøysen. Selv om novellenes tema er over et bredt spekter viser de med stor tydelighet at Prøysen hadde et stort hjerte for barn.

Hvordan hadde Prøysen vært om han skulle levd i dag er noe jeg har tenkt på. Han hadde neppe skrevet innlegg på nettet med store bokstaver. Men Prøysen var ikke bare en koselig fyr som skrev koselige tekster. Han var mye mer enn det og det var et budskap bak mye av det Prøysen skrev.

Da er det slutt for denne gangen. Jeg har kjøpt boken til Alf Cranner Fra Alf til Alf som jeg ser frem til å lese. Her er en smakebit fra året 1970 – dette året ble det tilsammen 27 kortnoveller – novellen Forkjølelsen hass Gunnar fra 23. mai 1970:

«Hæin Gunnar har vørti riktig stussli å sjå på i vinter. Ja,
litt snufsete slik vår og haust har 'n nå vori i æille år, men nå
sette det seg helt fast.
- Ta deg en real dram, sa dokter'n.
- Å nei, sa 'n Gunnar, det var glasruter overæilt i bygden
og det var itte verdt noen såg at'n Gunnar hente firkæinte
pakker som sa «Klokk» ved rutebilen.
- For noe tull, sa naboa hass. - Det skulle bære mangle at
du itte fekk ta deg de medisina som du ska ha, detti er da et
ekstra tilfelle!
Ja, så reiste 'n Gunnar inn og kom hematt gla og blid, og
med god samvittighet. Og forkjølelsen gikk over.
Men like etterpå fekk a Johanne Moa forkjølelsen. Og da
var det slutt på medisinom hass Gunnar, så det vart tel det
at dom skulle slå seg i hopes så dom hadde litt på lur, det er
ingen som veit å ner en kæin bli forkjøle.
Det gikk bra ei stund, men da blekkræmer'n i Bakka begynte
å harke og hoste visste dom itte si arme råd folk i grenna.
Men hæin Juger-Fredrik vrei i hop rør og slanger og fekk tak
i tomkæinner og spæinn, det var riktig ei livat natt da dom
skulle «laga medisiner». Det var slutt på kjekl og slæidderprat,
æille var like gode, det var et aksjeselskap detti her, kom med
ei ny flaske og sett under, vi svir det to gonger så blir det sterkt.
- Og så blir vi freske ta forkjølelsen, sa 'n Gunnar der hæin
satt på en tomsekk ved døra og holdt vakt.
- Akkurat, sa de andre, og hoste på kommando.»

Omtalen er kopiert fra bokbloggen min her

I krimromanen Ikke død ennå av den engelske forfatteren Peter James er hovedpersonen politietterforsker Roy Grace, og den er i samme serie som romanen jeg leste og skrev om i dette innlegget i desember 2016:

Krim: Død manns grep (Dead Man's Grip) av Peter James

Romanen ble utgitt i 2012 og på norsk i 2017 av forlaget Vigmostad og Bjørke. Forlaget beskrivelse av bokens innhold kan leses her. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Privat er Roy Grace fortsatt sammen med Cleo og de venter barn sammen. Tidligere ektefelle Sandy har etter ti år fortsatt ikke gitt seg til kjenne overfor han. Dette er et av spenningselementene i boken: vil hun, eventuelt når og på hvilken måte informere Roy Grace om at hun lever.

Det som er hovedhistorien i romanen, er at superstjernen Gaia kommer fra Los Angeles for å spille inn en film i Brighton. En besatt stalker forfølger Gaia, og Roy Grace får ansvaret for sikkerhetsopplegget rundt henne. Samtidig er det funnet et lik uten hode, armer og ben. Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom liket som er funnet og stalkeren som forfølger Gaia.

Ikke død ennå er en god roman og jeg synes Peter James skriver godt. Samtidig skulle jeg ønske at den hadde flere spenningselementer. Særlig fordi romanen er på på 532 sider. Dette utelukker ikke at jeg ønsker å følge Roy Grace fremover. Slutten på romanen skaper stor spenning for fortsettelsen.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min

Jeg leste denne boken oversatt til norsk: Jeg heter Lucy Barton. Jeg likte boken godt.

Jeg har omtalt boken i et innlegg på bloggen min her

«Hos Statsarkivet i Kongsberg står restene etter jakten på utenlandsformuen til en av norgeshistoriens aller største skipsredere og mest beryktede skatteunnasluntrere, Anders Jahre. Her finner vi nesten 150 hyllemeter med dokumentmapper. Det vil si rundt 500 000 dokumenter som oppsummerer hvordan en formue på rundt 90 millioner dollar ble gjemt - og funnet igjen. Det er et viktig stykke norsk økonomisk historie Dette er de opprinnelige Panama-papirene. Ved å følge papirsporet rundt omkring i verden, klarte en pågående journalist, og deretter noen utrettelige advokater i Jahre-saken, å bekrefte eksistensen av og å spore opp en skjult formue i utlandet, plassert i skatteparadisenes skattevennlige havner.
Jahre var ikke den eneste. Bergensrederen Hilmar Reksten bedrev samme praksis, og metoden var den samme: Ved hjelp av stråmenn og stråselskaper gjemte han en betydelig formue i utenlandske skatteparadis for å unndra beskatning i Norge - ogved hjelp av samme metode avdekket journalister og advokater som jaktet på formuen det samme mønsteret. Dokumentmengden var også her enorm. Rundt 100 000 dokumenter avslørte på den ene siden hvordan Reksten-familien gjemte pengene sine, og også hvilke brikker som hjalp advokatene i jakten på pengene til å pusle sammen et bilde av hvor og hvordan pengene var gjemt.»

Sitatet over er fra kapittelet Introduksjon i boken Penger i paradis – Historien om Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer av Trond Gram. Boken handler om hvordan rederne opparbeidet og skjulte formuen i utlandet. Men aller mest jakten på formuen som foregikk lenge etter at de var død. De som bidro til å skjule formuen var banker i utlandet og advokater. Et kobbel av hvitsnippforbrytere. I Rekstens tilfeller fikk han hjelp av deler av familien. I Jahres tilfelle som ikke hadde barn, begynte hvitsnippforbryterne å «spise av lasset» etter at han var død.

Boken på 271 sider inkl. register som ble utgitt i 2017 av Pax forlag er spennende; for meg mer spennende enn en krimbok. Jeg kjente ikke til detaljene slik de fremstilles i boken, og det er hoderystende å lese hvor langt mange gikk for å skjulte sannheten og å lyve. Dette gjelder særlig etter at rederne var døde. Grådigheten synes ikke å ha grenser for mange av dem.
Jahre og Reksten ønsket selv å bestemme hvor mye skatt de ville betale. Å plassere formue i utlandet var også en måte å forsikre seg mot kriser som kunne komme. Reserver til dårlige tider. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om de hadde fått opplevd hva etterkommere og medhjelpere gjorde med formuen etter at de var døde.

Boken omfatter deler av redernes liv. To redere som har betydd mye for det norske samfunnet. To sterke personligheter. Det er viktig å ha med seg når en leser boken. Denne historien kan sikkert fortelles på flere ulike måter. Trond Gram har fortalt den på sin måte. En god og spennende bok var min leseopplevelse.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

«I denne boken har vi samlet bilder av livet på havet fra 1875 til 1975, og satt dem sammen til en historie om den perioden som kan kalles gullalderen i norsk skipsfart. Til tross for mange større og mindre kriser var det i disse årene Norge utviklet seg til en av verdens største skipsfartsnasjoner, og antallet norske sjøfolk var på sitt høyeste. Samtidig var det i andre halvdel av 1800-tallet at fotografering begynte å bli vanlig, og utover i etterkrigstiden ble fotoapparatet allemannseie i norske hjem. Ideen fikk vi da vi arbeidet med et prosjekt om Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet sin historie. Under dette arbeidet fikk vi innblikk i det mangfoldige fotomaterialet som er bevart fra norsk skipsfart og sjømannsliv, både i Sjømannskirkens arkiver, ved maritime museer og i privat eie. Bildene fra det som fortonet seg som en fjern og fascinerende fortid på de syv hav, gjorde oss nysgjerrige, og vi ønsket å bruke fotografiene til å få mer kunnskap om fortidens sjømannsliv.»

Sitatet over er fra forordet til boken Skipsfartseventyret – en fotografisk fortelling 1875-1975. Forlaget Vigmostad & Bjørke presenterer boken slik:

«Silje Een de Amoriza (f. 1983) og Ingrid Myrstad (f. 1985) er historikere. Sammen driver de bedriften Historikarverksemda, og har skrevet flere bøker. I Skipsfartseventyret forener de sin interesse for historiske fotografier og skipsfartshistorie.»

Boken er midt i blinken for meg. Jeg er interessert i fotografi og historie. I tillegg har jeg de siste årene hatt arbeidsoppgaver som retter seg inn mot skipsfartsnæringen. Boken som ble utgitt i 2015 har jeg kjøpt for noen uker siden på mammut-utsalg. Jeg tenker at dette må være en bok å gi i gave til de som har interesse for bokens innhold. Å finne en slik bok jeg ikke var klar over eksisterte, oppleves som et scoop.

I innledningen beskrives utviklingen innen skipsfarten og fotografiets utvikling i korte trekk og innledningen begynner slik:

«Det moderne norske skipsfartseventyret» er historien om hvordan et lite, fattig land langt mot nord vokste fram som en global leverandør av frakttjenester og ble en av verdens aller største sjøfartsnasjoner. Norske skipseiere gikk inn på nye fraktmarkeder i tiårene etter 1850, og den norske handelsflåten rykket opp fra åttende til tredje største på verdensbasis, regnet etter tonnasje. I norsk sjøfartshistorie har ordet eventyr blitt brukt for å skildre næringens og flåtens utrolige utvikling på denne tiden og i det følgende århundret. Men «det moderne norske skipsfartseventyret» var jo først og fremst sjøfolkenes eventyr.»

Det er det denne omhandler: livet til sjøfolkene. Bilder med tekst til. Om forsidebildet står det:

«M/S Temeraire har lagt til kai i en asiatisk havneby en gang i 1958. Det finnes mange fotografier av sjøfolk som står ved skipsrekka og kikker ned på livet i havnen de er ankommet, men her har sjømannen Thomas Egli-Zehnder valgt et annet perspektiv. Han har gått av skipet og rettet linsen mot sine egne arbeidskamerater, sett fra lokalbefolkningens synsvinkel.
Egli-Zehnder hadde teft for gode motiver. Her kan det virke som om han har latt seg inspirere av fransk eller amerikansk street photography – en sjanger der fotografene er opptatt av å dokumentere det virkelige livet. Slike bilder er ofte tatt på offentlige steder som her på havnen, og uten at de som er avbildet, er klar over at de blir fotografert.
Bildet får fram kontrasten mellom to verdener. Hva tenkte menneskene på kaien om de unge sjøfolkene på det nyankomne skipet? Og motsatt, hvordan betraktet sjøfolkene samfunnet de var kommet til?»

En smakebit til fra boken – fotografen på bildet under er ukjent:

«Mannskapet på fullriggeren Manx King Samlet seg på baugspydet og klyverbommen for å bli fotografert en gang i 1917. De danner en fin komposisjon mot horisonten. I alt var nitten mann om bord på den store fullriggeren. Tyskland hadde erklært uinnskrenket ubåtkrig, og «Manx King» kunne når som helst bli senket - av en drivende mine eller et ubåtangrep.
8. juli 1918 ble de angrepet. Fullriggeren var på vei fra New York til Rio de Janeiro med lasterommet fullt av jern, bomull, soda og olje da de plutselig ble beskutt av en tysk ubåt i Nord-Atlanteren. Tyske soldater bordet skipet, hugget opp lukene og plasserte bomber i lasterommet. Skipperen og mannskapet fikk ordre om å gå i redningsbåtene og ro vekk. Det var disig og høy sjø, og mannskapet så aldri skipet synke. Etter 27 timer i livbåtene ble de plukket opp av et britisk seilskip og brakt i land i New York.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min

Romanen Norsk Sokkel (2015) av Heidi Linde fikk meg til å tenke på boken jeg skrev om i innlegget:

Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan

Da tenker jeg på komposisjonen. At det er flere hverdagshistorier med link til hverandre ved at en biperson, nesten ikke det engang, i en fortelling, blir hovedperson i neste fortelling. Den første historien omhandler livet til Ragnhild, i nåtid, med tilbakeblikk på livet før ektefellen valgte å legge seg inn på avrusingsklinikk. I neste historie er hovedpersonen svigersønnen Kristian. Jeg syntes det funket veldig bra, og synes Norsk sokkel var en god roman. 293 sider og boken har jeg kjøpt.

Teksten er kopiert fra bloggen min her

Gode bøker fortjener gode omtaler. Derfor opplever jeg det som mer krevende å omtale bøker jeg liker ekstra godt. Som boken til Eskil Engdal og Kjetil Sæter: Jakten på Thunder.

For meg er boken midt i blinken: interessant, lærerik, spennende, nedslående og sjokkerende lesning. Samtidig ligger det et håp i det jeg leser. At det finnes mange engasjerte og flinke mennesker som jobber mot miljøkriminalitet. Mennesker av typen «leve Toten, skit i Norge» må holdes utenfor maktapparatet. For å bekjempe miljøkriminalitet av denne typen må det et internasjonalt samarbeid til. I det samarbeidet må også miljøorganisasjoner inn. Jeg håper mange, mange leser denne boken. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Jakten på Thunder er en faktabok utgitt i 2017 av forlaget Vigmostad & Bjørke. Den handler om ulovlig fiske som grådige redere står bak. Som utnytter smutthull i lovverket. Som får hjelp av at de kan flagge skipene i røverstater, gjemmer eierselskapene i skatteparadiser. Får hjelp av skipsagenter, havnemyndigheter, banker og forsikringsselskaper. Store deler av den enorme profitten holdes utenfor beskatning. I hjemlandet brukes profitten til å bygge opp forretningsimperium som i tillegg subsidieres av EU og spanske myndigheter. Det er mafiatilstander som er skremmende å lese om.

Thunder var et av seks piratskip kalt «The bandit 6» ble jaktet på i fire måneder blant annet av Sea Shepherd. Skipet ble brukt til ulovlig fiske av patagonisk tannfisk i Antarktisk. Hoveddelen av boken handler om jakten på fartøyet som endte med at rederen, som ikke var enkel å oppspore, ved hjelp av offiserene ombord i skipet valgte å senke skipet for å skjule den ulovlige lasten. Men boken gir også et helhetsbilde av problemområdet.

Slik var starten for skipet:

«Den 23. mars 1969. Det var en håpefull vårdag i Ulsteinvik på den norske vestkysten.
Ved utskipningskaien på Hatlo Mekaniske Verksted lå en skinnende nybygd hekktråler med det siste innen filetmaskiner, avskinningsmaskiner, et veldig fryserom og innredning for et mannskap på 47. Skipet hadde også aircondition, som skulle gjøre det svalt selv i tropiske farvann.
Det var den mest avanserte fabrikktråleren som noen gang var bygd i den tradisjonsrike verftsbygda. Fartøyet skulle til Færøyene, der det skulle lede færøysk fiskeri inn i den moderne tid.
«Voner du navnet høyt vil bære. Vesturvon skal navnet ditt være», leste gudmoren før hun lot champagneflasken smelle inn i siden på skipet som mange år senere skal bli kjent som Thunder. Deretter ba verftets disponent gudmoren om å følge båten med gode tanker resten av sin levetid.
På Færøyene ble tråleren mottatt av et hornorkester og en jublende folkemasse.Den første skipperen, den tause og myndige Davor Poulsen, holdt andakt i salongen hver søndag, uansett hvor godt fisket var. I flere år fisket de på bankene rundt Grønland, to ganger fikk skipet et motorhavari og måtte slepes sørover. Men Vesturvon var en overlever, mens stormen blåste takene av husene på Færøyene og slepetrossen røyk, kom tråleren seg mirakuløst til et verft i Danmark.
Etter 17 års tjeneste i torskefisket rundt Grønland og Færøyene ble Vesturvon solgt til det tradisjonsrike engelske familierederiet Boyd Line. Da skipet i 1986 seilte inn til den engelske havnebyen Hull, fikk det navnet Arctic Ranger.»

Som det står i boken, under navnet Thunder skulle skipet etterhvert forsvinne «inn i en malstrøm av fordekte eierselskaper, bisarre skipsregistre og lyssky ekspedisjoner.»

Skipet fikk en tragisk slutt – her er det som mannskapet på skipet til Sea Shepherd, Bob Barker, som observerer at skipet synker 6. april 2015 – kjenner at jeg bare blir trist av å lese dette:

«Så kommer mannskapet opp på broen for å ta et siste farvel med skipet de har fulgt i 110 døgn. Klokken 12.52 legger Thunder seg ned i havet. Det er akkurat som om skroget steiler. Først flommer vannet over bakerste del av akterdekket, snart slår det inn mot rutene på styrbord side av styrehuset, kjølen reiser seg 80, så 90 grader. Ikke lenge etter er bare de to ankerklyssene synlig som to øyne som tar en siste titt på himmelen for de takker av etter 46 års tjeneste. Luften som presses ut av skipets indre, reiser en flere meter høy vannsøyle, som en geysir. Idet den forreste delen av baugen slukes, farges sjøen turkis. Så lukker havet seg stiller rundt Thunder og forsegler skipets 3,8 kilometer lange reise i graven.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Jeg er på leting etter go-følelsen ved å lese krim. Slik jeg hadde det da jeg var fan av og leste mange engelske krimbøker. Derfor har jeg nå lest Er du med på leken (Liar, Liar) av M.J. Arlidge.

Romanen ble gitt ut i 2015 og på norsk i 2017 av forlaget Vigmostad & Bjørke, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar. Blodfersk altså, men heldigvis var det lite blod og gørr i handlingen. Det er jeg ikke fan av. Spenning er det derimot nok av.

Romanen er den fjerde boken i Helen Grace-serien. Den har fått gode kritikker i engelsk presse. Tidligere bøker i serien er Elle Melle (2014), Bro, bro, brille (2015) og Dukkehuset (2016).

Helen Grace er en høyt respektert politietterforsker i Southampton med god høy oppklaringsprosent. Men ingen som gjør noe er fri fra å ha fiender. En av Helens fiender er en journalist. Det kommer hun til å merke når Southampton brenner:

«Da hun kom frem til motorsykkelen, stanset hun for å nyte utsikten. Fra toppen av Abbey Hill kunne man se hele Southampton, og synet fikk henne alltid i godt humør, særlig på kvelder når lysene fra byen tindret og strålte, breddfulle av løfter og hemmeligheter.
Men ikke i kveld. Idet Helen speidet utover byen som hadde vært hjemstedet hennes så lenge, snappet hun etter pusten. Fra denne høyden så hun ikke en, ikke to, men hele tre store branner, med digre, oransje ildtunger som slikket høyt mot himmelen.
Southampton sto i brann.»

Det viser seg raskt at det er snakk om en eller flere ildspåsettelser. To forretningsbygg og en bolig brenner. Dette skal bli mønstret fremover, og det er vanskelig å se en sammenheng. Når brannene får sine dødsofre er tragedien et faktum. Helen som leder etterforskningen og kollegene har ingen enkel jobb. Presset som hviler på dem om å finne gjerningspersonen (e) er enormt. Når mistanken rettes mot ansatte på brannstasjonen, blir Helen særdeles upopulær hos lederen på brannstasjonen. Og hva er det med Helens nye leder, hun forstår ikke hans interesse for henne.

Hendelsesforløpet skal jeg ikke røpe, spenning er det viktigste elementet i krimbøker. Dette elementet er fra første til siste side i romanen Er du med på leken. Allikevel falt mitt engasjement noe mot slutten av romanen på 433 sider. I tillegg liker jeg krim som har en solid sidehistorie. Sidehistorier hadde denne også, men jeg synes at forfatteren kunne ha vektlagt dette elementet mer. Litt mer om livet til Helen Grace og kollegene så hadde jeg likt boken bedre. Men slutten gjør meg nysgjerrig. Hva har forfatteren tenkt på i neste bok tro?

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen her

«Om morgenen- tidlig, fortsatt i mørke-våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klær og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefylt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter og drukket kaffe.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bokbloggen min her

Sitatet over er begynnelsen på boken Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen, Utgitt i 2013 og inneholder prosastykker fordelt på 88 sider. Jeg lånte boken på eBokBib.

Begynte å lese boken mandag morgen. Før trening og jobb. Sov helt til vekkeklokken ringte. Bråvåknet ikke midt på natten og havnet i «hamsterhjulet» slik det dessverre har vært for mange netter av det siste året.

Det er så sjeldent at jeg kommer over bøker som boken Hver morgen kryper jeg opp av havet. Jeg blir her i sofaen, tenkte jeg. Men; det var bare å pakke sammen, starte bilen, sette på NRK P2 og så var jeg inne i loopen...

Boken til Frøydis Sollid Simonsen er lest. Men. Hvordan beskrive en bok en liker godt. Som en tenker at en ikke har avsluttet, at det er en begynnelse på noe mer. Min erfaring er at dette er nærmest umulig fordi bøker oppleves forskjellig. Må tenke på boken jeg skrev om i innlegget:
Erling Kagge: Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute.
En bok som jeg min leseopplevelse var at den kun er en begynnelse på noe. Der skriver Erling Kagge om Claus Helberg som leder av turgrupper – sitat fra boken:

«Helberg hadde etter et langt liv på fjellet, og voldsomme tak med okkupasjonsmakten, forstått hvordan ordene setter grenser for hva vi opplever. Han ønsket å unngå at alle i følget skulle fortelle hverandre gjennom dagen at dette er fantastisk, fremfor å konsentrere seg om det fantastiske. Ordene kan ødelegge en stemning. De strekker ikke til. Ja, det er vidunderlig å dele store opplevelser, men praten kan også fjerne oss fra dem. Til tider har det slått meg at det er de enkle gledene, som å studere den grønne mosen på en stein, det er vanskeligst å sette ord på. Helberg ville at alle skulle se, tenke og undre seg over fjellene, himmelen, mosen og plantene som forsiktig begynte å blomstre enda en vår.»

"Thomas Cromwell er nå omtrent femti. Han har kropp som en arbeider, undersetsig, anvendelig, litt tykkfallen etter hvert. Han har svart hår, lett grånende nå, og på grunn av den bleke, ugjennomtrengelige huden, som later til å tåle regn likeså godt som sol, pleier folk å flire hånlig og si at faren hans var irsk, selv om han i virkeligheten var smed i Putney; dessuten saueklipper, en mann med et bein i mange leire, en slåsskjempe og kranglefant, fyllesvin og tyrann, en mann som hyppig ble stilt for dommerbenken etter å ha banket opp folk eller svindlet noen. Hvordan sønnen til en slik mann kan ha fått en så fremstående posisjon, er spørsmålet hele Europa stiller seg. Noen hevder at det var dronningens familie, Boleynene, som førte ham til maktens tinder. Andre sier det utelukkende skyldes avdøde kardinal Wolsey; Cromwell hadde hans tillit, tjente penger for ham, kjente alle kardinalens hemmeligheter. Andre påstår at han pleier omgang med trollmenn. Han reiste fra landet da han var unggutt, og har vært leiesoldat, ullhandler, bankier. Ingen vet hvor han har vært og hvem han har møtt, og selv har han ingen bråhast med å fortelle. Han sparer seg aldri i kongens tjeneste, han vet hva han er verd, hva han er god for, og han sørger for å få sin belønning: Embeter, privilegier, skjøter, gods og gårder. Han har det med å få viljen sin, han har sine metoder – han kan sjarmere eller bestikke, lokke eller true, han kan forklare en mann hvor hans virkelige interesser ligger, og presentere ham for sider ved ham selv som mannen ikke ante fantes. Hver dag må kongens private sekretær forholde seg til storkarer som ville knust ham som en flue med et hevngjerrig smekk - hvis de hadde kunnet. Vel vitende om dette utmerker han seg med sine høflige former, sin ro og sin utrettelige dedikasjon til Englands ve og vel. Han har ikke for vane å forklare seg. Han har ikke for vane å diskutere sin egen suksess. Men hver gang fru Fortuna har oppsøkt ham, har han stått parat på dørstokken, klar til å slenge døren opp når hun skraper sjenert på plankene.»

I Hilary Mantels Ulvetid og Falkejakt er det Thomas Cromwell som er hovedpersonen – vi opplever begivenhetene gjennom «han».

«Jeg er spent om jeg kommer til å like Falkejakt like godt.» skrev jeg i innlegget:

Hilary Mantel: Ulvetid (Wolf Hall)

Det gjorde jeg. Fra bokomslaget:

«Falkejakt utforsker en av mest skremmende og hemmelighetsfulle episodene i engelsk historie: Anne Boleyns plutselige undergang. Hilary Mantels nye roman er som et oljemaleri som plutselig begynner å snakke, et modig og urovekkende bilde av Tudortidens England – og en enestående tekst fra en stor forfatter på høyden av sin makt. Boken utkommer på engelsk i mai, og den norske utgaven vil være den første utenfor Storbritannia.
Han er sønn av en smed. Han er Englands nest mektigste mann. Året er 1535, og Thomas Cromwell har kommet langt i verden. Akkurat som Anne Boleyn, Henrik den 8.s andre kone – hun som fikk kongen til å bryte med Roma. Men en arving har hun ikke klart å gi ham. Nå begynner Henrik å se stadig mer på den stille og vanlige Jane Seymour fra Wolf Hall. Thomas skjønner at det ikke bare kongens lykke som står på spill, men også Englands sikkerhet. Det gjenstår å forhandle seg fram til en «sannhet» som både kan tilfredsstille Henrik og sikre Cromwells videre karriere. Men verken ministeren eller kongen vil komme uskadet fra det blodige teateret som er Anne Boleyns siste dager.

«Et oljemaleri som plutselig begynner å snakke»; god beskrivelse og passer med min leseopplevelse. Jeg har brukt lang tid. Selv om jeg har lest en del om denne historien før, ble det mye sterkere å lese den i Falkejakt. Det er umulig for meg å rusje gjennom boken. Det er sjelden jeg tenker at jeg ikke vil at en bok skal ta slutt, men slik var det med Falkejakt. Helt til slutten når de «skyldige» tas av dage; da var jeg glad for at det var over. At jeg bare hadde vært tilskuer til dramaet. Fra etterordet til boken:

«Omstendighetene rundt Anne Boleyns fall har vært omstridt i mange århundrer. Bevismaterialene er komplekse og til tider motstridende, kildene er ofte tvetydige og påvirket av hendelser i ettertid. Det finnes ingen offisielle rettsnotater, og vi kan bare rekonstruere hennes siste dager i fragmenter ved hjelp av samtidige skrifter som kan være unøyaktige, tendensiøse, glemsomme eller skrevet i en annen tid, eller de kan skjule seg bak et pseudonym. Velformulerte og lange taler som er lagt i munnen på Anne under rettssaken og på skafottet, bør leses med en viss skepsis, det samme gjelder dokumentet som ofte omtales som hennes «siste brev», og som man nesten helt sikkert kan si er forfalskninger eller (mildt sagt) ren fiksjon. Anne var en flyktig, uforutsigelig kvinne mens hun levde, og hun endrer seg fremdeles mange århundrer etter sin død, idet hun bærer med seg projeksjonene til dem som leser og skriver om henne.
I denne boken forsøker jeg å vise hvordan et par avgjørende uker kan ha sett ut fra Thomas Cromwells ståsted. Jeg hevder ikke at min versjon av hendelsene skal være autoritativ. Jeg fremmer kun et forslag for leseren, et tilbud ...»

Det er som å se det engelske landskapet:

«Høsten gir seg allerede til kjenne. Alle vet at det ikke kommer mange dager som denne; la oss bli stående litt med stallguttene på Wolf Hall stimende rundt oss, med Wiltshire og de vestlige grevskapene utstrakt mot en blålig dis; la oss stå her med kongens hånd på skulderen, mens Henrik er åpen og ærlig i ansiktet og snakker seg tilbake gjennom dagens landskap, gjennom grønt kratt og sildrende bekker, orene ved bredden, morgendisen som lettet i nitiden, den korte regnskuren, den lille vinden som la seg og døde ut, stillheten, ettermiddagsheten.»

Kongen er på reise:

«Kongen forlot Whitehall uken etter Thomas Mores død, en miserabel, dryppende våt uke i juli da hovavtrykkene etter det kongelige reisefølge lagde dype spor i gjørmen der de kjempet seg over til Windsor. Siden det har det kongelige følge gjort en sveip gjennom de vestlige grevskapene. Cromwells folk ble igjen i London for å avrunde de kongelige affærer og sluttet seg til følget i midten av august. Kongen og hans ledsagere har sovet godt i nye hus av rosenrød murstein, i gamle hus med forsvarsverker som hadde rast sammen eller blitt revet, og i fantasifestninger som mest likner leketøy, festninger som aldri ville tålt forsvarsverker, med murer som en kanonkule ville veltet som papp. England har nytt femti år med fred. Dette er Tudorenes pakt: Fred er hva de har å tilby. Hvert hus strever med å vise seg fra sin beste side for kongen, og vi har sett en del panikkpreget murerarbeid de siste ukene, litt steinhuggerarbeid i all hast der kongens vertskap har fatt det travelt med å få opp Tudor-rosen ved siden av sine egne skjoldfigurer. De har lett opp og utslettet alle spor av Katarina, den tidligere dronningen, har knust med slegge Aragons granatepler med sine mange segmenter, sine moste og fykende frø. I stedet - om tiden har vært for knapp til steinhugging - blir Anne Boleyns falk malt med grove strøk på treskjold.»

Her betrakter Cromwell Jane Seymour:

«Han ser på Jane Seymour, slik faren hennes pålegger ham. Han kjenner henne godt fra hoffet. Hun var nemlig hoffpike hos Katarina, den forrige dronningen, og hos Anne, den nåværende. Hun er en nokså alminnelig utseende, ung kvinne med ren, blek hud, hun har for vane å være taus, og hun behersker knepet å se på menn som om de representerer en ubehagelig overraskelse. Hun bærer perler og er kledd i hvit brokade på brodert små knopper av nellik. Han konstaterer en betydelig kostnad, selv uten perlene; hun kan ikke utstyres slik for mye under tretti pund. Ikke rart hun beveger seg forsiktig og småbekymret, som et barn som har fått streng beskjed om ikke å skitne seg til.»

Og kongen:

«Han, Cromwell, sitter og ser på mens Henrik begynner å tippe på stolen. Først forover, som om han vil hvile pannen på bordet. Så, med et rykk, retter han seg opp. Det renner en liten stripe sikkel nedover skjegget.
Dette ville vært Harry Norris' øyeblikk: Nestoren blant kongens nærmeste kammerherrer, Harry, med sine lydløse skritt og myke, ufordømmende hender, som varsomt mumler sin konge våken. Men Norris har ridd av gårde med kongens kjærlighetsbrev til Anne. Hva gjør man da? Henrik ser ikke ut som noe sovende, lite barn, slik han kunne gjort for fem år siden. Han ser ut som en hvilken som helst middelaldrende mann som har latt seg sløve av et altfor kraftig måltid. Han ser oppblåst og pløsete ut; et og annet blodkar er sprengt, og selv i det svake lyset ser han at det svinnende håret begynner å gråne. «

En konge som kan være fryktinngytende med klør som også Cromwell skal oppleve:

«Du kan godt være munter omkring kongen, du kan slå av en spøk med ham. Men som Thomas More pleide å si; Det er som å leke med en temmet løve. Du kan ruske den i manen og dra den i ørene, men hele tiden går du og tenker; for noen klør...»

Om Anne:

«Forholdet hans til dronningen, nå mens sommeren nærmer sin offisielle slutt, er forsiktig, uvisst og fylt av mistillit. Anne Boleyn er nå fireogtredve år gammel, en mørk kvinne som nå er blitt så raffinert at ren skjønnhet føles overflødig. Tidligere var hun senet, nå er hun blitt kantete. Hun har sin funklende mørkhet i behold, litt blankskrubbet, litt avskallet her og der. De utstående øynene bruker hun meget virkningsfullt: Hun skotter bort på en manns ansikt blikket smetter unna, hun er uinteressert, likegyldig. En liten pause, kanskje bare et åndedrag. Så, langsomt, som om hun bare må, vender hun blikket tilbake på ham. Hennes øyne hviler på hans ansikt. Hun gransker denne mannen. Hun undersøker ham som om han er den eneste mannen i hele verden. Hun ser på ham som om hun ser ham for aller første gang og vurderer hvilken nytte hun kan ha av ham, ser for seg alle slags muligheter som han ikke engang har tenkt på selv. For offeret føles det som om dette øyeblikket varer en evighet, mens det går kaldt oppetter ryggen på ham. Selv om dette trikset i virkeligheten er enkelt, billig, virkningsfullt og stadig blir gjentatt, føler den stakkars karen at han utmerker seg blant menn. Han smiler tilgjort. Han brisker seg. Han blir litt høyere. Han blir litt mer toskete.
Han har sett Anne bruke dette knepet på herre og menigmann, på kongen selv. Han kan se mannen åpne munnen litt og bli hennes skapning. Det fungerer nesten alltid - men aldri på ham. Han er ikke ufølsom for kvinner, det skal gudene vite, bare ufølsom for Anne Boleyn. Det ergrer henne - han burde latt som. Han har gjort henne til dronning, hun har gjort ham til minister, men nå er de utrygge på hverandre, de er begge på vakt, de vokter på hverandre for å oppdage det ene lille glippet som roper ekte følelser og kan gi et lite overtak på den andre: Det er som om bare forstillelse kan gi dem trygghet. Men Anne er ikke flink til å gjemme seg; hun er kongens søte, omskiftelige lille pike, som glir ut og inn av sinne og latter. Denne sommeren har det hendt at hun har smilt i skjul bak kongens rygg eller skåret en grimase for å advare ham om at Henrik er i dårlig humør. Andre ganger har hun ignorert ham, gitt ham en kald skulder, latt det svarte blikket feie over rommet og lande et annet sted.»

Cromwell møter den tidligere dronningen:

«Katarina sitter ved peisen innhyllet i en kappe av meget fin hermelin. Kongen vil nok ha den tilbake, tenker han, hvis hun dør. Hun kikker opp, rekker fram en hånd han kan kysse: Motvillig, men mest fordi det er kjølig der inne, tenker han, ikke fordi nekter å hilse på ham. Hun er gulblek, og i rommet lukter det sykelig og vondt - en svak dyrisk eim fra peisen, en planteaktig stank fra gammelt kokevann, og en sur dunst fra en bolle som en pike skynder seg å ta vekk: Antakelig rommer den det oppkastede innholdet fra enkeprinsessens magesekk. Hvis hun ligger syk om natten, drømmer hun kanskje om hagene Allhambra, der hun vokste opp: de marmorlagte gangstiene, det sprudlende, krystallklare vannet i fontener, en hvit, slepende påfuglhale og duften av av sitroner. Jeg kunne stukket en sitron i saltasken og tatt med til henne, tenker han.»

Intrigene, maktkampene og ryktemakerne står i kø. Henrik vil ha en sønn, og ser muligheten til å kvitte seg med Anne. Planen er først å sette henne i kloster, men det ender med halshugging. Regien har Cromwell. Med seg i dragsuget tar Anne flere menn, deriblant kammertjeneren Harry Norris. Romanen er på 435 sider og boken har jeg kjøpt.

Omtalen er kopi av innlegget på bloggen her

Ingalill med bloggen Moshonista arrangerer også i 2017 Biografisirkelen, og i februar er tema Rags to Riches (fra fattig til rik og/eller omvendt).

Jeg deltok i 2016, men falt ut på slutten av året. Ambisjonene i 2017 er derfor senket; jeg deltar når det passer seg slik. Det avhenger bl a om jeg finner en biografi som passer inn i kategorien.

Det ble en biografi om fotballspilleren Cristiano Ronaldo dos Santos Aveiro. Han vokste opp under fattige kår på Madeira. Ronaldo spiller i dag på det spanske fotballaget Real Madrid og er flere ganger kåret til verdens beste fotballspiller. Ronaldo er elsket og hatet og mange har en mening om han. Han har et kroppsspråk som gjør at han virker arrogant og selvopptatt. De som har møtt Ronaldo har bare positivt å si om han.

På biblioteket peilet meg inn på biografien som var rangert høyest på Bokelskere.no: Alt om Ronaldo skrevet av Peter Banke. Men den fant jeg ikke. Rygge bibliotek flyttet inn i nye og fancy lokaler høsten 2016, og en del av innkjøringsproblemene jeg har opplevd, er at bøker ikke alltid er der jeg forventer de skal være. Så da ble det en biografi av Luca Caiolo: Cristiano Ronaldo- Gullgutt.

«Den 5. februar 1985 klokka 10.20 blir Ronaldo født på sykehuset Cruz de Carvalho. Gullklumpen veier 3,62 kilo og er 52 centimeter lang. Hugo, Elma og Catia har fått en lillebror.
Faren til Ronaldo jobber som gartner i byens kommunale parker og hjelper til i Andorinha. Moren hans strever over grytene, blant annet på et hotell, for å forsørge barna.
Ronaldo vokser opp i kvarteret Quinta do Falcao. Det er et av Santo Antonios fattigste strøk, og består av en klynge småhus som ligger oppe i en fjellside.
Her hvor Ronaldos barndomshjem lå, i enden av en liten, smal gate, er det nå en byggeplass full av ugress, en håndballbane og en bar.
Byggeplassen er nærmest blitt et pilegrimsmål for fotballfans og nysgjerrige turister.
«Jeg har ikke tall på hvor mange turister jeg har kjørt opp hit. De vil se hvor han bodde. Tjener gode penger på det,» sier taxisjåføren Carlos og gnir tommel og pekefinger mot hverandre.»

Andorinha er klubben som fostret Ronaldo der også faren bruker det meste av fritiden sin på å hjelpe til. Faren døde i 2005 på et sykehus i London dit Ronaldo hadde fått han overført i et forsøk på å redde han. Faren ble 51 år. Det var alkoholen som ga faren en tidlig død. Ronaldo som er svært knyttet til familien ble knust av dødsfallet:

«Ifølge Ronaldos gudfar Fernao Sousa var det en vanskelig tid for Ronaldo. «Han var vanvittig glad i faren sin, og det plaget ham å se ham syk. Han visste at faren var døende, og var svært lei seg og opprørt i begravelsen. Men han visste også at han måtte være sterk hvis han skulle følge fotballdrømmene sine,» sier Fernao Sousa.
Dinis var verken opptatt av rampelyset eller kameraene. Han foretrakk å holde seg i bakgrunnen, men i forholdet mellom far og sønn strakte han seg alltid langt.
De var uatskillelige før Ronaldo dro til fastlandet og Sporting Lisboa. Og de var det fortsatt i Manchester. Dinis besøkte ham ofte der. Han fulgte ham, hjalp ham og oppmuntret ham, helt til sykdommen ikke tillot det lenger.
Ronaldo forsøkte noen ganger å overtale faren til å la seg innlegge på en klinikk for å bli behandlet for alkoholmisbruket, men han klarte ikke å redde ham.
Dinis fortsatte å drikke. Legene på de beste engelske sykehusene kunne ikke gjøre noe.
Hans død ble begynnelsen på en vanskelig periode for Manchester Uniteds nummer 7.»

Ronaldo var langt fra den beste i klassen på skolen, men huskes som en veloppdragen elev, en gøyal og god venn for klassekameratene. Han huskes også for sin medfødte lidenskap for fotball:

*«Fra første dag han kom inn døra, var fotball yndlingssporten hans. Han var med på andre aktiviteter, lærte seg sanger og gjorde lekser, men han likte aller best å ha tid for seg selv og spille fotball. Når det ikke var en ball i nærheten, og det var ikke så sjelden, lagde han en ball av noen sokker. Jeg aner ikke hvordan han klarte det.»

Da Ronaldo var 12 år reiser han til fastlandet for å begynne på Sportings ungdomsakademi. Det var vanskelig å takle både for han og familien han måtte forlate. Dagene er detaljstyrte skole til kl. 17 og etter det trening med ungdomsakademiets A-lag. Han blir et mobbeoffer og føler seg som en klovn. Ringer hjem flere ganger i uka og moren Dolores må oppmuntre han om ikke å bry seg om de andre guttene. Etter ferien hjemme måtte han overbevises om at det er riktig for han å fortsette på akademiet. Litt etter litt tilpasser Ronaldo seg livet på akademiet, ambisjonene overskygget ensomheten og hjemlengselen. Han jobber hardt med å bli en god fotballspiller.

«Han gjør det som kreves for å bli en god fotballspiller, og påtar seg også på en måte familiens problemer. Som 14-åring er Ronaldo klar over at faren Dinis er alkoholiker og at broren Hugo er stoffmisbruker. Det gjør ham redd, men han rømmer ikke for det.*

Storebroren blir innlagt på en avvenningsklinikk i Lisboa. Det er bare takket være lønnen til Ronaldo at familien har råd til å betale for behandlingen. Hugo får flere tilbakefall, men klarer til slutt å komme seg ut av det.
Det samme kan ikke sies om faren. Her hjelper det ikke med innsatsen til Ronaldo.
På fotballakademiet begynner det riktignok å gå bedre for Christiano.
«På grunn av hans enestående talent og utrettelige arbeidsinnsats tilpasset han seg litt etter litt den nye hverdagen, og han ble et inn midtpunkt på laget. De andre spillerne sentret til ham, for de visste at han var den beste,» har Ronaldos skolelærer Leo Pontes fortalt.
Ronaldo framstår som en leder både på og utenfor banen.»

I dag er Ronaldo 32 år. Da han ble kjøpt av Real Madrid i 2009 for 94 millioner euro fra Manchester United, var han historiens dyreste spiller. I Manchester United hadde han vært siden han kom til klubben som 18 åring i 2003.

Boken på 200 sider som kategoriseres som en faktabok for barn, ble utgitt i 2012. Den forteller om oppturer og nedturer for Ronaldo i fotballens verden og litt fra privatlivet. Helt sikkert ikke den beste biografien om han. Men i og med at det meste jeg leste var ukjent for meg, var det en grei bok for formålet. Jeg hadde neppe lest en mer omfattende biografi om han; så interessert er jeg verken i fotball eller Ronaldo. Men min erfaring etter å ha lest biografier, er at jeg er det oppslag i media blir det mer interessant å følge med på det som skrives mv om personen.

Omtalen er kopi av et blogginnlegg her

Å lese Nyryddinga av Sigmund Løvåsen har gitt meg klump i halsen og fått meg til å le. Romanen ble utgitt i 2003. Forfatteren ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris og P2 lytternes romanpris. 180 sider.

Nyryddinga er en oppvekstskildring over en kort periode. Fortellerstemmen er Geir på elleve år. Han bor sammen med foreldrene og broren på en gård der de driver med sau. Geir ønsker å bli bonde og trives å være sammen med faren når han jobber på gården.

«Eg gledde meg til sommarferien. To lange månader som kom til å gå så altfor fort. Alt her heime, leik og bading og kanskje ein liten ferie om vi fekk tid.
- Vi får sjå på slåttveret, sa far.
Eg var van med å vera heime i lag med far og mor. Hadde aldri gått i barnehage. Den var nede i bygda. Bygderamp kalla ho bæssmor dei som hadde gått der. Hadde vore i bursdag til fleire av dei no etter at eg hadde begynt på skulen. Dei hadde krig med kaker og brus, og ein kasta øks etter bror sin. Ville ikkje bli slik. Ville heller vera med mor og far, eller bestekameraten min, Finn.
I dag skulle eg vera heime med far. Han jobba sjølv om han var heime, plukka stein, kjørde møkk, fóra og klypte sauene, sette opp hesjer og kjørde høy. Og mykje meir. Det var nok å vera med på, og han trong nokon til å hjelpe seg. Eg kunne det, alt det far gjorde. Sjølv om eg var for liten til å ta dei tyngste steinane, for liten til å klyppe sauene og for liten til å bera så mange hesjestaur som han, sa visste eg korleis ein skulle gjera det. Og om noko skulle skje med far, sa visste eg og kva eg skulle gjera. Viss han lag og pusta tungt og heldt seg på bringa. Ingen hadde sagt det, men eg visste det, hadde tenkt det ut sjølv. Eg visste eg kunne springe fort opp att frå jordet, og at eg kunne det korte telefonnummeret utanat. Og eg visste kva slags pedal eg skulle trykke ned, og kva slags spak eg skulle skyve på for å flytte traktoren, viss den tunge tilhengaren fylt med stein sto oppa bringa til far. Og eg visste at eg skulle legge genseren min under hovudet hans og seie det skal gå bra, og eg visste at eg kunne springe raskt opp att til huset, trena på det kvar gong vi hadde pause, og eg visste kva eg skulle seie i telefonen, kvar vi budde, og at dei måtte hjelpe far. Alt skulle gå bra. Hadde tenkt det ut sjølv. Og eg skulle trøyste mor, slik ho trøysta meg.»

Geir har gode relasjoner til foreldrene. Lillebroren er han tidvis flau over. Finn er kameraten som også kommer fra gård. De holder samme mot bygderampen. Finn er tøffere enn Geir og har sagt opp kontrakten med Gud, og bruker sterkere ord enn Geir. Begge skal bli bonde og skihopper. De er som gutter flest Usikkerheten for Geir er farens helse.

Nyryddinga var en god roman. Jeg startet å lese den rett etter at jeg hadde sett siste episode i NRK programmet Tid til å leve. Derfor var jeg nok i et spesielt modus til å ta til meg romanen til Sigmund Løvåsen. Dessuten har jeg vokst opp med sau; helt til faren min fikk hjerteproblemer. Også jeg hadde nok ønsker å kunne ha flere dyr enn en hund rundt meg. Derfor ble denne romanen litt min historie også.

1Omtalen er kopi av et blogginnlegg her

Det siste barnet av den amerikanske forfatteren John Hart er den første boken jeg har lest denne måneden. En krimbok fra egen bokhylle på 394 sider med spenning fra første til siste side. Ukjent forfatter før jeg leste all omtale av den siste av John Hart utgitt på norsk i 2016: Syndenes forlatelse. Det siste barnet ble utgitt i 2009, og den norske utgaven jeg har lest ble utgitt i 2010.

For den som liker krim som aldri gir leseren grunnlag for å slappe av, er dette boken. For denne leser litt i overkant intens. Særlig fordi romanen er på nesten fire hundre sider og at den er så mørk. Men den holder på spenningen helt til siste side og med stadig overraskende vendinger. Det er enkelt å leve seg inn i den vanskelige livssituasjonen til Johnnny og moren. Og derved blir en revet med og håper aller mest at Alyssa skal finnes i levende live. I det minste at familien skal få et svar på hva som har skjedd.

Romanen starter når det er gått et år siden Alyssa er forsvunnet. I tillegg til Johnny og moren er en av hovedpersonene politietterforskeren Hunt. Hunt som ledet etterforskningen kjenner skyld fordi han ikke har klart å finne ut av hva som skjedde med Alyssa. Han er bekymret for Johnny og moren, og ikke så lite betatt av den vakre kvinnen. Sjefen til Hunt er igjen bekymret for at Hunt har involvert seg for mye i saken. Hunt er en etterforsker som går egne veier, og det samme gjelder Johnny som setter i gang dramaet som vi følger i mange akter. Mer skal ikke røpes fra handlingen.

Jeg har en bok til av John Hart i bokhylla: Ved elven. Den skal leses etterhvert. Men nå må jeg lese noe mindre intenst. Rett og slett «slækkern»...

Omtalen er kopi av et blogginnlegg her

«Det er barndommens gate, sa Klara, som er mitt vesens rot. Den ga meg et veldig alvor en dag jeg var vilt forlatt. Den drysset vemod i sinnet mitt en drivende regnværsnatt. Den slo meg en gang til jorda, for å gjøre hjertet mitt hardt, så dro den meg langsomt opp igjen og tørket tårene bort.»

Vi har allerede noe i ryggsekken når vi blir født. Ryggsekken fylles på etterhvert som vi lever. Noe blir tungt å bære og er der for alltid. Faren til Klara begikk selvmord da Klara gikk i første klasse, det må hun bære med seg. Men Klara er ikke hovedpersonen i romanen Arv og miljø til Vigdis Hjorth.

Det er Bergljot som er hovedperson og fortellerstemme. Bergljot har det unevnelige i sin ryggsekk, faren forgrep seg på henne seksuelt fra Bergljot var fem til hun var syv.

Arv og miljø har skapt en diskusjon blant moralpolitiet blant kritikerne da den ble gitt ut i 2016. De har fortalt meg at romanen er en fiktiv selvbiografi og stilt spørsmål ved det etiske å gi den ut. Så når jeg leser romanen er det Vigdis Hjorth jeg ser for meg.

Jeg er ikke stor fan av bøkene til Vigdis Hjorth. Selv om jeg liker å høre på Vigdis Hjorth når hun er i radio og på TV, har jeg aldri fått med meg at hun hadde opplevd noe av det romanen beskriver. Jeg leste to romaner av henne i 2013; Leve Posthornet og Hjulskift; det ble ingen innertiere. Derfor overrasket jeg meg selv ved å like romanen Et norsk Hus som jeg leste i 2015. Jeg fikk Arv og miljø i julegave. Nå er den lest, og jeg likte romanen godt selv om jeg synes hun tværer litt på det samme innimellom, og særlig i begynnelsen.

Romanen begynner slik:

«Faren min døde for fem måneder siden, på et beleilig eller ubeleilig tidspunkt, alt etter øynene som ser. Selv tror jeg ikke han ville ha hatt noe imot å bli borte på en slik plutselig måte akkurat da, det var nesten så jeg tenkte han måtte ha forårsaket fallet selv, da jeg hørte om det, for jeg fikk detaljer. Det lignet for mye på sånt som står i romaner, til å kunne være tilfeldig.
Mine søsken hadde i ukene før dødsfallet hatt en heftig diskusjon om forskudd på arv, det gjaldt fordelingen av familiens hytter på Hvaler. Og bare to dager før far falt, hadde jeg meldt meg på, på min eldre brors side, mot mine to yngre søstre.»

Bergljot har brutt med familien for tjuetre år siden. Da fikk hun nok av å bli avvist; at det hun fortalte om faren ble fornektet. Hun har hatt litt kontakt med søsteren Astrid i årene før arvestriden rundt hyttene bygger seg opp. Klara er en venn – en god støttespiller. I den perioden Bergljot fortsatt hadde kontakt med moren og etter en opprivende telefonsamtale med moren:

«Jeg orker ikke mer, hikstet jeg, hva skal jeg gjøre, jeg dør av det, hikstet jeg. Nei da, sa Klara. Overhodet ikke, sa hun. Du er sterk, sa hun. Du må bare innse at det ikke er noe teselskap, men krig. Det er liv eller død. Det er ikke fredsforhandlinger, men kamp på liv og død om ære og ettermæle, sa hun. At jeg måtte gi opp å tro jeg kunne bli forstått av mor. At jeg måtte gi opp å tro jeg kunne bli tatt imot av mor. At jeg ikke ville få noe fra mor og far uten å oppgi sannheten min. At mor og far heller så meg død enn å komme meg i møte, at de ofret meg for sin æres skyld. Det er krig, sa hun, og at jeg måtte bli kriger. At jeg ikke måtte betrakte meg selv som et offer, men kriger, utspekulert og taktisk som en kriger, at jeg ikke måtte tenke forsoning, men krig. Og mens Klara snakket, var det som om jeg plutselig forsto det, og at det gjorde noe med meg. Jeg forsto at jeg ikke lå i fredsforhandlinger, men var i krig, forsto at jeg ikke var på forsoningsmøte, men i krig, forsto at jeg ikke skulle være fredsmekler, men soldat.»

Flere smakebiter fra romanen det er skrevet så mye om er ikke nødvendig av meg å gi har jeg komme til. At jeg likte den har jeg allerede skrevet.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min

«Som et visst annet sted er det et hus med mange rom. Det har funnet plass til så mange slags mennesker — store menn og mindre menn, sterke menn og svake menn, dydige menn og umoralske menn, heldige menn og uheldige menn. Og vi har attpå til måttet hoppe over alle de bra menn som burde ha vært der, men aldri slapp inn.
Historien synes alltid å ha hastverk og kan vel ikke være så nøye på det, mens tiden maser videre.
Det er et hus av historie og skjebner. Og skjebnene der inne blir igjen en viktig del av historien om Storbritannias og britenes liv på godt og vondt — nå som før og så langt fantasien greier å strekke seg fremover.
Over den slitte trappen, inn bak den svarte døren.»

Hadde jeg under oppveksten hatt skolebøker som klarte å fremstille historien slik Richard Herrmann gjør det bl a i boken jeg nå har lest, Bak den svarte døren – Historier, mennesker og politikk i Downing Street, så hadde jeg kanskje valgt en annen yrkesvei enn det jeg gjorde. Uansett; jeg stortrives hver gang jeg kan ta frem en bok han har skrevet om engelsk historie. Sitatet over er slutten av boken på 300 sider.

Boken ble utgitt i 1970 og den som har gått inn den svarte døren i 1970 er Edward Heath fra den konservative leiren. Etter det er også kvinner gått inn døren, og den som er statsminister i Storbritannia i dag er Theresa May og hun gikk inn døren i 2016. Mye har skjedd mellom 1970 og 2016. Storbritannia er nå på vei ut av EU; i 1970 var de på vei inn i Fellesmarkedet:

«Etter to franske avslag i 1960-årene gjør Storbritannia nå sitt tredje forsøk på å komme inn i Europa. Det snakkes om den mest skjebnesvangre avgjørelsen i britenes historie, og britene selv er på langt nær kommet til klarhet over om de kan eller vil ta den omstilling som et forpliktende samarbeid i Europa vil føre med seg — i politisk, økonomisk, sosial og ikke minst menneskelig forstand.
Under depresjonen som slo inn over britene mens deres imperium ble rigget ned og de økonomiske sorgene syntes å ta overhånd, var det en tendens til å se britenes rolle for fremtiden i mer dystre farger enn nødvendig var.
Resonnementet var undertiden at når man ikke tellet som før i den aller største verdenshusholdningen, fikk man slå seg til ro i det lille format, som en britisk utgave av Sveits eller Sverige som holdt seg for seg selv og var seg selv nok.
Men Storbritannia kan, også økonomisk, fremdeles måle seg med hvilket som helst land på den andre siden av Kanalen. Og politisk har britene en erfaring, en tradisjon av rimelighet og en evne til å jevne ut motsetningene som kunne gi dem en viktigere rolle å spille for Europas fremtid enn de selv kanskje er klar over mens tvilen ennå river i dem.»

Boken jeg har lest begynner slik:

«Del er et hus britene er på fornavn med. De kaller det bare nummer ti, som greier seg lenge for den mest berømte adressen i verden.
Innpå femti statsministre har bodd der til nå, siden den aller første av dem — Sir Robert Walpole - fikk gratis bolig inne i den trange gaten, bare et stenkast fra parlamentet, for 250 år siden. Men da hadde huset med den skakke, svarte døren stått der i over hundre år og det var fullt av historie og historier allerede.
Som offisiell bolig for landets fremste menn er nummer ti nokså usle greier, nesten som et uthus å regne sammenlignet med Kreml i Moskva, Det hvite hus i Washington eller Élyseépalasset i Paris.»

Richard Herrmann tar oss med på en reise bakover i historien. Om de menn som har oppholdt seg der; deres bakgrunn, personlighet og hvordan de håndterte den rollen de ble tildelt. Noe har jeg lest om tidligere i bøker skrevet av forfatteren og andre forfattere. Det er alltid gøy å lese om fiendskapet mellom Gladstone og Disraeli, og fiendskapet mellom Gladstone og dronning Victoria. Og motsatt, dronningens gode forhold til Disraeli.

«Man kunne ikke tenke seg større motsetninger. Disraeli var den praktiske, skruppelløse realpolitikeren. Gladstone var full av bibelsteder og betraktet sin politikk som en religiøs misjon.
Da Disraeli fikk overtalt dronningen til å la seg utrope til keiserinne av India, fnyste Gladstone: «Vi burde ha vært spart for et slikt vulgært sirkus.»
Disraeli sa engang i parlamentet: «Det er forskjell på et uhell og en ulykke. Hvis Gladstone faller i Themsen, er det et hendelig uhell. Men hvis noen trekker ham opp igjen, er det en ulykke.»
Da Dizzy la på det siste, skrev han til dronningen at han bare hadde ett ønske — å få kysse hennes hand enda en gang.
«Som jeg trodde,» sa Gladstone, «han er falsk selv i døden.»
Det måtte gå hardt for seg når de to grunnleggerne av moderne britisk politikk braket sammen.
Fordi Gladstone var idealisten med de høye moralske kravene til seg selv og andre, og fordi Disraeli var den jordnære realisten som gikk med på en politisk handel når han så at regjeringen og landet — og han selv — hadde fordel av det, er det gjerne Gladstone som går av med seieren og de pene ordene når man sammenligner de to.
Men når man tar for seg de praktiske følgene av deres politikk på lengre sikt, vurderer det de to utrettet for ettertiden, er det slett ikke så enkelt.»

En annen kjenning er selvsagt Churchill som jeg har lest om i mange bøker. En som jeg kjente lite til var William Pitt den yngre:

«I vår egen tid, mot Hitler, var det Winston Churchill.
For halvannet hundre år siden, mot Napoleon, var det William Pitt — den yngre, blir han gjerne kalt, for å skille ham ut fra hans berømte far som hadde dominert britisk politikk i flere slektledd, nesten helt fram til det øyeblikk da den begavede, selvbevisste sønnen var klar til å overta der faren hadde sloppet.
Sammenligner man de to epokene det her er tale om — trusselen fra Napoleon og trusselen fra Hitler — er det påfallende hvor like de var, nesten identiske på mange vis.
I begge tilfelle hadde fienden på den andre siden av Kanalen lagt storparten av Europa under seg. Svære hærer sto klar til å dra over de 30 kilometer med vann som hadde velsignet Storbritannia med trygghet i nesten tusen år.
«Hold Kanalen åpen for meg i tolv timer,» sa Napoleon, «det er alt jeg trenger.» Han fikk dem ikke. Til slutt mistet han tålmodigheten og; satte sine soldater— «la grande armee» — på marsj østover i stedet.»

Historien er ikke skrevet slik mange som skriver slike bøker velger; oppramsing av fakta til det kjedsommelige. Richard Herrmann skriver den med en lettbenthet, klokskap og glimt i øyet. Og ikke minst; han greier å komprimere et faktagrunnlag som en kan bruke tusenvis av sider på til 300 sider.

Det er så mye jeg kunne sitert, men jeg slutter her med en siste smakebit.

«Historie er i grunnen en fortelling om oppbrukt tid, om hendinger og mennesker som kommer oss uklart i møte, drar forbi og stivner for alltid. Men selv fortiden trenger tid på seg til å størkne, få sin endelige form.
Når vi skal åpne og lukke den svarte døren i nummer ti Downing Street for siste gang, må vi nok fare i ned mer lempe enn ellers. Mangt av det som er hendt der inne siden den annen verdenskrig, virker fremdeles direkte inn på det som skjer rundt oss i dag, og var egen vurdering av denne ferske fortiden vil svinge hit og dit ennå en stund, alt etter som vi opplever vår egen tid.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

I MIDTEN av desember snedde det voldsomt. Selv ikke Adeline kunne huske slikt snefall på den tiden av året. Det kom nesten uten varsel. De hvite skyene som majestetisk hadde seilt over himmelen en ukes tid , holdt plutselig opp å flytte seg. De samlet seg og stengte solen ute, så landskapet ble liggende i et stille, blåaktig lys. Gjennom små sprekker i skydekket kunne en se at den bleke solen gjorde seg i stand til å gå ned. Da folkene hadde låst stallen og gikk inn for å spise aftens, kom noen store flak dalende. Neste morgen våknet de til en ny verden. Sneen var falt, dyp og stille, uten vind, uten oppstuss. Den hadde utslettet alle stier og gjort veiene ufarbare. Trærne så ut som pynt på en julekake, husene som husene på julekort. Men det var ingen strålende julehimmel. De mørke skyene hang fulle av mer sne. Det var stillheten, livløsheten som gjorde mest inntrykk på Amy Stroud.»

Sitatet er fra bok nr. 5 serien om familien på Jalna, romanen med den norske tittelen Renny. Serien skrevet av Mazo de la Roche som jeg har kjøpt og leser mest av nostalgiske årsaker. Jeg bruker lenger tid nå enn da jeg som ti-åring slukte serien. Dengang lånte jeg bøkene av biblioteket, og da var reglene at man ikke kunne låne mer enn tre bøker av gangen. Og biblioteket var bare åpent to ganger i uken. Det var hardt for meg som dengang tidvis leste og leste.

Hva som gjorde at jeg falt for serien, er ikke enkelt å si. For den er i utgangspunktet ikke skrevet for barn. Uansett; selv om serien ikke er noe litterært mesterverk, er det god underholdning også for meg i dag. Og, det aller viktigste: jeg finner mye å le av.

Når handlingen er kommet til desember jf sitatet over, har mye skjedd. Amy Stroud er en sentral person. En nyinnflyttet enke som er kilde til mange konflikter. Stallen på Jalna er også et sted der mye skjer. Men romanen starter med at første verdenskrig er slutt og Renny, som er 3. generasjon, kommer hjem til Jalna:

«Tredjemann var Renny "Whiteoak, Maurice Vaughans barndomsvenn og to år yngre. Han var så vidt fylt tredve. Han hadde gått på krigsskolen, og da krigen brøt ut, sluttet han seg til det regimentet hans familie hadde tilhørt i generasjoner. Han hadde fatt D.S.O.) for fremragende tapperhet. Uniformen satt godt på den magre kroppen. Det var som kjøttet mer var et værbitt og sterkt dekke for musklene under enn bevis på at han hadde fått god og rikelig mat. Den kraftige, renskårne profilen, det kortklipte, mørkerøde håret og de livlige, brune øynene understreket inntrykket av nervøs vitalitet.»*

Bestemoren Adeline lever fortsatt. Hun er 93 år, men fortsatt full av livskraft. Faren til Renny og kona Mary er død. Søsteren Meg bor fortsatt hjemme, og hun har ingen planer med å stifte bekjentskap med en mann etter bruddet med Maurice Vaughan. Heller ikke planer om å komme til en forsoning med Maurice.

Maurice som kommer hjem sammen med Renny, er også ugift. Men han kommer ikke hjem til et hus fullt av familiemedlemmer. Det bor kun datteren Pheasant som han har etter eventyret som førte til bruddet med Meg og til at bryllupet deres ble avlyst.

Onklene Ernest og Nicholas bor nå på Jalna, det samme gjør tanten Augusta. I tillegg de fire halvbrødrene Eden, Piers, Finch og den yngste; Wakefield.

Renny kommer hjem for å gå inn i rollen som overhode på Jalna. En av utfordringene han får, er Eden og hans forhold til Amy Stroud:

«EDEN vandret rundt i en tilstand av ikke ubehagelig dorskhet, som iblant grenset til melankoli. Hans sinn var fullt av tanker, som han gjerne ville ha tid til å klarlegge. Han ville gjerne skrive, men hver morgen når han våknet, lå en alminnelig hverdag foran ham. Han lå i sengen til siste minutt, rev på seg tøyet og slukte frokosten, styrtet til toget, satt på forelesningene og kjedet seg som oftest, reiste hjem og stjal seg til å være sammen med Amy Stroud noen timer. Det var så mange bøker han ville lese, men han hadde så liten tid til å lese dem. Han var ikke nitten år ennå. Han var vokst sterkt. Av og til når han kledde seg i en fart etter alt for få timers savn, følte han seg avvekslende oppspilt og trett, opplagt og nedbøyd. Først og fremst følte han avsky for alt som het ansvar, han ville nyte det deilige høstværet på sin egen måte. Han lengtet etter å være sammen med fru Stroud mange timer hver dag. Hans seierrike, men teatralske dyst med Ernest hadde gjort henne enda mer attråverdig, men mindre virkelig. Følelsene for henne var som følelsene for ham selv og familien: så innviklet at de tilsynelatende var selvmotsigende. Likevel higet han bare etter frihet og enkelhet.»

Det er ingen enkel oppgave for Renny å overhode for Jalna. Hans interesse for hester gjør at han kommer i kontakt med leieboerne til Amy Stroud. Episodene står i kø og mot slutten av boken skjer det noe dramatisk.

Gleder meg til å lese neste bok i serien som er Gull og kjærlighet. Bok nr. 4 leste jeg i august 2014. Jeg kan ikke la det gå så lenge til neste bok. Det er spennende hva som skjer fremover. For jeg husker selvsagt ikke detaljene fra da jeg leste bøkene som ti-åring.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Levi Henriksen er en forfatter som har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Allikevel har novellesamlingen Bare mjuke pakker av Levi Henriksen stått lenge ulest i bokhylla. Den ble utgitt i 2010 og er utsolgt jf. Bokklubben. I stedet kan man kjøpe en tilsvarende novellesamling Hjem til jul som er navnet på filmatiseringen av novellene.

Utgaven jeg har kjøpt og lest inneholder elleve noveller fra novellesamlingen Bare mjuke pakker under treet (2005), en novelle fra Feber (2002), tre noveller fra Alt som lå meg på hjertet (2009), og to noveller som tidligere ikke er utgitt i bokform.

At jeg ikke har lest novellene før nå har sin årsak at jeg leste at noen skrev at de ble triste av å lese den. Julen er for meg full av nostalgi; og ja; jeg blir tidvis trist i jula. Jeg har derfor ikke behov å lese triste historier om jul. Men nå var det på tide å lese den, bokhyllelesing, og novellene var mindre triste enn jeg forventet. Nettopp fordi det ligger et håp om en positiv endring for hver og en i historiene. Levi Henriksen falt ikke ned av forfattertronen. Tvert imot; novellene var gode. Det eneste jeg har å utsette på boken er bokomslaget.

Bokomslaget er plakatmotiv fra filmen Hjem til jul. Jeg som synes at Levi Henriksen har så fine omslag på sine bøker, og så velger man omslaget som om det er julereklame for Coca Cola. Synd. Bokomslag som jeg synes er viktig for en bok og som jeg skriver om i innlegget der jeg nevner bokomslag på Levi Henriksen:

Orhan Pamuk: ni notater om bokomslag

Temaene er som Bokklubben her beskriver:

«Det lyser i stille grender, over byen, over rundkjøringen. Snart er det julaften, og mennesker fylt av uro lengter etter fred: Den skilte faren savner barna sine. Guttungen vil at mor skal få kjæreste til jul. Juletreselgeren finner en gammel flamme mellom bartrekvistene. Her møter vi også en kvinnelig prest som holder på å miste troen under julegudstjenesten, en fallert musiker som kler seg ut som nisse for å glede barnet til en kvinne han knapt kjenner. Felles for beretningene er Levi Henriksens umiskjennelige varme, litt skakke blikk på mennesker i utkanten.»

Sitat fra novellen Så rekker jeg deg nu med glede min hånd om Håkon som ønsker at moren skal få kjæreste til jul

«Jeg blir bare liggende i senga etter å ha våknet julaften. Nede i første kan jeg høre mamma romstere. De har sikkert begynt å sende tegnefilmer på tv allerede, men jeg drar dyna tettere rundt meg. Det var slik pappa og jeg pleide å ha det for på julaften, i den store dobbeltsenga, mens vi ventet på at mamma skulle komme med kakao og smultringer. Da var treet pyntet ferdig kvelden før, og jeg likte å ligge med armen rundt halsen til pappa så lenge som mulig og vite at nede ventet jula. Pappa var så varm. Mamma pleier å sove med pyjamas og ullsokker. Pappa la alltid naken.»

Pappa’n er død og det er ingen som tøyser med han lenger. De to kjærestene mamma har hatt etter ulykken har snakket med han som lærerne på skolen, på en voksen måte. Lærer Nilsen derimot han behandler ikke Håkon som om han er voksen; lærer Nilsen kan tøyse også. Kanskje han klarer å koble mamma med lærer Nilsen?

Bent Hamer, som var regisserte filmen Hjem til jul siteres på bokomslaget:

«For meg er det sterkeste med Levis julenoveller, og kanskje hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for å filmatisere noen av historiene fra Bare mjuke pakker under treet, at de ville fungert like godt uten referansene til Jul. Det er lett å glemme at det også faller skygger når tusen julelys tennes. Det skjøre livet blir enda skjørere. Det fine julepapiret strekker ikke til. Gjennom Levis skarpe blikk og store hjerte får vi øye på dem som faller utenfor. Gjennom hans poetiske humor kjenner vi oss igjen uten helt i forstå hvem og hva som er så kjent.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

I romanen til Kyrre Andreassen For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges møter leseren elektrikeren Krister Larsen bosatt i Drammen. For tiden ikke i stand til å utføre yrket sitt, og dette forteller han om i begynnelsen av boken slik:

«Jeg måtte slutte som elektriker på grunn av prolapser i ryggen. Når man må bruke korsett på jobb etter årevis med skruing i ukurante stillinger, rett og slett korsett, tilbake til middelalderen, det går til et visst punkt og så går det ikke lenger. Jeg sto uten arbeid i over ett år. Da er ikke nødvendigvis humøret det beste. Men så fikk jeg jobb, som lærer av alle ting, med andre ord langt bortafor kompetanseområdet mitt. Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller ei gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut. Men jeg fiska ikke. For utenforstående kunne det sikkert se sånn ut, men jeg fiska ikke. Faktum syntes jeg synd på Magomed, og da han fikk forespørselen, jeg spurte om han kunne tenke seg å bygge en pergola for oss, for Marianne og meg, og fader som han lyste opp.»

Inn i Krister Larsens indre univers slukes jeg. Han observerer, analyserer og konkluderer. Jeg har hatt meg mange latterkuler, men det er også til tider at romanen på 357 sider og utgitt i 2016 ble en skummel affære å lese. Det blir mange pauser i lesingen. Hvor skal dette ende...
Krister Larsen har problemer med å mestre sinne; særlig når han har blandet sammen Vival og alkohol. Sinnemestringskurset han gikk på etter en voldsepisode for en del år tilbake har liten effekt. Til tider er han usympatisk. Men det er ikke til å unngå; jeg kjenner sympati med han også. Selv om man skal være forsiktig med å tro på at alt Krister Larsen forteller er sannhet.

Krister Larsen er i en livskrise. Hans identitet var knyttet til yrket som elektriker. Nå er han dyttet inn i en rolle som han ikke håndterer. Han føler seg ofte misforstått. I tillegg blir han og ektefellen Marianne gjort kjent med sønnens problemer på skolen.
.
«Andreas hadde kommet i skade for å fike til en gutt i klassen, han het av alle ting Chrisander, og mens kontaktlæreren fortalte om episoden, satt de andre, rektoren og undersåttene, de satt og lytta med alvorstunge ansikter. Man skulle tro at denne Chrisander lå i koma på intensiven, men det gjorde han ikke, men han hadde blødd neseblod, det var visst like ille.
Jeg hadde alltid sett på kontaktlæreren som en likandes kar, en rødhåra jovial lubbis som pleier å gå med fanen i musikkkorpset på 17. mai, han som holder takta og blåser i fløyta, i hvert fall en likandes kar, og da han var ferdig med den lille fortellinga si, tok avdelingslederen ordet og snakka om nulltoleranse for vold. Energisk type, avdelingslederen, han snakka mye og fort. Blond bart, blondt pistreskjegg, og bare på haka, det så ut som noen hadde raspa ost der. Høyrehanda hans sneik seg støtt opp i ansiktet for å sjekke om håra var på plass, strøyk og glatta på barten, strøyk og glatta på skjegget, og snakka og snakka gjorde han, han snakka om Andreas som om Andreas ikke var til stede: Han må forstå at sånn oppførsel ikke er akseptabel. Men samtidig var det Andreas han stirra på, det gjorde de alle fire, med de alvorstunge ansiktene.»

Så var det denne pergolaen da. Som er tuen som får lasset til å velte:

«Jeg som ikke engang var interessert i den pergolaen. Ikke det dugg. Det var Marianne, hun mente det ville bli herskapelig med en pergola ute i hagen. Det pressa seg fram etter en tur til Roma, en ovalweekend i påsken, vi spiste nemligen på en restaurant som het La Pergola der nede, det var sånn hun fikk ideen. Jeg rakk knapt å lempe koffertene inn i huset for hun var i sving med en befaring ute på plenen. Sto der og veiva og dirigerte. Snøen hadde ikke reist engang.
Kan du se det for deg? sa Marianne, men bare fordi man hadde sittet på et romersk fortau med alle slags slyngplanter dinglende rundt øra og gassa seg med mat og vin og hele antikken midt i fleisen, var det neppe noen automatikk i at man fikk oppleve den samme velstanden hvis det blei slengt opp litt plank mellom huset og garasjen. Jeg sa det var naivt. En tanke naivt, modererte jeg meg, og jeg sa det var et spørsmål om finanser. Jeg nevnte kreditten, hvor mye vi hadde fleska til med for flyreisen, for flyreisen og hotellet og gaver til Andreas, alt mulig på kortet, hvem hadde kjøpt sko og klær i store kvanta? Skinnjakka, for eksempel. Hun sto uti snøhaugen i ei speller ny skinnjakke, mørkegrønn, over tre tusen, så mørk at den nesten var svart, og den slutta strategisk rett over der ja, og hun hadde limt på seg noen olabukser og høye hæler, og det var fremdeles spenninger igjen etter ferien, fire dager med ungefri, spenninger av den positive sorten, for all del.»

Les eller la være tenker jeg om denne romanen. Ta Krister Larsen for den han er. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Romanen er utgitt at forlaget Gyldendal.

Når det gjelder pergola; det har jeg ønsket meg i flere år. Uten at jeg har gått så iherdig inn for det. På tur i Irland i høst tok jeg dette bildet som jeg tenkte jeg kunne være en mal. Jeg kjenner ikke Magomed, og ikke kan jeg bestille svart arbeid, men jeg tenker at det kan bli en løsning allikevel.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

I tillegg til Min Kamp-bøkene av Karl Ove Knausgård, har jeg tidligere lest de to første bøkene i bokserien om årstidene; Om høsten og Om vinteren; to bøker der han skriver til sitt fjerde barn, og som inneholder korte tekster om alskens tema. Nå har jeg lest den tredje boken i serien: Om våren.

Som anmelderne skriver; Om våren er forskjellig fra de to første, og Knausgård er her tilbake i Min Kamp-modus. Som de tre første i serien skriver han boken til sitt fjerde og yngste barn. Boken ble utgitt i 2016, og jeg har lånt den av biblioteket.

I høst fikk vi vite at Karl Ove Knausgård skal skilles fra kona Linda Boström Knausgård. VG siterer henne her; hvordan det har vært å lese om seg selv:

«– Jeg blir alltid utmattet av å snakke om «Min Kamp». Det er hans historie, hans ansvar. Jeg er ganske lei av å bli forbundet med Karl Ove, og gjennom det min sykdom, fortsetter hun.»

Jeg er ikke overrasket over skilsmissen etter å ha lest om det strevsomme dagliglivet til familien i bøkene til Knausgård. Her fra Om høsten:

«Å få tre barn så tett hadde vært som å surre seg til masten under en storm. At vi nå, ute av stormen, skulle ha ett til, virket sikkert tankeløst og overmodig sett fra utsiden, ikke minst tatt i betraktning det som hadde hendt forrige sommer. Men aldri hadde din mor hatt det bedre enn når vi hadde små barn.»

Den 20. desember så jeg teaterforestillingen Min Kamp på Oslo Nye Teater. En fin forestilling å få med seg. Her fra programmet som vi fikk utdelt på teatret:

«Det var jo ikke til å tro - da Min kamp utkom for fem år siden ble den folkelesning, et romanverk på nærmere 4000 sider var plutselig blitt en bestselger! Hvordan var dette mulig? Til overmål var det jo en dypt personlig historie, dette, ofte langt over grensen til det rent private. Hvordan kunne den angå oss alle?
Men så var det nettopp dette personlige som var hemmeligheten. Ved å kle seg så hensynsløst naken, og så uredd og uopphørlig å søke å forstå den strid han selv hadde stått i på sin vei gjennom livet, skapte Knausgard en beretning alle kunne tre inn i. Slik gjorde han alt vårt eget strev og alle de små og store utfordringer vi møter som mennesker i et moderne samfunn både nærværende og gjenkjennelige. Han satte rett og slett navn på tiden vi lever i. Og ikke bare for oss her i landet, skulle det etter hvert vise seg, selv om Knausgards umiskjennelige ståsted er Norge og norsk kultur.
Nei, som en utenlandsk kritiker så enkelt og utvetydig formulerte det; «Hans kamp er vår kamp».

Konas sykdom er også tema i Om høsten:

«Hun hadde det slik en gang i måneden. Ikke alltid like sterkt, men sterkt nok til at det preget henne. Jeg var med andre ord vant til det. Og jeg hadde på sett og vis stålsatt meg mot det, for ikke å la all smerten i blikket hennes nå inn til meg, ikke la den bety for meg det den betydde for henne. For det blikket ba om, var omsorg, og den omsorgen var bunnløs. Det fantes også et praktisk liv som måtte tas hensyn til, ikke bare hadde tre barn som krevde sitt, men vi måtte også tjene penger, det vil si jobbe. Dette gnagde kontinuerlig i meg, og når mørket falt i din mor, når smerten og angsten gikk som et skred gjennom henne og hun lå ubevegelig på sofaen eller sengen, hadde jeg begynt å ignorere det, i et slags håp om at hun på en eller annen måte måtte forstå at hun selv måtte ta seg ut av det.»

Knausgård beskriver livet han lever slik i boken:

«Det livet jeg lever, er skilt fra ditt med en avgrunn. Det er fullt av problemer, av konflikter, av plikter, av ting som må ordnes, gjøres, fikses, av viljer som må tilfredsstilles, viljer som må avvises og kanskje såres, alt i en stadig strøm, hvor nesten ingenting står stille, men alt er i bevegelse, og hvor alt må pareres.
Jeg er førtiseks år, og det er min innsikt, at livet er hendelser som må pareres. Og at øyeblikkene av lykke alle handler om det motsatte.»

Om den kravløse kjærligheten:

«Kjærlighet er mye, det meste av den er flyktig, forbundet med alt som hender, alt som kommer og går, alt som først fyller oss, så tømmer oss, men den kravløse kjærligheten er konstant, den gløder svakt gjennom hele livet, og jeg vil at du skal vite det, at du ble født inn i også den, og at den vil omslutte deg, uansett hva som skjer, så lenge din mor og jeg lever.
Det kan hende du ikke vil vite av den. Det kan hende du vil vende deg vekk fra den. Og en dag vil du forstå at det ikke gjør noe, at det ikke endrer på noe, at den kravløse kjærligheten er den eneste kjærligheten som ikke binder, men som setter fri.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her